Jeg har visst alltid hatt en greie for litt eldre menn. Jeg har sikkert et eller annet freudiansk farskompleks, en eller annen odd form for penismisunnelse eller noe slikt. Jeg bryr meg ikke så veldig. Det viktigste er jo at det blir gode historier ut av det, ikke sant?
Han insisterte på å følge meg hjem. Jeg protesterte. Vi møttes på halvveien og ble enige om en kaffe. Det ble for dumt å si nei, vi var tross alt voksne mennesker.
Jeg ble grepet av … noe da vi passerte sparebanken og nærmet oss det bittelille sentrum.
-Jeg håper ingen fra jobb ser meg nå, tenkte jeg høyt.
- Hva tror du de ville sagt da? Han så på meg med et skjevt smil. Jeg la hodet bak for å kunne se ham inn i øynene:
- Se, der går S. sammen med faren sin.
Han hadde en høy, buldrende latter, som lød utover hele torget og fikk folk til å snu seg.
- Du er jævlig drøy, vet du det? De hadde selvsagt bare sagt, se så fine de ser ut sammen.
Hva sier man til sånt? Man smiler bare, ler litt. Tar på seg solbrillene og priser alle sine 23 år og sin gode smak i menn.
Arkivert under: Slike opplevelser, Slike samtaler | Tags: aint_it_sweet!, just_in_passing
Jeg bevitnet noe nydelig i går kveld. Det var mens jeg ventet på trikken. Det regnet og jeg prøvde å skrive en bursdagshilsen med kajalen, i mangel av en penn. Easy-piecey.
Men de flagrende ørene mine fanget opp samtalen til mine med-ventende:
Ung gutt: -Jeg ser jo at du fryser.
Ung jente: -Ja, greit litt, men det går bra.
Han -oppgitt: -Du tenker mer på hvordan du ser ut enn om du fryser ræva av deg. Hvorfor tok du ikke boblejakken?
Hun: -Nei…
Han: -Du får ikke lite hode i den.
Hun: -JO! Den er så diger, jeg ser kjemperar ut.
Han: -Nei, du er fin uansett.
Hun: -Hodet mitt blir bittelite!
Han: -Raring. Du er kjempefin.
Og da måtte jeg se opp fordi jeg kunne høre at hun smilte.
Vakkert. Always in the rain.
Arkivert under: Slik er livet, Slik musikk | Tags: aint_it_sweet!, Godlyd, goodvibes, nostalgia
Siden det forrige innlegget ble så altfor langt, blir dette tilsvarende kort. Jeg har det bra, men en dose Baz Luhrmann får meg alltid til å føle meg bedre. Nostalgisk even. Min favoritt?
Your choices are half chance. So are everybody else’s.
Arkivert under: Slik er livet, Slike følelser | Tags: aint_it_sweet!, matters of my heart
Er det ikke noe som heter at en delt glede er dobbel, mens en delt sorg er halvert? Det tror jeg på. Og siden jeg gjerne dobler min egen glede any old time, så vil jeg dele min med dere som av en eller annen grunn skulle lese dette:
Kan så godt hende at denne frøken har greid det hun aldri har trodd hun skulle, nemlig å tilgi en mann fra fortiden. Og like godt bli aldri så lite forelska igjen. Kan så godt hende.
Han har jobba for det en stund, og det kan se ut som om all hans innsats ikke var fullstendig bortkasta. Og det kan godt hende at this is it.
Da er det vel på sin plass å bli litt slitsomt sentimental…?
Arkivert under: Slike opplevelser, Slike samtaler | Tags: aint_it_sweet!, goodvibes, gottaluvit
Min søster, som er vakrere, tøffere og ikke minst eldre enn meg selv, har en selgers innstilling til dette med menn. Hun ser dem, og sjekker dem skamløst opp. Og etterlater seg en sti av brustne hjerter. Drømmeprinsen kommer ikke nødvendigvis rekende på ei fjøl bare fordi man har grønne katteøyne, blond hårmanke og selvsikkerhet herfra til evigheten. Skjønt – det skader ikke. Hennes siste erobring er musiker: verdensvant, voksen, velholden og interessant.
Såpass interessant har han blitt at lillesøster skulle få møte mannen. Og lillesøster kan bare konstantere at hun skjønner fascinasjonen for denne Mr. Big, som vi kaller ham. I alle fall etter at følgende scene utspant seg:
Big: -So, what kinda music do you like?
Jeg: -Well… that’s tough. I like many different things. I can just tell you some of my favourites. I like Antony and the Johnsons. Sufjan Stevens. Radiohead. Nick Cave…
Big: -You like Nick Cave? Really? Hang on.
Han tar fram mobilen og begynner å ringe. Jeg sender min søster et spørrende blikk og vi begynner å snakke om noe helt annet. Så merkelig å begynne å ringe mitt i en samtale. Hva skjedde med folkeskikken, liksom? Mr. Big begynner å skravle med et eller annet menneske på telefonen. Så ser han på meg og sier:
-I’ve got someone here who’s really into your music. She wants to say hi. Og gir Iphonen til meg. -There’s Nick for you, sweetheart.
Jeg holdt på å falle av stolen. Jeg tar telefonen og breker fram noen ubetydeligheter. Til NICK CAVE. Heldigvis for meg er han en jovial australier som kan føre en samtale med en lettere målbunden fan. Jeg husker ikke hva jeg sa, men min søster påsto det ikke hørtes idiotisk ut. Det tror jeg er søskenkjærligheten alene som snakker.
Da jeg gir røret tilbake til Big er jeg helt surrete i hodet. -Du rødmer! ler min søster.
-Å herregud. Var alt jeg kunne si. -Jeg har snakka med Nick Cave. Jeg visste ikke at sånt kunne skje en ganske alminnelig onsdagskveld. Men det gjør visst det noen ganger.
Poppis å blogge vår om dagen, skjønner jeg. Selv om det ikke er behagelig varmt ute ennå, er det i hvert fall lyst når jeg kreker meg opp klokka halvsju, og lyst når jeg kreker meg hjem klokka fem. Jeg har bare lyst til å sitte i sola med kaffe og morsomme bøker, men siden jeg dessverre er lenket til datamaskinen om dagen, beinridd av dårlig samvittighet og enda dårligere tid er det sparsomt med kosestunder utendørs.
Jeg skuler på leende, skravlende studenter som har limt seg fast i solveggen, og ikke ser ut til å ha en bekymring i verden (dette vet vi alle er feil, siden de samme studentene om en drøy måned sitter og biter negler over eksamener og oppgaveinnleveringer og gudvethva).
Så jeg har avtalt date til helga: meg, kvalitetskaffe og noe litterært. Jeg gleder meg stort, og gjetter på full klaff.
