Det er først i voksen alder jeg har skjønt for ei kul dame farmor var. Var, fordi hun er død. Men hun er like i nærheten fortsatt, tror jeg. Passer litt på meg. Ser til at jeg ikke finner på alt for mye ugagn.
Hun fikk utdannelse da svært få hadde det. Hun var utearbeidende på ei tid da ingen gifte damer var det. Hun fikk fem unger, men overlot dem til far eller tjenestefolk og gikk over fjell for å undervise unger i nabobygda. Hun hadde gård, hun hadde ansatte og hun hadde familie.
Hun gjemte radioen i potetkjelleren i fem år på førtitallet. Hun brakk begge beina og de ble aldri helt de samme. Hun mistet en sønn. Hun mistet en mann, og nesten en sønn til, men til gjengjeld fikk hun veldig mange barnebarn og oldebarn.
Hun bakte brød, kokte prim og gomme, sydde kjøttrull, stekte kromkaker og blodpannekaker. Og når hun ble for gammel, fikk hun andre til å gjøre det under overoppsyn av henne selv. Hun leste bøker og så nyheter, hun sydde og broderte til øynene hennes ble spist opp av en eller annen stær. Hun hadde den fascinerende kombinasjonen av nøysomhet og overdådighet enkelte eldre har (hverdags: sild og potet, men det er nødvendig med både dessert, kaker til kaffen OG kveldsmat). Hun tok vare på allting, til og med gavepapir fra jul. Hun hadde elsket gjenbruksbevegelsen.
Hun lærte meg å spise opp maten min, uten at hun egentlig gjorde det selv (lurer enda litt på hvordan hun fikk til den der). Hun lærte meg å spare til det jeg ønska meg. Hun syntes jeg var flink og fin og la aldri skjul på det.
Hun var matriarken. Hun var streng og tøff og innimellom ganske urettferdig og gammeldags. Hun hadde sinnsykt mange venner, like kjoler og alltid kamferdrops i sybordet. Hun var langt fra perfekt, men hun var helt klart noe for seg selv.
Jeg er stolt av å være barnebarnet hennes, og jeg blir fortsatt vemodig ved tanken på at hun er død. Selv om det er mange år siden nå. Hver gang jeg er hjemme sover jeg på hennes gamle soverom og det er fortsatt hennes. Der står smykkeskrinet, der står bildene fra lenge før jeg ble født. I skapet ligger alle de fine dukene pent brettet sammen.
Så jeg tror hun er like i nærheten fortsatt. Det er fint.
Hva er en helt? I følge Wikipedia er det: “…en beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode. Den kvinnelige motsvarigheten er en heltinne.”
Jeg har ikke så mange helter. For all del – det er mange bra mennesker der ute som jeg ser opp til. Svært få har likevel fått heltestatus. Men jeg har et par stykker. En av dem er aktuell på grunn av tv-aksjonen på søndag. Han heter Paal-André Grinderud, og er for meg et sjeldent vakkert menneske. Han har gitt meg inspirasjon og tro på det gode og sterke i mennesket. Og han får meg til å tenke at det alltid er håp, alltid en vei ut av mørket.
Han vokste opp med en mor som var alkoholmisbruker, hadde en ganske jævlig barndom, men klarte å bli en voksenperson med overskudd til andre, og med styrke nok til å vise svakhet. Han startet Wanda-senteret i Drammen, for barn av rusmisbrukere, og han har skrevet flere bøker. Han holder foredrag om barns oppvekstvilkår, og har en stemme som blir lyttet til. Paal-André (jeg føler nesten at jeg kjenner ham!) skrev et innlegg i Aftenposten i dag – det er ikke tilgjengelig på nett ennå, men her kan du lese hva han skrev i fjor, like før jul. Jeg begynner nesten å grine bare jeg tenker på ham, så fint synes jeg det er.
Også tenker jeg på alle de barna som har det kjipt hjemme, som ikke får noe gratis, og som likevel skal klare seg fint, bli “samfunnsnyttige borgere” når de en dag blir voksne – noe de i grunn allerede er tvunget til å bli, siden deres voksenpersoner har sviktet. Da kjenner jeg at jeg vil bidra på søndag, for hvis mine penger kan hjelpe en eneste unge, ja, da gir jeg med stor glede.
Paal-André Grinderud er en av livets sanne helter.
