Avlyst

Ja, så hadde jeg tenkt jeg skulle velte meg i selvmedlidenhet, rulle meg i sjokolade og gni meg inn i tårer.

No need.

For da jeg våknet neste morgen var jeg helt som vanlig. Ikke ekstatisk, skjønt det er jeg sjelden før klokken 10 om morgenen. Men vanlig, litt sulten, litt trøtt, ikke kjempeinnstilt på å stå opp, men heller ikke demotivert.

Jeg var visst ikke forelska likevel.

Nesten litt irriterende, da, at jeg ikke dumpa ham. Likevel – er det noe jeg har lært om min egen vinglete innstilling til ting er at hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde, ville jeg sikkert fortsatt lurt på om dette kunne vært mannen i mitt liv.

Misforstå meg ikke: Jeg skuler fortsatt på forelska par og sukker tungt over uinteressante facebook-oppdateringer om hvor fantastiske liv enkelte er sjenket fra forsynet (Vil dere ha premie? Blir dere enda mer selvtilfredse ved å kritikkløst gni deres egen lykke (?) utover sosiale medier? Har dere et poeng?): Jeg er ikke særlig raus, og i påvente av egen forelskelse forbeholder jeg meg retten til å drite i andres. Takk og hei.

Så med dette avlyser jeg min egen kjærlighetssorg og konsentrerer meg om min forestående doktortittel (oh yes, it’s a-coming). Og nå skal jeg gå i marka.

Ha en strålende helg i deres eget selskap.

Take the heartland

Siden jeg gleder meg som et barn til The Hunger Games – og siden det er en ypperlig løpelåt i tidlige morgentimer:

Glen Hansard.

“I know I’m an acquired taste – I’m anchovies. And not everybody wants those hairy little things. If I was potato chips, I could go a lot more places, but I’m not.”

Det går an å være både vakker og kul. Og dessuten så dyktig at man nesten begynner å grine. Jeg snakker dessverre ikke om meg selv, men om fantastiske Tori Amos som skal bergta Oslo på torsdag. Jeg gleder meg. Og denne, dere, denne her:

Makan. Jeg elsker henne (og Leonard Cohen, men han står litt i skyggen nå)

Balsam for sjelen

En av mine favoritting i ferien er å lese bøker. Jo flere, jo bedre. Det å kunne uforstyrret grave seg ned med en roman og samvittighetsløst drite i alt og alle er en sjelden luksus.

En sommer for noen år siden var jeg på fysisk og sjelelig restitusjon i Syden. Jeg skulle slikke sårene mine i varmen, og sammen med en venninne satte jeg kursen sørover. Vi hadde lånt en leilighet på det dølleste feriestedet du kan tenke deg. Dagene våre besto av gode frokoster, søvnige dager på stranda. Rolige kveldstimer på terassen. Samtaler. Men hele tiden: Bøker. Jeg leste åtte bøker den ferien. Jeg slukte dem, og de fikk meg til å glemme, le og gråte.

Den ferien er det nærmeste jeg har vært et sanatorieopphold. Det var hardt tiltrengt.

Kjedelig? På ingen måte. Denne ferien har jeg hatt et par riktig fine leseopplevelser, og jeg vil dele dem med dere.

Den første kjøpte jeg etter anbefaling fra den hyggelige damen på ARK. Jeg spør aldri om hjelp, men hun var så hyggelig og plutselig var det naturlig å be om et forslag. Hun nevnte flere bøker, ingen tiltalte meg. Plutselig sier hun: -Jo, denne! Den elsket jeg da jeg var yngre. Og hun ga meg

Jeg har ikke lyst til å si så mye om den egentlig, men noen ord kan jeg saktens gi, selv om de ikke kan yte boka rettferdighet.

Den handler om Howard Roark. Han vil bli arkitekt og nekter å inngå kompromisser for å nå målet. Holdningen hans gir ham få venner, men desto flere fiender, og historien om kampen hans er fascinerende, medrivende, opprørende og tankevekkende. Forfatteren, Ayn Rand, var en sterk tilhenger av individualismen – i motsetning til kollektivismen. Og selv om jeg i utgangspunktet ikke helt vet hvor jeg står i så måte, grep jeg meg selv i å tenke over hvordan jeg lever mitt liv, hvilke valg jeg tar og hvorfor. For meg handler romanen om å gi slipp på frykt og gjøre det som er riktig for deg. Ikke for foreldrende dine, ikke for sjefen din, men for deg – alene.

Språket gjorde meg vill av glede. Les den. På engelsk.

Oi. Det var så langt at det bare blir et boktips i dag. Men det er et godt et!

“Himmel og helvete”

Hvis dere bare skal lese èn filmslakt denne våren, la det endelig bli Ulrik Eriksens eminente nedsabling av norske Pax i Morgenbladet.

Riktignok var jeg lett bakfull da jeg leste, men tro meg, det er ikke til forkleinelse for skribenten.

Det verste av alt var at jeg nesten fikk lyst til å se filmen for å le av dens potensielle håpløshet.

Blues og sjokolade

Jeg håper ikke overskriften signaliserer kjærlighetssorg med påfølgende manisk sjokolademauling. Det er i alle fall ikke tilfelle. Tvert i mot er det harmoni med meg og han nye (som snart må få et annet navn, jeg vet bare ikke hva). Men alt skjer veldig gradvis, altså. Babysteps. I går spurte han om han kunne ta et bilde av meg og jeg besvimte nesten av glede og flauhet. Ok, digresjon avsluttet.

Det er lenge siden jeg lærte at man bør tilstrebe enhetlige tekster. Det er en av mine kjepphester, og en av de bedre om jeg så skal si det selv. Fokus. Det er viktig. Men nå skal jeg drite litt i det og skrive om to ting i ett innlegg. Blues, altså. Og sjokolade. Vi tar det alfabetisk:

Siden det er fredag og allting tenkte jeg å anbefale noe til de av dere som bor i Oslo. Dere andre også, for den del, men da må dere komme hit på besøk!

Nye utesteder åpner og stenger hele tida, og siden jeg ikke akkurat er noen utelivsløve får jeg ikke nødvendigvis med meg alle slike nyvinninger før de forsvinner.

Siste tilskudd på Oslos nattehimmel er noe så sært som en blues-klubb. Jeg er ingen blues-fan, per se. Men jeg er fan av bra steder og god musikk, og jeg synes vi skal støtte bra folk som åpner bra steder. (Kunne jeg fått med flere “bra” i èn setning?)

Crossroads ligger i Maridalsveien, og er et akkurat passe lite og stort konsertsted. Det er en hyggelig pub, og i tillegg er det et veldig bra spisested, med matservering fram til klokka ti. Liten men variert meny og utrolig hyggelig betjening. Mens du venter på maten får du godt brød med deilig hvitløkssmør, alt smaker hjemmelagd og prisene er det ingenting å si på. Er du ikke lysten på alkohol, har de god kaffe fra Tim Wendelboe.

Jeg satt der sammen med han nye her om dagen og ble flau da han forklarte en kompis (på telefon) at han kunne ikke bli med ut fordi han var ute med ei fin jente (det var meg.).

Så det sitter gode vibber i veggene på Crossroads – jeg anbefaler å ta en tur ved høve.

Sjokolade:

Der andre surfer porno surfer jeg matblogger. The food gawker er min siste oppdagelse, og det var da også der jeg oppdaget den geniale brownien som lages med bønner. Høres rart ut. Smaker godt. Her er oppskriften. Bør lages med sjokolade og valnøtter. Da blir den jo ikke så innmari sunn, men herregud, da.

Siden jeg ikke eier magemål var det kun med et nødskrik at jeg berga noen biter til kaffedaten min i dag. Håper hun vet å sette pris på det.

Oppdatering: Jeg glemte dem hjemme, så hun fikk aldri smake, stakkar. Neste gang!

Tested & approved

Dette skal ikke bli en sminke/mote/makeup-blogg. Men i det siste har jeg ervervet meg noen kjekke produkter jeg føler meg kallet til å dele med flere. Spread the joy, så å si.

Læbestift: Urban Decay. Det er fine saker for jålete jenter. Fine farger, føles nesten som gloss og jaggu har de morsom design au.

Lipgloss: Den nye ROSA (deiligdeilig babyrosa!) lipglossen fra mac viva glam, supposedly lagd i samarbeid med Lady Gaga. Kyssemunn til folket.

Primer: Tel auan, som vi sier der jeg kommer fra. Urban Decay sparker røv og får øyeskyggen til å sitte som bein. Eyelinerne er også verdt hver krone (jeg har bare prøvd blyantene).

Eyeliner: Har i lang tid hørt gode ting om Macs gel-liner. Jeg har kjøpt den og kan med glede stemme i lovprisingen: Den er SUPER. Sitter som bein, lett å legge.

Mascara: Clinique – ja når det gjelder sminke er jeg en Clinique-jente. High impact curling mascara er uovertruffent bra. Og kan fjernes med VANN. Vel og merke varmt.

Se der, nå ble jeg fin!

Alone in London / Alone in Berlin

Jeg var alene på den største flyplassen i verden*. Jeg hadde grått mine modige tårer i telefonen og følte meg som den ensomste på jorda. Det var kaldt i ankomsthallen, dørene sto vidåpne mot vinteren og jeg, logisk resonnerende som alltid, tok med meg mine førti kilo bagasje og heiset opp i andre etasje. Varmen stiger, vet jeg. På gulvet, ved veggen fant jeg en plass og ble raskt kjent med en finne og en kanadier som ventet like ved. De fikk passe bagasjen min mens jeg gikk etter proviant.

Jeg så tittelen med en gang og skjønte at den boka måtte jeg lese. Uansett, men særlig nå. Alone in Berlin. Jeg leste gjennom natta, neste morgen, på hotellrommet jeg endelig fikk, på cafe, alene i London, og endelig tilbake på Heathrow, litt lettere til sinns leste jeg. Alone in Berlin.

Det er en særegen bok. Skrevet like etter krigen av en tysk alkoholisert forfatter, Hans Fallada. En venn fortalte ham historien om ekteparet som spredte anti-nazistisk propaganda på postkort i Berlin. Et spedt forsøk på motstand, de var, som tittelen tilsier, alene i Berlin, satte livet på spill for noen enkle postkort mot regimet. Skriv den historien, oppfordret han Fallada, som var døden nær. Fllada skrev historien på 27 dager og døde like etter.

Det er en underlig stemning i boka. Den er preget av sorg, elendighet, frykt, men mest av alt kanskje ekteparet Quangels halsstarrige motstandsvilje og menneskelighet. De nekter å bli en del av maskineriet. Det er mange interessante skikkelser i romanen, mange basert på virkelige personer. Fallada og oversetter Michael Hofmann greier – og det er imponerende – å skape et galleri av personer du tror på. Og det er noe svært moderne, thriller-lignende ved Gestapos jakt på noen usle kortskrivere. Selv om vi ikke kan forestille oss terroren, frykten Berlins befolkning måtte leve under, smaker du likevel på den gjennom Falladas penn. Det smaker ikke godt. Men det er likevel så lesverdig at du må tåle å bli litt sliten (for det blir du).

Årets siste litterære anbefaling?

* Vet at det ikke er den største flyplassen i verden, men sånn føltes det.

There’s two of us

Jeg har akkurat sett Going the Distance. Det er en forutsigbar, sådär-grei, småsøt amerikansk rom-kom. Ikke noe å bruke tid på egentlig, selv for oss Drew Barrymore-fans. Men jeg er glad jeg gjorde det likevel. Fordi det er et band som figurerer i filmen – og bandet fins i virkeligheten! Og de spiller fin musikk! Særlig for deg som savner noen.

Hør på denne:

If you run

I’m always here
Waiting for you all alone
Eyes of the night
Just to see, see you home

There’s two of us in here
The only only
There’s two of us in here
And it’s only

I’m always here
All alone without you now
Lights of the night
Just to see you somehow

There’s two of us in here
The only only
There’s two of us in here
And it’s only

Just you wait

If you run if you run
I’ll wait
I’ll wait for you

And now for something completely different…

I helga var jeg i Bath, som jeg tror må være en av de fineste byene i England. Jeg hadde hørt mye bra om shopping-tilbudet, men ga meg over og var turist i stedet for. Jeg reiser snart til London, og har en følelse av at VISA-kortet får trimma seg nok der.

Anyways. Bath (morsomt å si, Bath. Baaaaaaaaaath.).

For 2000 år siden var England en del av det veldige Romerriket. Da romerne, glade som de var i det gode liv, oppdaget at det under byen Bath – Aquae Sulis (“the waters of Sulis”) – fantes varme kilder, bygde de et imponerende bad midt i byen. Siden dengang har Bath vært en spa-by, og i dag kan turistene gå rundt i et levende museum, ta en slurk av det helende vannet, eller booke seg en massasje på nærmeste anlegg.

Jeg blir fort litt sliten i hodet av museumsvandring, men det romerske badet var en kjempebra opplevelse. Kjøp billetter på turistkontoret og unngå køen. Du får audioguide utdelt, der du kan veksle mellom å høre på kuratorene, fiktive romere eller Bill Bryson!

Selv målbevisste turister trenger koffein og sukker etter vandring og sight-seeing. Selvsagt kryr det av koselige cafeer, fornemme tea rooms og mørke pub-er. Dessuten er sentrum kompakt og lett å finne fram i. Praktiske engelskmenn er også veldig flinke til skilting, så du trenger nesten ikke kart.

For en jålejente som meg var likevel dagens høydepunkt motemuseet. I The Fashion museum har kreative sjeler samlet motehistorie fra de siste 300 år. Utrolig mye kult å se på, fra 1800-tallets krinoliner og korsetter (som man kan få prøve kopier av!), til kreasjoner av mod-dronning Mary Quant.

For royalister er det en kjempefin utstilling av Lady Di-kjoler. Også her er det audiguider som gir deg enda større utbytte av besøket.

Som en prikk over mote-i-en fikk vi med oss et bryllup som ble holdt på museet!

Bath ligger i Somerset, sør-vest i England, og fra London tar det bare en og en halv time med tog. Anbefales til neste Englandstur. Jeg har i hvert fall veldig lyst på mer Baaaaaaath.