Å leve i nuet

Å leve i nuet er litt i samme kategori som å spise sunt, trene (passe), trives. Det er bra for deg, men ikke nødvendigvis så lett.

Jeg lever ganske sjelden i nuet. Jeg lever som oftest en uke fram i tid, en måned, et halvt år. Ofte bare fem minutter eller en time, jeg gleder meg til å spise noe, treffe noen, gjøre noe. Til noe er over. Eller gruer meg til noe som skal skje eller kan komme til å skje. Av og til sitter jeg til knes fast i fortida. Det er i alle fall ikke å leve i nuet. Og siden jeg ellers gjør mange bra ting for meg selv (spiser sunt, trener, holder meg med bra folk) har jeg tenkt at jeg burde gjøre mer av det. Leve i nuet. Mindfulness, det er pop om dagen. Eller som noen har oversatt det til norsk: oppmerksom tilstedeværelse (i motsetning til den sløve, uinteresserte sorten).

Men det er lettere sagt enn gjort. I dag for eksempel, satt jeg hos IT-support i en time og venta på at pc-en min skulle installere noen oppdateringer. Installerer 1 av 150 oppdateringer, sto det i alle fall på skjermen. En liten irriterende sirkel snurret rundt og rundt, for å forsikre meg om at joda, her skjer det ett og annet. Jeg kjente tvilen stige. Men. Nå, tenkte jeg, kan du leve litt i nuet. Balanser her på denne krakken. Vær i øyeblikket. Så satt jeg der på krakken, under surrende lysrør og dinglet med beina. Var oppmerksomt tilstede. Jeg merket fort at det var veldig kjedelig. Så for å korte ventetiden, men samtidig leve i nuet tok jeg fram lommeboka og begynte å sortere ut gamle kvitteringer. Ble usikker på om det kunne telle som å leve i nuet. Jeg la fra meg de krøllete lappene, og stirret i stedet ut i rommet. La til et lite halvsmil, sånn at forbipasserende skulle skjønne at her satt den ei som taklet både øyeblikket og ventetiden. Zen og kunsten og reparere en pc. Pust inn (gjennom nesen) og ut (gjennom munnen).

-Får hun hjelp der ute, hørte jeg de ropte inne på et av felleskontorene.
-Ja, brølte jeg, hun bare venter på noen oppdateringer.
Pc-en min surret og gikk, men virket ute av stand til å installere noe som helst. Bra da at jeg ikke har det travelt, tenkte jeg. At jeg er en tålmodig person, med distanse og dessuten interessante tanker å fordype meg i. En som også bare kan tømme hodet og leve i nuet. Ja, det er vel strengt tatt ikke å leve i nuet. Når du tenker at du gjør det gjør du det ikke. Minner om en sånn catch 22. Faen.

En lang, slåpen IT-gutt (staten er åpenbart ikke fremmed for barnearbeid innen it-support) sèg bort mot tekjøkkenet. Jeg hørte den umiskjennelige lyden av en Nespresso-maskin og fikk kjempelyst på kaffe. Innmari urettferdig at de har sånn maskin og ikke vi, tenke jeg, barnslig og forurettet. Jeg sendte guttevalpen et overbærende blikk da han luntet forbi meg med velduft i koppen. Du drikker kanskje god kaffe, men jeg, jeg lever i nuet. På skjermen hersket det fortsatt stillstand og lommeboka mi var kjemisk fri for gammel dritt.

Leve i nuet, leve i nuet.

En IT-mann stakk hodet ut og spurte hvordan det gikk. Joda, sa jeg det er jo en viss progresjon.

Herregud så gørr. Jeg gjespet tungt. Skal det være så kjedelig i dette nuet? Skal det ikke være sommerfugler og farger og liv og lyst? Blikket mitt fanget mirakelet: Pc-en hadde karret seg til oppdatering fire av cirka 500! Jeg sukket resignert og begynte å glede meg til middag.

Intermission

Jeg har avsluttet et kapittel – bokstavelig talt. Nå er livsverket mitt ute i verden, på egenhånd. Nei, vent. Det er ikke livsverket mitt. Langt derifra. Det er mitt største prosjekt så langt. Langt fra perfekt, men med noen gode poeng.

Så venter jeg da. Og som dere sikkert skjønner er ventetid i denne sammenhengen et nervepirrende konsept. Men lange tidshorisoner er jeg ferdig med. Nå skal jeg leve litt i nuet, har jeg tenkt.

Og det er mye lykke i de små ting:

Å gå tidlig hjem fra jobb (før seks)

Å lese bøker (ikke fag)

Å drite litt i om et venninnebesøk dro ut, for det er viktigere å ha det hyggelig enn å være uthvilt

Å spasere litt i vår-Oslo med årets første is (gelato fra Dolce Vita, såklart)

Å spontant gå på kino (noe feelgood-greier)

Å myse mot sola med kaffen i hånda (uten dårlig samvittighet)

Gå sakte, smile mye, tenke lite.

Ikke ring oss, vi ringer deg

Parallellen mellom dating og jobbsøking er åpenbar. Du ser deg rundt, finner noen du liker, noe som virker interessant. Du tar kontakt og et møte blir avtalt.

Det er jo nesten helt det samme, bare uten muligheten til å kline litt, sånn på tampen (forhåpentligis. Jeg har i alle fall ikke vært på jobbintervju der det var en mulighet. Ei heller et ønske). Å gå på jobbintervju er omtrent som å dra på første date. Du har toppen to timer på deg til å vise deg fra din aller beste side, den siden som gjør at den på andre siden av bordet vil se deg igjen. Hvis det er en jobb du gjerne vil ha, er det som å være på første date med en du er skikkelig forelska i: Nervepirrende, spennende, morsomt. Hvis det er en just-for-now-jobb er det trening. Verken mer eller mindre.

For vi vet jo det, jenter (og gutter), at en date og en date er to vidt forskjellige ting. Og et jobbintervju har også en ganske lang måleskala.

Den siste uka prøvde jeg begge deler. Altså: et jobbintervju og en date. La meg si det slik: Bare en av dem er jeg villig til å gå videre med. Dere kan gjerne gjette hvilken.

Intervjuet gikk fint, synes jeg. Det er et nokså sikkert tegn på at det ikke egentlig gikk så bra, siden jeg er ute av stand til å bedømme egen innsats. Så jeg kan med relativ stor sikkerhet si: Når jeg går fra et jobbintervju med en god følelse, vil det i ni av ti tilfeller bety at noen andre får den. Akkurat nå er ikke det så farlig, jeg har en jobb, jeg er ikke desperat. Men likevel… Jeg vil finne sysselsetting jeg virkelig tenner på. Jeg tror jeg fant det gjennom denne jobber jeg søkte på. Det var et par ganger jeg grep meg selv i å flørte med en av intervjuerne. En kvinne. Det sier kanskje litt. Men jeg syntes det gikk, fint, det var først etterpå jeg innså at noen av de tingene jeg hadde sagt kunne feiltolkes. Og kanskje hadde jeg ikke fått snakket nok om min brede kompetanse, interesse for jobben eller generelle fortreffelighet. Og det jeg tolket som interesse var egentlig bare høflighet.

Daten min var hyggelig. Behovet for å selge meg selv var mindre – der hadde jeg – uten å prøve – allerede solgt meg godt inn, virket det som (jeg har mye bedre radar når det gjelder småkåte menn enn kvinnelige sjefer (som ikke er småkåte. På meg i alle fall. Herregud. slutt å skriv. Nå. Med en gang!)). En tilfeldig hånd på skuldra mi. Blikk på meg når han trodde jeg ikke merka det. Ektefølt interesse for selv mine mest innholdsløse utsagn. På den daten var det han som ble intervjuet – ikke jeg.

Men det er vel litt sånn livet er nå: Jeg vil gjerne ha både drømmejobben og drømmemannen. Men når jobben ikke vil ha meg, så er det ikke drømmejobben. Og når jeg ikke vil ha mannen, så er det ikke drømmemannen. Beklager, du var en god søker, men vi har gått videre i prosessen uten deg. Du var ikke riktig den vi var på utkikk etter.

Jeg regner med å både få og ta en sånn telefon i løpet av uka. Først late som om jeg ikke er så skuffet. Deretter late som om jeg ikke er for lettet.

Å være sin egen venninne

I går satt jeg i fire samfulle timer med en venninne på café (ja, en med c). Vi tyllet i oss kaffekopp etter kaffekopp og en og annen fancy kaffematbit, mens vi diskuterte livet og roste hverandre opp i skyene. Etter at studentdagene mine tok slutt er det ganske sjelden jeg tar meg tid til sånt, men desto viktigere er det og av og til bare drite i jobb/trening/vasketid/ukehandel og simpelthen prate.

Uansett. Mens vi satt der og snakket om vår egen fortreffelighet slo det meg: Tenk om jeg alltid hadde sagt til meg selv det jeg sier til andre? Aldri i verden ville jeg funnet på å minne venninnene minne på alle de tingene de helst ville glemme, det som var vondt eller sårt eller vanskelig. Ikke snakk om at jeg ville sagt til henne over bordet det der kommer til å gå til helvete, og du er i grunn ganske håpløs. Det ville ikke falt meg inn å si noe annet enn Du er fin. Du er flink. Du greier det. Jeg er glad i deg.

Jeg synes ikke det skal være greit at autopilot-kjipingen slår inn hos oss selv hele tiden. vi må passe oss. Slå den av. Ta styringa. Selv når jeg ikke tror det dugg på det: Klart jeg kan. Jeg er flink. Jeg er fin. Ganske fantastisk i grunn

Ja. Det var vel i grunn det. Ikke fordi det er 8. mars, men fordi vi er mennesker hele året. Og denne er verdt å høre på:

The Lord giveth and the Lord taketh away

Den verste dagen jeg har hatt på en stund endte symbolsk nok med at laptop-en min sa takk for seg. Strengt tatt sa den ingenting – den døde, rett foran øynene mine mens jeg prøvde å redde den. Det var sterkt.

Men siden det var toppen på kransekaka – the cherry on my sundae, if you will – ble jeg nesten ikke irritert engang, konstanterte bare at sånn er livet i dag, bare, og jaja, en gang måtte vel en pc dø for min hånd også, jeg får få noen til å se på den. Så gikk jeg og la meg selv om klokka bare var ti. Av og til er mitt beste move bare å gå å legge meg, prøve å sove det vekk. Av og til hjelper det.

Neste dag fikk jeg lagt inn pc-en på jobb. Den måtte rekonfigureres og gud vet hva, men den lille bitre IT-mannen mumlet mye og lenge. Jeg gikk tilbake til kontoret og tenkte det blir godt å ikke ha pc hjemme en stund. Positiv. For det var en bedre dag, dessuten. Ikke like bitter og slem som den før.

I dag fikk jeg hente pc-en min. Alt var selvsagt borte, og det var først da jeg oppdaget at noe jeg har skrevet på, ganske mye også, var borte. Jeg hadde glemt at selv om jobbgreiene var lagret andre steder var mine private skriverier nå blott et minne.

Sånt har jeg ikke tid til å rekonstruere nå. Det er litt vemodig. Men tanken på at snart har jeg tid og overskudd til å lystskrive igjen, se den er besnærende.

Da tenker jeg: Kanskje like greit å begynne på nytt? I stedet for å male videre på det som alt er der. Selv om noe må skapes fra begynnelsen av betyr ikke det at kvaliteten blir ringere enn på det som har ligget, ligget, ligget lenge.

Det kan forresten gjelde så mangt, når jeg tenker meg om. Og i den ånd – alle jenters skyttsengel: Veronica Maggio. Satan i gatan, vad hon har rätt.

God helg!

Enough now

Du kan si mye om meg, men jeg er fuckings full av håp. Bare i få korte øyeblikk (og et ganske langt) har jeg tenkt at ting var håpløse.

Ting er sjelden håpløse.

Men noen ganger er det ting det ikke er håp i. For en uke siden var jeg glad, håpefull, betatt. I dag, i etterpåklokskapens grelle lys, er jeg skuffa og lei meg. Nå er det viktig å si til seg selv: Nok. Nok nå. Og gå videre. Ryggen fri. Hodet hevet.

Random rant

Akkurat nå har jeg et sånt øyeblikk der jeg har kjempelyst til å skrive et morsomt innlegg om noe skikkelig smart eller gøyalt. Jeg skulle ønske jeg hadde sett noe fønni, sånn som Astarkvedja eller Zandra. Men jeg bruker minipiller og har ikke hatt mens på … ja, siden siste jeg glemte å ta dem i en uke, så slikt ser ikke jeg. Og jeg har ikke vært innom så mye som et kaffebrenneri før jobb, så jeg ser verken fancy kaffe eller croissanter (dette i et tafatt forsøk på å spare penger – egentlig elsker jeg å kjøpe ta-med-kaffe på morrakvisten). Det jeg derimot ser er visstnok bare litt sliten ut, i følge ei jente på trening i går. Hun har jo rett, da. Bakdelen med å ha et immunforsvar som en hest – nei, vent: en ponni – er at man svært sjelden blir skikkelig sjuk. Nå er jeg småforkjøla og er på jobb minst ti ineffektive timer om dagen. Det aner meg at dette livet ikke gjør meg yngre.

Og mens alt bare er sånn passe, prøver jeg å skrive en jobbsøknad – en øvelse i akutt selvforherligelse. Det er utfordrende når jeg føler meg som en liten sekk med poteter: Ikke spesielt smart, tiltrekkende eller spennende. Og så slo det meg at en fredagsvaffel kanskje hadde redda dagen. Men så kom jeg på at jeg har lovt å ikke spise ting som kroppen min blir irritert av. Must. Not. Anger. Body. Today. Too.

Hvis du nå oppfatter at dette verken er smart eller morsomt, er du inne på noe: dette er en sytete klagesang, komponert i den hensikt å vekke sympati, og ikke så altfor mye irritasjon. Har noen hørt den reklamen for “Verdens rikeste land” på p3? Jeg har ikke hørt på programmet, men jeg føler meg litt som noen av de relativt tette ungdommene som forklarer at det som plager dem mest akkurat nå er at folk er så jævla egoistiske eller at oppussingen av badet ble så kostbar for polakker var blitt så innmari dyrt. Kunne typ gjort det hvitt.

Kanskje det hjelper med en kopp sur traktekaffe? Grrrr.

Ned som en fell, opp som en bjørn

Har aldri likt det ordtaket i sin opprinnelige form. Jeg liker best at det kjipe kommer først – så det fine.

Ta denne uka, for eksempel. Den begynte med fylleangst og irritasjon. Den fortsatte med at jeg ble tatt i billettkontroll på trikken – en så enerverende opplevelse at jeg mangler ord.

Billettkontroll! Som fast abonnent aner jeg fred og ingen fare. Til en famlende hånd i veska oppdager at flexi-kortet er MIA. Jeg ser det for meg hjemme i gangen. Jeg kan ikke engang skrive noe morsomt om det, selv om jeg nesten begynte å le hysterisk da Securitas-helvete kunne opplyse meg om at kvitteringen for betalt bot gjaldt som billett – i en hel time. Takk skal du faen meg ha. Kontoen min er tom, ikke sant.

Ned som en fell. Uten å ha vært så veldig høyt oppe.

I dag? Plutselig værskifte. Godt humør. En fin drøm. En god lunsj. Ja, også var det den e-posten fra veilederen min. Avhandlingen utstråler allerede nå høy kvalitet og omhu.

Opp som en bjørn. Og her blir jeg.

Litt lysere, hver dag

Vinteren er ikke min årstid. Jeg ser ikke romantikken i kulde og snø, vonde halser eller iskalde ører. Det er slitsomt å dra på byen, mye å drasse på. Glatte fortau, istapper som henger truende fra bygårdstak, dødsfeller, dødsfeller.

Ok, greit: Jeg overdriver litt. Selv om jeg ikke liker den. Vinteren, altså. Men hadde det ikke vært for den hadde det ikke vært så FORBANNA deilig med vår.

I går tok jeg meg en lurefridag. Jeg trengte det, selv om jeg ikke var sjuk, bare nesten. Jeg trengte åtte timers søvn, jeg trengte en ekstra kopp te, jeg trengte å lese en roman midt på dagen – dagen, dere, som ble lysere mens jeg jeg satt hjemme i godstolen med utsikten min, i stedet for å se rett inn på kontorene i nabobygget. Dessuten trengte jeg å lage sjokoladekjeks, drikke kaffe og chatte med en gammel venn i nesten en time. Avtale en ny konsert-date og planlegge en burdagsgave til en venninnne. Jeg trengte å legge meg ned på sofaen, stirre ut i lufta og bare tenke litt. Og spontant stikke på kafe med noen venninner – og være hjemme sånn at jeg fikk spist middag før åtte. Det skjer bare ikke ellers.

Så nær har jeg ikke vært flow og sjelefred på kanskje … jeg vet ikke. Man bør kanskje merke av på kalenderen, slike dager. Nå har jeg ingen kalender. Men jeg har en blogg. Og selv om jeg også har en pause kan jeg bare oppheve den. Når jeg vil. Og dessuten – som en vis mann sa engang: I’ll be back.

For oss som elsker å trene, som skal løpe halvmaraton, eller for oss som bare digger god musikk (og som kanskje trenger noen av og til, selv om vi ikke nødvendigvis vet hvem de er):

Årets juleforsett

Jeg skal slutte med det. Hver gang jeg er hjemme synker jeg ned i en grøft der alt jeg kan tenke på er at familien min er fucka og jeg må redde den. Valgene de tar… Holdningene de har… Ord blir fattige. Det er slitsomt å være hjemme. Ikke fysisk. Jeg ligger på sofaen, dytter i meg sjokolade med den ene hånda og blar om sidene i boka med den andre. Joda, julefreden har senket seg. Inni meg, derimot jobbes det på spreng: Hvordan kan alle bli gladere, hvorfor har ikke jeg en normal familie, hvorfor kan ikke pengesorgene gi seg, hvorfor kan ikke de bare HA DET BRA??? Og hvordan kan jeg fikse det?

Jeg husker at jeg for noen uker siden motløs trasket fra jobb og lengtet etter vissheten om at noen kan ta i mot meg hvis jeg faller. Jeg vet innerst inne at ingen gjør det, ingen hjemme i alle fall. De evner ikke. Jeg må ta i mot meg selv.

Men før jeg reiser skal jeg si til moren min: Er det greit at jeg slutter å bekymre meg? Kan jeg stole på at dere fikser ting selv? Jeg tror jeg er ferdig her.