Det er ikke så mye jeg ler av nå, men dette….

Dette var litt moro. Jeg var innom statistikk-siden på bloggen og blikket mitt falt på “Nøkkelord fra søkemotorer”. Vanligvis ofrer jeg dem liten oppmerksomhet, jeg tenker at bortsett fra de som ikke kan dobbeltkonsonant og som vil lære om slikking, er det helt tilfeldig hvem som blir henvist hit av O Store Google, itty bitty Kvasir eller hva det nå ellers er folk bruker. Eller kanskje ikke.

For eksempel for han eller hun som søkte på:

tørre partier i ansiktet ingenting hjelper

Been there, my friend. For kun kort tid siden lignet jeg på Freddy Kruger, og det var ikke bare fordi jeg hadde klint for mye med en skjeggete mann. De kloke leserne mine foreslo allergi og kortison. Som viste seg å stemme og hjelpe. Det viktigste var å finne ut hva jeg hadde spist som fremkalte allergien, for min del et suspekt kosttilskudd kjøpt på internetten.

Videre hadde en stakkar søkt på

smile

Da må jeg bare beklage, det driver vi ikke med her for tiden. Men du kan sikkert finne noe gøyalt hvis du søker på “Knegg”.

Imidlertid falt blikket mitt deretter på søkeordet under:

simle

Da lo jeg! Simle! Ikke at det er så mye å lese om simler her, men tanken på at noen kanskje hadde feilstavet smile, og uansett havnet her, fikk meg faktisk til å le! Jeg vil vite mer om rein, altså. Driter i folk som smiler. Ah, my kind of gal.

Og til deg, kjære gutt, som i fortvilelse har googlet følgende setning:

blir kalt kjærstematrialet, betyr det at jeg ikke kan få damer på byen?

Ja, min venn, det betyr nettopp det. Nei. Selvsagt ikke. Det er et kompliment (gjerne gitt av noen som ikke er forelska i deg, men det skal du ikke bry deg om). Men det betyr selvsagt, at flertallet jenter ikke umiddelbart vil skrelle av deg klærne når de treffer deg. At du må prate med dem først. Men på byen kan alle få napp, i alle fall hos de fulleste. Fordelen din er jo at når du vil ha kjæreste (høres ut som du først og fremst bare vil pule for øyeblikket) er det sannsynlig at du er en sånn man blir forelska i OG vil ta med hjem til mamma. Bra for deg, kjekken. Party on.

Livet: Ikke så imponerede akkurat nå.

Da en kollega for litt siden erklærte jeg tror jeg er i ferd med å bli deprimert var min reaksjon noe à la et skuldertrekk. Ikke sånn å forstå at jeg driter i hennes nedstemthet, tvert i mot, det bare overrasket ikke, konstanterte kun status quo. Som om deprimert er den tilstanden det er naturlig å være i. Det pleide jo ikke å være slik.

Jeg er også i ferd med å bli deprimert, nemlig. Så jeg kjenner det igjen, det hun sier. Og det er ikke noe sensasjonelt, bare nok et slitent nikk bak pc-en, et oppgitt sukk og en lengtende tanke til senga. Som er den eneste plassen jeg egentlig føler meg vel. Kan ikke grine i fred på kontoret, det kommer alltid noen inn. En arbeidskollega, en renholder. Telefonen ringer. Noen som vil noe. Enerverende. Forrige dagen kjente jeg et intenst savn etter noen. En ansiktsløs person som bare er der og som forstår. Sånn som moren min da jeg var liten, eller bestevenninna mi da jeg var tenåring. Er ingen sånne i livet mitt nå. De forsvant engang etter jeg ble 20, nå er det venner og familie. Det er ingen som er nær nok til å være der uten å måtte tilkalles spesielt. Vanligvis er det helt greit, men nå er det tungt. I dag kan jeg ikke skuldertrekke det vekk. Skjønt, en personlig krise kan vel ikke rettferdiggjøres i disse tider. Jeg har verken inkassovarsling eller ammetåke å skylde på. Ingen har dødd, ingen skader skjedd. Jeg har ikke gjort meg fortjent til et sammenbrudd. Når jeg treffer noen jeg kjenner: Smil. Smil, de ser på deg. Si noe morsomt. Ingen som har lyst til å høre om liksom-problemene dine, ikke uten filter. De har hørt dem før.

Jeg har en fin liste med folk jeg kunne ringt til, men jeg vet at hver eneste en nesten med en gang ville hoppet på: Jamenhvakanvigjøremeddetteda?. Jeg er løsningsorientert selv, så jeg skjønner greia. Men dette kan de ikke fikse. De kan ikke få meg ut av denne klemma, jeg kan ikke få meg ut av denne klemma. Jeg måtte i tilfelle ha gitt opp hele phd-prosjektet, det er ikke et alternativ. Den navnløse personen jeg savner ville instinktivt forstått at det jeg trenger er en klem og et tilbud om te (jatakk) eller et glass vin (neitakk), ikke en tipunktsplan som skal løse alle problemer. Navnløs lar meg klage og fortvile og rase og får ikke panikk, blir ikke gæern, skal skal ikke løse allting. Er rolig glad i meg og bare er der. Såså, det blir bedre.

Så er spørsmålet: går dette over bare jeg blir ferdig? Da er det kanskje til å holde ut. Kanskje kommer det igjen en dag der jeg ikke vil brøle til alle som (tilsynelatende) har det bra, at jeg igjen greier å omgås overdrevent positive folk (jeg pleide å kunne det), at jeg i fem minutter kan la være å synes synd på meg selv (har i det siste gjort selvmedlidenhet til nærmest konseptkunst å regne. Tror ikke det får meg til å fremstå spesielt sympatisk, men det var jeg kanskje ikke i utgangspunktet) og at jeg selv ikke bare er waste of space.

Enn hvis det ikke går over? Enn hvis det er sånn det har blitt, sånn jeg har blitt? En person som sirkler rundt sin egen akse, i en ond spiral, en som ikke gleder seg over noe lenger? Jeg tør nesten ikke tenke tanken, men så må jeg likevel.

En jeg kjente en gang

Jeg hører denne sangen på radioen og tenker på Nico. Vi jobbet sammen på en restaurant i USA og delte frustrasjon, nikotin og humor amerikanerne ikke skjønte. Lille Nico var fransk og forbanna. Han røykte sigaretter med hele seg og smilte sjelden. I stedet gikk han rundt og mumlet føkk itz mens han skulte på gjestene. Han hadde mørke krøller som aldri ville ligge på plass. Føkk itz. Tror ikke Nico ville likt Gotye noe særlig, men de ligner. Jeg hadde ikke tenkt på ham på år før jeg ante spor av fransk aksent forrige dagen.

Nico, altså. Jeg lurer på hva som skjedde med ham. Kjenner jeg ham rett er han fortsatt tynn, nikotin-avhengig og rimelig frekk.

Bitter, then sweet

Jeg spør hva han skal gjøre i kveld.
-Leke med deg.

Selv bitre akademikere smiler søtt av slikt.

Er det ikke ironisk at….

Jeg, som tenderer mot overanalyse av både det ene og det andre, kommer til kort når det gjelder min egen forskning?

Og dessuten:

At den horrible (norskspråklige) andrelåta* til liksom-artisten Gabrielle høres ut som den er direkte oversatt fra engelsk?

Ellers så er det jo en rekke ting som bare er rent ut uheldige.

*Ikke til forkleinelse for den aldeles f-r-y-k-t-e-l-i-g-e førstelåta, som fortjener å omtales som en av årets aller verste. Det at den har solgt til gull sier mer om musikksmaken til den gemene hop enn låta.

Smaken av meg

Kan med en gang berolige/skuffe lesere med at dette ikke handler om sex.

Det handler om smak.

Som barn lærte vi at det fins fire basissmaker: surt, salt, søtt og bittert. Som voksen lærte jeg at når man lager mat er balanse mellom disse nøkkelen til god smak. Og som en ektefødt VEKT er jeg forstyrrende opptatt av balanse. Overalt, hele tiden.

Jeg er ute av balanse nå. Jeg har mye bittert og mye surt i meg. Jeg fryder meg langt ned i gallen av å si frekke ting, tenke slemme tanker og LE av alle jeg synes er dumme (et antall som øker motsatt proposjonalt med antall dager igjen til levering). Nå nettopp fikk jeg nesten hysterisk anfall da jeg så hva eksen min har kalt sin nyfødte sønn. Jeg kan jo ikke skrive det her, men nøyer meg i stedet med å si: “hvorfor nøye seg med ett navn når man kan ha tre” og “hvordan få flest mulig kongenavn inn i kjernefamilien”. Og dessuten: Så UTROLIG pretensiøst å velge et annet navn enn det første som “tiltalsnavn”.

Jeg gratulerer meg selv med at jeg midt i min egen elendighet i alle fall lar meg more av andres.

Stay tuned for more bitterness.

Tale er sølv

Taushet er gull. På tross av hva enkelte måtte tro. Jeg prøver for eksempel å tenke før jeg snakker. Det lykkes jeg ikke alltid med, men da henter jeg meg gjerne inn med et “oisann, det kom ut litt feil”. Jeg lykkes på ingen måte med å tenke før jeg handler*, noe som for eksempel førte meg rakt inn på feil t-bane i går, oppslukt som jeg var av en venninnes romantiske viderverdigheter.

Men det var tale. En samtale kom meg i hu da jeg nylig leste et glanset dameblad (ikke hjemme hos meg selv). Jeg var på en tilstelning med hyggelige mennesker og god vin. Det var mange der jeg ikke kjente, men folk var hyggelige og imøtekommende, om enn fra litt andre kretser enn det jeg er vant til. Det var en jente der som skilte seg litt ut, både fordi hun var veldig pen (ikke sånn at vi andre var en gjeng med trollkjerringer, men hun var nesten sånn airbrushed, perfekt usynlig sminket, diskret og dyrt kledt, dere vet) og fordi hun hadde en aura av noe fornemt over seg. Den typen menneske som aldri får latterkrampe, men ler pent og pyntelig, uten å blotte tannkjøtt og/eller drøvel. Hun var en litt usynlig gjest også, helt til hun fortalte en historie om en jente som alltid sa akkurat det som falt henne inn. De hadde vært på en fest hvor denne frittalende jenta hadde bemerket til Blond&Velstelt ved siden av meg: -Jøss, du er bare helt sinnsykt pen! -Og det var jo veldig hyggelig sagt, kom det til oss. -Det er så forfriskende når noen er så ærlige.

Jeg så meg rundt. Ingen reagerte. Jaja, tenkte jeg. Kanskje var det bare jeg som oppfattet ironien i den historien. Og kanskje jeg ikke er raus nok mot mine medsøstre som selv synes de er sinnsykt pene. Men jeg hadde i hvert fall vett til å holde kjeft.

Så jeg sier bare: Tenke litt før man snakker. Skader ikke.

*ikke dagligvareinnkjøp, men som “å foreta seg noe”.

Sånn har jeg det nå (en lignelse)

Det er litt vanskelig for meg å beskrive min generelle tilstand for øyeblikket. Og jeg kan heller ikke forvente forståelse fra noen som selv ikke har tatt (eller prøvd å ta) en doktorgrad. Det er ekstremsport for psyken. Jeg er borderline deprimert, hver eneste dag. Men jeg vil jo gjerne at folk skal ha en viss anelse. Så følgende, slår det meg, er et ganske godt bilde på det hele:

Det var mens jeg mottok lønn fra det private, et helt annet liv virker det som. Vi som jobbet sammen var like i alder og hadde en felles forkjærlighet for alkohol og seine kvelder. Det var en sånn sein kveld. Jeg kan ærlig talt ikke huske hva vi hadde gjort eller hvor vi hadde vært, men vi endte opp på nachspiel hos sjefen. Det hjalp vel ikke akkurat. Vi raidet barskapet, spesielt for brennevin av type BRUNT, noe jeg ellers konsumerer med utsøkt moderasjon. Men på nachspiel er whisk(e)y gøy. Kanskje til og med nødvendig. Den ene etter den andre falt fra, mens jeg ble sittende og utveksle fylleflokskler med sjefen. Gud alene vet hvor lenge det pågikk og hvor mye idioti jeg klarte å videreformidle. Da jeg til slutt snøvlet: Det er vel på tide å gå hjem, ante nok sjefen uråd. Han insisterte i alle fall på å følge meg, under påskudd av å lufte hunden. Det måtte han sikkert også, men det var uansett fint gjort. Kanskje til og med nødvendig. Jeg hadde vært et lett offer for hvem som helst akkurat da. Etter at vi kom ned trappa og ut i frisk luft kan jeg huske at praten raskt døde hen. Jeg måtte konsentrere meg om hvert eneste skritt, hvert eneste åndedrag. Pffff, pustet jeg. Pfffffffffff. Inn og ut. Går det bra der framme? ropte sjefen til meg innimellom. Til svar fikk han en viftende hånd og et litt høyere PFFFFFFFFFFF. Det var ikke lange veien hjem, men den virket som den reneste maraton.

Den veien hjem, den kokongen jeg var i, den tilstanden. Sånn er det nå. Jeg har ikke så mye å gi, verken til meg selv eller de rundt meg. Jeg må stå i det aleine og jeg føler det. En intens ensomhet. Men hvis jeg konsentrerer meg, hender det at jeg husker jeg fortsatt har folk. Jeg tror de passer på meg, selv om jeg ikke alltid greier å snu meg. Akkurat nå er det jobb nok å puste.

Dyreelskerne

Som de fleste barn vel er var også jeg svært opptatt av dyr. Jeg elsket dyr og var fascinerte av dem. Jeg tror først og fremst det var pelsen som frembragte en slags lykksalig tilstand, men det kan også ha vært deres hengivne væremåte og … vel, animalske glede over livet (som voksen tenker jeg om mennesker bare kunne fått en liten prosentandel av en gjennomsnittlig hunds entusiasme hadde lykkepillen forlengst vært avleggs. Nuvel).

Søsteren min var også veldig glad i dyr. Veldig glad i dyr. Hun var dessuten to år eldre enn meg, og sikkert både snillere og smartere. Hun framsto i alle fall som det, noe som selvsagt ergret meg grenseløst. Det verste var likevel at hun virket å være gladere i dyr enn meg. Forsmedelig. Faktum er at hun både var og er en langt større dyrevenn enn jeg noensinne kunne blitt – men det skjønte selvsagt ikke sju år gamle meg.

Vi kunne diskutere hvorvidt en hund var finere enn en annen. Jeg snublet rett i fella med de lubne småbarnsbeina mine og valgte et av bildene, formodentlig av hunden med mest pels (må i parantes bemerke at vi ikke hadde så mye som en hamster hjemme hos oss, kanskje det var grunnen til denne dyrebesettelsen). Hvorpå min søster (skadefryden bare delvis skjult) kunne erklære at et slikt valg var umulig, for alle dyr var like fine. Jeg begynte nesten å gråte av fortvilelse.

Den mest bisarre dimensjonen dette hadde var godterirelatert. Vi var slikkmunner begge to, men søster var nok hakket verre enn meg, både da og nå. Det hendte vi fikk sjokolade i form av dyrefigurer. Dette var en stort dilemma for min søster. Mens jeg trøkte i meg sjokoladen uten store kvaler, valgte hun som oftest å begynne med hodet. Fordi hun ville drepe hurtig, ikke hale det ut ved å spise beina først. Jeg husker jeg var imponert over refleksjonsnivået dette vitnet om.

vi ler godt av det fortsatt.

Nærsynt

Jeg har vært på trening. Løpt, løftet. Jeg er sulten som en ulv, spiser på en banan mens jeg langer målrettet ut mot bussholdeplassen. Jeg lager små regler for meg selv på veien: Hvis jeg kommer bort DIT uten at bussen kjører forbi der framme, så når jeg den… Bare jeg kommer forbi de som går der foran…. Klakk-klakk-klakk sier harde høye hæler på asfalt. Fortere og fortere. Jeg småløper når jeg runder hjørnet.

Og der, der ser jeg en buss der framme. Jeg legger på sprang, vifter til bussjåføren, hopper inn på bussen, smiler manisk og takker pent for at han ventet. Jeg går innover, kaster bananskallet. Ser opp. Tenker hmm, dette ligner ikke på den vanlige bussen. Den er så… liten. Jeg ser opp. Neste holdeplass er slett ikke den det burde vært. Fakk. Jeg har rukket feil buss. Beskjemmet trykker jeg på stopp-knappen. Hva må vel sjåføren tro om den maniske personen som virket overlykkelig over å rekke bussen, for så og forlate den etter et knapt minutts kjøring? Jævla kvinnfolk. Jeg vet ikke.

Det jeg derimot vet er at det er en klar fordel å ha brillene PÅ seg før man kaster seg på offentlige transportmidler.