Jeg var på kafe med en venninne i går kveld, og hun sa noe som trigga hukommelsen min. Med ett huska jeg en kveld for en stund siden. Så jeg måtte skrive den ned.
-Jeg har aldri sett deg sånn før, sa søstra mi og lo. – Du ter deg som en 14-åring. Jeg fniste idiotisk.
-Kan du bli med? Og jeg mente det oppriktig. Vanligvis foretrekker jeg og kjøre solo på date, men i et fremmed land, en fremmed by… Da kan det være greit med en anstand. En liten stund i alle fall.
-Nei, det går ikke. Men det går fint, slapp av. Dere skal jo bare ta en kaffe. Du tar taxi hjem. Lugnt! Hun klappet meg beroligende på armen. Jeg var skrekkslagen.
Jeg hadde møtt ham dagen før. Han var den kjekkeste jeg kanskje noengang hadde sett. Hver gang fløyelsblikket hans falt på meg hoppet hjertet mitt over et slag, og ukjente vesener danset rundt i magen min. Da han spurte om jeg ville treffe ham igjen hadde jeg nesten ikke pust til å klemme ut et ja. Og nå sto jeg her. Etter en hysterisk sminkerunde og et kjapt kjoleskift. Tohundre meter unna. Det var nesten ikke til å holde ut. Søstra mi hadde rett. Jeg følte meg som en fjortis. Jeg hadde bare lyst til å fnise hysterisk. All sinnsro og likevekt var som blåst bort og jeg ville rømme ut av kroppen min.
Jeg så ham med en gang. Litt ulenkelig på et vis, med en røyk i hånda, han så litt nervøs ut, men kjekk…. og kul, mye kulere enn meg. Han så opp, så meg, og vi så på hverandre og smilte og fniste. Jeg ba om en røyk. Jeg måtte holde noe i hånda mens jeg gikk ved siden av ham. Vi snakket om dagen vår, vi snakket om gårsdagen. Det var fint å gå der, ved siden av ham. Jeg tenkte at han var så pen at det måtte smitte over på meg. Han tok hånda mi, slapp den. La armen rundt skuldrene mine. Tok den vekk. Jeg klamret meg fast til sigaretten.
Da vi kom fram til kafeen var jeg nesten livredd, fordi jeg kjente at å sitte ved siden av denne vakre mannen og se ham i øynene nesten var mer enn jeg kunne holde ut.
Vi snakket om familiene våre. Om hva vi gjorde vanligvis. Om at det var dumt å røyke. Jeg tror vi drakk kaffe. Eller te. Så måtte vi snakke om hvordan vi møttes. -When I saw you, my heart stopped. – Mine too, sa jeg, siden jeg for lengst hadde gitt opp å spille uberørt. Så satt vi der, da, som to landsbyidioter, og smilte om kapp. Jeg var berørt.
Jeg husker ikke alt. Men jeg husker hendene hans. Øynene, de vanvittig lange øyenvippene. Fnisingen. Smilet. Munnen. At alt som var viktig var akkurat da. Skikkelsen hans, i det taxien kjørte vekk. Og at han ringte med en gang jeg ikke kunne se ham lengre.
Jeg tok med meg “Haisommer” og tenkte hvis han gidder å se denne med meg er han kanskje en keeper. Og jeg pynta meg ikke. noe særlig. Bare litt, som vi jenter gjør. Mascara. Lipgloss. Skiftet topp et par ganger. Helt lax.
Jeg gikk bort til ham. Det så ut som om det skulle begynner å regne. Jeg ringte på, og gikk trappene i stedet for å ta heisen. Telte trappetrinn hele veien opp. Han sto i døra og venta på meg, smilte og ga meg en klem. Han lukta godt.
Vi satt i sofaen og prata om den innholdsløse søndagen. En filter i kjøkkenvifta hadde blitt skifta (han). Venninne på tebesøk (meg). Vi hørte på Spotify og fant ut at vi egentlig bare hadde et band til felles. Jeg tok med en film, sa jeg. Haisommer. Han lo. Og sa at ja, hvorfor ikke. Jeg måtte jo få sett den. Allmenndannelse også videre.
Vi så Haisommer. Og jeg skvatt. Og lo litt av den møllspiste haien. Han satt ved siden av meg og beinet mitt kom borti hans av og til. Da filmen var slutt syntes jeg det var for tidlig å gå. så jeg ble litt. Og vi snakket ubetydeligheter. Det var fint.
Men skulle det ikke skje noe?
Hva med hånda hans på nakken min. Fingre, sterke fingre som masserte punkter skuldrene mine ikke visste de hadde.
Varmen i hele kroppen. Svett på ryggen. Tørr i munnen.
Hånda hans i håret mitt.
Kyssene. Armene, skuldrene, ryggen hans.
Den myke t-skjorta. Den harde kroppen.
Sterke hender.
Lepper på halsen, munnen, nakken.
Kilende skjeggvekst.
Tett. Nært. Elektrisk.
Hjem alene i regnet. Hysterisk kribling i magen. Skjelvende hender.
Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å gå derfra.
- Om en halvtimme, det blir.. Skal vi säga halv sju?
- Halv sju? pep jeg. – Det er greit! Som vanlig hadde jeg snakka uten å tenke konsekvens. Men i det jeg la på kjente jeg tyngden av min egen løgn. Halv sju var aldeles ikke greit. Mannfolk, herregud. De trenger ikke tid til noenting, de har ingenting å style, sminke, smøre eller pudre. De bare kler på seg, og så går de ut. Jeg? Det fins ikke nok tid. Jeg hadde tenkt å i ro og mak dolle meg “naturlig vakker”. Jeg skulle sitte ned med et glass vin til å prøve og slappe av. Nå hadde jeg så vidt tid til å pusse tennene. Nei, det fins vitterlig ikke nok tid, og det fins heller ikke nok alkohol. Ikke på langt nær nok. Jeg gulpa i meg hvitvinen i plastkoppen, så på klokka og det gikk opp for meg at hvis jeg ikke skulle komme for seint måtte jeg gå. Nå.
Siste sjekk i speilet. Jeg så i hvert fall ut til å være i live. Bedre enn Roskilde? Da hadde jeg i hvert fall fordelen av en drita mann, og et drita selv. Faen. Jeg sprang inn på kjøkkenet. Jeg måtte ha noe sterkere enn vin. Bare en liten støyt med noe som kunne roe ned sirkuset i magen min. Skapet, nederste hylle. Vodka? Nei. Whisky? Ikke spor. Gin? Ja.
Gah! Det er en grunn til at man blander gin med tonic. Så. Må gå. Var alt på plass? Penger, check, sko, check, veske, check, hjerne — jammen ikke godt å si. Jeg kjente meg fortsatt dritnervøs, men varmen fra alkoholen begynte å bre seg ned i magen min, og jeg følte meg litt bedre. Jeg holdt avskjedstale for meg selv mens jeg småsprang ned trappa: “Ro deg ned, hysteriske kvinnfolk. Dette er en date, ikke et jobbintervju. Uansett kan det bare går som det går. Være deg selv, slapp av (ha!). Blir det jævlig så kan du stikke. Du ser ham aldri igjen. Du ser bra ut. Dere hadde det hyggelig sist. Få deg et glass vin. Smil. Du er låvvli.” Jeg smilte. Og slo døra igjen bak meg.
Hvor i pokker var han? Kan man forsvinne i en resepsjon på femten kvadratmeter? Jeg scanna rommet, og så en fyr som gikk ut svingdørene. Bingo. Ok: Pust, pust. Jeg retta ryggen og gikk ut. Og sannelig. Til tross for min bekymring kjente jeg ham igjen med en gang. Jeans, skjorte, solbriller, mmmm. Trolig søt. Jeg smilte. Slo over på autopilot og gikk bort. Tok av meg solbrillene. Ga klem. Følte meg plutselig som en tilskuer til mitt eget, for øyeblikket, høyst absurde liv. Var det dette jeg hadde grua meg til i hele dag? Han sto der, smilte tilbake, like kjekk eller ikke-kjekk som jeg huska.
- Hej, hur är det? (Gud, jeg elsker svensk)
- Det är bra, du da? (neineinei! når skal jeg slutte å herme etter folk?) Vi lo begge litt nervøst. Takka for sist. Begynte å gå.
Vi småprata på vei oppover gata, og jeg innså idiotien i oppførselen min tidligere. Drikke bare fordi jeg skulle på date. Virkelig.
- Skal vi ta et glass vin før vi spiser?
- Ja! utbrøt jeg, kanskje litt vel entusiastisk.
Etter ti minutter i solsteiken, med et glass iskald chablis i hånden og en fabelaktig mann ved min side begynte jeg å tenke at dette var faktisk hyggelig. Vi snakka om helt uviktige ting. Hva vi drev med. Hvor deilig det var med sommer. Roskilde. Musikk. All things nice, sugar and spice.
- Är du hungrig?
Jeg var – for en gangs skyld, bank i bordet, kryss i taket, griser kan fly osv – ikke særlig hungrig. Jeg er alltid sulten. Som barn fikk apetitten min alltid de voksne til å utbryte med dårlig skjult glede: – Se så godt hun spiser!! Hun er så glad i mat! Bra når man er barn – som kjent ikke like kult når man er litt eldre.
- Ikke så veldig egentlig. Men jeg kan alltid spise. Ingen vits i å lyve, heller, tenkte jeg for meg selv. Han lo. Og fortalte om en restaurant en kollega hadde anbefalt. Jeg hørte etter med et halvt øre og følte meg rusa av vinen allerede.
- Yes. Det høres kjempefint ut. Jeg smilte.
- Va du är söt. Han smilte. Mens vi satt og gliste som to tomsinger kom servitøren (svensk, selvsagt) tilbake med regningen. Han tok den uten å nøle. Jeg prøvde meg med en hundrelapp, men det var tydeligvis ikke med i planen hans. Jaysus, tenkte jeg. Han aner ikke engang at han er så jævlig inne akkurat nå. Jeg så på ham. Litt lengre enn det som er vanlig, kanskje, for han kikket opp og spurte hva det var.
- Ingenting, smilte jeg. Han skulle bare visst.
- Är det lugnt om jag kyssar dig? Han spurte faktisk. Og det var veldig lugnt faktisk.
Vi gikk hånd i hånd mot kaia. Jeg så på folk rundt meg og syntes synd på dem fordi de ikke var meg akkurat da.
Ikke alle dater egner seg for blogging. Noen er for begivenhetsløse, andre er fine, men ikke eksepsjonelle. Andre må modnes før de kan skrives. Så er det de datene som får litt hjelp.
Traff en svenske, “Patrik”, for noen uker siden. Hyggelig fyr – eksepsjonelt god til å kline. Det setter jeg pris på. Vi var ute og drakk vin en kveld, og det var såpass vellykket at vi fant ut vi måtte gjøre det igjen (med vi mener jeg egentlig jeg).
Jeg skulle møte ham en fredagskveld på et av mine favorittsteder. Dessverre er det favorittstedet til svært mange andre også, den kvelden blant annet store gjenger med ølbælmende spillspillende mennesker. Perfekt for romantikk, altså.
“Patrik” dukket opp, som avtalt. I ført en litt… atypisk frakklignende sak med pelskrage. Jeg reagerte litt på den, men lot det fare. Tross alt har jeg lovt meg selv å ikke dømme folk etter påkledning. Det kan for eksempel være noe interessant under.
Vi snakket mye om prosjektet mitt, som jeg synes er litt anstrengende en fredagskveld, men han virket oppriktig interessert, så wtf. Jeg kjente at jeg syntes han var litt vanskelig å få tak på. Hyggelig – ja, blid – hele tiden. Men ikke spesielt selvutleverende. Personlig lider jeg av en slags emosjonell tourettes, og deler sikkert alt for mye med altfor mange, så jeg prøvde å huske at ikke alle er slik. Hos “Patrik”, denne kvelden, var alt kul og nais og bra.
Da det begynte å dra seg mot seint insisterte “Patrik” på å følge meg hjem. Han ville se hvordan jeg bodde, påsto han. Det forløp litt slik som dette:
Bakgården: -Nej, va fin, va kul, den her måste ni anvenda mycket. Nais, altså.
Trappeoppgangen: -Nej, va fin, va kul, nais, rätt ovanligt, med sådär..vinduar och så. (Hmm… virkelig “Patrik”? I hvilken del av verden da?)
Gangen: Nej, va … rätt många skor her, va, hehe (hmm – det var liksom ikke nais? Vi bor fem jenter i kollektivet. You do the math).
På grunn av pågående festligheter i stua unngikk jeg å gå videre, men geleida mannen inn på mitt hysterisk rotete rom (-Nej, va fint, va kul, har du spis, riktig mysigt, naisnais). Jeg hadde ikke forberedt meg på besøk, og takket min husgud for den dårlige belysningen. Vi begynte såklart å kline (ganske nais), og endte opp i senga mi – som står like ved døra inn til stua. Der det satt mange mennesker med høye stemmer. Da selskapet begynte å løses opp (i stua, ikke i senga; på dette tidspunkt var jeg i ferd med å oppdage at det bak pelskragen hadde skjult seg en ganske nais overkropp) gikk de gjenværende (mine kjære bofeller) over til å snakke om… jada, “Patrik” og meg. De lurte leende på hvor forbanna jeg hadde blitt hvis de hadde troppa opp i samla flokk der vi var på date. Hysterisk latter.
Jeg ble svært pinlig berørt. Det er ikke så ofte jeg blir flau, men da ble jeg helt klam. Ba “Patrik” (ever grinning) om å unnskylde meg, gikk ut og ba jentene om å dempe seg.
-Vi kan skru ned musikken! Vi visste ikke at du var her! Jeg sa at det var ikke musikken jeg hørte, men dem, og at joda, VI var her og hold kjeft for faen.
Mojo ble således jagd avgårde, og jeg sendte “Patrik” hjem. Har ikke hørt fra ham siden, og det er helt greit, kjenner jeg. Ble litt svett av alt kul og nais og bra, jeg.
Det er vinduer, lissom. Lugna ner dig. Jeg har ikke glemt den frakken, heller.
Poppis å blogge vår om dagen, skjønner jeg. Selv om det ikke er behagelig varmt ute ennå, er det i hvert fall lyst når jeg kreker meg opp klokka halvsju, og lyst når jeg kreker meg hjem klokka fem. Jeg har bare lyst til å sitte i sola med kaffe og morsomme bøker, men siden jeg dessverre er lenket til datamaskinen om dagen, beinridd av dårlig samvittighet og enda dårligere tid er det sparsomt med kosestunder utendørs.
Jeg skuler på leende, skravlende studenter som har limt seg fast i solveggen, og ikke ser ut til å ha en bekymring i verden (dette vet vi alle er feil, siden de samme studentene om en drøy måned sitter og biter negler over eksamener og oppgaveinnleveringer og gudvethva).
Så jeg har avtalt date til helga: meg, kvalitetskaffe og noe litterært. Jeg gleder meg stort, og gjetter på full klaff.
Jeg har hatt en beundrer en stund. Det er fint og upersonlig i disse teknologiske tider. Jevnlige komplimenter bare dukker opp på facebook, og selv slipper jeg å gjøre noe som helst. Helt til mannen ville møtes.
Eplekjekk, som vanlig, sa jeg åjaja, klart det, fredag er fintvettu. Men plutselig var det fredag, og til min store skrekk var jeg nervøs. For RL-dating er noe annet enn fjasing på internetten. Nå bør jeg kanskje nevne at denne mannen, la oss kalle ham “Per”, ikke er en merkelig stalker som har funnet meg på facebook, men en venn av en venn av en venn typ. Det gjør ting lettere, men nervøsiteten hadde tatt bolig i meg, og jeg hadde ikke tid til å jage den bort med en liten shot.
Men vi traff hverandre. Begynte å drikke øl. Prata. Det gikk selvsagt helt fint, ingenting å være nervøs for. Han var morsom, han syntes jeg var morsom (eller – han lo i alle fall). vi fant vel den mye omtalte tonen. Etter en noen timer med ølling dro vi hjem til ham og spontatnklikka på Valkyrien Allstars, som vi begge digger. Jeg var langt fra edru, og begynte på et tidspunkt vurdere om det var på tide med litt klining. Jeg så meg dessuten nødt til å overnatte siden klokka hadde passert tusen og jeg hadde promille som Truls Svendsen.
Da jeg våkna neste morgen kikka jeg bort på “Per” som i anstendighetens navn hadde – fullt påkledt – plassert seg selv i en sovepose i senga. Dette fant jeg hysterisk morsomt, og jeg husket jeg hadde lovt å drikke kaffe med ham om morgenen. Men nervene tillot det ikke, kjente jeg. Så jeg prøvde å gli ubemerket ut av senga, men måtte le av meg, ham og det hele, og selvsagt våkna han.
-Prøver du å snike deg ut?
-Ja, sa jeg. -Jeg må. Fylleangsten innhenter meg. Joda, han skjønte det. Men måtte tilføye:
-Du har ingenting å ha angst for da, din fyllik. Du er fantastisk. Jeg vil gå så langt som å si at å treffe deg har vært bedre enn runking.
Siden jeg alltid har vært den særeste jenta i klassen ler jeg meg i hjel av sånt. Og gikk the walk of shame med kaffe i hånda og latter boblende i magen.
I may be back for seconds.
I disse demonstrasjonstider konfronteres jeg stadig med politiske forgreininger på venstresida. Jeg sto utenfor Stortinget på lørdag, da jeg plutselig husket mitt mest personlige møte med norsk, politisk venstre: den gang jeg var på date med “Jostein”.
Vi møttes på Blå. Jeg hadde fått et par drinker for mye og var i overkant jolly og hemningsløs. Jeg så en kjekk ung mann med skjegget sirlig organisert i en flette, og fant dette svært besnærende. Umiddelbart gikk jeg bort, gliste og tok tak i fletta. Jeg hadde vel egentlig ikke forventa en positiv reaksjon, men mannen, “Jostein”, syntes visst dette var svært sjarmerende. Vi begynte å prate, og fant ut at joda, her er det en viss kjemi. Høye, kjekke “Jostein”, med fletta skjegg fikk nummeret mitt og date ble avtalt.
Det var en vakker sommerettermiddag, så vi skippa den mørke pub-en til fordel for medbragt pils på St.Hanshaugen. Pent plassert under et tre, fikk jeg vite om “Jostein” at hans noe alternative look matchet hans noe alternative holdninger. Som aktivt medlem av NKP, hadde han nære bånd til Blitz, og hang gjerne med gutta fra Gatas Parlament. Jeg måtte naturligvis dele mine mer moderate, dog venstreorienterte, sympatier. “Jostein” – fra Bærum – lot seg ikke skremme. -Jeg er sikker på at NKP er noe for ei slik jente som deg. Du burde melde deg inn!
Jeg sa at jeg trodde kanskje ikke det, og håpte at saken skulle legges død. Neida. “Jostein” ga seg ikke. Helt til hans noe reduserte antenner fanget opp min manglende entusiasme, som på dette tidspunktet også omfattet “Jostein” selv. Vi lot solnedgangen underholde oss uten politisk preik, og jeg tenkte at dette ikke var så verst likevel. Og han ble med meg hjem for å spise litt. Min daværende roommate sendte skeptiske blikk i “Jostein”s retning, tydelig ikke like imponert over flettet skjegg som jeg var. Tenke seg til.
Kommunistklining var ikke så annerledes enn annen klining, og kommunistgutter vil, som sine mindre politiske brødre, også pule. Når man sier nei, reagerer de forbausende likt: De går hjem. Selv sitter man tilbake og lurer litt på hva som egentlig skjedde, mens ens superstreite bofelle humret i skjegget (ikke flettet).
Ingen skal si at ikke NKP rekrutterer aktivt og alternativt! At det går trått for kommunistene om dagen er i alle fall ikke “Jostein”s feil…
Arkivert under: Slike dater | Tags: About the boys, to this date, Slike dater
Det har hendt seg at jeg har vært på fine dater også. Selv om det kanskje ikke virker sånn her på bloggen – misère er morsommere enn lykke, slik er det bare.
Ikke så lenge etter at jeg flyttet til Oslo, altså for flere år siden, var jeg ute på byen en lørdagskveld. Vi var en gjeng, gode og fulle, og vi forvillet oss etterhvert til et utested som er så pinlig at jeg nekter å nevne navn. What can I say? Vi var innvandrere i storbyen og visste ikke bedre. Anyways. Vi var fulle og glade, dj-en spilte morsomme hits fra vår grønne ungdom og livet lekte. På et tidspunkt ble jeg oppmerksom på en særdeles kjekk mann (han var kjekk, ølbriller er som sagt noe andre har), som så litt ukomfortabel ut i klyngen av etniske playboys. Jeg gikk bort og spurte om vi skulle danse. Det skulle vi. Og resten av kvelden var vi sammsydd ved hoften, og skapte stor forlystelse for alle forbipasserende da vi sto i et veikryss og klinte i sikkert en time. I snøvær.
Han var selvsagt utenbysfra, men fikk nummeret mitt, og sa vi måtte gå ut neste gang han var i Oslo. Yeah right, tenkte frk. desillusjonert. Men en ukes tid senere tikket det inn en sms. Date ble avtalt. Jeg var nesten fra meg av nervøsitet.
For å piffe opp fasaden ga jeg meg selv en omgang med brunfarge på boks. Et lite tips til dere jenter og gutter som skal på date: IKKE under NOEN omstendigheter bør dere eksperimentere med slike produkter før en date. Jeg var tvunget til å skjule de stripete armene mine i langermet skjorte, og valgte bevisst et dunkelt lokale, slik at fingrene mine ville se tilnærmet normale ut.
Lettere hysterisk, klar til å sette fyr på meg selv, kom jeg til Café Amsterdam (savnesavne) i håp om at jeg ville kjenne igjen flammen – la oss kalle ham “Christian”. Og det gjorde jeg, like ved inngangen satt han, blond, kjekk, smilende. Vi kjøpte øl. Utvekslet høflighetsfraser og sa noe om hvor pinlig dette kunne bli. Vi lo nervøst. Jeg husker han brukte lang tid på å forklare meg hva han egentlig drev med (ingeniør i oljebransjen eller noe slikt). Jeg husker han var morsom og at han lo av mine vitser. Og vi drakk mer øl, og jeg ble varm i ansiktet, og vi lente oss begge lente over bordet. Alt vi sa var klart og betydelig.
Da jeg til slutt måtte gå (forelesning & plikt dagen derpå) venta “Christian” på trikken med meg. Kysset meg og sa: “Jeg var skikkelig skeptisk, men dette har vært utrolig fint. Du er fin”. Og jeg gikk på den overoppheta trikken, med røde kinn og stjerner i øynene.
Vakre minner…
For en tid tilbake tilbragte jeg ei helg på et av landets skisteder. Naturligvis dro vi på afterski. Naturligvis ble jeg eksepsjonelt full. Jeg skal ikke bortforklare meg, men mine 50 kilo, en hel dag med fysisk aktivitet (les:panikk) i bakken, kombinert med lite mat og mye alkohol gjorde sitt til at jeg knapt kunne navigere meg til hotellet, 100 meter unna da klokka var 8. Heldigvis trådte en redningsmann inn på arenaen. Han underholdt meg da alle vennene mine var dratt, og fulgte meg til døra. Han etterlot seg ikke så mye mer enn et vagt minne i mitt hode og et visittkort i lomma mi.
Jeg sendte mannen – la oss kalle ham “Martin” – en e-post, skrev takker og bukker, og vi tok opp en slags kontakt. Som ledet fram til en date noen uker etterpå.
Som en etter hvert erfaren dater unngikk jeg elegant forslaget om middag – det funker ikke for meg med folk jeg knapt har møtt. I stedet skulle vi ta en uskyldig drink på et sted jeg hadde valgt. Jeg hadde visse forhåpninger til mannen, siden han skrev smarte og morsomme e-poster og sms-er, og da vi møttes kunne jeg konstantere at ølbriller er noe andre mennesker har: Jeg klarer faktisk å spotte kjekkhet, selv med helseskadelig promille. Hva kan jeg si? Det er en gave.
Vi drakk vin og prata i to-tre timer. Det var hyggelig. “Martin” var hyggelig. Vi snakket om hyggelige ting. Det tok bare ikke av. Ingenting var galt (som det av og til kan være) men samtidig var ingenting riktig. Det sa ikke klikk, sånn som det må uti en date for at man skal gidde å gjenta den. Jeg ble ikke sjarmert, og det tror jeg ikke han ble heller. Tenke seg til. Jeg har forresten alltid ment at jeg er mye mer sjarmerende når jeg er full. Mulig det faktisk stemmer.
Så er det de ørsmå tegnene man får i løpet av den tiden man tilbringer i selskap men kun en annen person, de nesten umerkelige tingene som blir sagt som er være eller ikke være. Man må fininnstille bullshit-filteret for å fange opp slike betydelige ubetydeligheter, som likevel er viktige på lang sikt. Det er da man skal rømme åstedet. For eksempel da “Martin” sa: “Jeg er ingen rasist… Men….” husket jeg plutselig at jeg måtte opp svært tidlig neste morgen.
Kjente meg skeptisk for date nr to med “Bjørn”. Hans reise-bort-sammen-tourettes, pluss sms-en der han uttrykte sin usikkerhet var mer enn nok til å skjerpe bullshit-filteret hos undertegnede. Men har man sagt a får man si b. Og jeg møtte opp på den småtreige plassen, som han hadde valgt fordi det var fint. Og billig.
Så der sto jeg. Ingen “Bjørn”. I et anfall av overoptimisme trodde jeg han hadde latt være å møte opp. Jeg vandret rundt i den ENORME restauranten, ble plystret på av kelnerne, før jeg plasserte meg ved et av bordene ute. Fem minutter til. Og plutselig:
- Hei! “Bjørn” står foran meg, og jeg blir umiddelbart slått av to ting.
1) Det var smale skuldre, gitt. Hadde han så smale skuldre sist?
2) Irritasjon. Den vellet opp i meg, og jeg fikk en sterk trang til å bare gå rett forbi ham. De gode manerer seiret til slutt, og jeg valgte å stå ut løpet. Jeg klarte til og med å gi mannen en klem.
Bord. Meny. Jeg spurte om han kunne anbefale noe, siden han hadde foreslått stedet og vært der mange ganger. Så han gjorde, noe han ALLTID spiste, og tilføyde: “Vanligvis har jeg en sånn greie med at jeg ikke vil bestille det samme som den jeg spiser sammen med.” Øyenbrynene mine spontanhevet seg nesten ut av pannen. Og jeg sa bistert: “Når du anbefaler noe, “Bjørn”, må du nesten regne med at personen vil ta det alternativet. Det skader vel ingen om to stykker ved samme bord har lik bestilling.” Jeg tviler på at jeg her klarte å skjule mine “my-god-you’re-one-studpid-sob”. “Bjørn”s antenner virket dog noe underutviklet, så han levde muligens videre i lykkelig uvitenhet.
Samtale. Vi snakket om sommeren. Jeg fortalte om mine planer, og han presterer å smette inn: – Ja, du får sette av litt tid til å bli med på hytta. Da måtte jeg ty til mumling. Det var ingen annen mulighet.
Praten gikk litt treigere enn sist. Han spurte hva jeg skulle senere. Jeg fortalte at jeg skulle til en venninne å klippe meg. Som var sant. Det var riktignok et par timer til, men jeg kunne ikke risikere ytterligere ubekvemt heng med “Bjørn”. Da regningen kom på bordet la jeg fram litt cash. “Bjørn”: “Jeg har bare kort, betaler du, så tar jeg det neste gang?” Jeg innrømmer: jeg ble litt paff, både over at han BA meg betale, men enda mer over at han antok at vi skulle treffes igjen. Likevel – jeg hadde gått med på hva som helst for å komme meg unna bordet, restauranten og ikke minst “Bjørn” selv akkurat da. Så jeg sa selvsagt greit og sprang nesten ut. Jeg hentet sykkelen min, og satte kursen mot sentrum i den tro at jeg kunne få en uforstyrret time med shopping før håret skulle fikses. Men jeg hadde “Bjørn” på hjul. Han vandret trofast ved min side og viste ingen tegn på å forlate den. Desperasjonen steg i mitt indre. Nede ved Oslo City så jeg ingen annen utvei enn å begynne å sykle, late som om jeg skulle opp Schweigaardsgate. Jeg kunne selvsagt forklart at jeg skulle innom noen forretninger, men på dette tidspunkt var jeg overbevist om at han ville fulgt etter meg om så inn til gynekologen. Så jeg sa hadet og “vifårse” da han nevnte nytt treff.
Lettelsen over å bli kvitt mannen var så sterk at jeg nesten kolliderte med en semitrailer og en dame med barnevogn. Jeg turte ikke sykle tilbake til Oslo City, men kom på at jeg hadde et ærend på en helsekostbutikk. Så jeg stakk innom det respektable etablissementet Gunerius i stedet. I det jeg rundet hjørnet ser jeg ingen andre enn “Bjørn”. Synet sender gysninger over hele kroppen min og jeg blir svett og skjelven. – Hei! sier “Bjørn”. Så får han et litt merkelig uttrykk i ansiktet og fortsetter å gå ved siden av meg (surprise, surprise). “Jeg fant ut jeg hadde litt ekstra tid, så jeg stakk innom her”, sa jeg overentusiastisk, fullstendig klar over hvor ILLE dette måtte se ut – litt skamfølelse har jeg tross alt. “Bjørn” mumlet at han måtte gå. Kunne ikke argumentere mot det. Ingen “Bjorn” again.
Skal si skjebnen ordner opp for oss som kommuniserer ullent…
