Han så på meg. Lenge. Eller lenge nok. Og selv om jeg aldri har vært flink til å tolke, flink til å lese blikk eller ansiktsutrykk, skjønte jeg at noe var annerledes. Han ville noe mer enn bare sitte å henge, prate tull, konkurrere om hvem som var morsomst.
Jeg ble forvirra og litt flau. Veldig flau. Og stressa. Og hendene mine visste plutselig ikke hvordan de bare kunne ligge i ro, som om det kunne avsløre hva jeg trodde jeg visste. Jeg holdt i glasset. Jeg holdt i sigaretten. Jeg plukka på neglelakken, armåndet, jeansen.
Det var ikke lenger bare øl som gjorde meg susete. Jeg la merke til at jeg klarte ikke å se på ham som før. Blikket mitt vek etter to sekunder. Eller kanskje bare ett.
Kanskje han ikke merka noe som helst. Kanskje skjønte han at jeg skjønte. Kanskje var jeg gjennomsiktig.
Jeg ønska det hadde vært noen andre der, at ikke alle hadde gått. Hvorfor gikk de? Hvorfor har ikke han gått, hvorfor sitter vi her aleine? Vi pleier aldri være aleine. Dette blir helt feil, merkelig, skal alt bli annerledes? Vær normal. Vær normal, for pokker! Tenk på noe annet, hva som helst.
Han ble stille. Jeg ble stille. Det ble stille.
Men inni hodet mitt ropte en stemme
Kyss meg da. Kom igjen, kyss meg.
Jeg sa ikke et ord. Men han hørte meg likevel.
Det er vanskelig å ta innover seg at man nå forholder seg trofast til ett menneske. En mann. Min singeldager er over, og det bruker jeg tid på å fordøye. Det fører til forsnakkelser (Ja, jeg er i alle fall singel! Nei. Vent.). Forglemmelser. Tilbakefall. Tanker om at man kanskje har valgt feil. Innslag av commitmentphobia.
På byen tester de fleste sin charme – jeg også. Det vil si – jeg gjorde det inntil i forrige helg: Klokka begynte å nærme seg leggetid, natt til søndag, på byen, et sted i Oslo. En venninne bølla meg til å flørte med den, i følge henne, eneste kjekke mannen i lokalet. Hun – forlovet – kunne for skams skyld ikke gjøre det selv, så oppdraget falt på meg. Hvorfor mannen måtte sjekkes opp*? Fordi det sto en ettogethalvt år gammel paljettjente og blafra med øyenvippene foran ham. Altfor galt, i følge fyllelogisk, forlovet venninne. Perler for svin. Vi var egentlig på vei ut døra, men mitt fylle-selv – i dette tilfellet over-jeget – fanga blikket hans. Holdt det. Smilte. Han smilte tilbake. Så tok jeg en av mine kjepphøye sjekkemanøvre (jeg har ikke så mange, men dette er helt klart en): pekte på ham, og gjorde kom-her-bevegelsen med pekefingeren (har den bevegelsen et navn?). Han smilte fortsatt, men rista svakt på hodet. Nei vel, tenkte jeg, øyeblikkelig manisk snurt. Kos deg med paljettene! At mannen åpenbart hadde valgt helt riktig, i og med at mine ulne motiver neppe hadde ført til mer kroppskontakt enn en klem var fullstendig uinteressant. Jeg kikket anklagende på fingeren min, og lurte på hvorfor den hadde begynt å svikte (kom-her-fingern er morsom og kul så lenge den faktisk får menn til å komme her. Hvis ikke er den bare teit. Og det er vel i grunn hun som henger fast i fingern også).
Men egoet. Se, egoet hadde fått en knekk. Og min usvikelige tro på eget sjekketalent hadde blitt til sterk tvil. En tro jeg selv har bygd opp ved hjelp av en idiotsikker strategi: Aldri sjekk opp noen før du er 99 prosent sikker på suksess. Jeg kjører lavrisiko hele veien, her spekulerer vi ikke i aksjer, her kjøper vi statsobligasjoner.
Da jeg satt trygt plassert i drosjen på vei hjem slo det meg at hadde det ikke vært for min egen vankelmodige moral ville min tro på mojo-ens kraft fortsatt vært intakt. Har en følelse av at jeg i framtiden vil huske min sivile status litt bedre.
*Dette var kun tenkt som en test. Han skulle ikke egentlig sjekkes opp, altså tas med hjem. Cocktease? Youbetcha!
min nåværende kaller meg
hjärtat, älskling, sötnos, mjukis, sötis, honung, snäckan, baby, darling, sköna vackra du
og av og til kaller han meg en bakelse
er det rart jeg liker svensk?
Som en stor fan av den fabelaktige SATC, sitter jeg inne med mange sitater, og husker hele episoder utenat. I en episode er damene i et bryllup og Samantha, motløs over sin egen sviktende evne til å kjenne igjen menn hun har pult, trøster seg med en drink i baren. En mann kommer bort til henne og spør:
-Don’t I know you from somewhere?
Sam: – It is very possible we fucked.
Han: -No, I think I know you from college!
Sam: -Then we probably fucked in college.
Kostelig! Det er litt vanskelig å si hva som trigger det, men innimellom rinner slike ting meg i hu. Jeg gir dere en historie fra virkeligheten (is there any other kind?), siden det er mandag og allting:
Jeg skulle på et seminar for å lære litt om … ja, samme kan det være, det vedkommer ikke handlingen. Det var en ganske full sal, men ingen kjente. Jeg var litt sliten og trøtt, og hadde satt meg ytterst på en benkerad for å – om nødvendig – kunne gjøre rask retrett.
I pausen var jeg på do, og da jeg kom ut derfra brukte jeg et par sekunder på å vurdere om jeg trengte kaffe eller ei. Ja, jeg var trøtt, men hadde allerede drukket tre kopper. Kunne jeg tåle mer? En tøff avgjørelse. Mens jeg sto og glodde vurderende mot kaffebaren så jeg noe underlig kjent med en i-seg-selv-kanelbollestappende mann på hjørnet. Hvem var nå dette? Jeg grunnet. Og grunnet. Hvor hadde jeg det skjeggete fjeset fra?
Jeg slo fra meg kaffen, og gikk inn og satte meg. Da det plutselig gikk opp et lys for frøken: Vi hadde pult! Jess. Jeg og den skjeggete mannen. Artig. Burde jeg gå å si hei? Han hadde sikkert ikke sett meg, eller i alle fall ikke kjent meg igjen. Da kan det bli litt klamt å gå bort og si: -Hei, husker du meg? Vi som forvilla oss inn på gravlunden den gangen, og var så innmari fulle? Den kvelden venninnene mine måtte kvalitetssjekke deg før du fikk overnatte? Jeg tror jeg spydde i doen din engang…? Godt å se deg igjen! Any kids yet?
Jeg prøvde å fange blikket hans da han var på vei inn, men han så meg ikke. Jeg lot det være med det. Han får leve i lykkelig uvitenhet om at den gærne jenta han har sett i både evas drakt og bunad nå i realiteten er hans kollega. Jeg derimot, sitter igjen og tenker: herregud, kan det være flere av dem her?
Det er ikke mange kjekke unge menn på min arbeidsplass. Det er mye tweed. Mye grånende skjegg. Sterke briller. Mest av alt er det middelaldrende – som høres eldre ut enn gammel. Jeg liker å ha noe fint å se på. Det hever arbeidsdagen.
Tidlig i vår ble jeg oppmerksom på at det faktisk var hotness in the vicinity. En ung mann. Med mørke øyne. Tredagersskjegg og planlagt rufsete hår. Han vasket gulv og trapper. Og jeg så ham alltid hver gang jeg gikk den “riktige” veien, på den “riktige tida”. Han hadde alltid musikk på ørene. Og han kikka alltid på meg når jeg gikk forbi. Jeg kikka alltid på ham.
Over sommeren har han vært borte. Og jeg har tenkt så flott, han har sikkert fått seg en mer inspirerende jobb enn å vaske. Wonder what he’s doing now. Nesten litt vemodig.
Men i dag, på min evige søken etter dr. prof. veileder, kjente jeg et blikk på meg. Og da jeg snudde meg så jeg mørke øyne – innrammet av allmenn hotness. Der sto han – mop in hand – og så på meg. Og jeg, jeg frøs fast i noen sekunder. Fikk et velkjent sug i magen, og måtte snu meg fortere enn jeg hadde tenkt.
Med ett ble arbeidsdagen litt morsommere.
Om bare, hvis kanskje, i tilfelle, i så fall, i nødsfall….
Da Vårherre delte ut ubesluttsomheten snek jeg i køen. At det var en dårlig beslutning skjønner vel alle, og siden har jeg vært livredd for å gjøre feil.
Særlig i forhold til det annet kjønn. I kombinasjon med en fascinasjon for menn, en glede over oppmerksomhet og en trang til å flørte, gir det seg utslag i beilere jeg ikke alltid vet hva jeg skal gjøre med. I det siste har det ført til en såpeoperatilværelse, som riktignok har vært morsom og egomasserende, men også slitsom og moralnedbrytende. Hvem skal jeg velge? Hvem er den rette for meg? Svensken? Nymannen? Ingen av dem?
Nymannen, som ikke lenger er ny, har dessverre mistet det som gjorde han aller mest spennende i utgangspunktet. Nyhetens interesse. Og det er synd. For han er en praktmann. Heldige den jenta som får ham. For meg blir han aldri mer enn en b-side. En potensiell plan b. Om ikke så lenge skal jeg fortelle ham at det ikke er ham, men meg. At det er best vi ikke treffes. At jeg liker ham dritgodt og timingen var feil.
Elementer av sannhet. En kjerne av løgn.
O indre svakhet, jeg hilser deg velkommen.
Jeg er flink til å stelle det i stand for meg selv. For i det jeg hadde tenkt å la eks være eks, innså jeg at det planlagte besøket til broderfolket nærmet seg. Vi hadde planlagt å re-connecte inn i evigheten, liksom. Vi to. Bare oss! Billetter var bestilt og feriedager lagt inn. Kan man si nei. Ja. Gjør man det? Nei.
Hva gjør man med ny mann? Hvis man ikke er i stand til å bestemme seg? Man prøver evidensbasert praksis.
Hvis mannesjonglering hadde vært en olympisk gren (og det burde det i grunn ha vært, det tar jaggu på både fysisk og mentalt) hadde det endelig blitt plass til meg hos Olympiatoppen. Litt flaks, noen hvite løgner, kløkt, og en god porsjon dårlig samvittighet måtte til. Men fortsatt lever alle i lykkelig uvitenhet om hverandre. Bortsett fra meg.
For helga var selvsagt fin. Den var litt som i gamle dager, og jeg følte meg trygg og elsket, noe som er innmari viktig for meg akkurat nå. En sånn sikkerhet som du ikke får med et nytt bekjentskap. Jeg reiste hjem med aktive tårekanaler og tvil i hjertet. What to do, what to do…?
Så man tar tiden til hjelp. Og ser hva som skjer.
Og til de som føler seg støtt over tittelen – jeg anklager ikke hele womankind. Bare meg selv.
Jeg lever i min egen såpeopera. Jeg spiller en av hovedrollene.
Jeg improviserer stort sett hele tiden, og jeg kan uten å overdrive fastslå at en av de gamle klisjeer i alle fall stemmer: Virkeligheten overgår fantasien.
Da jeg møtte nymannen tenkte jeg ”hmmm, kjekk, trivelig, morsom… bra fyr”. Men ikke nødvendigvis noe mer enn det. På tross av at jeg ved gjentatte anledninger har svidd både fingre og tær, skyr jeg på ingen måte ilden. Så jeg skulle sjekke. Sjekke om det var noen kjemi der. Sjekke om han virket smått irriterende ved one-on-one-heng. sjekke om det ville være verdt det.
Konklusjonen er ja til det første og nei til det andre. Og et meget trolig ja til det tredje. Som bevis på det har jeg et fett glis permanent festet i ansiktet. Jeg har sommerfugler i magen. Innimellom får jeg flashback til gårsdagen som sender fysiske skjelvinger helt ned i tærne. Og kanskje er det fordi det er litt forbudt, men jeg vet at jeg vil ha mer.
Uavklarte eks-kjærester er satt på vent. Jeg kan knapt vente på neste episode..
Som jeg tidligere har nevnt kommer en god ting sjelden alene. Dessverre. Hadde det enda vært sånn, ville valgene vært enkle og resultatene gitt på forhånd.
Som jeg også har nevnt har det sett lysere ut på kjærleikshimmelen min etter at jeg fikk noget varmere følelser for eksen min. Ukomplisert er det dog ikke. Vi er ikke alltid helt på bølgelengde for å si det sånn. Og jeg vet ikke helt om det nødvendigvis kommer til å gå bra. I natt drømte jeg at bryllupet vårt gikk i vasken.
Så plutselig dukker det opp en annen mann. Som er kjekk og pen og morsom, som ler av vitsene mine og gir meg komplimenter og ikke er redd for å være frekk. Jeg digger frekkhet. Og, fordi jeg ikke kjenner ham så godt, er han ennå unannoying og interessant. Han bor like ved og har verken barn eller annen større bagasje fra tidligere. Han får fram den fandenivoldske i meg, hun som ikke får så god plass sammen med eksen. Og jeg tenker takk skal du faen meg ha, skjebne, som sender slike i min vei, når du vet hvor svak jeg er for gutta. Er det en test? Er det et sidespor? Noe å satse på? Jaggu om jeg vet.
Isn’t it ironic? Eller rett og slett bare unfortunate…?
