Enough now

Du kan si mye om meg, men jeg er fuckings full av håp. Bare i få korte øyeblikk (og et ganske langt) har jeg tenkt at ting var håpløse.

Ting er sjelden håpløse.

Men noen ganger er det ting det ikke er håp i. For en uke siden var jeg glad, håpefull, betatt. I dag, i etterpåklokskapens grelle lys, er jeg skuffa og lei meg. Nå er det viktig å si til seg selv: Nok. Nok nå. Og gå videre. Ryggen fri. Hodet hevet.

Random rant

Akkurat nå har jeg et sånt øyeblikk der jeg har kjempelyst til å skrive et morsomt innlegg om noe skikkelig smart eller gøyalt. Jeg skulle ønske jeg hadde sett noe fønni, sånn som Astarkvedja eller Zandra. Men jeg bruker minipiller og har ikke hatt mens på … ja, siden siste jeg glemte å ta dem i en uke, så slikt ser ikke jeg. Og jeg har ikke vært innom så mye som et kaffebrenneri før jobb, så jeg ser verken fancy kaffe eller croissanter (dette i et tafatt forsøk på å spare penger – egentlig elsker jeg å kjøpe ta-med-kaffe på morrakvisten). Det jeg derimot ser er visstnok bare litt sliten ut, i følge ei jente på trening i går. Hun har jo rett, da. Bakdelen med å ha et immunforsvar som en hest – nei, vent: en ponni – er at man svært sjelden blir skikkelig sjuk. Nå er jeg småforkjøla og er på jobb minst ti ineffektive timer om dagen. Det aner meg at dette livet ikke gjør meg yngre.

Og mens alt bare er sånn passe, prøver jeg å skrive en jobbsøknad – en øvelse i akutt selvforherligelse. Det er utfordrende når jeg føler meg som en liten sekk med poteter: Ikke spesielt smart, tiltrekkende eller spennende. Og så slo det meg at en fredagsvaffel kanskje hadde redda dagen. Men så kom jeg på at jeg har lovt å ikke spise ting som kroppen min blir irritert av. Must. Not. Anger. Body. Today. Too.

Hvis du nå oppfatter at dette verken er smart eller morsomt, er du inne på noe: dette er en sytete klagesang, komponert i den hensikt å vekke sympati, og ikke så altfor mye irritasjon. Har noen hørt den reklamen for “Verdens rikeste land” på p3? Jeg har ikke hørt på programmet, men jeg føler meg litt som noen av de relativt tette ungdommene som forklarer at det som plager dem mest akkurat nå er at folk er så jævla egoistiske eller at oppussingen av badet ble så kostbar for polakker var blitt så innmari dyrt. Kunne typ gjort det hvitt.

Kanskje det hjelper med en kopp sur traktekaffe? Grrrr.

Mer enn bare vanlig

Du er ei utrolig fin jente! Fatter ikke at han der har klart å få tak i deg.

Jeg befinner meg på nachspiel, hjemme hos han som forstyrra hjertefreden min i fjor. Vi sitter i sofaen, og dinglende i døra står deltaker nummer tre, en kamerat, som akkurat rettet pekefingeren mot han ved siden av meg idet han nærmest spyttet ut han der.

Jeg smiler. Det har jeg gjort i ni timer. Kvelden har vært strålende og nå sitter her, ved siden av en jeg helst vil være alene med. Men åpenbart har jeg fått en ny fan i denne nokså berusede mannen, kameraten, som i en halv time har prøvd å forlate leiligheten. Uten å lykkes. Men med dette utsagnet vinker han farvel og går ut i vinternatt-Oslo.

Det er dagen etter. Vi har ligget våkne i fire timer, kyssende, strykende, leende. Vi snakker om viktige ting: hva vi ville skrevet hvis vi skulle face-rape hverandre. Hvilken dialekt er den mest useriøse (toss-up mellom Toten og Østfold). Hva han kan fylle fridagene med (strikke eller bake småkaker). Våre mest sleske imaginære moves (han: bøye seg over kollegaer og hviske: You look tense – want a neck-rub? Jeg: slikke leppene mine suggestivt, mens jeg vinker objektet mot meg med pekefingeren). Jeg har prata så mye at jeg er tørr i munnen. Men hjertet synger – nynner i alle fall. Han stryker meg over håret, over ryggen, på underarmene (jeg elsker å bli strøket på underarmene).

Vi spiser frokost klokka tre. Jeg er kjempesulten, og dytter i meg brødskiver med ost. Vi drikker kaffe og erter hverandre uavlatelig. Når jeg sier jeg bør går, trekker han meg bare inntil seg og jeg ligger med hodet i fanget hans en time til.

Det alvorlige snakka vi om i går. Jeg er stolt av det, at jeg tok der opp. Men jeg vet ikke hva dette er likevel. Bare at oss to, sammen, det rommet, den leiligheta, Oslo 18. februar 2012: Det er kanskje mer enn bare vanlig*.

*Og kanskje skal man ikkke fortelle om sånt, ikke jinxe noe ved å snakke om det. Men det kan da gå til helvete uansett. Det er bedre å ta gledene på forskudd enn sorgene. For det som ikke går bra – det går over.

Til himmels

I det siste har jeg himlet ekstra oppgitt med øynene av:

Bussjåfører som kjører akkurat litt før skjema

De som synes sekken bør ha eget sete på bussen

Barn som snakker drithøyt på bussen, eller egentlig bare gjentar det samme en fantasillion ganger

Vaskere som snakkere høyere enn barn i telefonen (mens andre prøver å jobbe)

Vaskere som synger mens de jobber (mens andre prøver å jobbe)

Menn med dårlig selvinnsikt (her har man himlet med øynene over telefonen, og tilfredsstillelsen er dertil begrenset)

Denne posten kunne også hett Ja så har man blitt en surfitte som bare skytteltrafikkerer mellom hjem og jobb. Med buss.

Men det var litt langt.

Jeg – en romantiker

Siden jeg har en forkjærlighet for å sparke inn åpne dører, kan jeg ikke la Valentin-dagen* gå upåaktet hen. Riktignok kjennes det litt som å le av en halt eller pukkelrygget – ganske ondskapsfullt og litt for enkelt – samtidig er det jo ingen Valentin-person som tar seg nær av tynet som kommer, så… Da så.

Vi skjønner at det er handelsstandens dag, dette? Ikke kjærlighetens. Handelsstandens. De elskende har jo muligheten til å hver dag glede sin kjære, de trenger strengt tatt ikke påminnelser fra butikkene. Åja… jeg har en kjæreste… Jeg elsker ham/henne jo, riktig, riktig. Da må jeg vel kjøpe en gave i dag?

Og vi som ikke elsker? Vi får titte begjærlig bort på alt det røde, søte, det sexy, det frekke, det fine. Kanskje til neste år. Da er kanskje vi blant de som kjøper.

Nei, takke meg til. Jeg har da hatt kjærester mang en 14. februar, og har aldri hatt noe ønske om å ta del i hysteriet.

Men så tenker jeg: Kanskje er det bare min kyniske side som programmessig kicker inn? Kanskje du tenker: Åh herregud for en Bitter-Birgit. Nei – faktisk ikke. Jeg har det på akkurat samme måte med den nylig importerte Halloween-feiringa, som nordmenn ikke får dreisen på i det hele tatt. Amerikanerne kan Halloween. De kan Valentines. De kan kommersielle festdager. De kan date-kulturen på fingerspissene, de kan høflighetsfraser og tomprat og de kan lage film om det. Jeg er ikke bitter, jeg ser bare forskjellen.

Hva kan vi nordmenn? Vi kan misunne amerikanerne, vi kan le av dem. Forhåpentligvis kan vi le av oss selv også. Og kanskje, kanskje kan vi smøre matpakke til kjæresten en helt tilfeldig morgen i april. Eller november. Vi kan holde selbuvott-hender og spandere dyr, komplisert øl (ikke på valgdagen). Kysse litt ekstra, gjerne på offentlig sted. Vi kan sikkert også lage film om det, men den blir aldri like glossy eller melodramatisk. Men det er kjærlighet, lell.

Kom ikke her å si at jeg ikke er romantiker.

*Klarer ikke å bestemme meg for om det er kleinest på norsk eller engelsk, eller rett og slett like ille.

Ned som en fell, opp som en bjørn

Har aldri likt det ordtaket i sin opprinnelige form. Jeg liker best at det kjipe kommer først – så det fine.

Ta denne uka, for eksempel. Den begynte med fylleangst og irritasjon. Den fortsatte med at jeg ble tatt i billettkontroll på trikken – en så enerverende opplevelse at jeg mangler ord.

Billettkontroll! Som fast abonnent aner jeg fred og ingen fare. Til en famlende hånd i veska oppdager at flexi-kortet er MIA. Jeg ser det for meg hjemme i gangen. Jeg kan ikke engang skrive noe morsomt om det, selv om jeg nesten begynte å le hysterisk da Securitas-helvete kunne opplyse meg om at kvitteringen for betalt bot gjaldt som billett – i en hel time. Takk skal du faen meg ha. Kontoen min er tom, ikke sant.

Ned som en fell. Uten å ha vært så veldig høyt oppe.

I dag? Plutselig værskifte. Godt humør. En fin drøm. En god lunsj. Ja, også var det den e-posten fra veilederen min. Avhandlingen utstråler allerede nå høy kvalitet og omhu.

Opp som en bjørn. Og her blir jeg.

The show must go on

Sist jeg sjekket hadde jeg fylt 30 og vel så det. Når man er 30 er man voksen. Ikke bare i antall år, men også i praksis. Jeg har lån, jeg betaler skatt, lisens og sparer i fond. Dessuten tar jeg vitaminer og bruker fornuftige vintersko uten at noen ber meg om det. Jeg gjør det fordi det er lurt. Ganske voksent. Jeg kan se meg i speilet og spørre meg selv ser jeg annerledes ut nå enn for fem år siden? og konkludere med at nei, ikke veldig. Jeg bruker samme klesstørrelse og må stadig vise leg på polet (riktignok har jeg funnet et grått hår, men slike nærstudier av meg er det nok bare jeg som gjør).

Det som imidlertid aldri synes å forandre seg de samme dramaene som da jeg var 16. Jeg blir full og fæl og gjør ting jeg strengt tatt ikke burde. Noen blir sure. Alkohol er fremdeles ikke bare et sosialt glidemiddel, viser det seg, men også et mentalt bananskall som jeg har en tendens til å skli på.

Det hender jeg kliner med gutter på byen. Av og til kliner jeg med feil gutter på byen. Dette på tross av all form for lurhet. Mye som livet mitt anno 1997. Bare at nå er det ikke jentene som blir sure, men gutta.

Jeg vil si det ble kleint. Men det får være din sak.
(Passiv-aggressiv ung mann på Face, søndag formiddag)
Unnskyld. Det var unødvendig. Ubetenksomt.
(Angstridden ung kvinne, samtidig, noen kilometer unna)
Og når du setter i gang med det der showet ditt… Det er flaut. Men du gjør som du vil.

Nå, noen dager senere tenker jeg at gamle flammer, unge menn, som etter eget utsagn driter i meg, kanskje skal øve seg opp i overbærenhetens edle kunst – eventuelt bli skikkelig forbanna.

Because the show must go on.

En åpen dør! Se meg sparke den inn.

Jeg registrerer med liten entusiasme at Idol-Tones (mangel på) bekledning og soveromsblikk vekker harme og begeistring. Jeg vet ikke, jeg. En artist som lager så til de grader uinteressant musikk må jo få gjøre noe for å skape blest om plata si uten at det skal bli ramaskrik. Jeg synes det er fint hun holder seg unna dop og denslags. Så må da andre (korrekt) få påpeke at avkledte artister ikke nødvendigvis er de beste forbildene for småpiker.

Se, jeg har kropp, liksom.

Beklager. Det er fredag, og som veilederen min nokså skummelt skjønner, har jeg det ikke så travelt akkurat nå (han lukter ledighet som hunder lukter frykt, hai lukter blod). Da er det fint å i etterkant kommentere det som har blitt kommentert av ordentlige kommentatorer.

Nei, se på klokka. Nå må jeg spise lunsj nummer tre, stikke på trening og deretter feste helga på langs.

Ha en riktig god en.

Litt lysere, hver dag

Vinteren er ikke min årstid. Jeg ser ikke romantikken i kulde og snø, vonde halser eller iskalde ører. Det er slitsomt å dra på byen, mye å drasse på. Glatte fortau, istapper som henger truende fra bygårdstak, dødsfeller, dødsfeller.

Ok, greit: Jeg overdriver litt. Selv om jeg ikke liker den. Vinteren, altså. Men hadde det ikke vært for den hadde det ikke vært så FORBANNA deilig med vår.

I går tok jeg meg en lurefridag. Jeg trengte det, selv om jeg ikke var sjuk, bare nesten. Jeg trengte åtte timers søvn, jeg trengte en ekstra kopp te, jeg trengte å lese en roman midt på dagen – dagen, dere, som ble lysere mens jeg jeg satt hjemme i godstolen med utsikten min, i stedet for å se rett inn på kontorene i nabobygget. Dessuten trengte jeg å lage sjokoladekjeks, drikke kaffe og chatte med en gammel venn i nesten en time. Avtale en ny konsert-date og planlegge en burdagsgave til en venninnne. Jeg trengte å legge meg ned på sofaen, stirre ut i lufta og bare tenke litt. Og spontant stikke på kafe med noen venninner – og være hjemme sånn at jeg fikk spist middag før åtte. Det skjer bare ikke ellers.

Så nær har jeg ikke vært flow og sjelefred på kanskje … jeg vet ikke. Man bør kanskje merke av på kalenderen, slike dager. Nå har jeg ingen kalender. Men jeg har en blogg. Og selv om jeg også har en pause kan jeg bare oppheve den. Når jeg vil. Og dessuten – som en vis mann sa engang: I’ll be back.

For oss som elsker å trene, som skal løpe halvmaraton, eller for oss som bare digger god musikk (og som kanskje trenger noen av og til, selv om vi ikke nødvendigvis vet hvem de er):