Balsam for sjelen

En av mine favoritting i ferien er å lese bøker. Jo flere, jo bedre. Det å kunne uforstyrret grave seg ned med en roman og samvittighetsløst drite i alt og alle er en sjelden luksus.

En sommer for noen år siden var jeg på fysisk og sjelelig restitusjon i Syden. Jeg skulle slikke sårene mine i varmen, og sammen med en venninne satte jeg kursen sørover. Vi hadde lånt en leilighet på det dølleste feriestedet du kan tenke deg. Dagene våre besto av gode frokoster, søvnige dager på stranda. Rolige kveldstimer på terassen. Samtaler. Men hele tiden: Bøker. Jeg leste åtte bøker den ferien. Jeg slukte dem, og de fikk meg til å glemme, le og gråte.

Den ferien er det nærmeste jeg har vært et sanatorieopphold. Det var hardt tiltrengt.

Kjedelig? På ingen måte. Denne ferien har jeg hatt et par riktig fine leseopplevelser, og jeg vil dele dem med dere.

Den første kjøpte jeg etter anbefaling fra den hyggelige damen på ARK. Jeg spør aldri om hjelp, men hun var så hyggelig og plutselig var det naturlig å be om et forslag. Hun nevnte flere bøker, ingen tiltalte meg. Plutselig sier hun: -Jo, denne! Den elsket jeg da jeg var yngre. Og hun ga meg

Jeg har ikke lyst til å si så mye om den egentlig, men noen ord kan jeg saktens gi, selv om de ikke kan yte boka rettferdighet.

Den handler om Howard Roark. Han vil bli arkitekt og nekter å inngå kompromisser for å nå målet. Holdningen hans gir ham få venner, men desto flere fiender, og historien om kampen hans er fascinerende, medrivende, opprørende og tankevekkende. Forfatteren, Ayn Rand, var en sterk tilhenger av individualismen – i motsetning til kollektivismen. Og selv om jeg i utgangspunktet ikke helt vet hvor jeg står i så måte, grep jeg meg selv i å tenke over hvordan jeg lever mitt liv, hvilke valg jeg tar og hvorfor. For meg handler romanen om å gi slipp på frykt og gjøre det som er riktig for deg. Ikke for foreldrende dine, ikke for sjefen din, men for deg – alene.

Språket gjorde meg vill av glede. Les den. På engelsk.

Oi. Det var så langt at det bare blir et boktips i dag. Men det er et godt et!

Alone in London / Alone in Berlin

Jeg var alene på den største flyplassen i verden*. Jeg hadde grått mine modige tårer i telefonen og følte meg som den ensomste på jorda. Det var kaldt i ankomsthallen, dørene sto vidåpne mot vinteren og jeg, logisk resonnerende som alltid, tok med meg mine førti kilo bagasje og heiset opp i andre etasje. Varmen stiger, vet jeg. På gulvet, ved veggen fant jeg en plass og ble raskt kjent med en finne og en kanadier som ventet like ved. De fikk passe bagasjen min mens jeg gikk etter proviant.

Jeg så tittelen med en gang og skjønte at den boka måtte jeg lese. Uansett, men særlig nå. Alone in Berlin. Jeg leste gjennom natta, neste morgen, på hotellrommet jeg endelig fikk, på cafe, alene i London, og endelig tilbake på Heathrow, litt lettere til sinns leste jeg. Alone in Berlin.

Det er en særegen bok. Skrevet like etter krigen av en tysk alkoholisert forfatter, Hans Fallada. En venn fortalte ham historien om ekteparet som spredte anti-nazistisk propaganda på postkort i Berlin. Et spedt forsøk på motstand, de var, som tittelen tilsier, alene i Berlin, satte livet på spill for noen enkle postkort mot regimet. Skriv den historien, oppfordret han Fallada, som var døden nær. Fllada skrev historien på 27 dager og døde like etter.

Det er en underlig stemning i boka. Den er preget av sorg, elendighet, frykt, men mest av alt kanskje ekteparet Quangels halsstarrige motstandsvilje og menneskelighet. De nekter å bli en del av maskineriet. Det er mange interessante skikkelser i romanen, mange basert på virkelige personer. Fallada og oversetter Michael Hofmann greier – og det er imponerende – å skape et galleri av personer du tror på. Og det er noe svært moderne, thriller-lignende ved Gestapos jakt på noen usle kortskrivere. Selv om vi ikke kan forestille oss terroren, frykten Berlins befolkning måtte leve under, smaker du likevel på den gjennom Falladas penn. Det smaker ikke godt. Men det er likevel så lesverdig at du må tåle å bli litt sliten (for det blir du).

Årets siste litterære anbefaling?

* Vet at det ikke er den største flyplassen i verden, men sånn føltes det.

Bøker jeg har lest

Denne passer fint siden jeg a) er en boknerd og b) er i England akkurat naa. Jeg har ikke funnet den selv, men stjaalet den fra Arachne. Og Astarkvedja.

Utfordringen er som foelger: Have you read more than 6 of these books? The BBC believes most people will have read only 6 of the 100 books listed here (haha, in your face, bbc). Instructions: Copy this into your notes. Bold those books you’ve read in their entirety, italicise the ones you started but didn’t finish or read an excerpt. Tag other book nerds.

1 Pride and Prejudice – Jane Austen

2 The Lord of the Rings -JRR Tolkien

3 Jane Eyre – Charlotte Bronte

4 Harry Potter series – JK Rowling

5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee

6 The Bible

7 Wuthering Heights – Emily Bronte

8 Nineteen Eighty Four – George Orwell

9 His Dark Materials – Philip Pullman

10 Great Expectations – Charles Dickens

11 Little Women – Louisa M Alcott

12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy

13 Catch 22 – Joseph Heller

14 Complete Works of Shakespeare

15 Rebecca – Daphne Du Maurier

16 The Hobbit – JRR Tolkien

17 Birdsong – Sebastian Faulk

18 Catcher in the Rye – JD Salinger

19 The Time Traveler’s Wife – Audrey Niffenegger

20 Middlemarch – George Eliot

21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell

22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald

24 War and Peace – Leo Tolstoy

25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams

27 Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky

28 Grapes of Wrath – John Steinbeck

29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll
30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame

31 Anna Karenina – Leo Tolstoy

32 David Copperfield – Charles Dickens

33 Chronicles of Narnia – CS Lewis

34 Emma -Jane Austen

35 Persuasion – Jane Austen

36 Uncle Tom’s Cabin – Harriet Beecher Stowe

37 The Kite Runner – Khaled Hosseini

38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres

39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden

40 Winnie the Pooh – A.A. Milne

41 Animal Farm – George Orwell

42 The Da Vinci Code – Dan Brown

43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez

44 A Prayer for Owen Meaney – John Irving

45 The Woman in White – Wilkie Collins

46 Anne of Green Gables – LM Montgomery

47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy

48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood

49 Lord of the Flies – William Golding

50 Atonement – Ian McEwan

51 Life of Pi – Yann Martel

52 Dune – Frank Herbert

53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons

54 Sense and Sensibility – Jane Austen

55 A Suitable Boy – Vikram Seth

56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zafon

57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens

58 Brave New World – Aldous Huxley

59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon

60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez

61 Of Mice and Men – John Steinbeck

62 Lolita – Vladimir Nabokov

63 The Secret History – Donna Tartt

64 The Lovely Bones – Alice Sebold

65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas

66 On The Road – Jack Kerouac

67 Jude the Obscure – Thomas Hardy

68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding

69 Midnight’s Children – Salman Rushdie

70 Moby Dick – Herman Melville

71 Oliver Twist – Charles Dickens

72 Dracula – Bram Stoker

73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett

74 Notes From A Small Island – Bill Bryson

75 Ulysses – James Joyce

76 The Inferno – Dante

77 Swallows and Amazons – Arthur Ransome

78 Germinal – Emile Zola

79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray

80 Possession – AS Byatt

81 A Christmas Carol – Charles Dickens82 Cloud Atlas – David Mitchell

83 The Color Purple – Alice Walker

84 The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro

85 Madame Bovary – Gustave Flaubert

86 A Fine Balance – Rohinton Mistry

87 Charlotte’s Web – E.B. White

88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom

89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle

90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton

91 Heart of Darkness – Joseph Conrad

92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery

93 The Wasp Factory – Iain Banks

94 Watership Down – Richard Adams

95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole

96 A Town Like Alice – Nevil Shute

97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas

98 Hamlet – William Shakespeare

99 Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl

100 Les Miserables – Victor Hugo

Hei, det er meg!

Det kommer en bok i dag jeg synes du bør kjøpe. Til deg selv eller noen du liker godt. Enten du er 20, 40 eller 60. Eller eldre eller yngre eller midt i mellom. Den heter Hei, det er meg! (ja, som i Dum Dum Boys-låta).

Omslagsbildet - stjålet ærlig og redelig fra ninagrontvedt.com

Oda forteller i overdådig direkte stil om livet med (plagsom) lillesøster Erle, bestevenninne (verdens beste) Helle og Helles storebror (utrolig teite) Stian. Om mamma og pappa og mystiske naboer og store fettere på vinterferiebesøk hos bestemor (verdens snilleste).

Sier Omnipax. Jeg er så heldig at jeg både har lest råmanus og fått se på det ferdige resultatet, og jeg gleder meg til å sette tenna i den blodferske boka.

Jeg har før anbefalt bøker av Nina, og det er ikke bare fordi jeg kjenner henne at jeg gjør det. Grøntvedt-bøker er karameller du suger lenge på. Som karameller varer de dessverre ikke så lenge du kanskje skulle ønske. Heldigvis kan du lese dem en gang til. Hei, det er meg altså. Full av on-the-spot-betraktninger og så gjenkjennbar at jeg plutselig ble cirka 11 år igjen. Og selvsagt krydret med masse Nina-illustrasjoner, sånn som bare hun kan.

Nå ble jeg rent panegyrisk her. Godt at det er helg!

Det fineste

Den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund
skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Fra Dropar i austavind, 1966

Fins også her.

Kan på det sterkeste anbefale Hauge-biografien Mitt liv var draum av Knut Olav Åmås. Det er kanskje den fineste boktittelen jeg vet om.

Maskulin moro

Fra Aschehoug har jeg fått en bok å blogge om. Svarthumorthrilleren Eksgangster av Josh Bazell har holdt meg i ånde en ukes tid, og her er min ringe mening:

Omslagsfoto stjålet fra aschehoug.no

For å begynne med begynnelsen – eller rettere sagt tittelen – så vil jeg si neineinei. Eksgangster er en kjedelig, fantasiløs tittel, som på ingen måte reflekterer den engelske Beat the Reaper. Heldigvis er språket ellers absolutt spiselig. Jeg har en del erfaring med språk og oversetting, og jeg synes Hege Mehren har gjort en god jobb, ganske som vanlig.

Dette er ikke en bok du plukker fram når du vil fordype deg i poetiske drømmerier eller seriøse funderinger omkring havet, døden og kjærligheten. Dette er reinspikka actionfilm i bokform. Jeg leste et sted at det visstnok planlegges film basert på historien og det kan sikkert bli rasende festlig. Boken er i alle fall for deg som foretrekker kjapp handling, kjappe replikker og som vil bli underholdt og holdt litt på pinebenken. Thriller-formen følges til siste side. Realistisk? Nei. Morsomt? Absolutt. Jeg stemmer i med alle de som sier at det er House kryssa med Sopranos. Jeg vil også føye til en anelse Nurse Jackie og et hint av Tarantinos gladvold.

En kort oppsummering: Hovedpersonen, dr.med. Peter Brown har en fortid som mafiaens løpegutt. Ikke akkurat fremtiden hans jødiske besteforeldre ønsket ham, men etter å ha tystet på sin egen boss gjør Peter bot hver eneste dag. Gjennom et vitnebeskyttelsesprogram har han fått ny identitet, og etter hvert blitt lege, og jobber uendelige skift på et skikkelig taskig sykehus på Mahattan. For å gjøre dagene levelige sper han på kosten med det han har for hånden av farmasøytiske stimuli. En dag blir han imidlertid gjenkjent av en pasient – en tidligere “kollega” – og plutselig er ikke hans største problem et kjipt liv, men snarere at det snart kan ta slutt.

Bazell krydrer handlingen med forklarende fotnoter og deilig svart humor. Jeg klarte ikke å legge boka fra meg på slutten, og kom søvndrukken på jobb torsdag morgen. Absolutt noe å underholde seg med i påsken, altså.

Les den

Mange sier at noe av det fineste med høsten er å krølle seg sammen under tepper, med gode bøker og litervis av te for hånden, eller kakao for de som tåler melk (mange flere enn før i verden som ikke gjør det, eller hva?). Jeg er enig. Det er veldig fint, både med pledd og bøker. Levende lys. Jada. Likevel er det ofte mye enklere å plukke opp fjernkontrollen og se på tv.

Jeg er lat. Det synd, men et faktum like fullt. Jeg bruker sjelden mye tid på å lete etter gode bøker. Jeg vil gjerne at de kommer til meg, for å si det litt bibelsk. Nå skal jeg gi dere en anbefaling. Hvis dere er greie får jeg kanskje en tilbake?

(Jeg mistenker at mange av dere er ganske greie. Jeg skal ikke dømme dere utelukkende ut fra om dere gidder å gi meg en litterær anbefaling. Bare litt. Men hvis du – ja, jeg henvender meg til deg – har lest en bok i løpet av året – tiåret – ditt liv – som er såpass bra at du vil dytte den på andre, ja, så del det med meg. Thank you, please.)

Bildet er skamløst stjålet fra Flamme Forlag. Dått no.

Dette er egentlig den perfekte kollektiv-boken. Som i kollektive transportmidler, ikke bokollektiv (eller samleier, som astarkvedja så vakkert introduserte meg for forrige uka. haha, jeg må le litt av det ennå). Den er nemlig ekstremt hendig. Ikke et vondt ord om de store slektskrøniker, men de er ikke lagd for å bære i skuldervesker. Men den kan selvsagt også leses hjemme i sofaen. Anyways.

Linn Strømsborg har skrevet en nydelig, episodisk bok som alle festival-junkier vil kjenne seg igjen i. Særlig oss som elsker Roskilde. Når jeg leser kjennes det litt ut som å være der. Jeg har ikke lest ferdig boka, men mitt hjerte sier ja. Les den. Bli litt varmere nå når det stadig blir kaldere. Og bry dere ikke om mine klisjeer, siden Linn klokelig synes å ha utelatt dem. Herved anbefalt.

Det må vel bli bra?

Jeg har lenge savnet min favoritt, Kjetil Østli i A-magasinet. Stor var derfor min glede da jeg nylig leste at han har brukt sabbatstiden sin på å skrive bok.

Nå er anmeldelsen her, og det er vel bare for meg å gå i bokhandelen.

Ondskap, plikt og rettferdiggjøring

Jeg husker en bok jeg leste et par år tilbake, en dansk roman, ”Unntaket”, en thriller, ja, men også en fascinerende roman om menneskelig grusomhet og likegyldighet. På en arbeidsplass – ironisk nok et senter for informasjon om folkemord – blir en av de ansatte systematisk mobbet og plaget av sine kollegaer. Historien fortelles fra ulike ståsted, og det fiendebildet mobberne har lagd seg av sin kollega sier litt om hvordan utilgivelig oppførsel rettferdiggjøres ved å tillegge mobbeofferet visse egenskaper. Det er fascinerende, men aller mest skremmende. Og jeg tenker: Kunne jeg ha vært på noe slikt? Vil jeg skjønne det hvis jeg var med på det? Vil jeg ha styrke nok til å si fra hvis jeg ser det skje med andre?
Jeg er interessert i mye rart, jeg, men noe som aldri slutter å fange min oppmerksomhet er ondskap. Siden jeg også er veldig opptatt av historie, er jødeutryddelsen under Andre verdenskrig noe jeg har lest mye om. Dokumentarer, absolutt, men også romaner. Akkurat nå leser jeg “De Velvillige” av Jonathan Littell. Det er en – for meg – dypt fascinerende beretning fortalt av (den høyst fiktive) tysk-franske Max Aue, SS-offiser og jurist. Som ung mann var Aue tungt involvert i Det tredje rikets arbeid omkring jødespørsmålet, og i et nøkternt, nærmest kaldt språk, får leserne innsyn i alt fra politiske intriger og byråkratisk maktkamp internt i SS til redslene i konsentrasjonsleirene, håpløsheten i Stalingrad og livet under bombingen av Berlin. I tillegg blir vi kjent med personen Aue, og hans svært spesielle familieforhold, hans ensomhet, interesser, tanker og følelser. Aue er ingen sympatisk helteskikkelse, men avgjort menneskelig. Han forsvarer ingen av sine handlinger, han ber ikke om unnskyldning, men forholder seg rolig og gjør arbeidet sitt med presisjon og kløkt. Det tilkjennegis også at krigen gir stort handlingsrom for sadister og kriminelle, som nærmest nyter sin rolle som “utrydder”, men som hovedpersonen påpeker – dette blir uglesett av flertallet, som handler gjennomtenkt og ryddig. Plikten står høyt i kurs blant Aue og hans landsmenn. Littell drar også inn historiske personer, som Himmler og Eichmann, og research-arbeidet alene gjør meg stum av beundring.
Men dette er en tung bok å lese. Ikke bare fordi den er på over tusen sider, men fordi den rommer så mye av det vi ikke vil tenke på at finnes i verden. Ja – den handler om en krig som ble avsluttet for over 60 år siden, men grusomhetens mekanismer er de samme.
Jeg tror ikke tyskere anno 1940 var et ubrukelig folk – de kunne ikke alle være noksagter, ondsinnede, hatefulle. Den kjøper jeg ikke. Men de fleste trodde blindt på nazismen. De trodde at jødene sto bak deres egen elendighet. De trodde de gjorde det rette. Jødeutryddelsene, nazismen, terroren og skrekkveldet blir ikke noe bedre av at man begrunner det, men det forklarer litt av det som skjedde. I boka understreker Aue sitt eget synspunkt, som er: Det kunne like gjerne vært deg! Ikke hev deg over oss, bare fordi du hadde et heldigere utgangspunkt, eller ble født i en annen tid.
Det skumle er at denne fortellerstemmen høyst sannsynlig har rett. Psykologiske eksperimenter har vist hvor lett det er å rettferdiggjøre uakseptable handlinger ved å de-humanisere fienden (”De får som fortjent”). Eksperimenter har også vist hvor lett det er for en øvrighetsperson å lede folk til å gjøre noe de i utgangspunktet ikke synes er riktig, uten bruk av tvang (Eks. Milgram). Konsekvensene er kanskje små når det bare gjelder noen få personer, men tenk deg – et helt folk. Så det handler kanskje ikke så mye om kollektiv ondskap, men om flokkmentalitet og respekt for autoriteter.

Den mennskelige psyke er en kilde til evig forundring.

Arti førr ongan (og de voksne)

Noen barnebøker er morsomme å lese for voksne også. Nina Elisabeth Grøntvedts “Den lille helten og kattekidnapperen” er en sånn bok. Den er full av festlige illustrasjoner, utspekulerte detaljer og mye humor. Og ikke nok med det: Nina skriver ikke ned til barn, hun har et språk som gjør at barna heller får noe å strekke seg etter. Det liker jeg!

Dette er den andre boka i serien om den lille helten – og er som den første løselig basert på virkeligheten.