Jeg – en romantiker
februar 14, 2012
Siden jeg har en forkjærlighet for å sparke inn åpne dører, kan jeg ikke la Valentin-dagen* gå upåaktet hen. Riktignok kjennes det litt som å le av en halt eller pukkelrygget – ganske ondskapsfullt og litt for enkelt – samtidig er det jo ingen Valentin-person som tar seg nær av tynet som kommer, så… Da så.
Vi skjønner at det er handelsstandens dag, dette? Ikke kjærlighetens. Handelsstandens. De elskende har jo muligheten til å hver dag glede sin kjære, de trenger strengt tatt ikke påminnelser fra butikkene. Åja… jeg har en kjæreste… Jeg elsker ham/henne jo, riktig, riktig. Da må jeg vel kjøpe en gave i dag?
Og vi som ikke elsker? Vi får titte begjærlig bort på alt det røde, søte, det sexy, det frekke, det fine. Kanskje til neste år. Da er kanskje vi blant de som kjøper.
Nei, takke meg til. Jeg har da hatt kjærester mang en 14. februar, og har aldri hatt noe ønske om å ta del i hysteriet.
Men så tenker jeg: Kanskje er det bare min kyniske side som programmessig kicker inn? Kanskje du tenker: Åh herregud for en Bitter-Birgit. Nei – faktisk ikke. Jeg har det på akkurat samme måte med den nylig importerte Halloween-feiringa, som nordmenn ikke får dreisen på i det hele tatt. Amerikanerne kan Halloween. De kan Valentines. De kan kommersielle festdager. De kan date-kulturen på fingerspissene, de kan høflighetsfraser og tomprat og de kan lage film om det. Jeg er ikke bitter, jeg ser bare forskjellen.
Hva kan vi nordmenn? Vi kan misunne amerikanerne, vi kan le av dem. Forhåpentligvis kan vi le av oss selv også. Og kanskje, kanskje kan vi smøre matpakke til kjæresten en helt tilfeldig morgen i april. Eller november. Vi kan holde selbuvott-hender og spandere dyr, komplisert øl (ikke på valgdagen). Kysse litt ekstra, gjerne på offentlig sted. Vi kan sikkert også lage film om det, men den blir aldri like glossy eller melodramatisk. Men det er kjærlighet, lell.
Kom ikke her å si at jeg ikke er romantiker.
*Klarer ikke å bestemme meg for om det er kleinest på norsk eller engelsk, eller rett og slett like ille.
Dert er mange av oss. Det får bare være. De får handle de som vil. Jeg har fått fine ord i dag jeg, men jeg vet det ikke er fordi det er valentinsdagen.
(Jeg klarte ikke dy meg i går, jeg heller…
)
Nei, ikke sant. Man må liksom bare….
Ikke på valgdagen! Det var litt morsomt
Ja er ikke det særnorsk, så vet ikke jeg!
Jeg er nå så uenig da, vet du. Hehe! Men så liker jeg jo Halloween også, jeg. Alt som kan være et lyspunkt i hverdagen tas i mot med åpne armer!
Det var som en av mine kolleger sa i dag (en skikkelig VOKSEN en, derfor ble jeg litt overrasket!): hvorfor skal man mislike en påminnelse om å sette pris på den man elsker? Det er ikke alltid man er like flink til å vise det, så en dag som dette er bare bra.
Jeg fikk blomster og sjokolade levert med bud på jobb i dag. Med bud! På jobb!
Jeg ble så glad at jeg nesten gråt, jeg.. og, ja.. jeg elsker kjæresten min, men jeg vet også at han neppe ville gjort noe slik uten en påminnelse fra omverdenen. Hehe! Så jeg omfavner denne dagen, og gleder meg til å ut og spise sammen med andre folk som liker den i dag. 
Og PS. Jeg likte Valentinsdagen når jeg var singel også, jeg. Med et lite snev av bitterhet, da..
Ja, dere må gjerne være uenige! Jeg lever ikke i den villfarelse at alle tenker som jeg (I wish…!). Jeg synes bare det er så … åpenbart, eller noe, at vi bare omfavner alt som kommersielle krefter byr oss. Det er bare… kjedelig, på et vis. Nesten litt flaut. Nå er jo jeg evig fascinert av alt som er annerledes, alt som overrasker og er mer enn staffasje. Og man kan si hva man vil om Valentines, men… Ah.. nei. Det blir for selvsagt igjen. Vi får være enige om å være uenige, kjære deg
Unner deg for øvrig av hele mitt ironiske (men ikke bitre) hjerte. Du fortjener alt den fine kjæresten sender deg, uansett dag
Nok kjøpefest. Jeg blir dårlig av hele opplegget. Takk for at du setter ord på tankene mine