Catsuit up, baby

Det er noe med det vi tar på oss, er det ikke? Noe med det vi tar på oss, og hvilke signaler vi sender ut. Jeg har for eksempel en kjole som – i teorien – er stilig og ganske fjong, men som – i realiteten – får meg til å se ut som om jeg var min egen tante. Dessuten kan jeg være tekkelig i skjørt, avslappet i jeans, søt i bluse og tøff i skinnjakke. Visst skaper klær folk.

Noen klært skaper bare litt mer enn andre. For flere år siden, i et anfall av vågalskap, hybris, eller i det minste intens selvelsking, kjøpte en catsuit i denim. Oppildnet av en venninne og en ekspeditør som mente den satt som et skudd, bladde jeg opp og gikk hjem, storfornøyd.

På tross av det dere kanskje tror (?), er en catsuit et lite anvendelig plagg. Den passer ikke på jobb, og egner seg dårlig i familiemiddager. Dessuten er det ikke et plagg som får deg til å føle deg bra. Du må i utgangspunktet føle deg bra for å iføre deg heldekkende denim-trikot. Tro meg. Men på de dagene du gjør det er det et killer-plagg. Med en catsuit kan du ta over verden, i alle fall en liten bit.

Jeg var bakfull, småfæl og trengte … noe. Hele dagen tenkte jeg på dette noe, og som om tankens kraft kunne tvinge fram handling – da jeg slepte meg hjem fra trening sendte han en melding. Ba meg på middag. Med the works.

Kanskje jeg ikke burde, men… fuck it, tenkte jeg, dette er en perfekt anledning. Jeg trakk på meg catsuit-en. Dessuten hæler og et ganske selvtilfreds puseflir.

Han ble ikke stum av beundring, men fikk da mumlet noe om at den passa veldig bra til meg. Dessuten har den en praktisk glidelås i fronten som hendige unge menn vet å sette pris på. Det ble en gjev kveld. Og det var ikke meg – det var catsuiten.