Morgenstemning*

Jeg er et a-menneske. Beklager å måtte si det. Jeg elsker å stå opp tidlig. Og siden er jeg er forsvinnende lite effektiv er det nærmest en forutsetning for at jeg skal komme meg i klærne og ut døra før lunsj. Jeg tenker og filosoferer, spiser frokost, drikker te, hører på Nyhetsmorgen på p2, leter etter klærne jeg tenkte å ha på meg, pakker treningsklær, vasker, smører, sminker, styler. Går ut, oppdager at jeg har glemt ipod/nøkler/matpakke/adgangskort/portemmoné/hele bagen. Går tilbake. Henter det jeg har glemt pluss et par ting til. Tenker: Har jeg nøklene? Døra har smekklås og jeg vil nødig låse meg ute. Har alltid nøklene. Legger avgårde igjen. Venter på bussen. Tar bussen (elsker å ta bussen, se på folk med eget soundtrack).

Engang mellom halvni og ni kommer jeg vanligvis på jobb. På øret har jeg iPod, på poden er det p3-morgen – et program jeg har et hat/elsk-forhold til, så det er både smil og grimaser og se skulle noen slumpvis få et glimt av meg en dag (må for øvrig bare bemerke at vikarene setter en ny standard for uinteressant pjatt mellom de tidvis fine låtene).

Like rutinemessig nøler jeg hver dag et sekund i oppgangen: Trapp eller heis? Jeg velger stort sett trapp, og passer samtidig på å sende heisåkarne et overbærende blikk (ikke hvis de har krykker). Jeg er nemlig ikke en spesielt sympatisk person, hvis noen måtte leve i den villfarelsen. Jeg trasker selvtilfreds opp tre etasjer og kjenner på hovmodet. Det kjennes stort sett greit. Men hovmod står for fall, og når jeg kommer til døra må jeg lete gjennom bagen min etter adgangskortet (dette slår aldri feil).

Det hender en sjel har satt på kaffetrakteren før jeg kommer, i så tilfelle blir jeg svært glad og takknemlig. Riktignok smaker kaffen høgg, but beggars can’t be choosers og jeg er helt klart en beggar i noen måneder til. Koffein er koffein.

Jeg slår på pc-en, og siden jeg jobber i staten tar det noen minutter. Jeg sjekker e-post, facebook, leser noen blogger og nettaviser. Så kan jeg begynne. Bare en kopp kaffe til, en godlåt, et lite klikk til, så…

*Jeg vet det grenser mot menneskehat å publisere et innlegg om morgenrutiner mandag morgen. Men det er godt ment.

Fredag II

Siden jeg mangler akkurat l-i-t-t arbeidlyst sveiver jeg igang et meme stjålet fra eminente Aftonbladet-blogger Malin Collin. Hun er fantastisk, som sin kollega Zandra. Jeg elsker dem begge (på en platonisk måte).

Hva spiste du til frokost?

Havrebonanza (havregryn, havrekli, badet i havremelk), med et dryss av banan og en dæsj mandelsmør. Herregud så tilfredstillende. Og te. Hvilken type, spør du? Grønn såklart.

Hva har fått deg til å le i dag?

Tidlig ennå, men jeg som en erklært ironiker humret jeg da litt av denne.

Hvordan ser resten av dagen ut?

Jotakk, bra. Jeg skal jobbe, såklart, lunsje med en venninne, jobbe mer – og deretter trene. Så hjem. Der skal jeg forhåpentligvis vaske klær, spise og flate ut på sofaen med store mengder honning blandet ut i te.

Og på lørdag?

Jeg skal på loppemarked med en venninne. Deretter hadde jeg tenkt å jobbe. Jeg er bedt på fest om kvelden, men kombinasjonen av halvslapp form og utkledningsplikt gjør at det virker litt styrete*. Enklere med venninneheng. Dessuten har jo tenkt å kanskje se Soundgarden…

Og på søndag?

Jobbing, helt klart. Og heng med søs. Hvis det er fint vær, en tur i sola og kanskje kaffe med ei venninne.

Hva er det morsomste som har hendt denne uka?

Vet ikke om jeg skal karakterisere det som morsomt, men det var fint å være på date med Soundgarden. Vi lo mye.

Og det kjipeste?

At helsa hangler (jeg vil bli skikkelig sjuk, eller være frisk. Hvorfor skal det være så vanskelig?

Helgens beste låter?

Tonight tonight med Smashing Pumpkins, som nevnt nedenfor.
Dessuten har jeg Jokke-hangup for tida, så denne, for eksempel.
Og som resten av verden har jeg M83 på tung rotasjon.

Tre siste sms-ene i innboksen?

1: Nei, vi trodde det var kødd. Men dengang ei.
2: Hei snuppa! Klokka ett ok?
3: Samme sted som sist? Skal huske å stille klokka. Snakkes :*

(disse er altså fra ulike personer)

Hva drikker du i helga?

Mye vann. Og litt vin? (og selvsagt litervis med te og kaffe)

Beste tips mot bakrus?

Drikk masse vann før du legger deg, og spis gjerne et eller annet. Men når du våkner: Væske, primært i form av vann, men også appelsinjuice og etter hvert litt kaffe. En paracet hvis det trengs. Dusj. Mat med substans (proteiner) og mye smak (eks egg & bacon). Frisk luft. Moralsk støtte.

*Ti poeng og stjerne til de som leser “syrete”.

Fredag

Den beste dagen i uka? Joda, jeg kjøper den – særlig siden jeg trosset såre muskler og sliten kropp og vasket gulv i går, sånn at jeg i dag, med god samvittighet kan gjøre noe helt annet. Og siden morgenen bød på nesten-påkjørsel håper jeg at resten av dagen blir litt… mindre dramatisk. Men! Jeg skal dele en gammel klassiker med dere. Sånn i anledning… Kvelden.

Slike dater (19)

Jeg er altfor tidlig ute, og sitter og leser en (fagfellevurdert) artikkel, mens jeg lepjer i meg vann og eplemost og prøver å se dypt konsentrert ut. Jeg kom et kvarter for tidlig og jeg vet at jeg må sitte sånn en stund. Jeg kan ikke kikke ivrig opp hver gang det går i døra. Men planen slår feil, slik planer ofte gjør. Da jeg ser opp, sitter han ved et helt annet bord og leser menyen. Jeg har ikke linser på meg, men jeg kjenner igjen ryggen hans. Den ser også ganske konsentrert ut. Jeg går bort til ham.
-Det er jo greit at du sitter her, men det hadde kanskje vært hyggeligere hvis vi satt sammen.
Han ler. -Jeg så deg ikke.
Vi klemmer.

Vi prater ufarlig om alle ting som har skjedd siden sist. Vi spiser. Vi drikker. Vi ler. Jeg tenker at det er fint at det er han som sitter overfor meg i stedet for en hvilken som helst annen. Jeg kjenner at egentlig bare har lyst til at han skal holde rundt meg. Men det går ikke her, ikke nå. Ikke ennå.

Etter et glass vin lurer jeg på om jeg skal si noe. Si noe om at jeg ikke mente å overtolke noe som helst. At jeg synes han er en praktmann og at jeg har lyst til å treffe ham igjen. Men på en måte tror jeg ikke det trengs. Jeg tror vi vet litt mer om hvordan tingenes tilstand er.

Klokka går og det føles seint.
Jeg gjesper ikke for at jeg kjeder meg, altså.
Nei, jeg trodde ikke det. Du ser litt… Trøtt ut. Han smiler.
Takk. Jeg vet.

Han følger meg til bussen. Og vi stanser rett under et gatelys, og han kysser meg. Det kjennes som om noen setter en lyskaster på oss, og jeg impulsivt vil jeg trekke meg inn i en mørk krok. Men han holder rundt meg og klemmer meg, akkurat sånn som jeg ville. Det er fint, og det gjør ikke noe at det er lyst for da ser vi alt sånn som det er. Men så kommer bussen, fordi tida ble borte og jeg må løpe og vinke samtidig. Until next time, ikke sant.

Barndomsmeg

Da jeg ba dere foreslå tema jeg kunne skrive om til jubileumsinnlegget mitt, var det flere som nevnte barndom. Altså min barndom, tror jeg. Ikke barndom generelt.

Noen snakker om barndommen sin som om den var en tydelig og klar størrelse. En helhet. Det er mulig at jeg var spesielt fraværende eller kanskje jeg ikke fikk nok oksygen eller noe, men jeg husker bare fragmenter. Og litt underlige fragmenter også.

Det beste barnsdomsmeg visste var å lese. Jeg lærte meg selv å lese da jeg var sånn fire-fem, og ingen fikk det helt med seg før jeg plutselig kunne. Jeg husker øyeblikket, jeg husker boka. En liten bok med stive blad som handlet om tog. Etter det var jeg solgt. Jeg satt gjerne i timer og leste, og hadde ingen stoppet meg ville jeg nok lest i dager i strekk.

En annen ting jeg elsket var at det alltid skjedde noe. Farmoren min bodde hjemme hos oss (eller bodde vi hos henne?) da jeg var barn. Hun var litt av ei dame. Det var alltid noen på besøk, og farmor styrte med noe som sikkert var jernhånd, men som bare var henne. Hun lagde masse styr ut av alle høytider, alt skulle være på en bestemt måte, pynten skulle være sånn, maten slik, kakene mange og gode. Tanta mi sier jeg ligner på farmor. Jeg håper det gjelder mer enn utseendet. Jeg fløt alltid rundt i utkanten og var prinsessa, men ville ikke synes for mye for da sa ikke de voksne det som de ellers ville sagt og som jeg helst ville høre. Som når onkelen min fortalte om motorsykkelturen med hun jenta som falt av i en sving. Eller tanta mi, som hadde sneket seg inn lenge etter at hun skulle vært hjemme. Alt sammen, jeg sugde det i meg som en svamp.

Jeg snakket nylig med faren min om små barn, da han plutselig (han snakker aldri om slikt) sa at han aldri hadde skjønt det med at unger plukket på alt mulig, for da jeg og søsteren min begynte å gå rev vi aldri ned noe som helst. Så vi bare spaserte omkring? spurte jeg, lattermild. Nei, vi tok på ting, kunne han fortelle, men de gikk liksom aldri i bakken.

Jeg var veloppdragen. Det handlet nok like mye om at jeg var kjempesjenert, og dermed framsto som veldig rolig og snill og høflig. Jeg var den typen som kunne finne på å gjemme meg under et bord hvis guttene i klassen bråkte for mye. Jeg har alltid hatt problemer med å takle bråk og krangling. Det var nok

Det verste barndomsmeg visste. At noen var sinte, særlig hvis de ble sinte på meg. Jeg har fortsatt problemer å takle det og hvis noen hever stemmen begynner det å suse i ørene mine og pulsen stiger som om jeg hadde trent.

Barndomsmeg var livredd menn. Alle store, høye, skjeggete menn (bortsett fra min egen far), som av en eller annen grunn skulle skøye uavlatelig med meg. Dette er et paradoks siden jeg i dag har betraktelig varmere følelser overfor nettopp denne gruppen.

Barndomsmeg syntes det var fryktelig gøy å lure folk. Særlig var det gøy å gjemme bilnøklene til min svært distré far, som gikk fem på hver gang.

Dessuten elsket jeg hester og alle andre dyr. Jeg elsket å gå barbeint, sykle på den (rosa) sykkelen min, leke med venninnene mine (selv om jeg ofte foretrakk min eget selskap) og se film (kino var kjempeeksotisk). Jeg var sjenert, men interessert, jeg var veslevoksen og jålete, jeg var redd og tøff om hverandre.

Litt sånn som nå.

Shades of grey

Jeg er flink til å se flere sider av en sak. Kanskje jeg egentlig burde vært advokat? Eller kanskje ikke. Men min analytiske natur har sine klare begrensninger.

Når det gjelder gutter, for eksempel. Hvis ting ikke skjer på den måten eller i den rekkefølgen jeg i mitt hode synes de burde, så slår jeg av. Praktisk, forsåvidt. Sparer meg for en del hjertesorg. Men jeg glemmer at som oftest er ikke ting svarte eller vite. De er stort sett grå. Gutter er ikke snille eller slemme. De fleste er en blanding av veldig mye mer. Hvorfor lar jeg dem ikke være det?

Så da Soundgarden gjorde comeback spurte jeg. Hva er greia? Jeg trodde dette bare skulle … hvile. Jeg skjønte ikke greia med oss.

Det gjorde ikke jeg heller.

Nei… Plutselig følte jeg meg litt dum. Som om han liksom skulle skjønne alt, ta alt initiativ, være så mye sikrere enn meg.

På sin sindige måte sier han noe sånn som: Kanskje det bare ble jeg trodde at du trodde at jeg trodde og vi….?

Mmmm. Ja, for jeg trodde kanskje ikke at du syntes det var så stas med meg.

Det er ganske mye som er stas med deg. Han smiler skjeggete.

Og da slår hjertet mitt litt fortere, litt hardere. Så merkelig hvordan noen plutselig sier akkurat det du vil høre akkurat på riktig tidspunkt.

Jeg smiler. Han ler og sier at jeg er litt rar.

Veit jo det, da.

Er alle menn boomeranger?

Hvorfor er det slik at ingen menn PERMANENT forsvinner? Du kan slå opp, de kan slå opp. De blir borte. Du kan treffe en mann, ikke høre et knyst på (faktisk) to år eller tre uker – så plutselig gjenoppstår han. Tilsynelatende som en annen fugl fønix, bare ikke like visuelt tiltalende eller mirakuløst (for han døde åpenbart ikke).

Gjør jenter dette? Jeg gjør det i alle fall ikke. Når det er slutt, så er det slutt. Jeg har ingen grunn til å tro at TID vil få meg eller han til å synes at vi to er en mye BEDRE idé enn sist. Her lurer jeg på om det er biologiske kjønnsforskjeller (født sånn eller blitt sånn?). For nesten alle menn jeg noensinne har befattet meg med, synes åpenbart at det er passende å komme tilbake etter ulike tidsintervall. Åh, bare hun får tenkt seg om i to år vil hun sikkert ha sex med meg. Kanskje hun DENNE gangen vil elske meg for evig? Kanskje JEG denne gangen vil elske HENNE for evig? Vel var jeg relativt kjip og slem sist, men det har hun sikkert glemt…

Hva er det? Handler det om kjedsomhet, dårlig hukommelse, latskap, genuin interesse, det uendelige mannelige ego i fri utfoldelse…?

Soundgarden sank i jorda etter den kvelden han aldri gikk. I går, mens jeg ante fred og ingen fare, melder han meg. “Lenge siden sist”, står det eplekjekt. Er det BARE jeg som synes det er litt odd?

Rarere var det selvsagt den gangen en date tok kontakt etter at jeg ikke hadde sett ham eller hørt noe på to ÅR. Jeg husket nesten ikke hva han HET, selv om det raskt kom tilbake til meg da vi møttes, og han kysset meg. Følelsen av å kline med en MANN og ikke en GUTT var mye mer tiltalende etter at jeg hadde blitt to år eldre. Så gjenoppstandelse trenger ikke være kjipt. Det er bare underlig.

Jeg leste Aftenposten nettopp, og en usmakelig tanke slo meg: død er vel den ene tingen som faktisk sørger for at boomerangene mister høyde og fart. Siden jeg ikke bifaller drap gjelder det å være beredt, for de kommer tilbake. Du vet bare aldri helt når, hvor, hvordan eller hvorfor.

I forskningens interesse skal jeg jaggu begynne å spørre.

Ikke bli som henne

Dette er en luretittel. Nå tror sikkert alle at jeg skal skrive om en eller annen kjendis (for tynn), en eller annen reality-”stjerne” (for dum) eller en eller annen med et eller annet.

Det skal jeg ikke. Skjønt, jeg mener at man bør unngå å bli både for tynn og for dum og alt det andre. Men det er ikke det dette handler om.

Husker du Ingerid Sletten? Hun fra Sildejord? Ikke det?

Som nevnt er det utrolig hva som fester seg av lærdom fra skolen. Jeg kan til dags dato ikke huske et fnugg av det som skjedde i o-fagstimene, mens gangetabellen sitter som stemplet i hjernebarken. Spør meg om Æsops fabler – jeg kan underholde deg en time. Dessuten husker jeg også den gangen vi fikk et ufrivillig glimt av pungen til svømmelæreren*. Det var igjen en annen type lærdom. Her om dagen kom jeg imidlertid til å tenke på Ingerid Sletten. Jeg sto foran klesskapet og glodde evneveikt på det. Jeg hadde akkurat bestemt meg for ikke å ha på meg den fine Chole-blusen siden den er så hvit og jeg søler sånn. Plutselig hørte jeg for mitt indre øre:

Ingerid Sletten fra Sildejord
Hadde verken sølv eller gull
Men en liten lue av farvet ull
Som hun hadde fått av sin mor

Hørt den? Da vi sang den på barnskolen snek det seg alltid frem en liten tåre, som jeg hastig tørket vekk. Jeg ville ikke bli avslørt som en tåreperse. Men jeg syntes så innmari synd på Ingerid Sletten! For ikke bare var hun magnlet hun sølv og gull, hun fikk heller aldri glede av luen i farvet ull:

Hun gjemte luen i tyve år, måtte ikke slite den ut. “Jeg bærer den vel engang som brud, når jeg for alteret står.”
Hun gjemte luen i tredve år, måtte ikke skjemme den ut. “Så bærer jeg den så glad som brud, når jeg for Vårherre står.”
Hun gjemte luen i førti år, hugset ennå på sin mor. “Vesle min lue forvisst jeg tror, vi aldri for alteret står.”

Gråter du nå, eller? Moralen er: Ikke spar på alt du har, det er nemlig ikke sikkert det gir deg noen voldsom tilfredsstillelse, snarere det motsatte. Bedre å være fin mens man lever enn når man er død. Det tror jeg Ingerid også mener (nå).

*Må bare understreke at det var et uhell. For alle involverte parter.

Jeg lurer på:

-Hvorfor små barn snakker HØYEST i VERDEN når de har så små kropper (tangeres kun av afrikanske menn på Grønland og den noe mer heterogene gruppen folk-som-snakker-i-mobiltelefon-med-utestemme-selv-om-de-er-inne)?

-Om de som søker på “slike jenter” og kommer hit virkelig leter etter slike jenter (meg) eller om de bare er interesserte i cunnilingus, men sliter med dobbel konsonant?

-Hvorfor de kvinnelige programlederne på p3 høres helt like ut?

-Hvorfor han gamle mannen på tredemølla ved siden av meg i går syntes det var greit å ta av seg t-skjorta midt i treningsøkten. Det var nemlig ikke det for meg.

-Hvorfor enkelte tror at problemet er lepper eller pupper, når det åpenbart sitter et annet sted (ex. hodet).

I’m beginning to look a lot like Freddy…

(håper dere hører den julesangen inne i hodene deres når dere leser tittelen. Det gjorde i alle fall jeg da jeg skrev den)

For noen dager siden våknet jeg med e-k-s-t-r-e-m-t hovne øyne. Haha, tenker du. Den promiskuøse tøtta der, hun har vel drukket eller pult på seg et eller annet.

FEIL! Jeg hade riktignok satt til livs en stor sjokoladeplate kvelden før, men det gjør vanligvis ingenting med verken øyne eller andre kroppsdeler. Kanskje med unntak av rumpa, men hey, hvem ser forskjell?

Uansett. Hevelsen gikk ned. Dagen etter våknet jeg imidlertid igjen med hovne øyne. I tillegg hadde jeg tørre, flassende partier i ansiktet. Det hjelper ikke hvor mye krise- og sos-produkt jeg smører på. De tjukke lagene med krem bare forsvinner. Huden min tørster. Øynene betrakter det hele, hovent. Registrerer at Joda, jeg har sett bedre ut.

Mens jeg venter på at alt skal normalisereres prøver jeg å finne ut om dette kan være en allergisk reaksjon (håper) eller en dødelig/smertefull/kronisk sykdom (frykter).

Oppdatering: Etter å ha testet det fantastiske preparatet HYDROKORTISON kan jeg melde om …en viss bedring.