Frøken Makeløs påstår at hun er et dårlig menneske. Jeg skal ikke si et ord, for jeg er en tyv.
På vei til jobb i morges ble jeg først overfalt av en søt AUF-er som spurte om jeg ville ha et eple fra Arbeiderpartiet. Det ville jeg, og jeg ble veldig glad, siden jeg hadde glemt å ta med frukt hjemmefra. Og det er så hyggelig å FÅ ting. Mens jeg gikk videre falt jeg i tanker over dette med eplet, om ikke det i grunn er et FrP-symbol, men hadde jeg ikke sett dem fallby kanelboller i Bergen forrige helg…? Epler er kanskje ikke for folk flest?
Jeg krysser gata, og ser et par TJUSIGA øreringer ligge ensomme midt i et parkeringsfelt. Jeg går forbi. Men så tenker jeg: Noen vil kjøre på dem. Jeg tar dem med meg (merk “tar dem med meg”, ikke “tar dem”). Så: Nei, du kan ikke stjele noens øreringer, og tenk så uhygienisk! Dernest: desinfisering, og fuck it, finders keepers. De blir uansett bare liggende.
Og nå er de hos meg, og jeg føler med den jenta jeg har stjålet dem fra, for de er skikkelig fine. Kanskje jeg må legge dem tilbake på vei hjem…. Eller ikke.
Arkivert under: Slike tanker, Slikt man gjør | Tags: denne helsa, just_in_passing
Noe av det kleineste jeg vet er sånne rabiate treningsnarkomane som fiser forbi deg eller meg, på sykkel, på ski, med barn på hjul eller med siste Asics-modell på beina. De som går Birken med tunga nedpå knærne og som konkurrerer med “seg selv”. Særlig.
Samtidig må jeg innrømme at jeg elsker å trene. Jeg trenger det. Ikke for å bli tynn eller frisk eller kjempesprek. Men fordi det er en idiotsikker oppskrift på å føle seg bra. Det er mentalhygiene. I shit you not. I høst, da alt var tungt og kjipt og jeg var sjuk fikk jeg ikke trent. Nå, hvis jeg har en dårlig dag, så trener jeg. Og jeg føler meg alltid mye bedre etterpå. Det skyldes visstnok noe som heter endorfiner, og det er litt som å være forelska eller le. Siden jeg ikke er forelska, og dessverre ikke kan le på kommando, er trening dopet mitt. Litt mer slitsomt enn en joint, men mye mye bedre.
I morges sto jeg opp halvseks for å løpe. Da måtte jeg nesten hånle av meg selv. Jeg lover dog, på tro og ære, mor & far i døden og cross my heart and hope to die at jeg aldri skal gå Birken.
Noen dager hver måned, når jeg har eggløsning, blir jeg litt utilregnelig. Det som skjer med meg er at jeg får urovekkende lyst på sex og sjokolade (faktorenes orden ikke likegyldig, jeg er tross alt en primat). Får jeg ikke det ene, må jeg ha det andre. Får jeg ingen av delene blir jeg sur/aggressiv/bitter (ok, bitrere).
Jeg pleier normalt sett å kunne kontrollere slike … kroppslige behov, men i dag var det helt umulig. Jeg fikk ikke gjort noe fornuftig. Da er det bare å gi etter, la kroppen få det den ber om. Skjønt – istedet for å kaste meg hemningsløst over dekan/vaktmester/veileder/rengjøringshjelp/yndlingbarista gjorde jeg kort prosess og kjøpte sjokolade.
Jeg er glad for å kunne si at det hjalp.
“Varför fins det ingen kvoter för idioter?” spør Markus Krunegård (som jeg btw er intenst avstandsforelska i).
Jo, Markus, det gjør det. Her til lands har idiotene blitt kvotert inn i et eget tv-program, der man kan velge å forholde seg til dem eller ei. Det er mulig det fins flere idioter på frifot, men her er nok kremen samlet. Selv boikotter jeg møkka. Jeg ser mye mindnumbing tv, men et sted går grensen.
Jeg har bodd i kollektiv i hele mitt voksne liv. Om det har gjort meg til et bedre menneske, er vel høyst tvilsomt. Derimot er jeg sikker på at det har sørget for at særhetene mine ikke har fått vokst vilt og gjort meg til en mye snålere person enn det jeg er. Per nu.
Det krever litt av deg, å bo sammen med andre. Det krever at du kan forholde deg til ulike mennesker, at du har (i alle fall et snev av) en sosial legning og at du er innstilt på kompromisser og samarbeid. Man kan selvsagt velge å drite fullstendig i sine omgivelser, være eremitt på eget rom og skule på sine samboere når de VÅGER å lage mat samtidig som en selv. Men det anbefales ikke – da bør du bo alene.
Som vekt-barn er jeg diplomat på min hals, og følgelig er samhandling en selvfølge. Jeg elsker å bo i kollektiv. Jeg er veldig lat, og det er deilig å kunne være sosial uten å forlate sin egen stue. Nå bor jeg med fire svært forskjellige, men høyst elskelige jenter. Leiligheten er fin, stor og sentral, og kollektivlivet for meg har vært en nesten udelt positiv opplevelse.
Nå tror jeg den nærmer seg slutten. Jeg ser på boligannonser, har begynt å gå på visning (bakfull som fy, men dog). Snakker med banker. Skrekkblandet fryd fyller meg når jeg tenker på å bo alene. Men jeg tenker at det begynner å bli tiden for det. Være bare meg. La særhetene få leve litt. Tror det blir fint, jeg.
Som jenter flest har jeg en forfengelig side. Jeg er glad i mote, sminke, parfyme, sko, smykker… you name it, I’ll spend money on it. Jeg har en sterkt utviklet estetisk sans, som jeg pleier å stole på. Når det er sagt, bør jeg nevne at selv om min estetiske sans sier at noe er pent, sitter det en personlig stildommer sånn cirka plassert på min høyre skulder og forteller meg hva jeg kan og ikke kan bruke. La oss kalle ham Besserwisser. Besserwisser har ofte rett. Han wisser tross alt besser. Jeg kan av og til bruke lang tid på å diskutere med ham hva og hvorfor, men det ender som oftest opp med at han vinner. Needless to say er Besserwisser relativt fornøyd med det.
For noen uker siden hadde jeg en litt småkjip dag. Noen hadde vært litt dumme, kanskje var det meg selv. Det regna ute. En sånn dag, du vet. Da gikk jeg forbi Glasmagasinet. Og kikket – som en refleks – inn på MAC-disken. Og husket med ett en indre dialog jeg hadde ført en stund. Om røde lepper. Besserwisser hadde påpekt at med såpass fyldige lepper som mine, burde jeg holde meg til lyse, duse farger, ellers ville det se ut som om munnen min levde sitt eget liv og var på vei ut av ansiktet mitt. Jeg hadde mumlet noe om at jeg liker og folk sier. Og det er kjempefint med mørk rødt, en av yndlingsfargene mine, faktisk. Det hadde blitt med det.
Men denne dagen, utenfor Glasmagasinet bestemte jeg meg for at nå var handlingens time kommet – bokstavelig talt. 10 minutter senere kom jeg ut av butikken med en pen liten MAC-pose og et selvtilfreds smil. Vampen i meg hadde vunnet.
Neste dag dro jeg med dyprød munn på jobb. Besserwisser gremtes, men holdt klokelig kjeft. Han vet når han har tapt.
Arkivert under: Slike tanker, Slikt man gjør | Tags: hverdagsangst, sosostupid, working girl
I morgen skal jeg holde min første skikkelige forelesning. I den anledning er det ikke sommerfugler, men flaggermus som flakser rundt i magen min. FLAPPFLAPPFLAPP, sier vingene deres. Jeg er vinterblekere enn vanlig.
Powerpointen min er straks ferdig. Min største frykt – som er at jeg ikke har mer å dosere om sånn cirka halvveis ut i første time – er utvilsomt høyst reell. Nå sitter jeg mest og stirrer på skjermen i den tro om at kunnskapen skal sive inn i hjernen min helt på egenhånd.
Er det dårlig stil å ta en stiv drink sånn cirka klokka 12 i morgen formiddag?
Oh, the pain… Hva er det med mandager (særlig i januar) som kjennes som de er konstruert utelukkende for å ta rotta på en stakkar? Jeg sverger jeg kan skrelle av meg ansiktet etter den relativt korte veien fra hjem til jobb. Jeg er kald og sliten og trenger ferie etter ferien.
Nyttårsaften endte med at jeg flakset hjemover i halvsju-tida, møtte en trivvlig ung mann utenfor deli de luca. Vi bestemte oss for å knekke hans to siste bokser med øl, for ingen av oss var helt klare for senga ennå. Vi skålte, klaget over 2008 og diskuterte forhåpninger til 2009. Da sollyset ble altfor åpenbart følte jeg meg litt som trollet, og tenkte jeg må hjem før jeg sprekker. Da var klokka ni.
På lørdag endte en festlig kveld på byen med nachspiel der fjærboaen ble hentet fram sammen med bailysflaske og bunnyører, og det ble danset heftig til abba. Jeg tror kanskje vi skiftet legning på den eneste mannlige gjesten, men det vil tiden vise. Bildene taler uansett sitt tydelige språk og selvutløser er en veldig morsom ting.
Jeg og en venninne gikk motvillig hjem i halvsekstida, og begge håpte vi skulle treffe noen “festlige” mennesker på veien hjem, sånn at moroa kunne fortsette. Det gjorde vi ikke, så vi var stuck med oss selv. Og holdt det selvsagt gående en stund til.
Hva skjedde med ro og innsikt i 2009? Eller ganske enkelt å gå og legge seg i folkelig tid?
Arkivert under: Slike opplevelser, Slikt man gjør, Uncategorized | Tags: sosostupid
Jeg har alltid vært politisk interessert. Opptatt av styre og stell, og hvordan ting henger ihop. Samfunn. Fellesskap. Å være politisk interessert må ikke forveksles med å være politisk engasjert. Jeg har aldri vært medlem av noe parti, aldri stått på barrikadene for noe som helst, aldri gjort noe som kan tilskrives politisk engasjement. Jeg har alltid stemt ved valg, og skriver under på opprop som jeg kan stå inne for. Det stopper litt for meg der, og engasjement og interesse…? To vidt forskjellige ting.
For noen uker siden ba en venninne av meg bli med å gå i demonstrasjonstog. Parolen var “human asylpolitikk” eller noe slikt (allerede her ser dere mangelen på engasjement, husker ikke engang parolen), noe det i og for seg ikke er vanskelig å være enig i. Og selv om jeg ikke er et spesielt solidarisk menneske, så er jeg en solidarisk venninne, så jeg bestemte meg for å stille opp. Og sånn går det når slike jenter som meg skal ut å demonstrere…
Jeg fikk en del kommentarer på forhånd. Spørsmål som “Hva er galt med asylpolitikken”, “Må vi ikke først integrere dem som er her”, “Kriminelle må jo sendes ut” gjorde meg litt motløs. Mest over meg selv da jeg oppdaget at jeg ikke hadde like gode svar som jeg hadde tenkt. For jeg mener helt klart at Norge burde ha en human asylpolitikk, og vise medmenneskelighet også fra politisk hold. Men å snakke om det på en fornuftig måte? Vanskeligere enn først antatt. Nuvel. Det var ikke det jeg skulle skrive om.
Vi ble ikke med toget fra begynnelsen. Venninne S satte en effektiv stopper for det med følgende sms: “Nettopp stått opp, må spise frokost. Møtes i sentrum xx.xx?”. Jeg (aldri tung å be”): “Perfekt, skulle akkurat til å drikke kaffe. Later”.
Venninne S. viste det seg, var som vanlig forsinket. Konsekvens: Jeg dillet rundt i sentrumsbutikker midt i handletid lørdag. Det gjør man ikke i Oslo hvis man vil bevare a) sinnsro og b) tilregnelighet. Da frøken endelig kom var jeg i lett ubalanse, men en desto ivrigere demonstrant. Det var bra, siden toget var i ferd med å innhente oss. Ubesluttsomheten regjerte, og vi klarte ikke velge hvilken organisasjon vi skulle gå sammen med, før Blitz plutselig var sist i toget med dundrende musikk og kreative frisyrer.
- Jeg kan ikke gå sammen med blitzerne, sa jeg og så ned på foldeskjørtet mitt. – De kommer til å kaste småstein på meg, eller gi meg makeover før vi kommer til Egertorget. Venninne S sendte meg et tvilende blikk, men siden vi begge så ut som styremedlemmer i Unge Høyre fant vi ut at vi måtte løpe rundt kvartalet for å hekte oss på SOS Rasisme eller lignende. Som sagt, så gjort.
Enten løp vi veldig sakte, eller så gikk demonstrantene i et forskrekkende høyt tempo. I alle fall befant vi oss nok engang skremmende nært de dundrende høyttalerne til blitzbarna. – Nei, nei, sa jeg desperat. Dro venninne S i armen og tråklet meg framover til jeg kunne identifisere meg med mine meddemonstranter. Hele veien følte jeg meg beglodd – en helt reell følelse siden Karl Johan på en lørdag er ubehagelig crowded. “Den gode sak, den gode sak” messet jeg for meg selv.
Nå var ikke veien så lang som den kunne vært, og plutselig var vi ved Stortinget og skulle lytte til appeller. En selsom affære, siden høyttaleranlegget bare virket av og til. Men demonstrantene (også vi) var fornøyde med eget oppmøte. Mange alternative sjeler glimret med sitt nærvær, og Erling Folkvord solgte aviser. Alt var som det skulle være. Jeg trakk litt i skjørtet mitt, og ønsket jeg hadde tatt på meg noe mer passende (alltid fokus på det sentrale, ikke noe nytt…). Blikket mitt falt på en gruppe streitinger i utkanten av flokken. – Der har du Unge Venstre, sa jeg til venninne S. -Det var de vi skulle gått sammen med, det er de eneste her vi ligner på. Jeg pekte til venstre, der de selvsagt hadde plassert seg. Som jeg elsker logisk symmetri.
Jeg motsto fristelsen til å spørre unge herr pønker hvordan han fikk det grønne håret sitt til å stå så vakkert rett opp og ned, og kom til en forståelse med venninne S om at det var på høy tid med en kopp varm sjokolade. Tror jeg må øve meg litt på dette politske engasjementet. Har det ikke helt inne ennå…
Arkivert under: Slike tanker, Slikt man gjør | Tags: About the boys, TenkteTanker
Siden det er helg skal jeg spre ord om optimisme. I form av en teori klekket ut av undertegnede og venninne en gang for lenge siden (les: tenåra):
Det var en kveld vi skulle ut på festligheter, men hadde ingen fremkomsmidler. Som bygdebarn kunne vi ikke satse på apostlenes hester, ergo haiket vi. Det tok tid før noen stoppet. Og mens sto, gikk, og viftet med tomlene ble vi kaldere og kvelden eldre. Fortvilte vi? Neida, langt i fra. Vi støttet oss til følgende tese, som syntes klarere og sannere for hvert minutt som gikk: “Jo flere biler som kjører forbi oss, jo større sjanse for at den neste tar oss på”. Pollyanna-håp og realisme i vakkert samspill. I ettertid skjønte vi begge at haiketeorien kunne overføres til de fleste områder i livet, og dermed gi trøst og håp når alt syntes mørkt.
For eksempel menn: jo flere du treffer, jo større er sjansen for at den neste vil være et prakteksemplar.
Gå helgen i møte med et smil, sier jeg!
