Bring it

Noen ganger sitter jeg og banner for meg selv, tenker at livet står stille, at det aldri skjer noe. Alle andre går forover.

31. desember nærmer seg. Da blir jeg alltid melankolsk, filosofisk, drømmende. Håpefull. Jeg husker en nyttårsaften for noen år siden. Ettersom kvelden forløp med menngder av mat og alkohol, brøt venninne etter venninne sammen og svor at annus horribilis nå kunne gå å ta seg en bolle – fordi det var slutt. In your face 2008. In your face. Så husker jeg plutselig: Livet står ikke stille. Det skjer en del på 365 dager.

2011 har vært interessant. Jeg har slått opp med noen, blitt forelska, blitt dumpa. Tatt opp gamle forbindelser, og lagt dem på is igjen. Jeg har tenkt mye på hva jeg vil. Jeg har hørt fantastiske låter, reist på flere ferier, som vanlig gjort en del ting jeg ikke kan. Jeg har vært på festivaler, drukket meg full, vært deppa, vært glad. Jeg har grått i Brugata og dansa på Pigalle. Jeg har skrevet noen gode tekster, og noen dårlige. Jeg har fortvilt over livet mitt og gledet meg over det noen dager etter.

Det skal være noen ytterligheter i løpet av et år. 2011 er snart gammelt nytt. 2012 kan bare komme. Jeg er klar.

Årets juleforsett

Jeg skal slutte med det. Hver gang jeg er hjemme synker jeg ned i en grøft der alt jeg kan tenke på er at familien min er fucka og jeg må redde den. Valgene de tar… Holdningene de har… Ord blir fattige. Det er slitsomt å være hjemme. Ikke fysisk. Jeg ligger på sofaen, dytter i meg sjokolade med den ene hånda og blar om sidene i boka med den andre. Joda, julefreden har senket seg. Inni meg, derimot jobbes det på spreng: Hvordan kan alle bli gladere, hvorfor har ikke jeg en normal familie, hvorfor kan ikke pengesorgene gi seg, hvorfor kan ikke de bare HA DET BRA??? Og hvordan kan jeg fikse det?

Jeg husker at jeg for noen uker siden motløs trasket fra jobb og lengtet etter vissheten om at noen kan ta i mot meg hvis jeg faller. Jeg vet innerst inne at ingen gjør det, ingen hjemme i alle fall. De evner ikke. Jeg må ta i mot meg selv.

Men før jeg reiser skal jeg si til moren min: Er det greit at jeg slutter å bekymre meg? Kan jeg stole på at dere fikser ting selv? Jeg tror jeg er ferdig her.

Figments of my imagination

Jeg opplevde akkurat noe forsåvidt kjent, men i en ny setting. Jeg var nyss hos legen, nemlig. Kun for å få en resept egentlig, og ble derfor avspist med en kollega av min faste. Greit nok det. I disse travle juletider skal man vel takke og bukke for de minuttene man betaler for. Jeg hadde hatt tidenes speed-shopping på polet og et par andre steder, og kom svett og rødflammet til legekontoret. Men jeg ventet leste jeg ukeblader, drakk lunkent vann og sendte glupske blikk mot pepperkakeboksen på bordet. Burde ikke leger heller pushe gulerøtter og appelsiner?

Akkurat da jeg hadde bestemt meg for å glefse i meg en herlig kjøpekake ble jeg ropt opp. Ble perpleks og måtte ha en lang seanse for å samle meg selv og tingene mine. Strenet selvsagt først inn på kontoret til feil lege. Jeg smilte som en tomsing, mens denne stirret kaldt tilbake. Lenger bort i gangen sto en ung mann og så lattermildt på meg. Der var du, ja. Harket jeg. Falsk latter.

Vel inne på kontoret forklarte jeg hva jeg ville ha resept på og hvorfor*. I stedet for å stille spørsmål om allergiplagene mine, spurte han hva jeg drev med til daglig. Om jeg hadde det bra, om jeg var sunn. Hva jeg skulle spise til julemiddag, slike ting. Mens vi snakket gikk det opp for meg at til tross for at dette var en høy tynn fyr** – og dessuten legen min, kjente jeg at de varme kinnene mine ikke lenger bare kom av rask gange. Jeg ble rett og slett litt betatt av legen foran meg. Kanskje skyldtes det bare at han var en blid, hyggelig mann som stilte spørsmål om meg og min person. Men da jeg skulle samle pikkpakket mitt, ble jeg helt perpleks igjen og fikk ikke sagt noe fornuftig til avskjed. Jeg gikk derfra med en resept og en kledelig (?) rødme, og lurte på om alt sammen var innbilning fra min side. Og bare dreven bedside manner fra hans.

*allergimedisin, ikke noe mer spennende er jeg redd
** ikke normalt sett min “type”

Min paranoia

Vi er vel alle litt paranoide av og til. Hvorfor ser de på meg? Har jeg noe i ansiktet? Hvorfor ble ikke jeg invitert i det selskapet, når tilsynelatende hele verden var der? Var ikke den nye flammen litt mindre tent her forrige dagen? Vanligvis er jeg sånn som innbiller meg at han kjekke ser på meg fordi jeg er så fin – så kommer jeg hjem og har trykksverte i panna eller tomatsaus rundt munnen. Ah. Hovmod står for fall. Nå det gjelder andre elementer i denne jammerdal vi kaller livet, er jeg imidlertid noe mer henfallen til paranoia.

La oss kalle det phd-paranoia.

Jeg har sendt en tekst ut på revisjon og venter på tilbakemeldinger. Det er et tveegget sverd, tilbakemeldinger. På den ene siden må man ha det, man kan ikke flanere gjennom livet uten å la seg påvirke av andres meninger (skjønt noen later til å gjøre dette nokså ubesværet). Heldigvis. Og likevel: Det er skummelt. Hva vil de si? Agget i kroppen, du: Hva er dette her for noe? Er det dette vi betaler deg for?

Det hele toppet seg da en i prosjektgruppa mi, en relativt kjent skikkelse innenfor et segment av venstreintellektuelle i landet sendte meg en mail der han insisterte på et møte for å diskutere teksten. Et møte! Jeg heiste umiddelbart alle røde flagg, og begynte nedtellingen mot dommedag. Et eget møte? For å diskutere en tekst? Er ikke det kanonskyting mot spurv, så vet ikke jeg. Kan ikke skjønne annet enn at vi her snakker dårlige nyheter. Det er litt sånn som å gå til legen med influensa for så å bli servert en kreftdiagnose sånn helt ut av det blå.

Når jeg leste e-posten fra ham igjen så jeg at han bare hadde noen spørsmål. Legger panikken på is til over helga, men en nagende følelse av noe, ja den er der hele tiden.

Sang for dagen:

Julehandel

I flere dager har jeg (med lett hevede øyenbryn naturligvis) registrert at det på digre reklameboards annonseres at Oslo City* er seg sitt ansvar bevisst og lar oss handle fram til midnatt. Hver dag før jul. Det kaller jeg omtanke. Siden jeg ikke er spesielt glad i kjøpesentre generelt og Oslo City* spesielt hadde jeg i grunn ikke tenkt å benytte meg av tilbudet.

Men jeg er jo like prinsippfast som en frp-politiker, og da de løse planene mine ble avlyst i går, tenkte jeg: Jaggu, nå kan jeg handle effektivt.

Klokka var allerede åtte og jeg hadde vært på kontoret i cirka 12 timer. Jeg var – med andre ord – ikke på mitt mest tilregnelige (men fortsatt strafferettslig ansvarlig). Mens jeg trasket mot sentrum lagde jeg en mental liste over gaver, hvem og hva. Det stoppet selvsagt helt opp når jeg kom til pappa, som synes det er hyggelig med gaver, men aldri egentlig liker noe han får. Foreldre, freste jeg inni meg, hva er det vi har gjort dem.

Det snødde lett, sånn Oslo-sentrum-snø, som bare rolig faller ned fra himmelen og forsvinner nesten med en gang. Det blinket i julelys. Folk handlet julegaver. Det var julemusikk. Hvor er du julestemning, tenkte jeg. I alle fall ikke på Oslo City, skulle det vise seg. Jeg nærmest løp inn på Oasis for å få litt indre ro, som jeg får av pene ting. Jeg kløp begjærlig i 60-tallskjoler og fine strikkegensere, og grunnet på hvorfor det er så enkelt å handle til meg når alle andre er så vanskelige.

Men det er tanken som teller, messet jeg, og forlot butikken. Tanken, ja. Hva var det nå jeg skulle ha igjen? Mamma, undertøy, jo. Eller kanskje en bok. Men leser hun bøkene jeg kjøper? Søster, ja det var gavekort der, ja, det ordner jeg når jeg er hjemme. Hva med venninnene mine? Den har jeg kjøpt, så var det henne og henne, og henne ja, det må jeg ikke glemme, men den kan jeg jo kjøpe nårsomhelst…. Og den skal jo sendes for faen, pokker det må jeg gjøre i morra … Jeg gikk fra butikk til butikk, etasje etter etasje. Da jeg hadde tatt meg opp til øverste trinn slo det meg at egentlig skulle jeg jo ikke ha noe på Oslo City i det hele tatt. Men når jeg først er her… Jeg gled inn på Clas Ohlson, der jeg raskt ble grepet av senter-psykosen og sto i en halv time og glodde på høretelefoner. Klokka var nærmere ti da jeg endelig kom ut med en liten pose, der innholdet utelukkende var til meg selv og de treningstimene jeg akter å legge inn i desember for ikke å bli grepet av julestresset. Vel anvendte penger.

Er det for sent å kjøpe julegavene på nett?

*Shitty

If it ain’t broken, don’t fix it – eller, vent nå litt….

Når jeg ikke stresser med avhandling hender det jeg tenker på gutter. Jeg opplever det er vanskelig å vite med gutter. Dette kan være fordi det

1) Bare er sånn

Eller

2) Er et resultat av det svært mange jenter driver med, nemlig overtolking. «Hva betyr det når han…», «Men han sa jo….. er ikke det et tegn på …». Eller «Hvordan skal jeg tolke denne meldingen?».

(Eller hemmelig alternativ nr 3: Jeg får ikke vite fordi jeg er for feig til å spørre, men det er jo egentlig ikke en årsak, bare et faktum)

Hvordan du skal tolke en melding? Sannsynligvis ved å lese det som står der. En fyr jeg var på date med en gang sa at vi jenter må gjøre oss selv en tjeneste og slappe av, fordi gutter stort sett ikke mener noe annet enn det de sier. Eller skriver. Det er ikke noe poeng i å bruke tid på å undre seg, analysere og diskutere. Mulig det stemmer (men hva er moroa i det?), men en annen fyr jeg kjenner sa at det bare var tull, at gutter også noen ganger bruker to timer på å forfatte ei tekstmelding og heller ikke alltid skjønner hva jentene mener. There are no rules. Uansett.

Soundgarden. Da vi først begynte å date sendte han meg en serie fyllemeldinger. Innholdet var ikke like lett å tolke – han hadde ny telefon og hadde åpenbart ikke mestret stavekontrollens edle kunst – men bombardementet tolket jeg som interesse. Kanskje han ikke ville elske meg for evig, men han ville sikkert pule noen ganger før vi gikk hver til vårt.

Vi hadde møtt hverandre på et brunt etablissement nede i byen, som er hipt nok til at det er bra folk der, men ikke hipt nok til at det blir ubehagelig. Du vet, når alle bare driver rundt og venter på at en litt kulere person skal komme bort, sånn at samtalen man egentlig er i kan avsluttes. Han hadde stått og sett litt på meg, mens jeg poserte i en stol like ved. Jeg smilte til ham og han kom bort som om jeg hadde hatt en fiskestang og bare hadde sveiva ham inn. To timer etterpå klinte vi oppetter et bysykkelstativ ved Kulturkirken Jakob.

Det er tre måneder siden. Vi ses ukentlig, vi prater, vi ler, vi har sex. Ja, jeg er ingen ekspert, men jeg kan ikke forstå annet enn at vi har det fint sammen. Jeg har ingen interesse av andre lenger. Så flott, tenker du. Don’t fix it if it ain’t broken. Men jeg er hjelpeløs mot biologien. Jeg liker ham. Godt. Nei feil, det høres slapt ut. Jeg liker ham bedre og bedre. Som en Radiohead-låt, ikke sant, som i begynnelsen bare er en bra låt, men etter hvert blir umulig å slutte å tenke på. Jeg vil treffe ham mer (ikke hver dag, det har jeg ikke tid til. Bare mer). Men jeg har ingen øvelse i å styre et forhold. Jeg er så ubekvem med å ta styringa. Jeg har alltid latt meg rive med. Soundgarden river ikke (men han løfter, heldigvis). Han er akkurat som meg, bare høyere og med skjegg. Eller er det så enkelt at han bare er interessert i å ukentlig prate, le og pule og er fornøyd med det på ubestemt tid.

Eller kanskje jeg bare skal la være å pille på det? La ting utvikle seg i sitt eget tempo (skjønt erfaring tilsier at det da ikke nødvendigvis utvikler seg til noe som helst).

Fuckall. Om jeg bare hadde vært like analytisk i forhold til mitt eget datamateriale hadde jeg jo forlengst vært ferdig med graden.

I disse gavetider….

Sier David Mitchell det (som vanlig) best:

Meg

Stjal denne fra Mariell. Og Sigrid.

jeg er ikke spesielt sympatisk for tida, selvsentrert, kjip og borderline narsissistisk. Jeg er mørk til sinns – av natur. Men jeg er snill. Og hyggelig – også mot folk jeg ikke kjenner. Og jeg mener det alltid. Jeg er sjenert, og byr aldri på meg selv før jeg får en god vibb fra en person. Jeg er ikke opptatt av å vise meg fram, men jeg blir barnslig oppglødd når noen ser meg. Jeg fatter ikke at jeg er voksen, jeg føler meg helt lik som da jeg var 12 (bare med lån. Ja og pupper).

jeg liker morgener. musikk. mennesker. mat.

seg spiser mye. Mange er fascinert over hvor mye jeg kan døtte i meg på en dag. Utpreget for mitt kosthold er mitt intense forhold til kikerter. Spiser ofte kikertsalat med hummus.

jeg sier ja til det jeg har lyst til. Har ikke tid til noe annet.

jeg sier nei til det jeg ikke har lyst til.

jeg er flink til å skrive, å gjenkjenne kvalitet, å se humor i ting (ikke akkurat nå). Jeg er flink til å ta meg sammen når det har gått for langt. Dessuten er jeg en racer på å lage mat uten oppskrift.

jeg irriterer meg over overdrevent positive mennesker. Trengsel. Støy. Å miste bussen akkurat.

jeg leser faglitteratur. Aviser (i helgene). Generelt: ikke så mye som før. Satser på at lesegleden kommer tilbake når avhandlingen er levert.

jeg er finest i dårlig lys. Neida. Sikkert når jeg har pynta meg.

jeg ler av Ricky Gervais. David Mitchell. Meg selv noen ganger.

jeg er en typisk ironiker: redd for inderlighet og for mye alvor.

jeg har aldri vært på Munch-museet. En skam!

jeg er glad for at jeg er født i Norge.

jeg trives ikke når jeg må kjempe til meg en plass. Dårlig konkurranseinstinkt.

jeg er dårlig til å konsentrere meg. være tålmodig. Se for øvrig punktet over.

jeg er redd for å bli ensom (ikke aleine, det tåler jeg, men å ikke like det lenger). Dessuten veldig redd for å dø og selvsagt at det skal skje noe med de jeg er glad i. Og at jeg ikke skal komme meg igjennom phd-helvete.

jeg elsker å trene.

jeg setter pris på livet mtt, tross alt.

jeg tror på en slags mening med det hele. Det må være det.