“Candidate to exile, whatever your destination, one day or the other you will return to your starting point.”
Jeg har hatt et langvarig kjærlighetsforhold til arabisk musikk. Og den bittersøte Ya Rayah er noe av det vakreste jeg vet. Den handler om å ikke vite hvor man skal, den handler om å være fremmed – og den handler om å høre til.
Visstnok er det Dahmane El Harrachi som har skrevet denne sangen, men den fins i uendelig mange versjoner.
O indre svakhet, jeg hilser deg velkommen.
Jeg er flink til å stelle det i stand for meg selv. For i det jeg hadde tenkt å la eks være eks, innså jeg at det planlagte besøket til broderfolket nærmet seg. Vi hadde planlagt å re-connecte inn i evigheten, liksom. Vi to. Bare oss! Billetter var bestilt og feriedager lagt inn. Kan man si nei. Ja. Gjør man det? Nei.
Hva gjør man med ny mann? Hvis man ikke er i stand til å bestemme seg? Man prøver evidensbasert praksis.
Hvis mannesjonglering hadde vært en olympisk gren (og det burde det i grunn ha vært, det tar jaggu på både fysisk og mentalt) hadde det endelig blitt plass til meg hos Olympiatoppen. Litt flaks, noen hvite løgner, kløkt, og en god porsjon dårlig samvittighet måtte til. Men fortsatt lever alle i lykkelig uvitenhet om hverandre. Bortsett fra meg.
For helga var selvsagt fin. Den var litt som i gamle dager, og jeg følte meg trygg og elsket, noe som er innmari viktig for meg akkurat nå. En sånn sikkerhet som du ikke får med et nytt bekjentskap. Jeg reiste hjem med aktive tårekanaler og tvil i hjertet. What to do, what to do…?
Så man tar tiden til hjelp. Og ser hva som skjer.
Og til de som føler seg støtt over tittelen – jeg anklager ikke hele womankind. Bare meg selv.
Det ringte en mann til meg i dag, fra GET. Han var mild og hyggelig, og kunne fortelle at om en uke ville montøren komme innom for å gi meg nettilgang i leiligheten min. Leiligheten. Min.
Angsten bet seg umiddelbart fast godt nede i tærne.
Jeg husker ennå en slags info-reklame fra norskboka mi på ungdomskolen. Den skulle illudere det amerikanske helsesystemet, og besto av en illustrasjon av en relativ fersk baby som sprellet, såre fornøyd, samt tittelteksten for dette innlegget. Med andre ord: her får du klare deg som best du kan. Lykke til!
Sånn føler jeg meg nå. Kan ikke tro at jeg skal flytte ut fra trygge fine kollektivet! Hva er det jeg tenker på?
Jeg lever i min egen såpeopera. Jeg spiller en av hovedrollene.
Jeg improviserer stort sett hele tiden, og jeg kan uten å overdrive fastslå at en av de gamle klisjeer i alle fall stemmer: Virkeligheten overgår fantasien.
Da jeg møtte nymannen tenkte jeg ”hmmm, kjekk, trivelig, morsom… bra fyr”. Men ikke nødvendigvis noe mer enn det. På tross av at jeg ved gjentatte anledninger har svidd både fingre og tær, skyr jeg på ingen måte ilden. Så jeg skulle sjekke. Sjekke om det var noen kjemi der. Sjekke om han virket smått irriterende ved one-on-one-heng. sjekke om det ville være verdt det.
Konklusjonen er ja til det første og nei til det andre. Og et meget trolig ja til det tredje. Som bevis på det har jeg et fett glis permanent festet i ansiktet. Jeg har sommerfugler i magen. Innimellom får jeg flashback til gårsdagen som sender fysiske skjelvinger helt ned i tærne. Og kanskje er det fordi det er litt forbudt, men jeg vet at jeg vil ha mer.
Uavklarte eks-kjærester er satt på vent. Jeg kan knapt vente på neste episode..
Arkivert under: Slik er livet, Slike følelser | Tags: aint_it_sweet!, matters of my heart
Er det ikke noe som heter at en delt glede er dobbel, mens en delt sorg er halvert? Det tror jeg på. Og siden jeg gjerne dobler min egen glede any old time, så vil jeg dele min med dere som av en eller annen grunn skulle lese dette:
Kan så godt hende at denne frøken har greid det hun aldri har trodd hun skulle, nemlig å tilgi en mann fra fortiden. Og like godt bli aldri så lite forelska igjen. Kan så godt hende.
Han har jobba for det en stund, og det kan se ut som om all hans innsats ikke var fullstendig bortkasta. Og det kan godt hende at this is it.
Da er det vel på sin plass å bli litt slitsomt sentimental…?
Arkivert under: Slike følelser, Slike opplevelser, Slike tanker | Tags: Lessons_learned, lille_menneske, mellomænneska
Litt merkelig dette med foreldre. Vi velger ikke dem. De velger ikke oss – ikke hvem vi skal være i alle fall. Det gir rom for umåtelige skuffelser for begge parter. Likevel – man er stuck med hverandre. Man lever sammen og stort sett blir man ganske glade i hverandre. Forunderlig.
Jeg har et unært forhold til min far. Det kan gå måneder mellom hver gang vi snakkes, og det er i grunn ganske greit. Vi er ikke sinte på hverandre, ikke egentlig. Vi er bare særdeles ulike. Jeg har tenkt mye på hvorfor det er sånn. Mye av svaret ligger å finne i pappa, som er überfjern, helt ute av kontakt med den virkeligheten jeg (og de fleste andre) lever i. Jeg husker da jeg var ni, farmora mi var sjuk, alle gikk på nåler og venta på prøveresultatene. Jeg satt og gjorde lekser ved siden av telefonbordet en dag (pre mobil-æraen, som dere skjønner) da min far satte seg ned og slo et nummer. Han begynte å prate med personen i den andre enden, konstanterte “Ja, det er kreft. Det er ikke så mye å gjøre med”, snakket litt til og la på. Han ignorerte meg fullstendig. Jeg var en unge som fikk dødsdommen til en av mine nærmeste servert uten ett forklarende ord.
Jeg husker ennå hvor sjokkert jeg ble og hvor vondt det gjorde. Min far er ingen slem mann, men han greier ikke dette med følelser. Så det er kanskje ikke så rart at jeg aldri velger å betro meg til ham, og følgelig har han aldri blitt en del av meg som annet enn en foresatt.
Han har gjort ting som har skuffet meg stort. Han har aldri stilt opp. Og jeg – bitterbirgit – har selvsagt slitt med å forsone meg med det. Jeg får aldri en amerikansk drømmefar. Jeg får ikke engang en dysfunksjonell, men elskelig en, sånn fra norsk film på nittitallet.
Nå er det han som har fått kreft. Ikke livstruende, ikke håpløst. Men formodentlig skummelt likevel. Da han fortalte meg det over telefonen hørte jeg hvor redd han faktisk var. For første gang på lenge kjennes det som om jeg kanskje kan tilgi ham for å ikke være den faren jeg ønsket.
Du tror kanskje bare det er kidsa som går rundt og er emo, farger håret svart, hører depressiv musikk, ringer til hverandre og gråter? Det gjorde jeg.
Helt til jeg innså at den emosjonelle, det er meg. Her er tingene som har fått meg til å grine den siste uka:
Bare kall meg hormonella.
Arkivert under: Slike følelser, Slike tanker, Uncategorized | Tags: goodvibes, nostalgia
Jeg tror ikke på soulmates, evig kjærlighet og evig lykke (men jeg hetser ikke drømmerne). Jeg tror på å få med meg de øyeblikkene, du vet (de små små), de som kanskje ikke betyr så himla mye for noen andre enn deg selv (eller kanskje likevel). Men de varmer deg langt inne i magen og du husker dem i årevis.
(mammas latter den dagen. det vakreste flyplassmøtet. den late søndagen, bakfull på stranda med vinden i håret. den siste dansen den kvelden for 15 år siden.)
Jeg trenger ikke mer enn en sang for å huske det. Fuck, jeg er lykkenostalgiker på en mandag.
Og den fineste låta om dagen. Små drypp av lykke – det er det vi får.
Jeg har lenge tenkt jeg skulle skrive et innlegg om å bære nag til folk.
(En liten digresjon: Nag er også et litt ekkelt ord, kanskje fordi det minner om nal. Og NAV…)
Jeg har hørt og lest og skjønt at det å bære nag til folk er bortkasta tid, det tærer på den mentale balansen og er ellers en særdeles unyttig ting å drive med. Synd – fordi det er noe jeg er veldig flink til. Jeg kan være forbanna på folk i så lang tid at jeg glemmer hva jeg egentlig ble sint for. Det går gjetord om min bitterhet, som jeg ved en anledning nærte i over tre år til en fyr, som jeg syntes oppførte seg litt utidig overfor meg etter en date (ikke beskrevet her). Til slutt måtte jeg le litt av det.
Jeg har lurt litt på om jeg skal innføre en slags maksgrense på hvor lenge jeg kan gi næring til slike (ubestridte) negative følelser. Jeg har kommet fram til at det må stå i forhold til sinnets utgangspunkt, ja, kall det gjerne ugjerningen. Jeg skal innrømme at de tre årene med han fyren var en smule overdrevet, jeg kunne ha gitt meg litt tidligere. Samtidig er det vanskelig å kontrollere følelsene sine. Jeg har hørt det er usunt å prøve og dekke over sitt eget sinne. Skjønt overfor enkelte har jeg aldri riktig fått utløp for det. Og det er kanskje der øksen ligger begravet (det er et uttrykk, ikke sant?)? Jeg har aldri fått skikkelig bearbeidet aggresjonen. Men jeg kan ikke løpe ned på stranda og brøle mot havet heller, siden jeg bor her jeg bor. Og ikke gidder jeg konfrontere de det gjelder. Jo mindre jeg ser av dem, jo bedre.
So, what’s a girl to do? Anger management? Meditasjon? Voodoo? Jeg eksperimenterer videre, og lover oppdatering dersom jeg finner noe som funker. I mellomtiden kan jo aggro-ballene blant oss lytte til denne:
Motbydelig er kanskje et av de mest usympatiske ordene jeg vet, men motbydelsen beskriver så genialt en følelse som jeg aldri før har greid å riktig sette ord på. Følelsen du får når det blir for mye av en type. Du vet, i begynnelsen hadde du forhåpninger om at dette kunne blitt noe interessant. Men så er han hundretusen ganger mer interessert i deg. Og viser det. Her inntreffer gjerne motbydelsen. Arter seg gjerne i generell ugodhet ved tanke på subjektet, og at du selv kan slippe å forholde deg til dem i uoverskuelig framtid.
En tidligere omtalt beundrer overøser meg med meldinger. I shit you not, det er døgnkontinuerlig. ikke bare melder han, meg, neida, han fylleringer, legger igjen meldinger på svareren min, og når jeg ikke svarer, venter han bare en stund, og prøver igjen. I begynnelsen syntes jeg det var litt festlig. Men jeg liker ikke å skrive tekstmeldinger. Og plutselig gjorde jeg det MYE, all den tid jeg er høflig og pleier å svare inntil et punkt. Punktet er nå. Kommer det en melding til, ja så sporer jeg opp en miltbrannbakterie og sender i posten. Motbydelsen er nær.
Jævlig synd, siden vi skal på konsert sammen snart.
