Han så på meg. Lenge. Eller lenge nok. Og selv om jeg aldri har vært flink til å tolke, flink til å lese blikk eller ansiktsutrykk, skjønte jeg at noe var annerledes. Han ville noe mer enn bare sitte å henge, prate tull, konkurrere om hvem som var morsomst.
Jeg ble forvirra og litt flau. Veldig flau. Og stressa. Og hendene mine visste plutselig ikke hvordan de bare kunne ligge i ro, som om det kunne avsløre hva jeg trodde jeg visste. Jeg holdt i glasset. Jeg holdt i sigaretten. Jeg plukka på neglelakken, armåndet, jeansen.
Det var ikke lenger bare øl som gjorde meg susete. Jeg la merke til at jeg klarte ikke å se på ham som før. Blikket mitt vek etter to sekunder. Eller kanskje bare ett.
Kanskje han ikke merka noe som helst. Kanskje skjønte han at jeg skjønte. Kanskje var jeg gjennomsiktig.
Jeg ønska det hadde vært noen andre der, at ikke alle hadde gått. Hvorfor gikk de? Hvorfor har ikke han gått, hvorfor sitter vi her aleine? Vi pleier aldri være aleine. Dette blir helt feil, merkelig, skal alt bli annerledes? Vær normal. Vær normal, for pokker! Tenk på noe annet, hva som helst.
Han ble stille. Jeg ble stille. Det ble stille.
Men inni hodet mitt ropte en stemme
Kyss meg da. Kom igjen, kyss meg.
Jeg sa ikke et ord. Men han hørte meg likevel.
Jeg har ikke en stemme som bærer i stormen. Jeg har en stemme som drukner i lyd og blir alltid hastig tildelt mikrofon når jeg skal tale i forsamlinger. Jeg er selvsagt maksimalt misunnelig på de som fra naturens side er utstyrt med bærende røster, stemmer som krever oppmerksomhet eller i kraft av sin tiltalende dype fløyelssødme blir hørt.
Latteren min, derimot, får gjerne oppmerksomhet. All kraft som ikke ligger i stemme, ble i stedet plassert i latter. Sånn er jeg skapt. Den har en slags rungende kvalitet som muligens ikke matcher helt med min relativt lille person. But I have grown to like it.
Stor var derfor forbauselsen da en forbipasserende mann i går holdt seg for ørene da jeg begynte å le. Han holdt seg for ørene. Jeg spurte min kjære: -Tror du det var på grunn av meg?
Han snudde seg: -Ja, jeg tror faktisk det. Han så litt stygt på deg også.
Hva gir du meg?!
Det er vanskelig å ta innover seg at man nå forholder seg trofast til ett menneske. En mann. Min singeldager er over, og det bruker jeg tid på å fordøye. Det fører til forsnakkelser (Ja, jeg er i alle fall singel! Nei. Vent.). Forglemmelser. Tilbakefall. Tanker om at man kanskje har valgt feil. Innslag av commitmentphobia.
På byen tester de fleste sin charme – jeg også. Det vil si – jeg gjorde det inntil i forrige helg: Klokka begynte å nærme seg leggetid, natt til søndag, på byen, et sted i Oslo. En venninne bølla meg til å flørte med den, i følge henne, eneste kjekke mannen i lokalet. Hun – forlovet – kunne for skams skyld ikke gjøre det selv, så oppdraget falt på meg. Hvorfor mannen måtte sjekkes opp*? Fordi det sto en ettogethalvt år gammel paljettjente og blafra med øyenvippene foran ham. Altfor galt, i følge fyllelogisk, forlovet venninne. Perler for svin. Vi var egentlig på vei ut døra, men mitt fylle-selv – i dette tilfellet over-jeget – fanga blikket hans. Holdt det. Smilte. Han smilte tilbake. Så tok jeg en av mine kjepphøye sjekkemanøvre (jeg har ikke så mange, men dette er helt klart en): pekte på ham, og gjorde kom-her-bevegelsen med pekefingeren (har den bevegelsen et navn?). Han smilte fortsatt, men rista svakt på hodet. Nei vel, tenkte jeg, øyeblikkelig manisk snurt. Kos deg med paljettene! At mannen åpenbart hadde valgt helt riktig, i og med at mine ulne motiver neppe hadde ført til mer kroppskontakt enn en klem var fullstendig uinteressant. Jeg kikket anklagende på fingeren min, og lurte på hvorfor den hadde begynt å svikte (kom-her-fingern er morsom og kul så lenge den faktisk får menn til å komme her. Hvis ikke er den bare teit. Og det er vel i grunn hun som henger fast i fingern også).
Men egoet. Se, egoet hadde fått en knekk. Og min usvikelige tro på eget sjekketalent hadde blitt til sterk tvil. En tro jeg selv har bygd opp ved hjelp av en idiotsikker strategi: Aldri sjekk opp noen før du er 99 prosent sikker på suksess. Jeg kjører lavrisiko hele veien, her spekulerer vi ikke i aksjer, her kjøper vi statsobligasjoner.
Da jeg satt trygt plassert i drosjen på vei hjem slo det meg at hadde det ikke vært for min egen vankelmodige moral ville min tro på mojo-ens kraft fortsatt vært intakt. Har en følelse av at jeg i framtiden vil huske min sivile status litt bedre.
*Dette var kun tenkt som en test. Han skulle ikke egentlig sjekkes opp, altså tas med hjem. Cocktease? Youbetcha!
Som en stor fan av den fabelaktige SATC, sitter jeg inne med mange sitater, og husker hele episoder utenat. I en episode er damene i et bryllup og Samantha, motløs over sin egen sviktende evne til å kjenne igjen menn hun har pult, trøster seg med en drink i baren. En mann kommer bort til henne og spør:
-Don’t I know you from somewhere?
Sam: – It is very possible we fucked.
Han: -No, I think I know you from college!
Sam: -Then we probably fucked in college.
Kostelig! Det er litt vanskelig å si hva som trigger det, men innimellom rinner slike ting meg i hu. Jeg gir dere en historie fra virkeligheten (is there any other kind?), siden det er mandag og allting:
Jeg skulle på et seminar for å lære litt om … ja, samme kan det være, det vedkommer ikke handlingen. Det var en ganske full sal, men ingen kjente. Jeg var litt sliten og trøtt, og hadde satt meg ytterst på en benkerad for å – om nødvendig – kunne gjøre rask retrett.
I pausen var jeg på do, og da jeg kom ut derfra brukte jeg et par sekunder på å vurdere om jeg trengte kaffe eller ei. Ja, jeg var trøtt, men hadde allerede drukket tre kopper. Kunne jeg tåle mer? En tøff avgjørelse. Mens jeg sto og glodde vurderende mot kaffebaren så jeg noe underlig kjent med en i-seg-selv-kanelbollestappende mann på hjørnet. Hvem var nå dette? Jeg grunnet. Og grunnet. Hvor hadde jeg det skjeggete fjeset fra?
Jeg slo fra meg kaffen, og gikk inn og satte meg. Da det plutselig gikk opp et lys for frøken: Vi hadde pult! Jess. Jeg og den skjeggete mannen. Artig. Burde jeg gå å si hei? Han hadde sikkert ikke sett meg, eller i alle fall ikke kjent meg igjen. Da kan det bli litt klamt å gå bort og si: -Hei, husker du meg? Vi som forvilla oss inn på gravlunden den gangen, og var så innmari fulle? Den kvelden venninnene mine måtte kvalitetssjekke deg før du fikk overnatte? Jeg tror jeg spydde i doen din engang…? Godt å se deg igjen! Any kids yet?
Jeg prøvde å fange blikket hans da han var på vei inn, men han så meg ikke. Jeg lot det være med det. Han får leve i lykkelig uvitenhet om at den gærne jenta han har sett i både evas drakt og bunad nå i realiteten er hans kollega. Jeg derimot, sitter igjen og tenker: herregud, kan det være flere av dem her?
Jeg har visst alltid hatt en greie for litt eldre menn. Jeg har sikkert et eller annet freudiansk farskompleks, en eller annen odd form for penismisunnelse eller noe slikt. Jeg bryr meg ikke så veldig. Det viktigste er jo at det blir gode historier ut av det, ikke sant?
Han insisterte på å følge meg hjem. Jeg protesterte. Vi møttes på halvveien og ble enige om en kaffe. Det ble for dumt å si nei, vi var tross alt voksne mennesker.
Jeg ble grepet av … noe da vi passerte sparebanken og nærmet oss det bittelille sentrum.
-Jeg håper ingen fra jobb ser meg nå, tenkte jeg høyt.
- Hva tror du de ville sagt da? Han så på meg med et skjevt smil. Jeg la hodet bak for å kunne se ham inn i øynene:
- Se, der går S. sammen med faren sin.
Han hadde en høy, buldrende latter, som lød utover hele torget og fikk folk til å snu seg.
- Du er jævlig drøy, vet du det? De hadde selvsagt bare sagt, se så fine de ser ut sammen.
Hva sier man til sånt? Man smiler bare, ler litt. Tar på seg solbrillene og priser alle sine 23 år og sin gode smak i menn.
Arkivert under: Slike opplevelser, Slike samtaler | Tags: aint_it_sweet!, just_in_passing
Jeg bevitnet noe nydelig i går kveld. Det var mens jeg ventet på trikken. Det regnet og jeg prøvde å skrive en bursdagshilsen med kajalen, i mangel av en penn. Easy-piecey.
Men de flagrende ørene mine fanget opp samtalen til mine med-ventende:
Ung gutt: -Jeg ser jo at du fryser.
Ung jente: -Ja, greit litt, men det går bra.
Han -oppgitt: -Du tenker mer på hvordan du ser ut enn om du fryser ræva av deg. Hvorfor tok du ikke boblejakken?
Hun: -Nei…
Han: -Du får ikke lite hode i den.
Hun: -JO! Den er så diger, jeg ser kjemperar ut.
Han: -Nei, du er fin uansett.
Hun: -Hodet mitt blir bittelite!
Han: -Raring. Du er kjempefin.
Og da måtte jeg se opp fordi jeg kunne høre at hun smilte.
Vakkert. Always in the rain.
Jeg er ingen kjendisjeger, jeg bryr meg ikke om status oppnådd i media eller antall google-treff. Ikke sånn å forstå at jeg aldri synes det er stas med celebriteter, nei, tvert i mot. Hvis det er noen jeg synes er stas, står jeg på trygg avstand og beundrer dem. Tenk, der står Sivert Høyem, typ. Eller, oi, der går Lars Saabye-Christensen (en gang stjal jeg avisa hans, men det er en annen historie). Avstand er stikkordet – jeg føler intet behov for kommunikasjon. Bortsett fra en gang, og for alltid skal jeg angre.
Det er noen år siden nå. Jeg var på et av de utestedene på Grønland, der musikken er høy og barkøen lang, men ingen bryr seg for livet leker. Jeg og en venninne tyllet i oss mojitoer med beundringsverdig innsats, og hadde det allment moro. Da kvelden begynner å bli gammel får hun øye på to menn, som skiller seg ut: De er litt eldre enn resten, og alle ser hvem de er. Korreksjon, alle ser hvem den ene av dem er. Harald Eia, i kraft av sin person, om ikke sitt utseende, blir umiddelbart omringet av unge jenter. Det ser ut til at han trives med det. Barfølget hans blir imidlertid stående alene. Jeg griper venninnen min i armen: -Se, det er Henrik Langeland! Jeg var dengang ny Langeland-fan, med romanen Requiem friskt i minnet. -Han står helt alene, kanskje jeg burde gå bort å si at han er en fantastisk forfatter?! Fyllelogikken tilsa at dette var den riktige tingen å gjøre. Herr Langeland så noe utilpass ut, hans forfatterstatus ga ham ingen oppmerksomhet her, og jeg kunne hjelpe. Venninna mi blir enig med seg selv om at hun skal snakke med Harald Eia. Vi tar hverandre i hånda og skrider til verket.
Uten å nøle, durer jeg bort til Mr. Wonderboy, smiler søtt og sier:
-Hei! Jeg må bare si det: Requiem er en fantastisk bok. Jeg elsker den. Virkelig.
Han ser oppriktig glad og overraska ut, og smiler sjenert og sier takk og så fint og slikt noe. Også ser han forventningsfullt på meg. Si noe mer, da. Og visst vil jeg det. Her har jeg sjansen til å ha en samtale med en forfatter jeg synes er stas. Jeg må gripe den. Dessverre har min promille på dette tidspunkt også grepet meg. Jeg mister tankens kraft, men mæle – det kan jeg. Så jeg sier – I shit u not – akkurat det samme en gang til. Henrik Langeland ser forbauset på meg. Jeg ser skrekkslagent på ham. Og løper ut på do. Der står venninna mi. – Ikke spør,sukker jeg. -Snakka du med Harald Eia?
-Nei… Jeg turte ikke. Hun ser i alle fall litt beskjemmet ut. Vi finner i fellesskap ut at det er på tide å stikke hjem.
Men kjendiser. Jeg har i grunn ikke så mye å si dem. Så jeg fortsetter å beundre dem på trygg avstand.
Det er ikke mange kjekke unge menn på min arbeidsplass. Det er mye tweed. Mye grånende skjegg. Sterke briller. Mest av alt er det middelaldrende – som høres eldre ut enn gammel. Jeg liker å ha noe fint å se på. Det hever arbeidsdagen.
Tidlig i vår ble jeg oppmerksom på at det faktisk var hotness in the vicinity. En ung mann. Med mørke øyne. Tredagersskjegg og planlagt rufsete hår. Han vasket gulv og trapper. Og jeg så ham alltid hver gang jeg gikk den “riktige” veien, på den “riktige tida”. Han hadde alltid musikk på ørene. Og han kikka alltid på meg når jeg gikk forbi. Jeg kikka alltid på ham.
Over sommeren har han vært borte. Og jeg har tenkt så flott, han har sikkert fått seg en mer inspirerende jobb enn å vaske. Wonder what he’s doing now. Nesten litt vemodig.
Men i dag, på min evige søken etter dr. prof. veileder, kjente jeg et blikk på meg. Og da jeg snudde meg så jeg mørke øyne – innrammet av allmenn hotness. Der sto han – mop in hand – og så på meg. Og jeg, jeg frøs fast i noen sekunder. Fikk et velkjent sug i magen, og måtte snu meg fortere enn jeg hadde tenkt.
Med ett ble arbeidsdagen litt morsommere.
Jeg bevitnet akkurat noe jeg mener klassifiserer som et mirakel. På vei mot bussen, i det forhatte C-B-krysset – kommunens eget evighetsprosjekt – så jeg noe krype langs veien. Først trodde jeg det var en fet rotte, og fikk umiddelbar angst. Men jeg skjønte fort at det var et pinnsvin. Det snuste rundt, og prøvde etter hvert å ta seg over veien.
Jeg ante uråd. Men hva skal man gjøre når natur møter hard asfalt? Jeg ble stående paralysert å stirre på det lille dyret, som sakte manøvrerte seg mot motgående kjørefelt. Da det plutselig kommer en bil. Jeg fikk helt panikk og gjemte hodet i skjerfet som en annen struts.
Så ser jeg opp. Bilen har stoppet. Pinnsvinet krabber intetanende videre.
Verden ble litt varmere.
Oslo på sitt vakreste en søndag kveld. Et par øl med en av mine yndlinger, og en påfølgende behagelig buzz. Så konsert med dette vidunderet av et menneske:
Kjære min skaper, som han kan synge.
Også et absurd nachspiel. På en søndag. Vi ler av alt.
Gottaluvit. i certainly do…
