Og jeg har ikke tid.

Jeg skal nøye meg med facebook som ytringskanal, og kanskje jeg omsider får dreisen på dette med Twitter. Hvem vet.

Men – musikk. Et lite glimt inn i hodet og hverdagen min er det jeg hører på. For tida går det mye i dette:

Jeg tenker det hadde vært fint om man kunne rekonfigurere livet sitt noen ganger. Når dagene har vært litt for bratte, litt for lenge. Når nettene har vært våkne, og alle ting virker bare litt gråere enn du vet de egentlig er. Først måtte man passe på å sikkerhetskopiere alt det man ville ta vare på (vennene dine, minner om fine øyeblikk, alle PIN-koder du har brukt år på å pugge – slike ting). Men etterpå – etterpå kunne man bare trykket F12 og latt ting skje av seg selv. Fjerne alt det slitte, det skitne. Slette alle dårlige minner. Også kunne man begynne – nesten – på nytt. Evig solskinn i et plettfritt sinn.

Eller kanskje ikke. Det hadde kanskje bare resultert i en gjeng med platte mennesker med et refleksjonsnivå på nivå med en golden retriever. Alle disse erfaringene som hadde kostet oss så dyrt hadde ikke lært oss noe (Nåkan det vel diskuteres hvorvidt vi uansett lærer noe annet enn at Akk ja, jeg lærer visst aldri, men det får nå så være). Kanskje er det heller sånn at vi bare oppdateres underveis. At vi gradvis glemmer det ubehagelige (men ikke helt). At vi gleder oss til alt det fine som kommer (men bekymrer oss for alt det som ikke skjer uansett). Og når vi blir gamle husker vi bare røverhistoriene fra da vi var unge.

Press finish to complete the installation.

Se der, ja. Until next time.

Greit. Det er mørkt. Som i den sort gryte. Men… det går mot lysere tider. La deg forføre av daglige klikk på yr.no, der du kan følge med på soloppgang og solnedgang. Det skjer liksom noe hver dag der, mye bedre enn å kikke på vekta (for de av dere som gjør det). Ta deg en tur ut i lunsjen og kjenn litt på lyset.

Greit. Jula er over, og med den, det røde, grønne glitrende. Men… er ikke det litt godt? Jeg kjenner i alle fall intet savn etter verken julesanger, julenisser, juletant og/eller fjas. Nok kjøtt nå. Det smakte med en gulrot. Og knekkebrød med makrell i tomat. Og det var litt hyggelig å komme på jobb igjen. Hjernen har hatt pause lenge nok.

Greit. Nyttårsforsetter er noe dritt. Men… det er jo bare ting man gjør. Jeg skal prøve noen nye treningstyper, jeg skal løpe halvmaraton, jeg skal levere en doktorgrad – det er ikke forsetter, det er ting jeg bare gjør. Kall det mål, eller ikke kall det noe som helst. Bare gjør ting som gjør godt. Eller bedre.

Merker dere en anelse positivitet? Jeg også. Jeg prøver å være venner med januar.

Jeg plasserte meg langt unna og han pratet med venninna mi. Jeg hadde drukket litt for mye prosecco, men prøvde å tenke rasjonelt. Han er her. Dere er ikke noe. Det er greit. Du treffer egentlig noen andre. Skjerpings. Sånne ting man må si til seg selv noen ganger, når tankene spinner sine egne baner.

Litt seinere. Jeg var på kjøkkenet på jakt etter mer vin. Unødvendig såklart, men definitivt behøvd. Han lente seg mot benken. Du svarte aldri på meldinga mi. Jeg snudde meg, smilte. Nei, du jeg glemte det. Han sto nærmere. -Jeg skjønte ikke hvorfor du ikke svarte. Jeg sa ingenting. -Du er så fin. Slutt å være så fin. Jeg er en idiot.

Det var sikkert proseccoen. Eller nostalgien. Eller nyttårsaften, og da vil man kysse noen. Eller kanskje det var noen følelser der fortsatt. I en bevegelse, var han nærmere og jeg sto helt inntil. Og vi kyssa hverandre. På kjøkkenet. Seinere i sofaen. Ute, mens det snødde stille og hodet mitt suste. På nachspiel som vi bare prøvde å komme oss vekk fra. I senga hans.

Jeg begynte å grine. Det var sikkert proseccoen. Eller nostalgien. Eller nyttårsaften. Det var nok ikke noe mer, men noen ganger er det nok. Han strøk som før og holdt like godt rundt meg. vi lo like mye og jeg ville egentlig ikke ut av den senga. Da jeg traska hjem i regnet 1. januar var jeg nok ikke like fin som kvelden før. Men han var fortsatt en idiot.

2. Holdt du nyttårsforsettene dine. Og vil du lage nye?
I fjor var det:
Organisere ukene mine bedre, særlig på jobb. Være litt ryddigere.

Vet ikke helt om jeg greide det, men jeg skal prøve å gjøre det i år! Dessuten: Bli ferdig med doktorgraden!

3. Ble noen som står deg nær mor eller far?
To av mine fine jenter ble mødre i begynnelsen og slutten av året. Stor stas!

4. Døde noen som sto deg nær?
Nei.

5. Hvilke land har du besøkt det siste året?
Danmark, England, Kypros.

6. Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Jeg lurer på om jeg kanskje har litt lyst på en kjæreste…?

7. Hvilke datoer i 2011 vil du aldri glemme, og hvorfor?
Det er vel den datoen vi alle vil huske, 22. juli.

8. Hva er det største du har oppnådd i år?
Jeg kjenner meg litt roligere, tross alt. Litt mindre redd.

9. Hva var din største nedtur?
En kjærlighetssorg. En phd-knekk. Den siste varte lengre og var nok vanskeligere.

10. Har du vært syk eller skadet?
Nei, bare post-Roskilde forkjøla. Det hører med.

11. Hva var ditt beste kjøp?
Ny sofa! Og ny ipod.

12. Hvem fortjener din hyllest for oppførselen sin?
Mine kjære, gode venninner. Dessuten: noen av mine fine kollegaer.

13. Hvem sin oppførsel gjorde deg nedstemt/lei deg?
Han som ikke ville ha meg.

14. Hva gikk mesteparten av pengene dine til?
Lån. Alltid lån.

15. Hva gjorde deg veldig veldig veldig oppspilt og glad?
En ny forelskelse (som kom og gikk)
Festivalsommeren

16. Hvilken sang vil alltid minne deg om 2010?
Midnight City av M83.
Shake it out med Florence and the Machine.

17. Sammenlignet med denne tiden i fjor, er du …
a. Gladere eller mer nedstemt?
Tror jeg er litt mer nedstemt, men det er ikke så rart ting tatt i betraktning. Det blir bedre, vet jeg.

b. Tynnere eller tykkere?
Muligens litt tynnere.

c. Rikere eller fattigere?
Rikere. Har litt mindre lån.

18. Hva skulle du ønske du gjorde enda mer av?
Ba folk på middag. Tok meg tid til flere besøk. Skrev flere brev. Ringte mer.

19. Hva skulle du ønske du gjorde mindre av?
Prokrastinerte.

20. Hvordan vil du tilbringe julen? (hvordan har jeg tilbragt julen, altså)
Hjemme med familien.

21. Ble du forelsket?
Ja. Men det gikk jo ikke som jeg ville. Men da vi møttes igjen på nyttårsaften var det fin stemning. Litt for fin, kanskje…

22. Hvor mange one-night stands hadde du?
Ingen. Det blir liksom dating ut av det, selv om jeg prøver.

23. Hva var ditt favorittprogram på TV?
Jeg ble litt hekta på BigBang Theory. Og ellers venter jeg i spenning på mer MadMen.

24. Hater du noen nå som du ikke hatet på denne tiden i fjor?
Nei. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg hater ingen.

25. Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Hmmm. Husker nesten ikke å ha lest bøker overhodet.. .Jo! The Fountainhead av Ayn Rand. Dessuten den novellesamlinga til Miranda July.

26. Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
M83, Oslo Ess, TV on the Radio.

27. Hva ønsket du deg – og fikk?
Bedre sosiale forhold på jobben. En forelskelse.

28. Hva ønsket du deg – og ikke fikk?
En vellykket forelskelse. Zen-flyt på jobben.

29. Hva var årets beste film?
Drive. Og Melancholia.

30. Hva gjorde du på bursdagen din?
Ladet opp til tiern på Oslo Maraton med koselig kaffebesøk. Dessuten trente jeg altfor hardt for å imponere en gammel flamme.

31. Hvilken enkeltting/-person har gjort året mye mer tilfredsstillende?
Det er ingen enkelt ting eller person, men summen av alt.

32. Hvordan vil du beskrive klesstilen din?
Feminin, personlig, aldri helt a4.

33. Hva har holdt deg i mental balanse?
Venninnene mine. Og meg selv, såklart.

34. Hvilken kjendis likte du best?
Ryan Gosling. There are no words.

35. Hva i politikken har opprørt deg mest?
Egoisme og fokus på frykt.

36. Hvem savner du?
Jeg savner søstra mi noen ganger. Og han jeg kanskje ikke har møtt enda.

37. Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Nye kollegaer som har gjort dagene bedre.

38. Fortell en viktig livsvisdom du har lært i år?
At andre mennesker ikke er tankelesere. Jeg må fortelle det jeg tenker på hvis jeg vil at andre skal forholde seg til det. Og at jeg ikke kan endre noen, men at jeg innimellom kan endre litt på meg selv.

39. En sangtekst som oppsummerer året.

Denne sangen har jeg hatt hørt masse på. Den taler til meg, som de sier, og den minner meg på at det er håp, det er endring, det er alltid noe.

Regrets collect like old friends
Here to relive your darkest moments
I can see no way, I can see no way
And all of the ghouls come out to play
And every demon wants his pound of flesh
But I like to keep some things to myself
I like to keep my issues drawn
It’s always darkest before the dawn

Shake it out, Shake it out
Shake it out, Shake it out
ooh woaaaah
Shake it out, Shake it out
Shake it out, Shake it out
ooh woaaaah
And you tried to dance with the devil on your back,
So, shake him off!

31. desember nærmer seg. Da blir jeg alltid melankolsk, filosofisk, drømmende. Håpefull. Jeg husker en nyttårsaften for noen år siden. Ettersom kvelden forløp med menngder av mat og alkohol, brøt venninne etter venninne sammen og svor at annus horribilis nå kunne gå å ta seg en bolle – fordi det var slutt. In your face 2008. In your face. Så husker jeg plutselig: Livet står ikke stille. Det skjer en del på 365 dager.

2011 har vært interessant. Jeg har slått opp med noen, blitt forelska, blitt dumpa. Tatt opp gamle forbindelser, og lagt dem på is igjen. Jeg har tenkt mye på hva jeg vil. Jeg har hørt fantastiske låter, reist på flere ferier, som vanlig gjort en del ting jeg ikke kan. Jeg har vært på festivaler, drukket meg full, vært deppa, vært glad. Jeg har grått i Brugata og dansa på Pigalle. Jeg har skrevet noen gode tekster, og noen dårlige. Jeg har fortvilt over livet mitt og gledet meg over det noen dager etter.

Det skal være noen ytterligheter i løpet av et år. 2011 er snart gammelt nytt. 2012 kan bare komme. Jeg er klar.

Jeg husker at jeg for noen uker siden motløs trasket fra jobb og lengtet etter vissheten om at noen kan ta i mot meg hvis jeg faller. Jeg vet innerst inne at ingen gjør det, ingen hjemme i alle fall. De evner ikke. Jeg må ta i mot meg selv.

Men før jeg reiser skal jeg si til moren min: Er det greit at jeg slutter å bekymre meg? Kan jeg stole på at dere fikser ting selv? Jeg tror jeg er ferdig her.

Akkurat da jeg hadde bestemt meg for å glefse i meg en herlig kjøpekake ble jeg ropt opp. Ble perpleks og måtte ha en lang seanse for å samle meg selv og tingene mine. Strenet selvsagt først inn på kontoret til feil lege. Jeg smilte som en tomsing, mens denne stirret kaldt tilbake. Lenger bort i gangen sto en ung mann og så lattermildt på meg. Der var du, ja. Harket jeg. Falsk latter.

Vel inne på kontoret forklarte jeg hva jeg ville ha resept på og hvorfor*. I stedet for å stille spørsmål om allergiplagene mine, spurte han hva jeg drev med til daglig. Om jeg hadde det bra, om jeg var sunn. Hva jeg skulle spise til julemiddag, slike ting. Mens vi snakket gikk det opp for meg at til tross for at dette var en høy tynn fyr** – og dessuten legen min, kjente jeg at de varme kinnene mine ikke lenger bare kom av rask gange. Jeg ble rett og slett litt betatt av legen foran meg. Kanskje skyldtes det bare at han var en blid, hyggelig mann som stilte spørsmål om meg og min person. Men da jeg skulle samle pikkpakket mitt, ble jeg helt perpleks igjen og fikk ikke sagt noe fornuftig til avskjed. Jeg gikk derfra med en resept og en kledelig (?) rødme, og lurte på om alt sammen var innbilning fra min side. Og bare dreven bedside manner fra hans.

*allergimedisin, ikke noe mer spennende er jeg redd
** ikke normalt sett min “type”

La oss kalle det phd-paranoia.

Jeg har sendt en tekst ut på revisjon og venter på tilbakemeldinger. Det er et tveegget sverd, tilbakemeldinger. På den ene siden må man ha det, man kan ikke flanere gjennom livet uten å la seg påvirke av andres meninger (skjønt noen later til å gjøre dette nokså ubesværet). Heldigvis. Og likevel: Det er skummelt. Hva vil de si? Agget i kroppen, du: Hva er dette her for noe? Er det dette vi betaler deg for?

Det hele toppet seg da en i prosjektgruppa mi, en relativt kjent skikkelse innenfor et segment av venstreintellektuelle i landet sendte meg en mail der han insisterte på et møte for å diskutere teksten. Et møte! Jeg heiste umiddelbart alle røde flagg, og begynte nedtellingen mot dommedag. Et eget møte? For å diskutere en tekst? Er ikke det kanonskyting mot spurv, så vet ikke jeg. Kan ikke skjønne annet enn at vi her snakker dårlige nyheter. Det er litt sånn som å gå til legen med influensa for så å bli servert en kreftdiagnose sånn helt ut av det blå.

Når jeg leste e-posten fra ham igjen så jeg at han bare hadde noen spørsmål. Legger panikken på is til over helga, men en nagende følelse av noe, ja den er der hele tiden.

Sang for dagen: