Av og til – en sjelden gang – ser du en film du ikke greier å glemme. Noen ganger fordi den er dårlig (Air Force One, ), noen ganger fordi den er bra – men fæl (Boys don’t cry, Lilja forever), og noen ganger fordi den er rørende, gripende, og setter seg fast langt inni deg. Og du vet du må se den igjen og igjen.
Språkets hemmelige liv, The Secret Life of Words, er en sånn film. Vi møter Hanna, som eksisterer mer enn hun lever sitt rutineliv. Hun unngår all sosial kontakt, og blir naturligvis relativt satt ut da sjefen hennes ber, nei, han beordrer henne til å ta ut noe ferie. Hun drar, uten glede, til kysten, der hun får seg et kortidsengasjement som sykepleier for et brannoffer ute på en oljeplattform. Og da skal ikke jeg si mer.
Filmen handler om hvordan Hanna er blitt som hun har blitt. Mest av alt handler den om å være redd, om hvordan menneskene beskytter seg selv når overlevelsesinstinktet alene driver dem fram. Den handler om å finne noe å le av og noe å leve for. Den handler om det å bli sett. Også kjærlighet – selvsagt handler den om kjærlighet.
Den er virkelig noe av det vakreste jeg vet. Kanskje du også vil like den.
Bedre enn jordbær, cava, pinneis, grillmat, tropenetter, svette dager på stranda, ja kanskje til og med bedre enn festival….
I give you Harry Potter and the Half-blood Prince. Jeg er bare enig med de positive anmeldelsene. De som er litt mer halvlukne tror jeg ikke helt på. Ikke fordi jeg har sett filmen, men fordi det er en prinsippsak.
Jeg har ikke så mange nerde-hangups eller diller. Så jeg koser meg med denne. Selv om jeg gjerne skulle vært her, gråter jeg ikke siden jeg skal til Colosseum om mindre enn en uke.
Lenge leve eventyret, og barn i alle aldre!
