Mange sier at vi nordmenn ikke fikser småprating, altså smalltalk, som amerikanere, for eksempel, har utviklet til en kunstform. Det er mulig, men vi har andre sterke sider. Nordmenn er blant annet veldig gode på å snakke om været. Under hetebølgen snakket jeg knapt om annet – hvor varmt det var, og hvor sterkt jeg lengtet etter litt vind, eller luftkondisjonering som faktisk fungerte. Som nordlending er værpreik en helt egen kategori av samtale som føres av alle aldersgrupper i alle samfunnslag. Så lenge det er vær har man noe å snakke om. Og det er, som kjent, mye vær nordpå.
En annen ting vi er veldig gode på i nord er fyllord. Uttrykk som ikke betyr noe som helst, men som fyller stillheten, og bygger bro til neste tema, eller danner begynnelsen på en samtale. Jeg nevner i fleng:
-Jaså, så det e her du sett?
-Jaså, så du læs/spis/hæng/mala/skriv/vaska (eller andre aktiviteter som en person åpenbart driver med, og som betrakteren føler han eller hun må kommentere)
-Jada, neida, så sånn e nu det
-Ka du sei te godt?
-Ja, det e nu rart med det.
Jeg og noen venninner prøvde å forklare og oversette disse uttrykkene til en engelskmann. Du kan jo prøve selv, det blir veldig merkelig. Unødvendig å si at han holdt på å le seg i hjel.
En venninne – 1 – hadde vært på ferie. Hun hadde gitt sporadiske livstegn fra seg på turen, men ingen hadde hørt fra henne etter hjemkomsten. Akkurat da jeg begynte å bli littegrann bekymra fikk jeg en lett hysterisk telefon fra en annen venninne – 2. Som befant seg nordpå.
2: Mora te 1 regnt meg akkorat, ho ha ikkje fådd tak i ho ætte at ho sku ha kommen heim! Ho ha rengt og rengt! Eg ha skrev melding, mæn ho svara ikkje!
Jeg: Nei, ok, jeg kan prøve. Ellers så stikker jeg bare innom i morra.
1 bor som meg i hovedstaden, mens hennes bekymrede mor har flyttet til hjemstedet nordpå. Mødres bekymring for egne barn øker gjerne proposjonalt med avstanden dem imellom. Så også her.
Jeg ringte prompte til 1 , og fikk straks svar. Hun var selvsagt helt i orden, bedre faktisk, siden hun hadde møtt en fantastisk mann og gått i dvale med ham de siste dagene. Hun skulle ringe sin mor straks, og avblåse etterlysning og leteaksjon.
En halvtime etterpå ringer telefonen. 1s mor.
Jeg: Hei, fikk du tak i 1?
Mor: Jada, dæ fækk eg! Nei, egbleijosåbekymra, du ana ikkje. Kasomhelstkunn jo ha skjedd! Ho kunn jo ha skada seg, eller vorre dau. Mæn du veit no, dæ va etelleranna mannebein ho ha runn oppætte. Så dæ…
Nordlendinger! What’s not to love?
