Bitter, then sweet

Jeg spør hva han skal gjøre i kveld.
-Leke med deg.

Selv bitre akademikere smiler søtt av slikt.

Om ting man setter pris på å høre

Under en samtale om studentveiledning:

Hadde man bare hatt veiledere som deg da jeg studerte… Herregud, det hadde blitt mye veiledning. “Eh, jeg trenger hjelp til… Ja, hva var det nå igjen?”

Rødmet litt.

Søndagsaktiviteter

(et alternativ til skogstur)

Eg vetkje om du har merka det, men eg e ein stryger.
Jeg åpner øynene, ler litt. Jo, jeg har merka det.
Dekje alle som lige det.
Jeg liker det.
Han har slengt det ene beinet over mine, jeg ligger på armen hans. Hånda på ryggen min, i langsomme sirkler. Av og til tar den en omvei ned armen, opp til skuldra, ned over puppene mine, magen, på hofta, rumpa. Vi har ligget sånn lenge, har all tid i verden nesten. Det regner ute. Vinduet står på gløtt, og det blåser inn.
Det e ekstra godt å ligge sånn her når det e litt kaldt.
Mmmmm. Jeg kroer meg.
Ka e klokka?
Jeg finner mobilen på gulvet. Må le. Det er helt utrolig hvor lang tid det kan ta å kysse.
Herregud. Snart fem. Jeg må stå opp, jeg skal møte en venninne.
Du fårkje lov. Han fester grepet rundt meg.
Vi ler.
Når du sier det sånn så…

Å stå på egne bein

En gang da jeg var kanskje seks år rømte jeg hjemmefra. Jeg og søster hadde fått nok av hjemmets åk. Vi ville ut og smake på friheten. Etter middag, da stillheten hadde senket seg i huset fant vi ut at tiden var inne. Vi dro på oss cherrox-støvlene, snek oss ut døra og løp jublende langs veien, vekk fra hjemmets lune rede. Vi hadde unnsluppet! Vi var frie, alene i verden! Vi fniste og lo. Men hvor gikk så ferden?

Til dagmammen vår som bodde femhundre meter unna. Hun ble litt overrasket over at vi plutselig troppet opp på døra, begge iført røde strømpebukser, stripete gensere og blå cherroxer. Men hun var kvinne nok til å ta asylsøknaden på strak arm. Hun slapp oss inn og sjenket saft. Vi snakket om livets urettferdigheter og hva søsteren min hadde lært på skolen. Vi fikk mer saft og var såre forøyde der vi satt i stua hennes og gnagde på hver vår mariekjeks. Det måtte være slik det var å være voksen og selvstendig.

Ikke fryktelig lenge etter så vi foreldrene våre nærme seg. Vi skjønte at spillet snart var over og fnisende gjemte vi oss inne i loftsgangen. Vi skulle kjempe til siste slutt!

Jeg kan den dag i dag ikke huske hvorfor vi rømte, men frihetsfølelsen jeg kjente i det barnebeina mine labbet bortover hovedveien (samt tryggheten i å holde hånda til storesøster) tar jeg fram og kjenner på stadig vekk. Å stå på egne bein har for meg har alltid hatt et preg av røde strømpebukser og blå cherrox-er.

But then again, maybe he is

Jeg har vært singel i lange nok perioder til å ha lært meg en god del av gamet, the dos and don’ts of dating, om du vil. Jeg er ingen ekspert, men jeg er ikke helt på bærtur heller. Og en av de viktigste tingene vi kan lære oss, både jentene og gutta – det er at når du ikke hører fra han som skulle ringe, eller hun aldri svarer på facebook-meldinga di… Vel så er det ganske enkelt slik:

Samtidig er det ingen regler uten unntak. Av og til hender det faktisk at det er en grunn til at du ikke hører fra ham som ikke har med din egen (magnetiske) tiltrekningskraft å gjøre. Av og til er det fint å ta feil.

I dag er det fint å vite at jeg har tatt feil.

Yess!!

Det er sommer. Det har det forsåvidt vært hele tiden, men nå er det sommerferie, og det er da det begynner – og ingenting er pes. Jeg er drittlei av kontoret, pc-en, byen, bloggen og egentlig meg selv. Så de nærmeste dagene og ukene skal jeg holde meg langt unna jobb, by, blogg, facebook, mail og det som er. Jeg skal skravle, spise, drikke, bade, sole meg, lese bøker, skrive, flørte… Jeg skal reise med buss og tog og fly og trenger både pass og regn-poncho. Jeg skal på festival, jeg skal henge i Norge og i varmere strøk, besøke nye og gamle venner.

Og gi beng i alt jeg burde. Oppfordrer alle andre til å gjøre det samme, samt ha en fortsatt GOD SOMMER!

Good karma

Feng shui. Smak litt på ordene. Feng. Shu-ey. Jeg tror i alle fall det er sånn det uttales. Det høres fint ut, synes jeg. Rolig. Melodiøst. For noen år tilbake var jeg veldig opptatt av det. Eller – veldig er kanskje å ta i. Men jeg lånte en bok på biblioteket og leste den relativt grundig. Jeg hadde akkurat flyttet, og ville innrede rommet mitt på best mulig vis. Nå hadde jeg såpass liten plass at feng shui ikke var den mest praktiske av filosofier, og senga ble stående på skeive fordi det visstnok var særdeles lite smart å dytte den inn i et hjørne. Søppelbøtta var vanskeligst å plassere, minnes jeg, for man ville ikke sette den på feil sted og dermed bringe skrap inn i livet sitt ad omveier. Det pleier å komme nok av den slags uansett.
Anyways. Etter hvert glemte jeg hele greia, jeg fikk meg kjæreste og var mer opptatt av at senga skulle stå lengst mulig vekk fra veggen inn mot stua – der inne hørte de allerede mer enn nok.

Nå derimot, er jeg inne i en ny steam. Den er ikke feng shui, men den er inspirert både av kristne verdier (gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg), klassisk selvhjelpsfilosofi (utstrål det du vil ha tilbake) og kardemommeloven (man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil). Det har gitt seg utslag i følgende faktiske forhold:

• Et ryddig(ere) hjem. Noen Underbar Clara blir nok aldri jeg, men litt oftere støvsuging, litt oftere rydding, litt oftere vasking, litt flere potteplanter, litt mer feeling.
• Et ryddigere kontor. Papirer må ikke flyte vilt og bøkene kan stables.
• Nytt sengetøy. Kvitter meg med gammelt ræl i farger jeg ikke liker.
• Nytt undertøy. Agent Provocateur og jeg skal sammen sørge for at stilen er på plass også under klærne.
• Et mer fristende kjøleskap. Mer grønnsaker. Mer orden. Mer tupperware.

Alt dette skal bidra til et roligere sinn, mer oversikt og bedre innsats på jobb, mer sex (god sengekarma), bedre utstråling og et sunnere meg.

Yes, I can.

Samtaler om ingenting og hvorfor de blir viktige

1.
-Dere burde hatt beplantning i bakgården.
-Burde hatt hvafforno?
-Beplantning. Du vet.
-Er ikke det noe litt annet…?
-Du tenker på forplantning, din nisse. Vil du bli med hjem å se på forplantningen min?
(Høy latter- Smilerynker herfra til glade jul)

2.
-Var det ikke en brann på Bjølsen i dag?
-Jo, og i natt var det en på Etterstad. De tror visst den var påsatt…. Satt på.
-Satt på? Som i tent på?
-Sa jeg ikke påsatt? Man sier påsatt?
-Jo, men så rettet du på deg selv. Satt på, du….. (Høy latter. Smilerynker herfra til glade jul)

Om det er med meg eller av meg – jeg elsker å få ham til å le.

På avstand

Jeg skulle møte han nye ute, utendørs. Og jeg har ikke sett ham på en stund og jeg gledet meg, grugledet meg nesten. For tenk om han ikke var helt som jeg husket, tenk om han ikke var like kjekk lenger? Jeg gikk og gikk, på klaprende hæler, mot i brystet, litt indre vett i pannen, kjentes det som.

Jeg så ham på avstand. Han sto der borte, så ikke meg først, men jeg så ham. Høy og rak, bredskuldret og bustete. Og jeg klarte ikke la være å smile. Jeg tenkte holy moly, så kjekk du er. Også så han meg, og i blikket hans var det noe fint og noe frekt og jeg greide å ikke se bort med en gang, som jeg pleier når jeg blir flau.

Jeg så på ham litt lengre og tenkte du, ja. Du – og heldige meg.

Favorittårstiden min er den uten snø på

Det er flere grunner til det. For det første liker jeg ikke å fryse, og snø og kulde henger sammen som Gro og Kåre, rom og cola, 17. mai og korps. Jeg er heller ikke så glad i å lasse på meg lag på lag av klær. Jeg er et lite menneske, jeg liker å være tynnkledd. Tjukke lag med klær får meg til å føle meg (og se ut som) en margarinpakke. Vintermørket tiltaler meg lite. Har jeg ikke fått nok natt etter 18 år i Nord-Norge? Visseligen er det så. Jeg ser ikke vinterens sjarme, kanskje med et lite unntak i dagene før jul, hvis snøen ligger pent på bakken i passe store mengder.

Den viktigste grunnen til at jeg ikke liker vinteren er likevel fordi jeg ikke liker å stå på ski. Det henger nært sammen med at jeg er en labil skigåer. Dessuten er jeg redd for nedoverbakker (men kan være grei nok i klatreetappene). Jeg skylder mine manglende ferdigheter på mine foreldre, som i min barndom manglet visjon, og ikke forsto at en vakker dag ville den lille jenta deres bli stor, henge med forskere og andre akademikere hvis hovedhelgebeskjeftigelse er å henge på hytta og stå på ski. På grunn av mine foreldres svik er jeg nå nødt til å smile stivt og si jeg måtte jobbe. En åpenbar løgn. Hvis jeg hadde jobbet like mye som jeg sa jeg gjorde hadde den doktorgraden vært et for lengst tilbakelagt kapittel.

Så selv om det er aldri så enerverende med folk som skal briske seg med sine skiferdigheter rundt lunsjbordet og i andre fora, er det altså meg selv og mine manglende ferdigheter som har voldt meg mindreverdighetskomplekser og skam opp gjennom årene.

Men som dere vet – alle ting har sin ende.

For noen år siden fikk min daværende friskuskjæreste (et lite tips til dere jenter som ikke er sportiga: ikke skaff dere en friskuskjæreste. Det blir bare gråt og tenners gnissel av det) meg til å kjøpe ski. Det var så lenge siden jeg hadde hatt kontakt med uvesenet at jeg hadde glemt talentløsheten min. Tiden leger alle sår og gir også dåren tro på seg selv: Jeg hadde en visjon om at hvis jeg bare fikk ski på beina, ville jeg gli elegant avgårde som de slanke mosjonistene jeg stadig ser på tv. Jeg vil også være en slank, langlemmet mosjonist som sklir rundt i løypene med et euforisk ansiktsuttrykk.

Friskuskjæresten så nok for seg noe av det samme. Han ble med i butikken som konsulent, og før jeg visste ordet av det hadde jeg blåst opptil flere tusenlapper på ski, sko, staver. Og en liten mappe med skismøring. Kan jeg ikke bare kjøpe smørefrie ski? spurte jeg friskuskjæresten. Nei, er du gal, lo han. Det er bare dritt. Du får kjempedårlig glid..

Jeg turte ikke å si at jeg er redd for bratte bakker og at jeg aldri har smurt noe annet enn brødskiver.

Allerede helga etter la vi kursen mot Nordmarka, søkklastet med ski og utstyr. Vi gledet oss. Han til en dag i løypene. Jeg til kanelbollene på Skjennungstua. Men allerede før vi hadde kommet oss ut i sporet ante jeg uråd. Silkeføret jeg hadde sett for meg hadde blitt erstattet med hard og glatt snøis, og selv klistersmøring kunne ikke forhindre at jeg falt før jeg hadde fått på meg på meg skiene.

Etter en halvtimes tur ante friskuskjæresten uråd. Syntes du sa du kunne gå på ski, sa han litt ertende, litt snurt. Kan og kan, sa jeg. Jeg sa vel ganske klart at jeg ikke hadde gjort det på noen år og at jeg ikke er spesielt flink. Før jeg fikk sagt noe mer var han 500 meter foran meg i løypa og jeg kjente meg like frustrert som på barneskolen da jeg bare hadde lyst til å sette meg på rumpa og grine.

Da vi kom fram til Skjennungstua skinte sola. Og jeg fikk kakao og bolle og var litt blidere. Det blir jo ikke noe særlig trening ut av dette, mumlet friskuskjæresten. Jeg skulte på ham bak en svett lugg og sa at vi kanskje ikke burde gå på ski sammen. Han lo og sa neida, for noe tull, men jeg så lettelsen i øynene hans da jeg sa han kunne gå i sitt eget tempo på tilbaketuren. Kanskje ta en runde ekstra. Da vi kom hjem igjen dro han på Tryvann og jeg spiste kvikklunsj i sofaen.

Jeg har tilgitt mamma og pappa og funnet ut at veien til lykke ikke nødvendigvis må forseres med ski og staver. Det hjelper for eksempel å drite i hva andre mener er bra og kult og status. Det er heller ikke feil med en mann som tar hånda di i nestensnøfrie bygater og tar livet litt mer som det kommer.