min nåværende kaller meg

hjärtat, älskling, sötnos, mjukis, sötis, honung, snäckan, baby, darling, sköna vackra du

og av og til kaller han meg en bakelse

er det rart jeg liker svensk?

Av og til tenker jeg på engelsk. Det kan det være mange grunner til, men jeg er redd det ofte er fordi det meste av det jeg leser og skriver er på engelsk. Anyways.

En kveld jeg var svært sliten, etter mange inntrykk og stressmomenter, gikk følgende tankerekke (fritt etter hukommelsen) gjennom min hjerne:

Oh, I can’t wait to get home. I need silence, or at least the comforting mumbling from something stupid on tv. Do I watch too much tv? I think so. Maybe I should read a book. Yes. I will do that, it will make me more intelligent. I certainly need that. Do people find me stupid? Or maybe not stupid, but a little air-headed?

I really just need to decompose.

Decompose? Isn’t that what happens to dead bodies? Oh, sure it is! Decompose? I don’t wanna decompose! HAHAHAHAHA!

What do I wanna do? It’s something starting with “de”… “de”, “de”, “de”….

Dette er den beste låta i hele verden. Og The Cure – som de engang så ut. Enjoy:

Som en stor fan av den fabelaktige SATC, sitter jeg inne med mange sitater, og husker hele episoder utenat. I en episode er damene i et bryllup og Samantha, motløs over sin egen sviktende evne til å kjenne igjen menn hun har pult, trøster seg med en drink i baren. En mann kommer bort til henne og spør:
-Don’t I know you from somewhere?
Sam: – It is very possible we fucked.
Han: -No, I think I know you from college!
Sam: -Then we probably fucked in college.

Kostelig! Det er litt vanskelig å si hva som trigger det, men innimellom rinner slike ting meg i hu. Jeg gir dere en historie fra virkeligheten (is there any other kind?), siden det er mandag og allting:

Jeg skulle på et seminar for å lære litt om … ja, samme kan det være, det vedkommer ikke handlingen. Det var en ganske full sal, men ingen kjente. Jeg var litt sliten og trøtt, og hadde satt meg ytterst på en benkerad for å – om nødvendig – kunne gjøre rask retrett.

I pausen var jeg på do, og da jeg kom ut derfra brukte jeg et par sekunder på å vurdere om jeg trengte kaffe eller ei. Ja, jeg var trøtt, men hadde allerede drukket tre kopper. Kunne jeg tåle mer? En tøff avgjørelse. Mens jeg sto og glodde vurderende mot kaffebaren så jeg noe underlig kjent med en i-seg-selv-kanelbollestappende mann på hjørnet. Hvem var nå dette? Jeg grunnet. Og grunnet. Hvor hadde jeg det skjeggete fjeset fra?

Jeg slo fra meg kaffen, og gikk inn og satte meg. Da det plutselig gikk opp et lys for frøken: Vi hadde pult! Jess. Jeg og den skjeggete mannen. Artig. Burde jeg gå å si hei? Han hadde sikkert ikke sett meg, eller i alle fall ikke kjent meg igjen. Da kan det bli litt klamt å gå bort og si: -Hei, husker du meg? Vi som forvilla oss inn på gravlunden den gangen, og var så innmari fulle? Den kvelden venninnene mine måtte kvalitetssjekke deg før du fikk overnatte? Jeg tror jeg spydde i doen din engang…? Godt å se deg igjen! Any kids yet?

Jeg prøvde å fange blikket hans da han var på vei inn, men han så meg ikke. Jeg lot det være med det. Han får leve i lykkelig uvitenhet om at den gærne jenta han har sett i både evas drakt og bunad nå i realiteten er hans kollega. Jeg derimot, sitter igjen og tenker: herregud, kan det være flere av dem her?

Det er først i voksen alder jeg har skjønt for ei kul dame farmor var. Var, fordi hun er død. Men hun er like i nærheten fortsatt, tror jeg. Passer litt på meg. Ser til at jeg ikke finner på alt for mye ugagn.

Hun fikk utdannelse da svært få hadde det. Hun var utearbeidende på ei tid da ingen gifte damer var det. Hun fikk fem unger, men overlot dem til far eller tjenestefolk og gikk over fjell for å undervise unger i nabobygda. Hun hadde gård, hun hadde ansatte og hun hadde familie.

Hun gjemte radioen i potetkjelleren i fem år på førtitallet. Hun brakk begge beina og de ble aldri helt de samme. Hun mistet en sønn. Hun mistet en mann, og nesten en sønn til, men til gjengjeld fikk hun veldig mange barnebarn og oldebarn.

Hun bakte brød, kokte prim og gomme, sydde kjøttrull, stekte kromkaker og blodpannekaker. Og når hun ble for gammel, fikk hun andre til å gjøre det under overoppsyn av henne selv. Hun leste bøker og så nyheter, hun sydde og broderte til øynene hennes ble spist opp av en eller annen stær. Hun hadde den fascinerende kombinasjonen av nøysomhet og overdådighet enkelte eldre har (hverdags: sild og potet, men det er nødvendig med både dessert, kaker til kaffen OG kveldsmat). Hun tok vare på allting, til og med gavepapir fra jul. Hun hadde elsket gjenbruksbevegelsen.

Hun lærte meg å spise opp maten min, uten at hun egentlig gjorde det selv (lurer enda litt på hvordan hun fikk til den der). Hun lærte meg å spare til det jeg ønska meg. Hun syntes jeg var flink og fin og la aldri skjul på det.

Hun var matriarken. Hun var streng og tøff og innimellom ganske urettferdig og gammeldags. Hun hadde sinnsykt mange venner, like kjoler og alltid kamferdrops i sybordet. Hun var langt fra perfekt, men hun var helt klart noe for seg selv.

Jeg er stolt av å være barnebarnet hennes, og jeg blir fortsatt vemodig ved tanken på at hun er død. Selv om det er mange år siden nå. Hver gang jeg er hjemme sover jeg på hennes gamle soverom og det er fortsatt hennes. Der står smykkeskrinet, der står bildene fra lenge før jeg ble født. I skapet ligger alle de fine dukene pent brettet sammen.

Så jeg tror hun er like i nærheten fortsatt. Det er fint.

Mange sier at noe av det fineste med høsten er å krølle seg sammen under tepper, med gode bøker og litervis av te for hånden, eller kakao for de som tåler melk (mange flere enn før i verden som ikke gjør det, eller hva?). Jeg er enig. Det er veldig fint, både med pledd og bøker. Levende lys. Jada. Likevel er det ofte mye enklere å plukke opp fjernkontrollen og se på tv.

Jeg er lat. Det synd, men et faktum like fullt. Jeg bruker sjelden mye tid på å lete etter gode bøker. Jeg vil gjerne at de kommer til meg, for å si det litt bibelsk. Nå skal jeg gi dere en anbefaling. Hvis dere er greie får jeg kanskje en tilbake?

(Jeg mistenker at mange av dere er ganske greie. Jeg skal ikke dømme dere utelukkende ut fra om dere gidder å gi meg en litterær anbefaling. Bare litt. Men hvis du – ja, jeg henvender meg til deg – har lest en bok i løpet av året – tiåret – ditt liv – som er såpass bra at du vil dytte den på andre, ja, så del det med meg. Thank you, please.)

Bildet er skamløst stjålet fra Flamme Forlag. Dått no.

Dette er egentlig den perfekte kollektiv-boken. Som i kollektive transportmidler, ikke bokollektiv (eller samleier, som astarkvedja så vakkert introduserte meg for forrige uka. haha, jeg må le litt av det ennå). Den er nemlig ekstremt hendig. Ikke et vondt ord om de store slektskrøniker, men de er ikke lagd for å bære i skuldervesker. Men den kan selvsagt også leses hjemme i sofaen. Anyways.

Linn Strømsborg har skrevet en nydelig, episodisk bok som alle festival-junkier vil kjenne seg igjen i. Særlig oss som elsker Roskilde. Når jeg leser kjennes det litt ut som å være der. Jeg har ikke lest ferdig boka, men mitt hjerte sier ja. Les den. Bli litt varmere nå når det stadig blir kaldere. Og bry dere ikke om mine klisjeer, siden Linn klokelig synes å ha utelatt dem. Herved anbefalt.

Jeg har visst alltid hatt en greie for litt eldre menn. Jeg har sikkert et eller annet freudiansk farskompleks, en eller annen odd form for penismisunnelse eller noe slikt. Jeg bryr meg ikke så veldig. Det viktigste er jo at det blir gode historier ut av det, ikke sant?

Han insisterte på å følge meg hjem. Jeg protesterte. Vi møttes på halvveien og ble enige om en kaffe. Det ble for dumt å si nei, vi var tross alt voksne mennesker.
Jeg ble grepet av … noe da vi passerte sparebanken og nærmet oss det bittelille sentrum.
-Jeg håper ingen fra jobb ser meg nå, tenkte jeg høyt.
- Hva tror du de ville sagt da? Han så på meg med et skjevt smil. Jeg la hodet bak for å kunne se ham inn i øynene:
- Se, der går S. sammen med faren sin.
Han hadde en høy, buldrende latter, som lød utover hele torget og fikk folk til å snu seg.
- Du er jævlig drøy, vet du det? De hadde selvsagt bare sagt, se så fine de ser ut sammen.

Hva sier man til sånt? Man smiler bare, ler litt. Tar på seg solbrillene og priser alle sine 23 år og sin gode smak i menn.

Jeg er ikke bare nordlending, jeg er også bergenser. (En ekstrem kombinasjon, tenker du kanskje og lurer på om jeg noengang holder kjeft. Det gjør jeg – pluss og pluss blir minus) Og derfor elsker jeg byen mellom fjellene, jeg blir glad av skarre-r-er og jeg forstår den intense patriotismen. Det er til og med festlig at bergensere lager hankjønnsord av alt mulig.

Ekstra fint synes jeg det er når John Olav Nilsen og gjengen spiller. Bergensk på sitt beste.

På kvelder som dette
vil eg kysse pistolen
legge et kirsebær på hodet
og si takk og farvel.
Og eg åpner døren
med et smell
som tar meg over broen
og gjennom et fjell og
oppe på toppen
si god natt til kroppen
gir deg til vinden og la legenden leve så.
Men hon vil se farger
og eg viser hon grå.
Hon gjør det hon vil
eg gjør et par ting eg må.

Gir oss over
over
mens de bare de
sover
de sover
og vi bare
gir oss over
over
til Diamanter og kirsebær…

Denne låta? Låvvli, hva? Legg spesielt merke til den steppende gangen til gitaristene der bak.

Oh, the nostalgia…

Jeg bevitnet noe nydelig i går kveld. Det var mens jeg ventet på trikken. Det regnet og jeg prøvde å skrive en bursdagshilsen med kajalen, i mangel av en penn. Easy-piecey.

Men de flagrende ørene mine fanget opp samtalen til mine med-ventende:

Ung gutt: -Jeg ser jo at du fryser.
Ung jente: -Ja, greit litt, men det går bra.
Han -oppgitt: -Du tenker mer på hvordan du ser ut enn om du fryser ræva av deg. Hvorfor tok du ikke boblejakken?
Hun: -Nei…
Han: -Du får ikke lite hode i den.
Hun: -JO! Den er så diger, jeg ser kjemperar ut.
Han: -Nei, du er fin uansett.
Hun: -Hodet mitt blir bittelite!
Han: -Raring. Du er kjempefin.

Og da måtte jeg se opp fordi jeg kunne høre at hun smilte.

Vakkert. Always in the rain.