Hot chocolate. Det er balsam for sjelen i vinterkulden, og bør nytes med andakt og kanskje noen gode venner? Lag selv av mørk sjokolade, melk og vaniljesukker – smak deg fram – eller gå til et kvalitetssted. Pascal er bra. Der har de også små kakekunstverk og god kaffe.
Eller et av disse stedene.
Noen ganger skal det ikke mer til…
Mange sier at noe av det fineste med høsten er å krølle seg sammen under tepper, med gode bøker og litervis av te for hånden, eller kakao for de som tåler melk (mange flere enn før i verden som ikke gjør det, eller hva?). Jeg er enig. Det er veldig fint, både med pledd og bøker. Levende lys. Jada. Likevel er det ofte mye enklere å plukke opp fjernkontrollen og se på tv.
Jeg er lat. Det synd, men et faktum like fullt. Jeg bruker sjelden mye tid på å lete etter gode bøker. Jeg vil gjerne at de kommer til meg, for å si det litt bibelsk. Nå skal jeg gi dere en anbefaling. Hvis dere er greie får jeg kanskje en tilbake?
(Jeg mistenker at mange av dere er ganske greie. Jeg skal ikke dømme dere utelukkende ut fra om dere gidder å gi meg en litterær anbefaling. Bare litt. Men hvis du – ja, jeg henvender meg til deg – har lest en bok i løpet av året – tiåret – ditt liv – som er såpass bra at du vil dytte den på andre, ja, så del det med meg. Thank you, please.)
Bildet er skamløst stjålet fra Flamme Forlag. Dått no.
Dette er egentlig den perfekte kollektiv-boken. Som i kollektive transportmidler, ikke bokollektiv (eller samleier, som astarkvedja så vakkert introduserte meg for forrige uka. haha, jeg må le litt av det ennå). Den er nemlig ekstremt hendig. Ikke et vondt ord om de store slektskrøniker, men de er ikke lagd for å bære i skuldervesker. Men den kan selvsagt også leses hjemme i sofaen. Anyways.
Linn Strømsborg har skrevet en nydelig, episodisk bok som alle festival-junkier vil kjenne seg igjen i. Særlig oss som elsker Roskilde. Når jeg leser kjennes det litt ut som å være der. Jeg har ikke lest ferdig boka, men mitt hjerte sier ja. Les den. Bli litt varmere nå når det stadig blir kaldere. Og bry dere ikke om mine klisjeer, siden Linn klokelig synes å ha utelatt dem. Herved anbefalt.
I kveld spiller Porcupine tree i Oslo. Konserten er selvsagt utsolgt, så synd for deg som ikke har billett. Hvis du liker dem – hvis ikke driter du selvsagt i det.
Musikken er mye. Mye.
Denne helga tar jeg en tur til Sverige, og da passer det fint med noen ord om Norge. Eller Oslo, da.
Jeg elsker Oslo. Etter noen år her har det liksom blitt min by, og selv om tigerstaden kan være stor og masete og kald (skjønt innimellom litt for liten…), så er jeg blitt flinkere til å se det som er fint og annerledes og sjarmerende.
Det er alltid fint å reise vekk, men hver eneste gang jeg kommer tilbake får jeg en følelse av forventning og glede når jeg skimter den skakkjørte skylinen. Hvis man kan kalle den det.
Selvsagt er noen steder finere enn andre. Selvsagt har jeg noen favoritter. Noen av favorittene mine er blitt borte underveis. Det er vemodig, men det kommer alltid nye steder, du gjør nye oppdagelser, finner roen andre plasser.
Før bodde jeg på Majorstua. Da oppdaget jeg gleden ved de brede, rolige Frogner-gatene, og ikke minst, gleden ved høsten – som jeg særlig fant hver gang jeg vasset gjennom løvet i Uranienborgveien (urraveien blant venner). Gimle er den fineste kinoen, og alle blir dannede mennesker når de synker ned i gode seter med et glass vin i hånda. Det er fint å være fotgjenger på Majorstua, men Bogstadveien er døll.
I sentrum liker jeg Akershus festning. Føler du deg rik, spis den beste sommermiddagen på Solsiden. Føler du deg fattig (men sulten, gå til Nam Fah i Kvadraturen. Området rundt Domkirka er verdt å bruke tid på. Med unntak av kebabsjappa, og den dårlige og dyre kafeen som ligger på Karl Johan-sida. Karl Johan er ingen favoritt, punktum. Nei komma, for tidlig om morgenen er Karl Johan et lungt sted å være.
St. Hanshaugen kjenner jeg ut og inn. Jeg elsker St.Hanshaugen. Det er parken, selvsagt. Jeg elsker kaffen på Java og kakaoen på Pascal. Jeg elsker klærne på KRY og han eldgamle mannen som fikser klokker nedi Ullevålsveien. Jeg digger Albertine. Og Schrøders. Deli-en på hjørnet har redda meg mang en gang, det samme har apoteket like ved. Gutta på Haugen har alt jeg har lyst på, og den tyrkiske butikken har alt jeg pleier å trenge. Jaggu elsker jeg St.Olavplass også.
Nå bor jeg i Gamlebyen. Og den koseligste kafeen jeg noensinne har vært på ligger her. Parken rundt Vålerenga kirke er kanskje det mest avslappende stedet å være på en passe varm vår/sommer/høst-dag. Den er stor. Og det er plass til alle og noen flere. Og bare det å se på de koselige små trehusene gir meg ro i sjelen. Kampen er en eneste stor koseklump av en bydel, og alle burde ta en tur dit. Gå en tur gjennom nabolaget – det er fort gjort! Grønland er eksotisk snop og de beste grønnsakene, rotete og sjarmerende og lite blasert.
Og en million ting til.
På tide med en trikketur gjennom byen?
Jeg har lenge savnet min favoritt, Kjetil Østli i A-magasinet. Stor var derfor min glede da jeg nylig leste at han har brukt sabbatstiden sin på å skrive bok.
Nå er anmeldelsen her, og det er vel bare for meg å gå i bokhandelen.
Jeg har en veldig barnslig greie med at jeg ikke skal kaste meg på trender som alle andre følger. Om det er klær, musikk eller hva som helst – jeg blir skeptisk når alle følger flokken.
Men det hender jeg lar meg rive med. Her om dagen hadde jeg kollapset foran tv-en, aggressivt zappende, da jeg nesten viljeløst stoppet på en av nrk-kanalene. Første episode av True Blood. Som jeg ikke skulle bli sugd inn i. Men så begynte jeg å se da, og… ja, jeg vet ikke hvordan man kan unngå å bli hekta.
Det er den mest sexy serien jeg noensinne har sett. Og musikken…
I natt drømte jeg om vampyrer.
Hun finner.
Jeg finner. Eller jeg fant, hvis jeg skal terpe på verbets form, og det gjør jeg gjerne. I over en og halv måned har jeg lett etter den magiske kabelen som setter dvd-spiller i kontakt med tv. Hvordan er det mulig, kan du spørre, bor ikke hun der i en knøttliten leilighet med begrensede muligheter for slike forsvinningsnumre?
Joda, hun gjør det. Samtidig er det en naturlov som gjør at ting rundt meg bare forsvinner. Litt som Bermuda-triangelet, naturligvis i noe mindre skala. Den eneste som kanskje kunne fortalt meg om hvor den mystiske kabel befant seg var utilgjengelig fordi jeg hadde dumpa ham. Man vil ikke minne på folk man har dumpa om at de har hjulpet deg å flytte. Det håper man de skriver på “akk ja”-kontoen, som de (kanskje) får uttelling for på dommens dag.
Men lørdag. Da fant jeg herligheten. Jeg ble veldig glad. Og feiret med å mure meg inne med en hel sesongSopranos. Det fins verre ting å være stuck med, vet jeg.
Det har vært mye snakk om den store norske Oslo-romanen i hovedstaden i sommer. For meg er det ingen diskusjon engang, det er Beatles. Selvsagt er det Beatles.
Når det gjelder film derimot, er valget verre. En av de største nostalgi-trippene mine er en Oslo-film. Lars Saabye-Christensen er involvert her også. Husker noen “Gutten som ville være en av gutta”? Det ble etter hvert til en helt nydelig film, “Ti kniver i hjertet”, fra 1994. Som jeg elsker. Det var en stor dag da jeg gikk til innkjøp av VHS-utgaven for mange herrens år siden.
Det er en helt spesiell stemning i filmen. Det skyldes et solid manus, fine skuespillere, men mye er takket være musikken til Norges flotteste mann, Magne Furuholmen (han er så kjekk at det nesten klikker for meg). Imagine my JOY da jeg fant Ottos tema på youtube:
Som om ikke det var nok – her er traileren:
Jeg gir meg en god, lang f i lyden av Norge. Lyden av söta bror, derimot…
Nå er jeg av den oppfatning at Cornelis Vreejswijk passer til det meste: på fest, alene hjemme, til melankoli og lykke. Og fins det bedre lyd til sommer?
Kjærlighet mellom høns?
Polaren Pär
Saskia
Alice
Og Fredrik og Cecilia, naturligvis
Jeg tror det er sånn det er. Det er så jævla kult å være menneske.
Nå har jeg begynt å grave meg seks fot under jorda igjen. Fem deilige sesonger med liv og død. Passer fint nå i påska. Og slutten er kanskje aller best.
