-Du er så fin og jeg er så dum

Jeg burde vel skjønt det. Skjønt at det kom til å skje noe når vi møttes igjen. Men slikt vet man aldri. Og det begynte så forsiktig. En klem da vi kom, noen vittige kommentarer om kvelden så langt.

Jeg plasserte meg langt unna og han pratet med venninna mi. Jeg hadde drukket litt for mye prosecco, men prøvde å tenke rasjonelt. Han er her. Dere er ikke noe. Det er greit. Du treffer egentlig noen andre. Skjerpings. Sånne ting man må si til seg selv noen ganger, når tankene spinner sine egne baner.

Litt seinere. Jeg var på kjøkkenet på jakt etter mer vin. Unødvendig såklart, men definitivt behøvd. Han lente seg mot benken. Du svarte aldri på meldinga mi. Jeg snudde meg, smilte. Nei, du jeg glemte det. Han sto nærmere. -Jeg skjønte ikke hvorfor du ikke svarte. Jeg sa ingenting. -Du er så fin. Slutt å være så fin. Jeg er en idiot.

Det var sikkert proseccoen. Eller nostalgien. Eller nyttårsaften, og da vil man kysse noen. Eller kanskje det var noen følelser der fortsatt. I en bevegelse, var han nærmere og jeg sto helt inntil. Og vi kyssa hverandre. På kjøkkenet. Seinere i sofaen. Ute, mens det snødde stille og hodet mitt suste. På nachspiel som vi bare prøvde å komme oss vekk fra. I senga hans.

Jeg begynte å grine. Det var sikkert proseccoen. Eller nostalgien. Eller nyttårsaften. Det var nok ikke noe mer, men noen ganger er det nok. Han strøk som før og holdt like godt rundt meg. vi lo like mye og jeg ville egentlig ikke ut av den senga. Da jeg traska hjem i regnet 1. januar var jeg nok ikke like fin som kvelden før. Men han var fortsatt en idiot.