Slike Jenter

Jeg husker en bok jeg leste et par år tilbake, en dansk roman, ”Unntaket”, en thriller, ja, men også en fascinerende roman om menneskelig grusomhet og likegyldighet. På en arbeidsplass – ironisk nok et senter for informasjon om folkemord – blir en av de ansatte systematisk mobbet og plaget av sine kollegaer. Historien fortelles fra ulike ståsted, og det fiendebildet mobberne har lagd seg av sin kollega sier litt om hvordan utilgivelig oppførsel rettferdiggjøres ved å tillegge mobbeofferet visse egenskaper. Det er fascinerende, men aller mest skremmende. Og jeg tenker: Kunne jeg ha vært på noe slikt? Vil jeg skjønne det hvis jeg var med på det? Vil jeg ha styrke nok til å si fra hvis jeg ser det skje med andre?
Jeg er interessert i mye rart, jeg, men noe som aldri slutter å fange min oppmerksomhet er ondskap. Siden jeg også er veldig opptatt av historie, er jødeutryddelsen under Andre verdenskrig noe jeg har lest mye om. Dokumentarer, absolutt, men også romaner. Akkurat nå leser jeg “De Velvillige” av Jonathan Littell. Det er en – for meg – dypt fascinerende beretning fortalt av (den høyst fiktive) tysk-franske Max Aue, SS-offiser og jurist. Som ung mann var Aue tungt involvert i Det tredje rikets arbeid omkring jødespørsmålet, og i et nøkternt, nærmest kaldt språk, får leserne innsyn i alt fra politiske intriger og byråkratisk maktkamp internt i SS til redslene i konsentrasjonsleirene, håpløsheten i Stalingrad og livet under bombingen av Berlin. I tillegg blir vi kjent med personen Aue, og hans svært spesielle familieforhold, hans ensomhet, interesser, tanker og følelser. Aue er ingen sympatisk helteskikkelse, men avgjort menneskelig. Han forsvarer ingen av sine handlinger, han ber ikke om unnskyldning, men forholder seg rolig og gjør arbeidet sitt med presisjon og kløkt. Det tilkjennegis også at krigen gir stort handlingsrom for sadister og kriminelle, som nærmest nyter sin rolle som “utrydder”, men som hovedpersonen påpeker – dette blir uglesett av flertallet, som handler gjennomtenkt og ryddig. Plikten står høyt i kurs blant Aue og hans landsmenn. Littell drar også inn historiske personer, som Himmler og Eichmann, og research-arbeidet alene gjør meg stum av beundring.
Men dette er en tung bok å lese. Ikke bare fordi den er på over tusen sider, men fordi den rommer så mye av det vi ikke vil tenke på at finnes i verden. Ja – den handler om en krig som ble avsluttet for over 60 år siden, men grusomhetens mekanismer er de samme.
Jeg tror ikke tyskere anno 1940 var et ubrukelig folk – de kunne ikke alle være noksagter, ondsinnede, hatefulle. Den kjøper jeg ikke. Men de fleste trodde blindt på nazismen. De trodde at jødene sto bak deres egen elendighet. De trodde de gjorde det rette. Jødeutryddelsene, nazismen, terroren og skrekkveldet blir ikke noe bedre av at man begrunner det, men det forklarer litt av det som skjedde. I boka understreker Aue sitt eget synspunkt, som er: Det kunne like gjerne vært deg! Ikke hev deg over oss, bare fordi du hadde et heldigere utgangspunkt, eller ble født i en annen tid.
Det skumle er at denne fortellerstemmen høyst sannsynlig har rett. Psykologiske eksperimenter har vist hvor lett det er å rettferdiggjøre uakseptable handlinger ved å de-humanisere fienden (”De får som fortjent”). Eksperimenter har også vist hvor lett det er for en øvrighetsperson å lede folk til å gjøre noe de i utgangspunktet ikke synes er riktig, uten bruk av tvang (Eks. Milgram). Konsekvensene er kanskje små når det bare gjelder noen få personer, men tenk deg – et helt folk. Så det handler kanskje ikke så mye om kollektiv ondskap, men om flokkmentalitet og respekt for autoriteter.

Den mennskelige psyke er en kilde til evig forundring.