Å bruke for små klær? Jeg begriper det ikke. Er det et poeng for mange å presse seg inn i en bukse bare fordi den har størrelsen man skulle ønske man brukte? Har personen handlet på den eneste butikken i hele verden uten speil? Eller tenker man som så at hvis man bare trøkker seg inn i et plagg så vil man på sikt passe det? (alle vet vi vel at det siste ikke stemmer)
Å gå med høye hæler hvis man ikke kan gå med høye hæler? Stolpre, stolpre, stolpre. Subb, subb, subb. Herregud, øv deg hjemme. Or wear flats.
Jakker med mønster, motiver og/eller glitter, særlig til menn? Eller alt med glitter til menn. En tidligere whatshisface presterte å kjøpe en jente-t-skjorte på BikBok, som han syntes var utrolig tøff (masse glitter og store bokstaver). Han likte den så godt at han kjøpte enda en i julepresang til en kamerat. Jeg prøvde å fortelle ham at det var en jenteskjorte. Han nektet blankt, helt til en dag vi gikk forbi et utstillingsvindu og dokka med mest pupp hadde på seg gutteskjorta. Skadefryd.
Kjempespisse sko? Enkelte ting bør man bare la være.
Slappe håndtrykk? Det er helt ufyselig. Når jeg griper om en død fiskehånd tenker jeg at personen ikke har et skikkelig skjelett, men er bygd opp av brusk. Det er en vemmelig tanke.
Ah. Der fikk jeg lettet hjertet.
Noen andre som har andre greier?
min nåværende kaller meg
hjärtat, älskling, sötnos, mjukis, sötis, honung, snäckan, baby, darling, sköna vackra du
og av og til kaller han meg en bakelse
er det rart jeg liker svensk?
Av og til tenker jeg på engelsk. Det kan det være mange grunner til, men jeg er redd det ofte er fordi det meste av det jeg leser og skriver er på engelsk. Anyways.
En kveld jeg var svært sliten, etter mange inntrykk og stressmomenter, gikk følgende tankerekke (fritt etter hukommelsen) gjennom min hjerne:
Oh, I can’t wait to get home. I need silence, or at least the comforting mumbling from something stupid on tv. Do I watch too much tv? I think so. Maybe I should read a book. Yes. I will do that, it will make me more intelligent. I certainly need that. Do people find me stupid? Or maybe not stupid, but a little air-headed?
I really just need to decompose.
Wait a minute.
Decompose?
Was that my bus?
Decompose? Isn’t that what happens to dead bodies? Oh, sure it is! Decompose? I don’t wanna decompose! HAHAHAHAHA!
What do I wanna do? It’s something starting with “de”… “de”, “de”, “de”….
Fuck, that WAS my bus!
Now I REALLY need to… “de”…”de”
DECOMPRESS, GOD DAMN IT!
Oh, that feels good. Gonna go home now, and decompose…. FUCK!
Decompress.
Det er først i voksen alder jeg har skjønt for ei kul dame farmor var. Var, fordi hun er død. Men hun er like i nærheten fortsatt, tror jeg. Passer litt på meg. Ser til at jeg ikke finner på alt for mye ugagn.
Hun fikk utdannelse da svært få hadde det. Hun var utearbeidende på ei tid da ingen gifte damer var det. Hun fikk fem unger, men overlot dem til far eller tjenestefolk og gikk over fjell for å undervise unger i nabobygda. Hun hadde gård, hun hadde ansatte og hun hadde familie.
Hun gjemte radioen i potetkjelleren i fem år på førtitallet. Hun brakk begge beina og de ble aldri helt de samme. Hun mistet en sønn. Hun mistet en mann, og nesten en sønn til, men til gjengjeld fikk hun veldig mange barnebarn og oldebarn.
Hun bakte brød, kokte prim og gomme, sydde kjøttrull, stekte kromkaker og blodpannekaker. Og når hun ble for gammel, fikk hun andre til å gjøre det under overoppsyn av henne selv. Hun leste bøker og så nyheter, hun sydde og broderte til øynene hennes ble spist opp av en eller annen stær. Hun hadde den fascinerende kombinasjonen av nøysomhet og overdådighet enkelte eldre har (hverdags: sild og potet, men det er nødvendig med både dessert, kaker til kaffen OG kveldsmat). Hun tok vare på allting, til og med gavepapir fra jul. Hun hadde elsket gjenbruksbevegelsen.
Hun lærte meg å spise opp maten min, uten at hun egentlig gjorde det selv (lurer enda litt på hvordan hun fikk til den der). Hun lærte meg å spare til det jeg ønska meg. Hun syntes jeg var flink og fin og la aldri skjul på det.
Hun var matriarken. Hun var streng og tøff og innimellom ganske urettferdig og gammeldags. Hun hadde sinnsykt mange venner, like kjoler og alltid kamferdrops i sybordet. Hun var langt fra perfekt, men hun var helt klart noe for seg selv.
Jeg er stolt av å være barnebarnet hennes, og jeg blir fortsatt vemodig ved tanken på at hun er død. Selv om det er mange år siden nå. Hver gang jeg er hjemme sover jeg på hennes gamle soverom og det er fortsatt hennes. Der står smykkeskrinet, der står bildene fra lenge før jeg ble født. I skapet ligger alle de fine dukene pent brettet sammen.
Så jeg tror hun er like i nærheten fortsatt. Det er fint.
Kjønn: ekkelt
Saft: ekkelt
Kjønnssaft.
Pluss og pluss blir ikke alltid minus.
Arkivert under: Slik musikk, Slike tanker | Tags: Godlyd, GRRRRRRRRRRRRRR, Mean&vengeful
Før det blir for kvalmt og søtt her inne på bloggen (elsk din neste, vakre manneminner, hverdagsmirakler og bykjærlighet) må jeg jekke meg selv ned noen hakk og skrive noen bitre ord. Selv kan jeg bli helt gal av for mye dikking og dilling, og siden jeg tror alle er som meg – i alle fall de som gidder å LESE om meg – vil jeg ikke at noen skal føle seg fremmedgjort av at jeg er inne i en rosa såpeboble. Trust me – I’m not. Jeg har faktisk utarbeidet en liste over irritasjonsmomenter:
-Var det noen som så på Puls i går? My GOD for noen damer. Jeg ble gjennomsliten bare av å se på dem. Også måtte jeg le litt, i mangel på ord. Men egentlig ble jeg bare veldig oppgitt.
-Hvorfor er det umulig å finne temperaturbalanse på soverom? Enten er det iskaldt, eller så våkner man med svetten silende nedover ryggen? Jeg bare spør.
-Mange studenter er jævlig tjukke i huet. Jeg øyner lite håp for dem.
-Eksen min har GIFTA seg! Jeg er i mildt sjokk.
-Fulle busser på ettermiddagene. Solskinnsblide mennesker går på (jeg), for å bli suicidale etter 15 minutter (fortsatt jeg) med MAD trengsel.
-Nokia. Disconnecting people.
Jajamenn, der forsvant mitt relativt gode humør. Godt at jeg får en mann på besøk i dag jeg kan la det gå ut over. Hva er vitsen med bitterhet hvis den ikke kan deles?
Tone for dagen:
Innimellom kommer jeg i kontakt med mennesker som gjør meg trist. Ikke fordi de de lever på gata eller blir utsatt for vold eller sånne store ting (selv om man ikke alltid kan vite sånt. I alle fall ikke det om vold).
Det er de som i et fellesskap er alene. Og ikke vil være det.
Jeg tror det er veldig menneskelig å søke samhold. Trygghet og kjærlighet er basisingedienser i ethvert menneskes liv. Without it – we die. Og de fleste vil være en del av en flokk. Man vil tilhøre, bli akseptert, være med. Familie-flokken, venneflokken, jobb-flokken. Beklager, nå mistet ordet flokk all sin betydning. Men jeg fortsetter.
Vi er ikke skapt for å være bare oss selv. Ja, det finnes unntak, einstøingene. Og ja, det er befriende å kunne velge å være alene. Men når det ikke lenger er et valg, men en evig realitet, ja, da er det trist.
Også kan man tenke at det er vår medmenneskelige plikt å rekke ut ei hånd til alle vi tror trenger det. Visst er det vår plikt, skjønt jeg misliker det ordet. Det burde være en selvfølgelighet. Men de fleste av oss gjør det ikke. Vi har så evig nok med oss selv, og våre problemer og våre gleder og våre liv som vi fyller med så mye vi orker. Eller kanskje vi vil. Bare at rollene vi er i ikke tillater håndsutrekninger i en grad som faktisk hjelper. Kanskje det er feigt å tenke sånn?
Hadde jeg gått i den klassen ville jeg tatt en kaffe med henne. Men jeg kan jo ikke det nå.
Du skjønner – jeg så ei sånn jente i dag. Og hjertet mitt blødde litt, fordi hun minnet meg om alle som henne jeg har sett før og gått forbi.
Denne helga tar jeg en tur til Sverige, og da passer det fint med noen ord om Norge. Eller Oslo, da.
Jeg elsker Oslo. Etter noen år her har det liksom blitt min by, og selv om tigerstaden kan være stor og masete og kald (skjønt innimellom litt for liten…), så er jeg blitt flinkere til å se det som er fint og annerledes og sjarmerende.
Det er alltid fint å reise vekk, men hver eneste gang jeg kommer tilbake får jeg en følelse av forventning og glede når jeg skimter den skakkjørte skylinen. Hvis man kan kalle den det.
Selvsagt er noen steder finere enn andre. Selvsagt har jeg noen favoritter. Noen av favorittene mine er blitt borte underveis. Det er vemodig, men det kommer alltid nye steder, du gjør nye oppdagelser, finner roen andre plasser.
Før bodde jeg på Majorstua. Da oppdaget jeg gleden ved de brede, rolige Frogner-gatene, og ikke minst, gleden ved høsten – som jeg særlig fant hver gang jeg vasset gjennom løvet i Uranienborgveien (urraveien blant venner). Gimle er den fineste kinoen, og alle blir dannede mennesker når de synker ned i gode seter med et glass vin i hånda. Det er fint å være fotgjenger på Majorstua, men Bogstadveien er døll.
I sentrum liker jeg Akershus festning. Føler du deg rik, spis den beste sommermiddagen på Solsiden. Føler du deg fattig (men sulten, gå til Nam Fah i Kvadraturen. Området rundt Domkirka er verdt å bruke tid på. Med unntak av kebabsjappa, og den dårlige og dyre kafeen som ligger på Karl Johan-sida. Karl Johan er ingen favoritt, punktum. Nei komma, for tidlig om morgenen er Karl Johan et lungt sted å være.
St. Hanshaugen kjenner jeg ut og inn. Jeg elsker St.Hanshaugen. Det er parken, selvsagt. Jeg elsker kaffen på Java og kakaoen på Pascal. Jeg elsker klærne på KRY og han eldgamle mannen som fikser klokker nedi Ullevålsveien. Jeg digger Albertine. Og Schrøders. Deli-en på hjørnet har redda meg mang en gang, det samme har apoteket like ved. Gutta på Haugen har alt jeg har lyst på, og den tyrkiske butikken har alt jeg pleier å trenge. Jaggu elsker jeg St.Olavplass også.
Nå bor jeg i Gamlebyen. Og den koseligste kafeen jeg noensinne har vært på ligger her. Parken rundt Vålerenga kirke er kanskje det mest avslappende stedet å være på en passe varm vår/sommer/høst-dag. Den er stor. Og det er plass til alle og noen flere. Og bare det å se på de koselige små trehusene gir meg ro i sjelen. Kampen er en eneste stor koseklump av en bydel, og alle burde ta en tur dit. Gå en tur gjennom nabolaget – det er fort gjort! Grønland er eksotisk snop og de beste grønnsakene, rotete og sjarmerende og lite blasert.
Og en million ting til.
På tide med en trikketur gjennom byen?
Jeg er en vaskeekte sucker for melodramatiske utsagn. Når Caleb Followill synger at dama ikke bare stjal hjertet, men også sjela hans, da er jeg med. Når Grant sier I never wanted to be away from her, ikke bare tror jeg ham, men jeg føler det i hele kroppen (underbar film, btw, se den!).
Og fra litteraturen, du… Hamsuns udødelige Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod er jeg helt med på det. blomster og blod, du. All the way.
Men når det kommer til noe så prosaisk som epost.
Blir jeg satt ut av at dansker alltid åpner med “Kære”.
Og ubekvem når jeg må returnere hilsenen, som i mitt liv er forbeholdt nettopp de kjære.
Så mye for å elske de store ord.
