Type O negative

Jeg hadde sittet på en balkong i den kondisjonerte delen av byen og akket og oiet over det fine været, drukket litt øl og sladret om gutter. Med andre ord, jeg hadde hatt en fin liten kveldsstund med en venninne. Jeg hadde ikke tenkt å ødelegge den ved å pese meg hjem på sykkel og bestemte meg for banen hjem. Vanligvis forbinder jeg sykkel på buss eller bane med knarkere som ustøtt insisterer på offentlig tyveritransport, men denne kvelden var det altså meg – med rent mel i posen og gyldig billett. Allerede på første stopp oppdaget jeg noe rart. De som satt like ved sendte meg rare blikk. Ikke hyggelige, ikke slemme. Men… rare. Jeg så rundt meg, så ned på toppen min, hadde jeg sølt noe? Kanskje hadde jeg noe i ansiktet? Men blikkene gikk lengre opp. Til min store forbauselse så jeg at det dryppet fra hånda mi. Blod. Jada, rødt, friskt, type 0, dryppet taktfast fra ringfingeren min og ned på gulvet.

Fascinerende hvor mye blod som kan renne fra en liten finger. Og ikke gjorde det vondt heller!

Jeg tok fingertuppen i nærmere øyesyn, og så at jeg hadde på mystisk vis greid å flenge den opp ganske reelt. Synet av blodbadet gjorde meg med ett svimmel og kvalm, og kombinert med en ustødig sykkel, en stor bag og vaklende sjøbein begynte jeg utvilsomt å ligne en narkoman sykkeltyv selv.

For en gangs skyld hadde jeg både kleenex og plaster i bag-en, og jeg fikk stoppet blodoverføringen til t-banen. Da jeg sank blodfattig ned i sofaen hjemme tiltok blødningen med ny styrke (igjen – fascinerende hva som kan komme ut av en enkelt liten finger) og jeg skjønte verdien av å ha førstehjelpsskrin hjemme. Det står øverst på handlelista mi.

Slike dater (16)

Jeg har vært på en voksen date. En voksen date inkluderer ting som a) en voksen mann, b) kaffe, ikke cocktails c) aktivitet. Og med aktivitet mener jeg ikke sex.

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg setter meg selv i disse situasjonene. Jeg er litt lei av menn akkurat nå. De vil ikke ha meg, så vil de ha meg, de har problemer, de vet ikke, vil ikke, kan ikke, orker ikke. Men når jeg møter en hyggelig fyr som spør etter nummeret mitt, så sier jeg ja. Nå han ringer og ber meg med på søndagstur, så svarer jeg “gjerne”. Jeg er genetisk indisponert til å si nei. Man vet jo aldri, selv når man egentlig vet.

Vi gikk tur og snakket om sommeren. Om musikk. Han var kjekk. Og voksen. Han hadde kokt kaffe og kjøpt jordbær, og vi satt på en benk i en park- Han var høflig og interessert. Men, du vet – ikke interessert nok. Og det var ikke jeg heller. Jeg var lettet da jeg gikk hjem, alene. Og jeg trøstet meg meg haiketeorien og det faktum at jeg tiltrekker meg stadig færre idioter.

Oh joy

Jeg har gjort en oppdagelse, ja jeg vil nærmest kalle det en nær-religiøs vekkelse. Jeg har oppdaget bloggen

Joy the Baker. La meg bare si: Oh Joy!

Mat- og tekstporno galore! Jeg har siklet meg fram til følgende tre oppskrifter jeg skal prøve. Først. Det er faktisk litt sånn at jeg håper det kan regne litt, sånn at jeg kan være inne og bake med god samvittighet.

Jaja – her er mine tre utvalgte:

Brownies med peanøttsmør og saltkringler

Bananbrød med peanøttsmør

Veganske sjokolade-cookies

Jeg vinker i dette øyeblikk farvel til den slanke linje. Vi ses kanskje til høsten en gang.

Ta-daaa!

Browse litt her, stjele litt der, lete i gamle bilder, snekre, klippe, lime, lagre. Og “vips” har jeg blitt ny. Sjelden jeg ber om tilbakemeldinger, men … er det fint? Irriterende? Bedre, verre, mykje det samme?

Status

Jeg brygger på opptil flere interessante, morsomme og poengterte innlegg som ikke bare handler om gutter. Menn. Guttemenn. Dessverre står det dårlig til med den type forløsning om dagen, og jeg skal i stedet prøve å flikke fram et nytt design. I anledning full systemoppdatering på jobb vil vekten i meg at det skal være balanse på den private datafronten også.

For noe tull.

Det som imidlertid er veldig reelt er:

Jeg har fullstendig dilla på følgende miks: Cottage cheese, blåbær og vaniljeyoughurt. Med litt sukker. Ja, jeg vet det er erstatning for kaker og boller og sjokolade, men det hjelper, det hjelper.

(Akademikere bruker også bikini og vil se bra ut i dem)

Det er kun dager til jeg reiser over land og sjø for å komme hit. Og hit.

Det er sommer.

Mye skal skje, men jeg er … rastløs.

Oops, I did it again…

Etter en serie avslåtte tilbud, gjorde Fortiden sitt inntog igjen. Jeg har eplekjekt sagt til alle jeg kjenner at klart jeg skal ta en prat med ham og selvsagt skal det ikke skje igjen.

Men plutselig sitter man uten planer en kveld, og plutselig ringer han akkurat når man tenkte det hadde vært koselig. Da sier man ikke nei. Da sier man ja, bare kom innom.

Og det er svett og fint og kama sutra i praksis. Og han overnatter uten at det er et tema. Og det føles ikke som et tema, men helt fullstendig normalt. Og det er det skumle – det er slett ikke normalt. Vi skulle ikke ta opp den tråden. Men den ligger der, og det er så enkelt, så enkelt. Vi prater, vi ler, vi puler, vi spiser. Han kysser meg når han går og jeg får meg ikke til å si et eneste av de ordene jeg vet jeg burde si.

Til meg selv sier jeg bedre lykke neste gang, jenta mi og drikker et lite glass vin midt på blanke formiddagen.

I was only for your very space

Bon Iver gir deg Calgary gratis. Det bør du benytte deg av, siden det er det fineste, fineste jeg har hørt på veldig lenge. Den setter seg fast i brystet og beina og blir der.

don’t you cherish me to sleep
never keep your eyelids clipped
hold me for the pops and clicks
I was only for the father’s crib

hair, old, long along
your neck onto your shoulder blades
always keep that message taped
cross your breasts you won’t erase
I was only for your very space

hip, under nothing
propped up by your other one, face ‘way from the sun
just have to keep a dialogue
teach our bodies: haunt the cause
I was only trying to spell a loss

joy, it’s all founded
pincher with the skin inside
you pinned me with your black sphere eyes
you know that all the rope’s untied
I was only for to die beside

so it’s storming on the lake
little waves our bodies break

there’s a fire going out,
but there’s really nothing to the south

swollen orange and light let through
your one piece swimmer stuck to you

sold, I’m Ever
open ears and open eyes
wake up to your starboard bride
who goes in and then stays inside
oh the demons come, they can subside

De gamle er eldst

I går skulle jeg egentlig på Norwegian Wood for å se Patti Smith. Hun rocka Orange scene på Roskilde i fjor og det fristet til gjentakelse.

Men siden jeg IKKE er eldst feiga jeg ut på grunn av regnet, dro på kino og hjem for å høre Horses.

Jeg angrer litt i dag.

Slike dater (15)

“Hvis du har glemt hvor kjekk jeg er, se etter knallblå converse”

“Hvis du har glemt hvor fin jeg er, se etter ei dame som glor på føttene til folk”

Sånn kommuniserte daten min og jeg før vi møttes over øl og vin på en varm, fuktig oslokveld. Jeg hadde ikke det minste lyst. Jeg var sliten og tung i kroppen. Jeg ville helst være hjemme, se på SATC, drikke iste sammen med en sjokoladeplate, ikke gå ut sammen med en mann. Men har man sagt a får man prøve og si b. I stedet for trygg sofahavn fleska jeg til med litt ekstra deodorant og lipgloss. Og sykla mot byen.

Det var etter en sånn kveld. Vi skulle drikke og vi skulle glemme. Så vi inngikk et veddemål, jeg og venninna mi. Vi skulle kline med noen før vi gikk hjem. Sant og si glemte jeg hele greia, helt til jeg plutselig så henne kysse en av froskene som aldri ble til noen prins. På tide å stikke hjem, tenkte jeg. Motløs og nedfor og full av savn og for mye vin. Men det hender gudene kaster et bein til meg, og denne gang kom det i form av en ung, freidig guttemann som stjal en røyk til meg og fikk meg til å le. Da han ga meg visittkortet sitt tenkte jeg ikke at jeg ville se ham igjen. Men så fløy det en faen i meg.

Og i går satt han der, rett overfor meg. Like kjapp og til stede som jeg husket, kanskje litt mer nervøs, men også en god del mer edru.
-Jeg synes det er viktig å gå litt utenfor komfort-sona, si, du vet, sa jeg. -Det var derfor jeg ringte.
-Det er så kult, jeg er helt enig. Gjøre ting som er litt skumle. Det er ikke ofte jenter ber meg ut, liksom. Det er så tøft at du gjorde det.

Tre timer fløy avgårde. Vi snakket om hva vi gjør og hvorfor. Vi snakket om folk på bussen og de som satt ved nabobordet. Om klining og forskjellen på gutter og jenter. Og da han fulgte meg til sykkelen min var jeg glad for at sjokoladen hadde fått ligge i fred hjemme. Det kommer tidsnok kvelder der den er mitt eneste selskap.

-Få et kyss.
-Ja, det blir bare et kyss, nå har jeg prestasjonsangst.
-Du skulle aldri sagt du var så innmari god til å kline.
-Jeg vet, sa jeg og lo.

Så kysset vi, litt mer enn bare litt. Det var fint og passe akkurat da. Jeg trengte å treffe en ny mann med nye tanker, en som ikke bare gjentar de samme mønstrene som før. En som bryter mine. En bra fyr som ler av seg selv og som gir meg troen på at det er flere som ham der ute.

Risky business

Jeg skal på date med en fyr jeg ikke vet noe om bortsett fra to ting:

Han har skrevet èn utrolig vittig e-post.

Han har skrevet èn utrolig fjern sms.

Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?