- Ei lita jente som vinka til toget
- En full mann på t-banen som syntes jeg hadde fine sko
- Eplekjekke tenåringsgutter som reklamerte for skolerevyen sin ved å rope: Vi ses på Rud i januar!
- Kristine Koht i A-magasinet
- En veldig entusiastisk mann jeg snakket med i et selskap
- En veldig frustrert ung kunstner på samme sted
- Da naboen min åpnet døra for meg da jeg hadde glemt nøklene og det var midt på natta.
Nei, vent. Den siste fikk meg til å juble!
Denne helga tar jeg en tur til Sverige, og da passer det fint med noen ord om Norge. Eller Oslo, da.
Jeg elsker Oslo. Etter noen år her har det liksom blitt min by, og selv om tigerstaden kan være stor og masete og kald (skjønt innimellom litt for liten…), så er jeg blitt flinkere til å se det som er fint og annerledes og sjarmerende.
Det er alltid fint å reise vekk, men hver eneste gang jeg kommer tilbake får jeg en følelse av forventning og glede når jeg skimter den skakkjørte skylinen. Hvis man kan kalle den det.
Selvsagt er noen steder finere enn andre. Selvsagt har jeg noen favoritter. Noen av favorittene mine er blitt borte underveis. Det er vemodig, men det kommer alltid nye steder, du gjør nye oppdagelser, finner roen andre plasser.
Før bodde jeg på Majorstua. Da oppdaget jeg gleden ved de brede, rolige Frogner-gatene, og ikke minst, gleden ved høsten – som jeg særlig fant hver gang jeg vasset gjennom løvet i Uranienborgveien (urraveien blant venner). Gimle er den fineste kinoen, og alle blir dannede mennesker når de synker ned i gode seter med et glass vin i hånda. Det er fint å være fotgjenger på Majorstua, men Bogstadveien er døll.
I sentrum liker jeg Akershus festning. Føler du deg rik, spis den beste sommermiddagen på Solsiden. Føler du deg fattig (men sulten, gå til Nam Fah i Kvadraturen. Området rundt Domkirka er verdt å bruke tid på. Med unntak av kebabsjappa, og den dårlige og dyre kafeen som ligger på Karl Johan-sida. Karl Johan er ingen favoritt, punktum. Nei komma, for tidlig om morgenen er Karl Johan et lungt sted å være.
St. Hanshaugen kjenner jeg ut og inn. Jeg elsker St.Hanshaugen. Det er parken, selvsagt. Jeg elsker kaffen på Java og kakaoen på Pascal. Jeg elsker klærne på KRY og han eldgamle mannen som fikser klokker nedi Ullevålsveien. Jeg digger Albertine. Og Schrøders. Deli-en på hjørnet har redda meg mang en gang, det samme har apoteket like ved. Gutta på Haugen har alt jeg har lyst på, og den tyrkiske butikken har alt jeg pleier å trenge. Jaggu elsker jeg St.Olavplass også.
Nå bor jeg i Gamlebyen. Og den koseligste kafeen jeg noensinne har vært på ligger her. Parken rundt Vålerenga kirke er kanskje det mest avslappende stedet å være på en passe varm vår/sommer/høst-dag. Den er stor. Og det er plass til alle og noen flere. Og bare det å se på de koselige små trehusene gir meg ro i sjelen. Kampen er en eneste stor koseklump av en bydel, og alle burde ta en tur dit. Gå en tur gjennom nabolaget – det er fort gjort! Grønland er eksotisk snop og de beste grønnsakene, rotete og sjarmerende og lite blasert.
Og en million ting til.
På tide med en trikketur gjennom byen?
Arkivert under: Slik er livet, Slik musikk | Tags: aint_it_sweet!, Godlyd, goodvibes, nostalgia
Siden det forrige innlegget ble så altfor langt, blir dette tilsvarende kort. Jeg har det bra, men en dose Baz Luhrmann får meg alltid til å føle meg bedre. Nostalgisk even. Min favoritt?
Your choices are half chance. So are everybody else’s.
Jeg bevitnet akkurat noe jeg mener klassifiserer som et mirakel. På vei mot bussen, i det forhatte C-B-krysset – kommunens eget evighetsprosjekt – så jeg noe krype langs veien. Først trodde jeg det var en fet rotte, og fikk umiddelbar angst. Men jeg skjønte fort at det var et pinnsvin. Det snuste rundt, og prøvde etter hvert å ta seg over veien.
Jeg ante uråd. Men hva skal man gjøre når natur møter hard asfalt? Jeg ble stående paralysert å stirre på det lille dyret, som sakte manøvrerte seg mot motgående kjørefelt. Da det plutselig kommer en bil. Jeg fikk helt panikk og gjemte hodet i skjerfet som en annen struts.
Så ser jeg opp. Bilen har stoppet. Pinnsvinet krabber intetanende videre.
Verden ble litt varmere.
Arkivert under: Slike følelser, Slike tanker, Uncategorized | Tags: nostalgia, goodvibes
Jeg tror ikke på soulmates, evig kjærlighet og evig lykke (men jeg hetser ikke drømmerne). Jeg tror på å få med meg de øyeblikkene, du vet (de små små), de som kanskje ikke betyr så himla mye for noen andre enn deg selv (eller kanskje likevel). Men de varmer deg langt inne i magen og du husker dem i årevis.
(mammas latter den dagen. det vakreste flyplassmøtet. den late søndagen, bakfull på stranda med vinden i håret. den siste dansen den kvelden for 15 år siden.)
Jeg trenger ikke mer enn en sang for å huske det. Fuck, jeg er lykkenostalgiker på en mandag.
Og den fineste låta om dagen. Små drypp av lykke – det er det vi får.
Jeg tror det er sånn det er. Det er så jævla kult å være menneske.
Nå har jeg begynt å grave meg seks fot under jorda igjen. Fem deilige sesonger med liv og død. Passer fint nå i påska. Og slutten er kanskje aller best.
Arkivert under: Slike opplevelser, Slike samtaler | Tags: aint_it_sweet!, goodvibes, gottaluvit
Min søster, som er vakrere, tøffere og ikke minst eldre enn meg selv, har en selgers innstilling til dette med menn. Hun ser dem, og sjekker dem skamløst opp. Og etterlater seg en sti av brustne hjerter. Drømmeprinsen kommer ikke nødvendigvis rekende på ei fjøl bare fordi man har grønne katteøyne, blond hårmanke og selvsikkerhet herfra til evigheten. Skjønt – det skader ikke. Hennes siste erobring er musiker: verdensvant, voksen, velholden og interessant.
Såpass interessant har han blitt at lillesøster skulle få møte mannen. Og lillesøster kan bare konstantere at hun skjønner fascinasjonen for denne Mr. Big, som vi kaller ham. I alle fall etter at følgende scene utspant seg:
Big: -So, what kinda music do you like?
Jeg: -Well… that’s tough. I like many different things. I can just tell you some of my favourites. I like Antony and the Johnsons. Sufjan Stevens. Radiohead. Nick Cave…
Big: -You like Nick Cave? Really? Hang on.
Han tar fram mobilen og begynner å ringe. Jeg sender min søster et spørrende blikk og vi begynner å snakke om noe helt annet. Så merkelig å begynne å ringe mitt i en samtale. Hva skjedde med folkeskikken, liksom? Mr. Big begynner å skravle med et eller annet menneske på telefonen. Så ser han på meg og sier:
-I’ve got someone here who’s really into your music. She wants to say hi. Og gir Iphonen til meg. -There’s Nick for you, sweetheart.
Jeg holdt på å falle av stolen. Jeg tar telefonen og breker fram noen ubetydeligheter. Til NICK CAVE. Heldigvis for meg er han en jovial australier som kan føre en samtale med en lettere målbunden fan. Jeg husker ikke hva jeg sa, men min søster påsto det ikke hørtes idiotisk ut. Det tror jeg er søskenkjærligheten alene som snakker.
Da jeg gir røret tilbake til Big er jeg helt surrete i hodet. -Du rødmer! ler min søster.
-Å herregud. Var alt jeg kunne si. -Jeg har snakka med Nick Cave. Jeg visste ikke at sånt kunne skje en ganske alminnelig onsdagskveld. Men det gjør visst det noen ganger.
Arkivert under: Slike følelser, Slike opplevelser | Tags: About the boys, goodvibes
Jeg har kommet hjem fra ferie. Det har vært fantastisk. Jeg har svømt og snorklet, dykket og sett så mye liv under havet at jeg ville være der hele tiden.
Også møtte jeg verdens vakreste mann. Som så på meg med fløyelsblikk og plutselig ble jeg 14 år, og skjønte litt mer av det der om kjærlighet ved første blikk. Jeg er litt rusa fremdeles.
-When I saw your face, my heart stopped. I stedet for å sukke oppgitt, fniste jeg henført, fordi det var akkurat det jeg følte selv.
Og kanskje blir jeg ikke dykkerinstruktør sammen med ham, kanskje gifter vi oss ikke og er lever lykkelige – ever after. Men da, hver gang vi så på hverandre måtte vi le fordi vi ble så latterlig glade. Jeg hadde promille uten å ha drukket en dråpe. Og hånda mi passet perfekt inni hans.
Jeg kan leve på det ganske lenge.
Det er ikke kulest i verden å sitte på kontoret en lørdags formiddag. Samtidig – det snør ute. Her inne er det varmt og lyst. Det er te på gang, og jeg hører den velkjente duringa fra trikken, behagelig dempet. Det er bare meg i hele etasjen, og jeg kan danse i korridoren hvis jeg vil.
Jeg hadde en fin drøm i natt, og jeg er ikke bakfull for jeg drakk bare ett glass vin i går kveld. Jeg er glad for de nye vinterskoene mine, som riktignok satte meg tilbake økonomisk, men som gjør at jeg kan brøyte meg gjennom allslags føre som en menneskelig truck. Elsker dem!
Og livet mitt er kanskje det samme som det har vært, men nå setter jeg stadig litt mer pris på det. Skulle bare mangle. Om en uke skal utsikten min være slik:
Noen dager liker du helt fra de begynner. 21. november begynte for meg med en visshet om at jeg endelig skal ut å reise snart. Den fortsatte med en utmerket frokost (om jeg så må få si det selv) og ingen bortkomne hansker, nøkler, adgangskort eller lignende. Og da den store mannen på kaffebaren holdt døra åpen for meg i samme øyeblikk som Elvis Crespo remjet “Suavemente” inn i ørene mine, skjønte jeg at noen dager er maktene bare på din side. Dette er en sånn dag. Så hvorfor ikke fortsette med litt godlyd i øyro? Jeg blir så GLAD av den sangen!
