Det er det jeg gjør nå. Altså her. Jeg vil skrive, men ikke her. Jeg har slikt å gjøre, slikt å føre. Dere vet. Blogging kjeder meg (min egen altså, ikke nødvendigvis andres).
Og jeg har ikke tid.
Jeg skal nøye meg med facebook som ytringskanal, og kanskje jeg omsider får dreisen på dette med Twitter. Hvem vet.
Men – musikk. Et lite glimt inn i hodet og hverdagen min er det jeg hører på. For tida går det mye i dette:
Meningen med det hele
januar 15, 2012
-Tror du alt er tilfeldigheter? Jeg så på bokhyllene som om de kunne hjelpe meg å formulere det jeg prøvde å si. Det er noe beroligende ved bokhyller. Noe klokt. -Du vet, at ting bare skjer… uten sammenheng. Eller mening? At alt er flaks. Eller uflaks.
-Nei. Wenche var kontant. -Jeg tror det er mening. Jeg tror vi skal lære noe. Oppleve ting. Vokse. At det skjer en utvikling. Det tror jeg.
-Ja! Jeg tror også det. Jeg husker den forrige sjefen min sa til meg en gang jeg kom med en slengkommentar om at jeg ikke satte særlige spor etter meg i firmaet. Han bare så på meg og sa “du satte mer enn nok spor etter deg”. Og du vet – jeg tenkte alltid at det var en mening med at jeg begynte der. Ikke så mye for min egen del, men for deres. At han og venninna mi skulle møtes og at jeg var en slags katalysator for det. Synd ikke jeg fikk noe utav det, men… Jeg flirte litt. Wenche smilte.
-Men kanskje du fikk det. Du kjedet deg i den jobben. Hvis du hadde vært i en fantastisk jobb du elsket, ville du ikke begynt på doktorgraden.
-Nei. Og jeg ville hatt en fantastisk jobb jeg elsket. Har du et poeng?
-Nei, nettopp det. At du skulle ta det stipendiatet. Ja, ok, så synes du det er et helvete. Men du lærer hele tiden noe om deg selv. Er ikke det et poeng? Alt handler jo ikke om kjærlighet.
Jeg snøftet. -Nei, åpenbart ikke. Men det hadde vært hyggelig om noe handlet om det. Og da mener jeg kjærlighet i mitt liv. Jeg så strengt på henne. -Jeg er smertelig klar over at den fins i rikt monn rundt meg. Hos andre.
-Gresset er alltid grønnere, sa Wenche livsklokt.
-Kjerring.
-Hysteriske kvinnfolk.
-Et glass vin til?
-Såklart.
Rekonfigurering
januar 10, 2012
Jeg har rekonfigurert pc-en min og oppdaterer programmer. Det tar tid, og jeg får ikke jobbet med det jeg egentlig skal. Vanligvis ville det gjort at irritasjonen krøllet seg nedover ryggen min, men i dag gjør den ikke det. I dag setter jeg pris på en slags pause tross alt. Jeg sjekker facebook, sender en melding, skriver en e-post. Og nå, et blogginnlegg om sånn cirka ingenting. Men det stopper ikke meg (tilsynelatende ikke så mange andre heller).
Jeg tenker det hadde vært fint om man kunne rekonfigurere livet sitt noen ganger. Når dagene har vært litt for bratte, litt for lenge. Når nettene har vært våkne, og alle ting virker bare litt gråere enn du vet de egentlig er. Først måtte man passe på å sikkerhetskopiere alt det man ville ta vare på (vennene dine, minner om fine øyeblikk, alle PIN-koder du har brukt år på å pugge – slike ting). Men etterpå – etterpå kunne man bare trykket F12 og latt ting skje av seg selv. Fjerne alt det slitte, det skitne. Slette alle dårlige minner. Også kunne man begynne – nesten – på nytt. Evig solskinn i et plettfritt sinn.
Eller kanskje ikke. Det hadde kanskje bare resultert i en gjeng med platte mennesker med et refleksjonsnivå på nivå med en golden retriever. Alle disse erfaringene som hadde kostet oss så dyrt hadde ikke lært oss noe (Nåkan det vel diskuteres hvorvidt vi uansett lærer noe annet enn at Akk ja, jeg lærer visst aldri, men det får nå så være). Kanskje er det heller sånn at vi bare oppdateres underveis. At vi gradvis glemmer det ubehagelige (men ikke helt). At vi gleder oss til alt det fine som kommer (men bekymrer oss for alt det som ikke skjer uansett). Og når vi blir gamle husker vi bare røverhistoriene fra da vi var unge.
Press finish to complete the installation.
Se der, ja. Until next time.
Januartanker
januar 3, 2012
Greit. Januar er ingen favorittbit i twist-posen. Men… den er da begynnelsen på slutten. Ikke på livet, altså, men på vinteren. Så la vinterdepresjonen hvile. La også vinteraggresjonen hvile, for eksempel du ukjente mann i 30-årene som ble frakjørt av bussen i dagmorges. Det hjelper ikke å løpe etter mens du hytter med neven – noen bussjåfører vil bare ikke. Og det var for øvrig et medlidende blikk jeg sendte deg – ikke et hånlig.
Greit. Det er mørkt. Som i den sort gryte. Men… det går mot lysere tider. La deg forføre av daglige klikk på yr.no, der du kan følge med på soloppgang og solnedgang. Det skjer liksom noe hver dag der, mye bedre enn å kikke på vekta (for de av dere som gjør det). Ta deg en tur ut i lunsjen og kjenn litt på lyset.
Greit. Jula er over, og med den, det røde, grønne glitrende. Men… er ikke det litt godt? Jeg kjenner i alle fall intet savn etter verken julesanger, julenisser, juletant og/eller fjas. Nok kjøtt nå. Det smakte med en gulrot. Og knekkebrød med makrell i tomat. Og det var litt hyggelig å komme på jobb igjen. Hjernen har hatt pause lenge nok.
Greit. Nyttårsforsetter er noe dritt. Men… det er jo bare ting man gjør. Jeg skal prøve noen nye treningstyper, jeg skal løpe halvmaraton, jeg skal levere en doktorgrad – det er ikke forsetter, det er ting jeg bare gjør. Kall det mål, eller ikke kall det noe som helst. Bare gjør ting som gjør godt. Eller bedre.
Merker dere en anelse positivitet? Jeg også. Jeg prøver å være venner med januar.
-Du er så fin og jeg er så dum
januar 2, 2012
Jeg burde vel skjønt det. Skjønt at det kom til å skje noe når vi møttes igjen. Men slikt vet man aldri. Og det begynte så forsiktig. En klem da vi kom, noen vittige kommentarer om kvelden så langt.
Jeg plasserte meg langt unna og han pratet med venninna mi. Jeg hadde drukket litt for mye prosecco, men prøvde å tenke rasjonelt. Han er her. Dere er ikke noe. Det er greit. Du treffer egentlig noen andre. Skjerpings. Sånne ting man må si til seg selv noen ganger, når tankene spinner sine egne baner.
Litt seinere. Jeg var på kjøkkenet på jakt etter mer vin. Unødvendig såklart, men definitivt behøvd. Han lente seg mot benken. Du svarte aldri på meldinga mi. Jeg snudde meg, smilte. Nei, du jeg glemte det. Han sto nærmere. -Jeg skjønte ikke hvorfor du ikke svarte. Jeg sa ingenting. -Du er så fin. Slutt å være så fin. Jeg er en idiot.
Det var sikkert proseccoen. Eller nostalgien. Eller nyttårsaften, og da vil man kysse noen. Eller kanskje det var noen følelser der fortsatt. I en bevegelse, var han nærmere og jeg sto helt inntil. Og vi kyssa hverandre. På kjøkkenet. Seinere i sofaen. Ute, mens det snødde stille og hodet mitt suste. På nachspiel som vi bare prøvde å komme oss vekk fra. I senga hans.
Jeg begynte å grine. Det var sikkert proseccoen. Eller nostalgien. Eller nyttårsaften. Det var nok ikke noe mer, men noen ganger er det nok. Han strøk som før og holdt like godt rundt meg. vi lo like mye og jeg ville egentlig ikke ut av den senga. Da jeg traska hjem i regnet 1. januar var jeg nok ikke like fin som kvelden før. Men han var fortsatt en idiot.
