Jeg har aldri vært redd for å innrømme mine svakheter. Det har jeg faktisk blitt komplimentert for, som om det var en karakterstyrke! Det skal jeg skrive om en annen gang, nå merker jeg at en digresjon bygger seg opp.

Jeg skulle skrive om Facebook. Som jeg må – selv om det er forsmedelig – innrømme at jeg er veldig begeistret for. Facebook har avlet fram kikkeren i meg. I oss alle, i grunn, for om ikke storebror ser oss, så gjør alle “vennene” våre det. Ergo lever også ekshibisjonisten i beste velgående.

Jeg synes det er hyggelig at folk kommenterer det jeg skriver, og det er også fint når noen “liker” noe. Men jeg blir stressa av at en bestemt ung mann – la oss kalle ham nypetemannen – på død og liv må kommentere alt. Absolutt alt. For en gangs skyld overdriver jeg ikke. Og har han ingenting å si, ja så skriver han det.

Det fins ingen offisiell fjesboketikette per nå, men det burde utvikles noen enkle grunnregler, om ikke annet så for å beskytte folk mot seg selv.

- Å være hjemme

- Den varme, koselige stua

- Det ryddige kjøkkenet

- Tv-en min, med nrk! Jeg elsker nrk!

- Pc-en min, som riktignok er et vrak, men som likevel får meg dit jeg vil på internetten.

- Å slippe å spise ute

- En hyggelig overraskelse – og nei, det var ikke brevet om økt husleie…

-Tanken på at det er fredag, og gullrekka skal dysse meg i søvn

- Varme rundstykker med egg og makrell

- Å vite at vennene mine bare er noen bussminutter unna og ikke en flyreise

Så håper jeg at det er noen som slenger innom her fortsatt, for jeg har savnet å blogge hele uka. Bare så dere vet det. God helg!

Til alle som trenger litt av det.

Han så på meg. Lenge. Eller lenge nok. Og selv om jeg aldri har vært flink til å tolke, flink til å lese blikk eller ansiktsutrykk, skjønte jeg at noe var annerledes. Han ville noe mer enn bare sitte å henge, prate tull, konkurrere om hvem som var morsomst.

Jeg ble forvirra og litt flau. Veldig flau. Og stressa. Og hendene mine visste plutselig ikke hvordan de bare kunne ligge i ro, som om det kunne avsløre hva jeg trodde jeg visste. Jeg holdt i glasset. Jeg holdt i sigaretten. Jeg plukka på neglelakken, armåndet, jeansen.

Det var ikke lenger bare øl som gjorde meg susete. Jeg la merke til at jeg klarte ikke å se på ham som før. Blikket mitt vek etter to sekunder. Eller kanskje bare ett.

Kanskje han ikke merka noe som helst. Kanskje skjønte han at jeg skjønte. Kanskje var jeg gjennomsiktig.

Jeg ønska det hadde vært noen andre der, at ikke alle hadde gått. Hvorfor gikk de? Hvorfor har ikke han gått, hvorfor sitter vi her aleine? Vi pleier aldri være aleine. Dette blir helt feil, merkelig, skal alt bli annerledes? Vær normal. Vær normal, for pokker! Tenk på noe annet, hva som helst.

Han ble stille. Jeg ble stille. Det ble stille.

Men inni hodet mitt ropte en stemme

Kyss meg da. Kom igjen, kyss meg.

Jeg sa ikke et ord. Men han hørte meg likevel.

Å bruke for små klær? Jeg begriper det ikke. Er det et poeng for mange å presse seg inn i en bukse bare fordi den har størrelsen man skulle ønske man brukte? Har personen handlet på den eneste butikken i hele verden uten speil? Eller tenker man som så at hvis man bare trøkker seg inn i et plagg så vil man på sikt passe det? (alle vet vi vel at det siste ikke stemmer)

Å gå med høye hæler hvis man ikke kan gå med høye hæler? Stolpre, stolpre, stolpre. Subb, subb, subb. Herregud, øv deg hjemme. Or wear flats.

Jakker med mønster, motiver og/eller glitter, særlig til menn? Eller alt med glitter til menn. En tidligere whatshisface presterte å kjøpe en jente-t-skjorte på BikBok, som han syntes var utrolig tøff (masse glitter og store bokstaver). Han likte den så godt at han kjøpte enda en i julepresang til en kamerat. Jeg prøvde å fortelle ham at det var en jenteskjorte. Han nektet blankt, helt til en dag vi gikk forbi et utstillingsvindu og dokka med mest pupp hadde på seg gutteskjorta. Skadefryd.

Kjempespisse sko? Enkelte ting bør man bare la være.

Slappe håndtrykk? Det er helt ufyselig. Når jeg griper om en død fiskehånd tenker jeg at personen ikke har et skikkelig skjelett, men er bygd opp av brusk. Det er en vemmelig tanke.

Ah. Der fikk jeg lettet hjertet.

Noen andre som har andre greier?

Hot chocolate. Det er balsam for sjelen i vinterkulden, og bør nytes med andakt og kanskje noen gode venner? Lag selv av mørk sjokolade, melk og vaniljesukker – smak deg fram – eller gå til et kvalitetssted. Pascal er bra. Der har de også små kakekunstverk og god kaffe.

Eller et av disse stedene.

Noen ganger skal det ikke mer til…

Bildet er hentet fra Flickr

- Ei lita jente som vinka til toget

- En full mann på t-banen som syntes jeg hadde fine sko

- Eplekjekke tenåringsgutter som reklamerte for skolerevyen sin ved å rope: Vi ses på Rud i januar!

- Kristine Koht i A-magasinet

- En veldig entusiastisk mann jeg snakket med i et selskap

- En veldig frustrert ung kunstner på samme sted

- Da naboen min åpnet døra for meg da jeg hadde glemt nøklene og det var midt på natta.

Nei, vent. Den siste fikk meg til å juble!

Jeg har ikke en stemme som bærer i stormen. Jeg har en stemme som drukner i lyd og blir alltid hastig tildelt mikrofon når jeg skal tale i forsamlinger. Jeg er selvsagt maksimalt misunnelig på de som fra naturens side er utstyrt med bærende røster, stemmer som krever oppmerksomhet eller i kraft av sin tiltalende dype fløyelssødme blir hørt.

Latteren min, derimot, får gjerne oppmerksomhet. All kraft som ikke ligger i stemme, ble i stedet plassert i latter. Sånn er jeg skapt. Den har en slags rungende kvalitet som muligens ikke matcher helt med min relativt lille person. But I have grown to like it.

Stor var derfor forbauselsen da en forbipasserende mann i går holdt seg for ørene da jeg begynte å le. Han holdt seg for ørene. Jeg spurte min kjære: -Tror du det var på grunn av meg?
Han snudde seg: -Ja, jeg tror faktisk det. Han så litt stygt på deg også.

Hva gir du meg?!

Så det er kanskje bra at jeg ikke er så mye hjemme?

Men av og til har jeg hjemmekontor, noe som gir meg en intens frihetsfølelse. Samtidig er det ikke spesielt effektivt. Noen ulykker forekommer. De fleste på grunn av daytime-tv.

Denne gangen var det en gammel episode av Seinfeld som trigga et trippelt youtube-infarkt. Jeg tror denne er favoritten min. Priceless!

Det er vanskelig å ta innover seg at man nå forholder seg trofast til ett menneske. En mann. Min singeldager er over, og det bruker jeg tid på å fordøye. Det fører til forsnakkelser (Ja, jeg er i alle fall singel! Nei. Vent.). Forglemmelser. Tilbakefall. Tanker om at man kanskje har valgt feil. Innslag av commitmentphobia.

På byen tester de fleste sin charme – jeg også. Det vil si – jeg gjorde det inntil i forrige helg: Klokka begynte å nærme seg leggetid, natt til søndag, på byen, et sted i Oslo. En venninne bølla meg til å flørte med den, i følge henne, eneste kjekke mannen i lokalet. Hun – forlovet – kunne for skams skyld ikke gjøre det selv, så oppdraget falt på meg. Hvorfor mannen måtte sjekkes opp*? Fordi det sto en ettogethalvt år gammel paljettjente og blafra med øyenvippene foran ham. Altfor galt, i følge fyllelogisk, forlovet venninne. Perler for svin. Vi var egentlig på vei ut døra, men mitt fylle-selv – i dette tilfellet over-jeget – fanga blikket hans. Holdt det. Smilte. Han smilte tilbake. Så tok jeg en av mine kjepphøye sjekkemanøvre (jeg har ikke så mange, men dette er helt klart en): pekte på ham, og gjorde kom-her-bevegelsen med pekefingeren (har den bevegelsen et navn?). Han smilte fortsatt, men rista svakt på hodet. Nei vel, tenkte jeg, øyeblikkelig manisk snurt. Kos deg med paljettene! At mannen åpenbart hadde valgt helt riktig, i og med at mine ulne motiver neppe hadde ført til mer kroppskontakt enn en klem var fullstendig uinteressant. Jeg kikket anklagende på fingeren min, og lurte på hvorfor den hadde begynt å svikte (kom-her-fingern er morsom og kul så lenge den faktisk får menn til å komme her. Hvis ikke er den bare teit. Og det er vel i grunn hun som henger fast i fingern også).

Men egoet. Se, egoet hadde fått en knekk. Og min usvikelige tro på eget sjekketalent hadde blitt til sterk tvil. En tro jeg selv har bygd opp ved hjelp av en idiotsikker strategi: Aldri sjekk opp noen før du er 99 prosent sikker på suksess. Jeg kjører lavrisiko hele veien, her spekulerer vi ikke i aksjer, her kjøper vi statsobligasjoner.

Da jeg satt trygt plassert i drosjen på vei hjem slo det meg at hadde det ikke vært for min egen vankelmodige moral ville min tro på mojo-ens kraft fortsatt vært intakt. Har en følelse av at jeg i framtiden vil huske min sivile status litt bedre.

*Dette var kun tenkt som en test. Han skulle ikke egentlig sjekkes opp, altså tas med hjem. Cocktease? Youbetcha!