Kjære dagbok

Jeg husker en rød, med blomster på. En hvit med pusekatt. En liten, tjukk en med mønster i grønt og gult. Det var noen flere, og alle hadde en ting til felles: De hadde lås. En ubrukelig jeg-stenger-ingen-ute-lås, med en bitteliten nøkkel jeg stadig mistet.

Alt var hemmelig. Jeg skrev om hva jeg tenkte, hva jeg gjorde, foreldrene mine, vennene mine, guttene jeg var forelska i. Detaljnivået har forbløffet meg i ettertid, vi snakker middagsmat og hva jeg hadde på meg. I retrospekt ser jeg ikke mange statshemmeligheter der, men det spilte selvsagt ingen rolle. Dagboken var min ventil, mitt hemmelige sted, der kunne jeg være så menneskelig som jeg greide. Jeg kunne være slem, kjip, liten, tøff, svak, lykkelig. Alt jeg ikke turde være hver dag. Min store skrekk var at noen skulle lese den (egentlig var det bare min søster som truet med slikt, men jeg kunne aldri være helt sikker. Mine hemmeligheter var jo åpenbart mye hemmeligere enn alle andres).

Nå har jeg ingen dagbok med lås, men jeg har denne bloggen. Jeg skriver akkurat det jeg vil, det jeg tenker på. Og det jeg gjør. Men jeg synes det er ganske kult, ganske fint, at dagboka anno 2011 har et publikum. Mine hemmeligheter er fortsatt like hemmelige, men noen av dem er skapt for å deles.

Twosome, threesome, lonesome

-Hvordan går det med trekantdramaet?
Jeg har fått uventet besøk av en god venninne, hun sitter i sofaen og spiser muffins, rester fra bursdagen min. Det er særs hyggelig og alt kjennes litt som før, selv om både nye og gamle ting er på gang.
-Jeg tror ikke det er et trekantdrama hvis ingen vet om det utenom meg.
-Et poeng. Venninne strekker seg etter glasset på bordet.
-Men du vet, jeg har ikke dårlig samvittighet. Jeg skylder ingen av dem noe. Selv om Soundgarden… Ja hvis vi begynner å treffes litt mer, snakke litt mer… Vi har aldri snakka om oss. Vi tar det rolig. Og det er greit, men det kjennes ikke som et forhold ennå. Jeg lepjer i meg lunka te, mens jeg får flashback til natta før og umiddelbart gåsehud. Dark deeds. Jeg trekker i grenserermene. Kanskje er det bare litt kaldt her inne.
-Nei, jeg skjønner det. Det er din greie. Du trenger ikke å føle deg kjip heller. Jeg vet ikke hvilken lykkestjerne jeg sto under da vennskap ble delt ut. Det er ingen som dømmer.
-Og jeg greier bare ikke la være å ha sex med… He’s coming AT me, liksom, og da blir jeg bare heeeelt tussete. Jeg kan ikke forklare det engang.
-Det er noe med den tiltrekningen mellom dere…
-Ja, det er sjukt. Og jeg er ikke forelska, jeg kjenner det. Men jeg vil ha ham, liksom, det er som en reell fysisk avhengighet. Jeg er ikke narkoman, men det er på samme måten. Jeg kan slutte, helt til jeg får tilbudet. Da sklir jeg utpå igjen. I går hadde jeg en orgasme som varte i ti minutter. Jeg tror jeg er redd jeg ikke skal få noe lignende med noen andre. Jeg vet jeg må kutte ut. Men det er så vanskelig. Han er mitt absolutt svakeste punkt. Og han vet det ikke engang.

-Det er vel kanskje like greit, kommer det tørt fra min venninne.
Vi ler.
-Og du finner ut av det. Hun høres nesten sikker ut, og jeg tror i akkurat det øyeblikket at mitt selvkreerte guttedrama løser seg til alles tilfredsstillelse. Jeg har jo allerede fått min.

Dermatologisk regresjon

En gang i min grønne ungdom var det noen som beskrev årsaken til kviser som prosessen der “all ondskapen skal ut”. Svært pedagogisk, selvsagt, å si slikt til et lettpåvirkelig pikebarn. Av en eller annen mystisk grunn husker jeg det fortsatt – skjønt, jeg har glemt hvem som sa det (hva er det med hva vi husker? Jeg kan ennå huske de mest trivielle ting fra sikkert 20 år tilbake i tid, at jeg svarte feil i en time på barneskolen eller da 20 år gamle meg sa takk i stedet for værsågod til han kjekke gutten i baren. Hvorfor? Hvorfor?).

Uansett. Jeg har fått en del kviser i det siste. Og det er jo kjekt når man har passert 30, at den ene tingen man i alle fall burde slippe – tenåringshud – er på retur. Så ubrukelig! Jeg er svært lite imponert over hormonene mine for tiden. Hva er det de tror de driver med? Men så kom jeg til å tenke på dette med ondskapen (lurer forresten på om det var mamma som sa det? Hun pleier jo å si ting jeg ikke vil høre). Er det derfor? Er jeg inne i en renselseprosess der jeg renses for alle lyter? Hvis så er tilfelle kan dette ta tid.

En annen mulighet er selvsagt at kvisene skyldes de mengder kaker jeg har satt til livs de siste ukene.

Musikken som hjalp

Jeg løp 10 for Grete på søndag, med slitne muskler (ikke tren styrke før et sånt løp) men med reelt pågangsmot. Da det var rundt to kilometer igjen hadde jeg lyst til å kaste opp. Da skjedde to ting:

-En liten sprett av en fyr løp opp på sida av meg og ga meg thumbs up og et stort smil

-Jeg så klokka på Jernbanetorget, og kunne konstantere at jeg sprang vilt mye fortere enn jeg trodde

Og her er musikken som hjalp meg fram:

Perfekt åpning: Graceland

Litt tøffere: Raise your glass

Finne steget: Walk Through Walls

Klar som et egg: I\'ll be Ready

Blir litt forbanna: Va Fangool

Gønne på: Weekend

Heve moralen (vondt nå): Don\'t Stop Believing

Tøff: I Like You So Much Better When You\'re Naked

Tøffere: Slukk Meg

Good Vibe: Waka Waka

Mer adrenalin: Basket Case

Tunge, tunge bein, men elsker Pulp så jeg sprang litt til: Common People

Og i mål!

Dagene derpå

De er ikke nødvendigvis vonde. Tvert i mot har de vært bedre. I helga har jeg gjort en ting jeg egentlig ikke turde, og en ting jeg virkelig ikke burde. Dessuten har jeg hatt mye bra folk rundt meg og hatt det fint alene. Jeg har spist masse kake og fått mye fint.

Og jeg sprang en utmerket 10 km på søndag og gjorde meg selv stolt. Halvmaraton til neste år.

I natt har jeg hatt mange rare drømmer. Da jeg våknet sa han jeg våknet med jeg har drømt helt sinnsyke ting i natt! Kanskje det er senga mi, eller bare oss to sammen.

Siden det er mandag og jeg er så støl at hver eneste del av kroppen min gjør litt vondt, blir det øregangmassasje:

Fredagsbluesblogging

Det er fredag kveld og jeg sitter hjemme i noe så utstudert sjaskete som en treningsbukse (har ikke trent) og en Ed Hardy t-skjorte (har ikke kjøpt men fått). Jeg har investert i ny te som jeg sitter og drikker av, mens jeg angrer på at jeg spiste den siste cookien. Men teen er god. Et godt kjøp.

I stedet for å gjøre spennende ting i Oslo-natta har jeg vasket gulvet. Jeg har dessuten bakt store, seige cookies. Ikke primært til meg selv. Men til gjestene mine i morgen. Jeg fyller år og skal ha et lite selskap. Det er viktig å by gjestene sine noe. Dessuten er det moro å bake. Særlig når jeg kan smake på deigen.

Jeg er i et litt underlig humør. Jeg er litt deppa. Jeg vil ikke bli 31. Altså, jeg vil heller bli 31 enn alternativet, men jeg vil bare stå stille litt. Kanskje jeg da tenker litt mindre på at eksen min gifter seg i morgen. På bursdagen min. Det er litt rart, litt komisk. Litt sårt. Han får en del av dagen min han ikke trengte å ha.

Jeg har jo truffet en ny mann. Hvorfor er jeg uglad? I går holdt han hånda mi for første gang. Presenterte meg for kompisene sine uten å stresse. Jeg jubler inni meg av sånt. Vi kom et skritt videre, på en måte. Og jeg vet han er her igjen om et par dager. Han forsvinner ikke, som jeg trodde han kanskje skulle. Han er der, han ser meg, han stryker på meg. Vi blir kjent, sakte. Han gjør meg litt roligere.

Men han som forsvant kommer stadig tilbake. Det plager meg. Enda jeg vet hva han vil, vet hva han kan gi (ikke så mye). Likevel klarer jeg ikke si fra. Han ringer meg. Ber meg med på mer enn bare sex. Jeg kan ikke, men sier ikke at jeg ikke vil. For innerst inne vil jeg. Et sted langt inni meg kjenner jeg et basalt behov etter ham. En gang tok han så stor plass, at da han ble borte fikk jeg aldri helt fylt det med noe annet. Noen andre. Det er farlig for meg at han er her igjen.

Jeg tenker mye på jobb. Mye. Mer enn på menn, tro det eller ei. Hadde jeg bare jobbet like mye som jeg hadde tenkt på det ville ting sett noe annerledes ut. Jeg trenger bare at ting flyter litt lettere snart. Jeg har trått vannet i over tre år. Jeg er så sliten.

Alt ser sikkert bedre ut i morgen. Jeg tror på det.

Teori og praksis

I går var jeg på Elvelangs i fakkellys. For dere som ikke bor i Oslo er det et arrangement som går ut på at det er satt ut fakler langs Akerselva og underveis er det underholdning i form av sang, dans, akrobatikk og de obligatoriske flamme-slukerne/-blåserne/-kasterne. Det har begynt å bli en tradisjon i høstmørket og jeg applauderer initiativet.

Høres fint ut?

Ja, i teorien er det stas. I praksis er det ikke det samme. I går var det for eksempel rundt 1 milliard mennesker langs elva, som jo er oppsiktsvekkende siden det ikke bor mer enn fem millioner i hele Norge. Jeg gikk i kø, snublet og ble dyttet.

Høres kjipt ut?

Jeg liker ikke å bli dyttet. Men jeg liker å gå hånd i hånd med Soundgarden, kysse under broer og fnise når det ikke passer. Det sto ikke i programmet, men det var sånn det var.

Praksis vinner.

Either. No, or.

Jeg stjal denne fra travle og trivelige AM (dette er jo antagelser, men jeg pleier å ha rett).

Bok eller magasin
Bok. Helt klart. Selv om jeg synes det er gøy å lese blad når jeg venter på noe/n kjøper jeg aldri sånt sjøl. De går så fort over.

Kompis eller venninne
Venninner. Jeg er ei jente-jente. De gutta jeg refererer til som kompiser er enten bekjente eller eks-flammer som fortsatt har litt lyst til å pule.

Kjole eller bukse
Kjole. Jeg går med bukser også, såklart, men jeg er en kjolejente.

Løst hår eller i strikk
Hmmm. Jeg sparer håret mitt, så jeg liker egentlig å ha det løst. Men det blir mye flette, hestehale og oppsatt også. Jeg pleier ikke å vaske håret så ofte (nei, ikke fordi jeg er sjuskete, men fordi jeg har hørt at det er bra. Dessuten gjør Nigella det. Og jeg er så begeistret for henne. Som dere ser holder jeg meg heller ikke for god til å lese nettugavene av slike blad jeg ikke kjøper…!)

Kaffe eller te
Jeg er veldig glad i (god, grønn) te, men jeg er en kaffe-elsker. På min hals.

Sminke eller ikke
Sminke. Jeg sminker meg ikke for å gå på trening eller noe, men sminke er en del av morgenritualet, før jobb. Jeg føler meg freshere.

Billige eller dyre klær
Jeg legger helst penger i kvalitet. Jeg kjøper ikke klær så ofte heller, bare hvis jeg trenger noe, eller forelsker meg.

Fredag eller lørdag
Det er noe med fredag ettermiddag som er helt fantastisk. Og fredag morgen også, i grunn.

Pyntet eller casual
Begge deler. HVis du spør andre vil de sikkert si overpyntet. I dag sa en kollega at jeg spredte glede med måten jeg kler meg på. Fint sagt! Jeg går i kjoler og høye hæler på jobb, men også jeans og joggesko. Men er generelt mer pyntet enn en gjennomsnittlig nordkvinne, jeg ser den. Jeg er ei jåle, og jeg er stolt av det!

Gulost eller hvitost
Hvitost. Jeg er da nordlending.

Gå eller kjøre bil
Jeg elsker å kjøre bil (vel og merke alene og på bygda). Men jeg tror nok jeg sier gå. Sånn til vanlig her i Oslo, i alle fall.

Letttbrus eller sukker
Jeg drikker veldig lite brus, og hvis jeg gjør det er det farris eller Pepsi Max.

Brød eller knekkebrød
Spiser mest knekkebrød, men godt, nybakt grovbrød er noe av det beste som fins!

Nytt eller gammelt
Gammelt. Neida, jeg liker nye ting også, for all del. Men jeg finner stor tilfredstillelse i kule vintage-kjoler og gamle møbler.

Når jeg blir stor

Hva vil du bli når du blir stor? Selv om jeg ikke blir stort større enn jeg er så har folk sluttet å spørre. I stedet spør de hva jeg skal gjøre “etterpå”. Jeg pleier å le og si at jeg skal skaffe meg et ærlig arbeid. Ja, hva er det? spør de. For endelig kan de tvinge meg til å si noe konkret, ikke bare masse akademisk trallala om hva jeg egentlig skriver avhandling om.

Livet mitt, slik jeg ser det i dag kan deles inn i FA og EA. Før og Etter Avhandling. FA var bra. Bekymringsløst, liksom. Nå, som jeg er snart ferdig er alt jeg ofte greier å tenke på den eksplosive gleden jeg kommer til å kjenne når det er over. EA skal bli enda bedre.

Men jeg må jo svare, så jeg sier jeg vet ikke. Det kan være så mangt. Jeg tror jeg kan trives med mye. Ja, sier de da. Det er viktig å trives. Men du må jo bruke doktorgraden din til noe! Må jeg? Kanskje den aldri blir fullført, kanskje den ikke blir godkjent. Jeg øver meg på worst-case scenarioer og prøver å huske at hva vi gjør ikke er hvem vi er.

Når jeg blir stor vil jeg glede meg til å gå på jobb. Og jeg vil – med all respekt – aldri, aldri bli forsker.

Et skjeggløst kyss, nei fysj og fysj

Jeg vet ikke hvor mye Wenche Foss klinte da hun sang En herre med bart. Men jeg kan i alle fall informere om at veldig mange skjeggete kyss gir ulekre kviser og rød hake.

Vakker hilsen fra kontoret