Om fnisete førtiåringer og avskjed på grått papir

Så jeg sender en e-post til denne Old Man River etter date nummer to. Der skriver jeg at han er en fin fyr, men ikke for meg. Vi har ikke den type kjemi, legger jeg til. Og det har vi ikke, men det koster meg litt å sende den mailen likevel. Hva gjorde vi før mobiltelefonen, dere? Før e-post? Før vi upersonlig kunne avvise til høyre og venstre uten fare for øyekontakt eller ubehagelige scener? Jeg kjenner at jeg plutselig er takknemlig for at jeg gikk rundt med kronisk brustent hjerte fra jeg var 14 til 17 (da jeg ikke hadde mobil), i stedet for å være den som skulle dumpe. Husker forresten å bli dumpa via en kamerat en gang. Hmpf. Det må vel være ekvivalenten til dagens sms/mail/face-dumping.

Uansett. Jeg får ingen respons fra OMR, men det er helt greit, ingenting å svare på. Helt til det i går tikker inn Vi kan godt treffes noen ganger til, for å se om det er noe der. Men det er opp til deg.

Indeed. Det foresvever meg at jeg allerede har sagt at jeg ikke er interessert. Jeg har liten tålmodighet med idioti. Og jeg får litt lyst til å bli slem. Dette er en fyr som på siste date (hysterisk fnisende) kunne opplyse meg om at han hadde funnet det-du vet. Som om det var noe unevnelig, f. eks. at jeg uforvarende hadde plassert min halvmeterlange strap-on-dildo på kommoden hans. Det var i virkeligheten en helt uskyldig truse* jeg i farta ikke fant i et virrvarr av sengetøy da jeg skulle gå. Lugna ner dig. Du er førr.

*En truse jeg for øvrig nå anser som tapt, ofret på The Alter of Casual Sex