May I?

Ny leilighet, ny samboer, ny bydel, ny jobb, ny tittel, nytt lån, nye sko.

Mye nytt på nesten en gang. Ikke rart endringsuvillige meg må ta noen minutter (timer) her og der og bare måpe i speilet: whatthefuck, jente!!!! Ikke rart kanskje at jeg får litt pustebesvær innimellom, at de stundene jeg får helt for meg selv er som gull og myrra.

(men jeg føler meg ikke som Anne Frank, altså, i motsetning til andre I-landsboere)

Det siste halve året har gåt fort og sakte og jeg har nesten ikke hatt tid til å glede meg over alt gøy, men på mystisk vis hatt mer enn nok tid til å sukke over stress. Pussig det der. Så det er det jeg skal gjøre nå, tror jeg: glede meg litt mer. Gi litt mer faen.

Høres ut som noe jeg har sagt før.

Men mai, dere. Mai. En fin måned. Det er la-jakken-ligge-varmt og spise-is-sol og sitte-ute-temperatur. Så mai, kom du, skjønn og mild og hjelp meg å lande litt etter et halvt år jeg har elsket og hatet – men mest blitt fryktelig sliten av. Shhhh… Det er over nå. Nesten….

I anledning dagen

Jeg er selvsagt feminist. Selv om det er sjelden jeg tar meg bryet med å gå i tog eller skrive kronikker. Jeg vil likevel påstå at jeg er feminist i praksis. For meg betyr det blant annet å ikke forvente at noen skal ordne opp for meg.

Og da jeg leste om boligeierskap og parforhold i Aftenposten tenkte jeg å skrive et par ord om hvor viktig dette er:

For den lykken, den fantastiske lykken når man flytter sammen – den tar kanskje slutt. That’s a fact. Da er det ikke gunstig å ha bodd sammen som elskere, husvert og leietager.

Jeg er i slike lykkelige omstendigheter selv. Og det er med stolthet og trygghet jeg vet at jeg skal være en likeverdig partner i vår fremtidige bolig. Den skal ikke være min, den skal ikke være hans – den skal være vår (og det skal ikke være så mange pynteputer der).

Ha en fin dag, jenter (hvis noen fortsatt leser!)

Nei, det er ikke alt, men jaggu hjelper det.

Jeg er offisielt en av dem som omtaler meg selv som stressa. En av dem jeg pleier å se litt skrått på; hvor mye av det du gjør må du egentlig gjøre? Du vet verden faller ikke sammen hvis det er støv på nipset ditt Men det er fordomsfullt av meg, for kanskje er det ikke nips som støvtørres. Kanskje er det jobber man har, oppdrag som plutselig hoper seg opp og hvor ble det av arbeidsgleden? Tidsklemme er ikke bare for småbarnsmødre, det er for alle oss suckers som ikke kjenenr kapasitetsgrensene våre.

Perfeksjonist? Jeg ler. Ingenting trenger være perfekt så lenge det blir ferdig.

Jeg fikk et ark med prøvesvar fra legen i går. Fine, normale verdier sto det. Du målte ikke kortisolnivået, mitt, smart ass. Tenker jeg og prøver å puste med magen. Sånn cirka 20 ganger om dagen merker jeg at jeg holder pusten. Den som holder meg i gang.

Men det er ikke farlig. Sjefen min hadde bekymringssamtale med meg i går: Går det bra? Du virker så sliten?
-Sliten? Jeg er helt på felgen. Men det går over. Det blir bedre. Og mens kortisolnivået stiger, og jeg lever på kaffe og frokostblanding, får jeg fine ord fra han jeg elsker (jeg gjør jo det, da). Og før jeg vet ordet av det er han hos meg, holder rundt meg.

Om det hjelper? All you need is love, synger de. Bullshit. Kjærlighet er ikke alt. Men jaggu hjelper det.

Hjelp meg

(ja, jeg skal skrive et fantastiske innlegg om hvor strålende det er å være dr. Men jeg har vært på kurs i et lite rom i mange timer, så først: hjelp meg)

Jeg har så stiv nakke at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Dette er helt nytt for meg. Hva hjelper? Varme omslag? Urtete? Sove uten pute? Massasje? Yoga? Hjelp meg

Jeg har virkelig helt sinnsykt mye å gjøre – hjelp meg*

Været – hjelp meg*

Jeg er lite motivert for denne høsten. Denne vinteren. Jada, det er koselig med stearinlys og kakao, men … – hjelp meg

Musikk. Noe jeg ikke har hørt før. Hjelp meg

* Strengt tatt kan dere vel ikke hjelpe meg med akkurat det. Eller?

No glossy prints

Jeg liker Frøken Makeløs. Hun er og har vært en favorittblogger gjennom flere år. Og selv om hun strengt tatt ikke lenger er verken frøken eller makeløs, holder hun stilen. Og i dag kan vi lese hennes tanker om glansbildeblogging på nrk ytring.

Jeg er enig i det hun skriver. Selv om jeg personlig leser slike glansbildeblogger innimellom, med en nesten pervers interesse, så kjennes det alltid veldig rart. For det er jo ikke sånn de har det, alle disse fruene, alle cupcakes-kvinnene, alle kom-å-se-på-nipset-mitt-damene. Eller kan det være det?

Jeg pleier ikke å skrive så mye om hva andre skriver, gjør eller mener, fordi jeg mener det er opp til dem. Og hvis man ikke liker noe kan man da bare holde seg unna i stedet for å spre edder og galle om det overalt. Men siden jeg har en slik ærlig (?), bildefri blogg, kan jeg jo med en gang avsløre: Sånn er det ikke hjemme hos meg! Regner med at dere er rimelig sjokkerte nå. Hva?! Så grunnen til at det ikke er bilder på denne bloggen er ikke fordi det er så plettfritt at vi andre hadde revet oss i håret og falt til jorden av misunnelse? Sier hun at hun ikke gidder å rydde noe særlig? Baker hun ikke cake-pops?

Not so much. Hvis jeg skulle vist fram det jeg er stolt av i mitt liv, måtte jeg vel til med en hjernescanning da. Eller transkripsjoner fra samtaler med fine venner, et bilde av den ulekre – men gode – kaka jeg lagde og fortærte i helga. Et foto av at jeg GADD å skifte sengetøy etter en dag som begynte med trening i otta, jobb, løping av ærend for gamle damer før jeg apatisk sank sammen foran Grey’s Anatomy (som jeg for øvrig er blitt helt hekta på). Det hadde blitt vanskelig å tatt fine bilder av det. Men jeg liker også skryte! Misforstå meg rett. Jeg er nok bare flinkere til å skrive enn å ta bilder.

Så denne bloggen er åpenbart “les om hvor flink jeg er”. Men forhåpentligvis like mye: “les om hvor uflink jeg er”. Eller “les om meg, i hvert fall en bit av meg sånn som jeg faktisk er”. Og dere kan godt kommentere, men dere trenger ikke si at jeg er spesielt flink. For jeg er vel – sad but true – sånn cirka like flink og uflink som absolutt alle andre (dere trenger ikke si at jeg er teit eller kjip heller, assa).

Det er få glansbilder hos de fleste av oss Men når var glansbilder interessante eller spennende? Morsomme har de uansett aldri vært.

Avlyst

Ja, så hadde jeg tenkt jeg skulle velte meg i selvmedlidenhet, rulle meg i sjokolade og gni meg inn i tårer.

No need.

For da jeg våknet neste morgen var jeg helt som vanlig. Ikke ekstatisk, skjønt det er jeg sjelden før klokken 10 om morgenen. Men vanlig, litt sulten, litt trøtt, ikke kjempeinnstilt på å stå opp, men heller ikke demotivert.

Jeg var visst ikke forelska likevel.

Nesten litt irriterende, da, at jeg ikke dumpa ham. Likevel – er det noe jeg har lært om min egen vinglete innstilling til ting er at hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde, ville jeg sikkert fortsatt lurt på om dette kunne vært mannen i mitt liv.

Misforstå meg ikke: Jeg skuler fortsatt på forelska par og sukker tungt over uinteressante facebook-oppdateringer om hvor fantastiske liv enkelte er sjenket fra forsynet (Vil dere ha premie? Blir dere enda mer selvtilfredse ved å kritikkløst gni deres egen lykke (?) utover sosiale medier? Har dere et poeng?): Jeg er ikke særlig raus, og i påvente av egen forelskelse forbeholder jeg meg retten til å drite i andres. Takk og hei.

Så med dette avlyser jeg min egen kjærlighetssorg og konsentrerer meg om min forestående doktortittel (oh yes, it’s a-coming). Og nå skal jeg gå i marka.

Ha en strålende helg i deres eget selskap.

Kapittel 32

Denne høsten kommer avslutningene. Og begynnelsene.

Ny jobb, ny grad, ny utfordring. Kanskje ny mann. Og alt det som er kjent virker med ett nesten nytt det også. Det er så spennende at jeg ofte ligger våken om nettene og tenker. Jeg har sluttet og fortvile – men tenker, det gjør jeg. Planlegger, drømmer, vurderer, finner løsninger.

Smiler.

Høsten har aldri vært en favoritt hos meg, men i år er den liksom alt.

Jævlig bra, bare

-Slutt å si at dere er bra nok, det blir for slapt. Dere er mye bedre enn bra nok.
-Ja. Ja, det er sant. Vi er bra. Jævlig bra.

Når vi ikke skjønner hvorfor vi ikke har kjærester, ikke har tjent millioner, ikke har bestemt oss for hva vi skal bli når vi blir store eller hva det nå enn måtte være. Så må vi huske det: Vi er jævlig bra uansett.

Mange trange skap

Det kjennes alltid litt som et sosialantropoligisk eksperiment å være hjemme. Familien min er verdt en studie alene, og i tillegg kommer alle andre konstellasjoner, gamle naboskap, vennskap. Gammel dårskap. Man glemmer at slikt fins når man reiser til sitt, men det er der fortsatt, venter på deg til neste gang.

Men. Det var i grunn ikke det jeg hadde på hjertet. Jeg skal kaste ut en fakkel. Type brann. Jeg skal klage litt på noen. Ikke mammabloggerne, ikke OL-fanatikerne, ikke amerikanerne. Nei, la meg klage litt på småbarnsmødrene. Noen av småbarnsmødrene. Jeg skriver dette i trygg forvissing om at ingen av dem jeg klager på leser dette, siden dette nettopp ikke er en mammablogg (så egentlig er ikke dette en brannfakkel, men en uskyldig fyrstikk). Jeg vil klage på de småbarnsmødrene som etter endt svangerskap pådrar seg nærsynthet.

De fleste av mine venninner som har fått barn har ikke forandret seg på annet vis enn hva naturlig følger det å ha presset et annet menneske ut av sin egen kropp (det er jo en bragd. De fortjener skryt. Og oppriktig interesse for dette, både sitt avkom og sin opplevelse. Jeg er ikke så veldig godt oppdratt, men jeg pleier da å greie såpass. De er jo vennene mine). De har beholdt sine interesser, sine særtrekk og … sine vennskap. Men. For noen måneder siden var jeg på besøk hos en venninne og familien hennes. Den er ikke splitterny, barnet kan gå selv og ytrer i tillegg et og annet ord når hun finner det for godt. Men det er klart – med barn skjer det nye ting hver dag, ettersom jeg forstår, så jeg var innstilt på barnepreik. Det får jeg. Men jeg får også kaffe. og alt er såre vel. Etter hvert blir jeg imidlertid oppmerksom på at jeg egentlig ikke deltar i besøket – jeg er kun publikum. Ikke på et eneste tidspunkt i løpet av samtalen finner min gamle venninne det for godt å spørre om hva som skjer i mitt liv. Ikke et eneste spørsmål. En doktorgrad kan selvsagt ikke måles med et barn, men samtidig er det da noe jeg har produsert selv, den er et produkt av mitt intellekt, om ikke mitt kjød. Og jeg har tross alt en viss forventning om at alle som kaller seg mine venner i det minste har en viss interesse for min gjøren og laden. Men nei. Jeg får imidlertid høre alt som kan fortelles om barnehage, barne-tv, matintoleranse, ferieplaner og besteforeldre. Jeg bør kanskje skylde meg selv, siden jeg alltid spør hvordan det går og hører etter. Men ærlig talt: For meg er dette ren og skjær uhøflighet. Nylig opplevde jeg noe lignende. Gamle venninner som rett og slett ikke gidder å spørre hvordan jeg har det. Etter at de har fått barn.

Jeg tror jeg forstår at deres livssituasjon har endret seg. Men jeg tror ikke de forstår at min er den samme som før. Jeg tror nemlig fortsatt at jeg er verdt å prate med selv om jeg ikke er mamma. Jeg kan ingenting om våkenetter og amming, men jeg trodde ikke det diskvalifiserte meg fra vennskapet. Når man blir foreldre blir man mindre egoistisk, sies det. Helt sikkert sant. Men det er fryktelig trist hvis den sedvanlige egoismen kun erstattes med ekstrem nærsynthet som ikke inkluderer annet enn moderskapet. Der kan det vel bli nokså trangt etter hvert.

Snide & prejudice

Jeg snakket med en kollega om fordommer. At vi har dem, beholder dem. De vokser, vi gir dem næring – i form av daglige runder med sarkasme.

Det som er så interessant med fordommer er at de er så forskjellige. Hver mann, sin høne. Eller fordom om du vil. Og hva som trigger dem kommer helt an på utgangspunktet.

Jeg, for eksempel, er ekstremt fordomsfull mot gråstenkte menn i 40-50-åra som trener til Birken. For meg er det en gjeng med uinteressante karriere- og resultatjegere uten dybde, hvis livsmål “å komme først”, “å ha utstyret i orden” står så langt fra mine egne verdier at selv om vi kommer fra samme land kunne vi bebodd ulike planeter. Intellektuelt sett vet jeg jo at de ikke alle er slik (nødvendigvis) – men emosjonelt…. Emosjonelt ler jeg av dem, humrer i skjegget, mens jeg trøkker rundt på min ufikse sykkel og håper jeg overlever turen hjem.

Som en tommelfingerregel er jeg fordomsfull mot de jeg antar er fordomsfulle mot meg (ser dere, hvilken deilig symmetri og selvoppfyllende kvalitet denne sjuke tankegangen inviterer til?), men slett ikke bare. Sjekk denne lista (kun et utvalg): Det er unge gutter (denne gruppen er jeg også litt redd for), strenge damer i 50-åra, spesialpedagoger, rike mennesker, næringslivsfolk generelt – menn spesielt – afrikanske menn på cafe i Oslo (ikke generelt), svensker i Oslo, nordlendinger og trøndere (men bare når de er på Tre Brødre (e.l.) i Oslo). Videre: Hundeeiere, småbarnsforeldre, se-så-sunt-jeg-spiser-bloggere, håndverkere (skjønt min umulige drømmemann ER en håndverker som leser bøker og liker den samme musikken som meg), hipstere, akademikere (ekskludert meg selv, jeg tror ikke det er mulig å være fordomsfull mot seg selv…?) og fugletittere. Folk som ikke kan vanlig rettskriving, de som særskriver, folk som reiser til Sverige for å handle. Og alle Frp-velgere, uansett kjønn og bosted.

Et lite utvalg.

Hvis jeg skulle i detlajer nevnt HVILKE fordommer jeg har mot alle disse ville dette blogginnlegget kommet i Guinness rekordbok (lengde). Jeg er for eksempel ikke fordomsfull mot afrikanske menn på cafe i Oslo fordi jeg tror de sitter og baksnakker meg når jeg går forbi i miniskjørt (skjønt – det kan jo godt hende at noen gjør, men dem om det), men fordi jeg tror de bare sitter og prater piss. Og at det er derfor det ikke er noen damer der. Jeg tror at sånne cafeer er moderne versjoner av engelske gentlemen clubs, der damer ikke er (var?) velkomne. Ikke fordi man ikke liker damer, men fordi man er redd de skal oppdage hva det egentlig snakkes om. Fordommene mine mot folk som ikke kan vanlig rettskriving skyldes ikke at jeg tror de er dumme per se, men den åpenbare mangelen på interesse for korrekt norsk språkbruk, noe som dermed gjør dem litt grunne (Hilsen meg. Dyslektikere må selvsagt ha meg unnskyldt). Jeg er fordomsfull mot fugletittere…. Nei, det husker jeg faktisk ikke grunnen til. Vet forresten ikke om jeg ER fordomsfull mot dem, heller, antageligvis synes jeg bare de har en litt komisk interesse (jeg synes flora og fauna er svært, svært kjedelig).

Nå tror dere kanskje at jeg er i fælt dårlig humør om dagen – men tvert i mot!