I want to ride my bicycle, I want to ride it where I like

Vil vi ikke alle det? Følgende aktører har jeg imidlertid lært å passe meg ekstra godt for:

Drømmende jenter på gamle sykler med kurv (DJPGSMK): De er så fine, atte, og i utgangspunktet helt ufarlige. Men: rolig og drømmende sykling til tross – verden er fortsatt en realitet, og det det vil ikke skade dem (tvert i mot!) å ta en titt over skuldra før de (s-a-k-t-e) skjener over veien.

Afrikanske menn på Grønland (AMPG): Hakket mer ustadige enn drømmende jenter på sykkel. Afrikanske menn på Grønland vedkjenner seg tilsynelatende ikke opplegget med bilvei, sykkelvei, fortau. De ter seg som om de lekte en variant av den enerverende barneleken “Lufta er for alle” – bare i voksenversjonen Veien er for alle. Mens barneleken kun er irriterende*, kan voksenutgaven føre til ulike typer kollisjon og påfølgende skader. At ikke flere sykkelulykker skjer på Grønland må komme av at AMPG generelt sett opererer med høyt tempo og kjapp reaksjonsevne (i motsetning til DJPS).

Vestkantmenn med BIL (VMMB): Leker, som AMPG, Veien er for alle, men inne trygge (kostbare) biler. Hvis de kjører på deg, eller nesten-treffer deg får du gjerne oppgitte/sinte blikk, og en finger på kjøpet som sier: Hvordan våger du å la kroppen din berøre jaguaren min????

Jeg Trener til Birken (JTTB): Dette er kanskje den aller farligste trafikanten, og er slett ikke myk, selv om HAN** sykler, løper eller går på ski i marka. JTTB kan også opptre som VMMB, men da må bilen hentes, og det tar vekk viktig treningstid). JTTB tar Veien er for Alle til et nytt nivå. Jeg har faktisk blitt SPYTTET på av en JTTB fordi jeg syklet for sakte da han var først i feltet (på vei til jobb).

Så vær forsiktig i trafikken, assa. Bruk hjelm (ikke hvis dere ikke sykler).

*Det fins selvsagt eksempler på at også barneleken har resultert i skader, men disse har vært av en mer lokal art og et resultat av klyping og/eller lugging.
**Det er sikkert mange kvinner som også trener til Birken, men jeg har aldri følt meg truet av dem.

Små gleder for en enkel sjel

Unge, tatoverte menn (med tynne rockebein presset ned i trange bukser) som kjøper formkake på butikken (Formkake! Som jeg trodde utelukkende gamle damer kjøpte. Dere vet, sånne med holdbarhetsdato desember totusenogførr)

Bussjåfører som hilser på hverandre

At sola skinner gjennom duskkregnet når jeg jogger på stille søndagsmorgener

Peanøttsmør

Peanøttsmør og banan

Føkk it, all mat er min store glede om dagen.

Ja, også Laleh da:

Observert i dag:

På kontoret: Ikke mange andre. Egentlig ingen.

På kontoret: Vanskelig å drikke kaffe uten å spise noe søtt til.

På kontoret: Den beste måten å utsette arbeidet på er å spise.

På kontoret: Må handle mer mat.

På facebook: Hvis dattera di heter Ragnhild og har bursdag, er det bedre ting å kalle henne enn “prinsesse Ragnhild”. Den tittelen er opptatt og er ikke et kompliment.

På facebook: Noen gamle kjente blir stadig kjekkere. Andre ikke.

På facebook: Uansett hvor mye folk har ferie har de tilsynelatende alltid anledning til å ta bilder / fortelle andre om det. Dokumentasjonsbehovet er fascinerende.

På facebook: … som en bilulykke

På kontoret, i hodet mitt: Hva kan jeg spise nå? Hvorfor får jeg ikke til å jobbe? Kanskje hypnose virker?

*googler hyponose*

AAAAAAAAAARGH!

Ikke ring oss, vi ringer deg

Parallellen mellom dating og jobbsøking er åpenbar. Du ser deg rundt, finner noen du liker, noe som virker interessant. Du tar kontakt og et møte blir avtalt.

Det er jo nesten helt det samme, bare uten muligheten til å kline litt, sånn på tampen (forhåpentligis. Jeg har i alle fall ikke vært på jobbintervju der det var en mulighet. Ei heller et ønske). Å gå på jobbintervju er omtrent som å dra på første date. Du har toppen to timer på deg til å vise deg fra din aller beste side, den siden som gjør at den på andre siden av bordet vil se deg igjen. Hvis det er en jobb du gjerne vil ha, er det som å være på første date med en du er skikkelig forelska i: Nervepirrende, spennende, morsomt. Hvis det er en just-for-now-jobb er det trening. Verken mer eller mindre.

For vi vet jo det, jenter (og gutter), at en date og en date er to vidt forskjellige ting. Og et jobbintervju har også en ganske lang måleskala.

Den siste uka prøvde jeg begge deler. Altså: et jobbintervju og en date. La meg si det slik: Bare en av dem er jeg villig til å gå videre med. Dere kan gjerne gjette hvilken.

Intervjuet gikk fint, synes jeg. Det er et nokså sikkert tegn på at det ikke egentlig gikk så bra, siden jeg er ute av stand til å bedømme egen innsats. Så jeg kan med relativ stor sikkerhet si: Når jeg går fra et jobbintervju med en god følelse, vil det i ni av ti tilfeller bety at noen andre får den. Akkurat nå er ikke det så farlig, jeg har en jobb, jeg er ikke desperat. Men likevel… Jeg vil finne sysselsetting jeg virkelig tenner på. Jeg tror jeg fant det gjennom denne jobber jeg søkte på. Det var et par ganger jeg grep meg selv i å flørte med en av intervjuerne. En kvinne. Det sier kanskje litt. Men jeg syntes det gikk, fint, det var først etterpå jeg innså at noen av de tingene jeg hadde sagt kunne feiltolkes. Og kanskje hadde jeg ikke fått snakket nok om min brede kompetanse, interesse for jobben eller generelle fortreffelighet. Og det jeg tolket som interesse var egentlig bare høflighet.

Daten min var hyggelig. Behovet for å selge meg selv var mindre – der hadde jeg – uten å prøve – allerede solgt meg godt inn, virket det som (jeg har mye bedre radar når det gjelder småkåte menn enn kvinnelige sjefer (som ikke er småkåte. På meg i alle fall. Herregud. slutt å skriv. Nå. Med en gang!)). En tilfeldig hånd på skuldra mi. Blikk på meg når han trodde jeg ikke merka det. Ektefølt interesse for selv mine mest innholdsløse utsagn. På den daten var det han som ble intervjuet – ikke jeg.

Men det er vel litt sånn livet er nå: Jeg vil gjerne ha både drømmejobben og drømmemannen. Men når jobben ikke vil ha meg, så er det ikke drømmejobben. Og når jeg ikke vil ha mannen, så er det ikke drømmemannen. Beklager, du var en god søker, men vi har gått videre i prosessen uten deg. Du var ikke riktig den vi var på utkikk etter.

Jeg regner med å både få og ta en sånn telefon i løpet av uka. Først late som om jeg ikke er så skuffet. Deretter late som om jeg ikke er for lettet.

Til himmels

I det siste har jeg himlet ekstra oppgitt med øynene av:

Bussjåfører som kjører akkurat litt før skjema

De som synes sekken bør ha eget sete på bussen

Barn som snakker drithøyt på bussen, eller egentlig bare gjentar det samme en fantasillion ganger

Vaskere som snakkere høyere enn barn i telefonen (mens andre prøver å jobbe)

Vaskere som synger mens de jobber (mens andre prøver å jobbe)

Menn med dårlig selvinnsikt (her har man himlet med øynene over telefonen, og tilfredsstillelsen er dertil begrenset)

Denne posten kunne også hett Ja så har man blitt en surfitte som bare skytteltrafikkerer mellom hjem og jobb. Med buss.

Men det var litt langt.

En åpen dør! Se meg sparke den inn.

Jeg registrerer med liten entusiasme at Idol-Tones (mangel på) bekledning og soveromsblikk vekker harme og begeistring. Jeg vet ikke, jeg. En artist som lager så til de grader uinteressant musikk må jo få gjøre noe for å skape blest om plata si uten at det skal bli ramaskrik. Jeg synes det er fint hun holder seg unna dop og denslags. Så må da andre (korrekt) få påpeke at avkledte artister ikke nødvendigvis er de beste forbildene for småpiker.

Se, jeg har kropp, liksom.

Beklager. Det er fredag, og som veilederen min nokså skummelt skjønner, har jeg det ikke så travelt akkurat nå (han lukter ledighet som hunder lukter frykt, hai lukter blod). Da er det fint å i etterkant kommentere det som har blitt kommentert av ordentlige kommentatorer.

Nei, se på klokka. Nå må jeg spise lunsj nummer tre, stikke på trening og deretter feste helga på langs.

Ha en riktig god en.

Tale er sølv

Taushet er gull. På tross av hva enkelte måtte tro. Jeg prøver for eksempel å tenke før jeg snakker. Det lykkes jeg ikke alltid med, men da henter jeg meg gjerne inn med et “oisann, det kom ut litt feil”. Jeg lykkes på ingen måte med å tenke før jeg handler*, noe som for eksempel førte meg rakt inn på feil t-bane i går, oppslukt som jeg var av en venninnes romantiske viderverdigheter.

Men det var tale. En samtale kom meg i hu da jeg nylig leste et glanset dameblad (ikke hjemme hos meg selv). Jeg var på en tilstelning med hyggelige mennesker og god vin. Det var mange der jeg ikke kjente, men folk var hyggelige og imøtekommende, om enn fra litt andre kretser enn det jeg er vant til. Det var en jente der som skilte seg litt ut, både fordi hun var veldig pen (ikke sånn at vi andre var en gjeng med trollkjerringer, men hun var nesten sånn airbrushed, perfekt usynlig sminket, diskret og dyrt kledt, dere vet) og fordi hun hadde en aura av noe fornemt over seg. Den typen menneske som aldri får latterkrampe, men ler pent og pyntelig, uten å blotte tannkjøtt og/eller drøvel. Hun var en litt usynlig gjest også, helt til hun fortalte en historie om en jente som alltid sa akkurat det som falt henne inn. De hadde vært på en fest hvor denne frittalende jenta hadde bemerket til Blond&Velstelt ved siden av meg: -Jøss, du er bare helt sinnsykt pen! -Og det var jo veldig hyggelig sagt, kom det til oss. -Det er så forfriskende når noen er så ærlige.

Jeg så meg rundt. Ingen reagerte. Jaja, tenkte jeg. Kanskje var det bare jeg som oppfattet ironien i den historien. Og kanskje jeg ikke er raus nok mot mine medsøstre som selv synes de er sinnsykt pene. Men jeg hadde i hvert fall vett til å holde kjeft.

Så jeg sier bare: Tenke litt før man snakker. Skader ikke.

*ikke dagligvareinnkjøp, men som “å foreta seg noe”.

Kollektivobservasjoner

Det satt to nokså trøtte typer på bussen i stad, begge brennemerket av livet og litt til. Men i kveld slet den ene noe mer enn den andre. Sistnevnte, nærmest ute av stand til å bevege seg, dro fram en pakke med rizzla-papir. For hvert forsøk på å åpne den, sèg han sammen og litt forover. Til slutt hang han liksom over midtgangen, tilsynelatende ute av stand til å sitte oppreist. Kompisen skjøv ham tilbake i sittende stilling. Dette gjentok seg om lag hvert femte sekund, hele turen. Og hver gang jeg tenkte nå faller han, kom det en ustø kompishånd og dyttet mannen på plass i setet.

Slik holdt de på, hele veien, før kompisen samlet dem begge sammen og sørget for at de kom seg av på riktig stopp.

Det er alltid godt å se folk ta vare på hverandre. Men kanskje hugger det litt ekstra i hjertet når den enkleste type omsorg utvises av de som får alle andres blikk til å vike – mitt eget inkludert.

Finns det en så finns det flera

Jeg har i en periode vært hjemsøkt av bananfluer, dette biologiske irritasjonsmoment med dertil misvisende navn – ettersom de dukker opp uansett hva slags frukt som måtte ligge og slenge. Fruktfluer ville vært bedre, eller mer presist: irriterende drittfluer. Men døpingen overlater jeg til andre. Drepingen, derimot – tar jeg meg av selv.

Jeg aner ikke lenger hva kilden er, men disse fluene har vært med meg en stund. De flyr ikke i sverm, jeg ser kun en om gangen. Men siden det dukker opp en ny for hver jeg dreper, må det være et bol et sted. Og tro meg – jeg har drept en del. I bananfluemiljøet er jeg nok for Pol Pot å regne. Jeg slakter ned for fote (tar dog ikke vare på likene). I min leilighet er det ikke rom for mangfold, og det er jeg som bestemmer. Og det jeg har bestemt er: tilintetgjørelse, av type total.

Kampen har vart en stund, og det virker som om de er ganske slitne nå. De lar seg lett drepe, fluene. Jeg lurer på om de prøver å søke tilflukt for vinteren? Kanskje tror de at mine 35 kvadratmeter skal gi dem ly, at de skal gjennomføre et bananfluebiologisk mirakel: å bli riktig gamle. Jeg vet ikke helt hvor gamle bananfluer blir, men jeg har dårlige nyheter til dem som skulle slumpe til å lese bloggen: Jeg dreper først og spør siden. Jeg ønsker ikke dialog med uvesenet, jeg vil bare at de skal forsvinne. Men det skal de ha, småjævlene: de er seige.

Men som en hvilken som helst annen gal diktator: det er jeg også.

Jeg lurer på:

-Hvorfor små barn snakker HØYEST i VERDEN når de har så små kropper (tangeres kun av afrikanske menn på Grønland og den noe mer heterogene gruppen folk-som-snakker-i-mobiltelefon-med-utestemme-selv-om-de-er-inne)?

-Om de som søker på “slike jenter” og kommer hit virkelig leter etter slike jenter (meg) eller om de bare er interesserte i cunnilingus, men sliter med dobbel konsonant?

-Hvorfor de kvinnelige programlederne på p3 høres helt like ut?

-Hvorfor han gamle mannen på tredemølla ved siden av meg i går syntes det var greit å ta av seg t-skjorta midt i treningsøkten. Det var nemlig ikke det for meg.

-Hvorfor enkelte tror at problemet er lepper eller pupper, når det åpenbart sitter et annet sted (ex. hodet).