Arkivert under: Slike opplevelser, Slike samtaler | Tags: aint_it_sweet!, just_in_passing
Jeg bevitnet noe nydelig i går kveld. Det var mens jeg ventet på trikken. Det regnet og jeg prøvde å skrive en bursdagshilsen med kajalen, i mangel av en penn. Easy-piecey.
Men de flagrende ørene mine fanget opp samtalen til mine med-ventende:
Ung gutt: -Jeg ser jo at du fryser.
Ung jente: -Ja, greit litt, men det går bra.
Han -oppgitt: -Du tenker mer på hvordan du ser ut enn om du fryser ræva av deg. Hvorfor tok du ikke boblejakken?
Hun: -Nei…
Han: -Du får ikke lite hode i den.
Hun: -JO! Den er så diger, jeg ser kjemperar ut.
Han: -Nei, du er fin uansett.
Hun: -Hodet mitt blir bittelite!
Han: -Raring. Du er kjempefin.
Og da måtte jeg se opp fordi jeg kunne høre at hun smilte.
Vakkert. Always in the rain.
De mest utrolige ting kan diskuteres. Og engasjement kan hentes fram over de mest banale tema. Jeg har ved to anledninger hatt sterke meninger om hva som skiller drops og pastiller, for eksempel. Noen vil hevde det er to ganger for mye. Uansett.
Forrige natta hadde jeg for første gang samtalekontakt med en av mine bofellers … it’scomplicated-fyr. Har hørt mye om han, og var skeptisk. Men han var ikke ukoselig. Bare litt odd. Følgende samtale utspilte seg mellom oss, sånn i femtida søndag morgen:
Han: E hade dyr.
Jeg: Wow, du hater dyr. Den er spesiell. Hvorfor hater du dyr?
Han: De bare eddær, lissom. E sku ønske alle dyr bare forsvann. Ja, bortsett fra kjøddet, da.
Jeg: Ja, jeg liker dyr, jeg.
Han: Alle dyr?
Jeg: Ja, kanskje ikke alle dyr, men de fleste.
Han: Åssen dyr liger du ikke, da?
Jeg: Nei… Jeg er vel ikke spesielt begeistret for meitemark og insekter og sånn, hvis det er dyr.
Han: Ja, det er dyr. Lige du sau?
Jeg: Eh, ja. Jeg gjør vel det.
Han: Ja, hvis du måtte velge, ka for dyr ville du hatt inne på soverommet ditt – ei flue eller ein sau?
Jeg (ler): Flue eller sau? Jeg ville vel ikke hatt noen av dem inne på soverommet mitt.
Han: Du lige jo dyr, sei du!
Jeg: Ja, men jeg vil ikke ha dem på soverommet mitt for det. Jeg LIKER onkelen min, liksom, men vil ikke ha ham rekende på soverommet mitt, for eksempel.
Han: Nei, det e jo heilt sjukt.
Godt vi fikk stadfesta det.
Arkivert under: Slike opplevelser, Slike samtaler | Tags: aint_it_sweet!, goodvibes, gottaluvit
Min søster, som er vakrere, tøffere og ikke minst eldre enn meg selv, har en selgers innstilling til dette med menn. Hun ser dem, og sjekker dem skamløst opp. Og etterlater seg en sti av brustne hjerter. Drømmeprinsen kommer ikke nødvendigvis rekende på ei fjøl bare fordi man har grønne katteøyne, blond hårmanke og selvsikkerhet herfra til evigheten. Skjønt – det skader ikke. Hennes siste erobring er musiker: verdensvant, voksen, velholden og interessant.
Såpass interessant har han blitt at lillesøster skulle få møte mannen. Og lillesøster kan bare konstantere at hun skjønner fascinasjonen for denne Mr. Big, som vi kaller ham. I alle fall etter at følgende scene utspant seg:
Big: -So, what kinda music do you like?
Jeg: -Well… that’s tough. I like many different things. I can just tell you some of my favourites. I like Antony and the Johnsons. Sufjan Stevens. Radiohead. Nick Cave…
Big: -You like Nick Cave? Really? Hang on.
Han tar fram mobilen og begynner å ringe. Jeg sender min søster et spørrende blikk og vi begynner å snakke om noe helt annet. Så merkelig å begynne å ringe mitt i en samtale. Hva skjedde med folkeskikken, liksom? Mr. Big begynner å skravle med et eller annet menneske på telefonen. Så ser han på meg og sier:
-I’ve got someone here who’s really into your music. She wants to say hi. Og gir Iphonen til meg. -There’s Nick for you, sweetheart.
Jeg holdt på å falle av stolen. Jeg tar telefonen og breker fram noen ubetydeligheter. Til NICK CAVE. Heldigvis for meg er han en jovial australier som kan føre en samtale med en lettere målbunden fan. Jeg husker ikke hva jeg sa, men min søster påsto det ikke hørtes idiotisk ut. Det tror jeg er søskenkjærligheten alene som snakker.
Da jeg gir røret tilbake til Big er jeg helt surrete i hodet. -Du rødmer! ler min søster.
-Å herregud. Var alt jeg kunne si. -Jeg har snakka med Nick Cave. Jeg visste ikke at sånt kunne skje en ganske alminnelig onsdagskveld. Men det gjør visst det noen ganger.
En venninne – 1 – hadde vært på ferie. Hun hadde gitt sporadiske livstegn fra seg på turen, men ingen hadde hørt fra henne etter hjemkomsten. Akkurat da jeg begynte å bli littegrann bekymra fikk jeg en lett hysterisk telefon fra en annen venninne – 2. Som befant seg nordpå.
2: Mora te 1 regnt meg akkorat, ho ha ikkje fådd tak i ho ætte at ho sku ha kommen heim! Ho ha rengt og rengt! Eg ha skrev melding, mæn ho svara ikkje!
Jeg: Nei, ok, jeg kan prøve. Ellers så stikker jeg bare innom i morra.
1 bor som meg i hovedstaden, mens hennes bekymrede mor har flyttet til hjemstedet nordpå. Mødres bekymring for egne barn øker gjerne proposjonalt med avstanden dem imellom. Så også her.
Jeg ringte prompte til 1 , og fikk straks svar. Hun var selvsagt helt i orden, bedre faktisk, siden hun hadde møtt en fantastisk mann og gått i dvale med ham de siste dagene. Hun skulle ringe sin mor straks, og avblåse etterlysning og leteaksjon.
En halvtime etterpå ringer telefonen. 1s mor.
Jeg: Hei, fikk du tak i 1?
Mor: Jada, dæ fækk eg! Nei, egbleijosåbekymra, du ana ikkje. Kasomhelstkunn jo ha skjedd! Ho kunn jo ha skada seg, eller vorre dau. Mæn du veit no, dæ va etelleranna mannebein ho ha runn oppætte. Så dæ…
Nordlendinger! What’s not to love?
Kollega 1: – Hmm (mens hun blar ettertenksomt i Aftenposten), tro hvordan det går med han Obama. Jeg håper han vinner.
Kollega 2: – USA er ikke klar for en svart president. Aldri i livet.
Kollega 3: – Han blir skutt, helt garantert!
Jeg: (Ler) – Skutt? Det var da voldsomt!
Kollega 3: – Ja, jeg tror han blir skutt. Ingen som gadd å skyte Bush, men Obama, det kan du være sikker på.
Kollega 2: Ja, da blir det vel han McCain, da. Hvis noen Skyter Obama.
Jeg: – Ja… Det borger vel ikke for så mye forandring. Og han er jo ganske gammel.
Jeg & kollega 2 (i kor): – Han kommer til å dø en naturlig død!
Kollega 3: Ja, Obama blir skutt.
For skams skyld håper jeg på litt mindre dramatikk i valgkampen enn det lunsjsamtalene våre legger opp til.
