Encore

-Kuk fordriver kuk. Det kom skråsikkert fra en venninne med alternativ trøstestrategi.
-Sikker på det?
-Klart det. Du flytter fokus, får noe annet å tenke på. Trust me. Det er bare å hoppe i det.

Jeg kjente meg ikke overbevist. Og etter den første bevende byturen etter El Grande Vraking – enda mindre. Jeg så mange menn der ute, men ingen tiltalte meg. Det er spesielt. Jeg blir stort sett alltid litt betatt, selv om det bare varer fem sekunder.

Dessuten er det jo ikke sånn at kuk alltid er tilgjengelig når man trenger det. Det er ikke som å bestille pizza. Ikke i min verden, heldigvis.

Men det er noe med ensomme, småskjelvende søndager som er fortvilende, demoraliserende til og med. På sånne dager burde manneklemmer skrives ut på blå resept. Så da jeg fikk en uskyldig utseende melding fra fortiden, for tiden innom byen, ble jeg likevel litt interessert. Mot bedre vitende, selvsagt. Det er veier man ikke nødvendigvis bør gå om igjen.

-Han vil drikke kaffe. Jeg ser på venninna mi og øyenbrynene hennes spretter opp et par hakk.
-Kaffe. Er det det de kaller det nå?
-Jeg tror de har kalt det kaffe ganske lenge. Jeg pleier jo å si en øl, men det er litt mer rett på sak. Alkohol, ikke sant. Eller kanskje kaffe bare er kaffe? Jeg så ned i koppen min der den siste skvetten for lengst hadde blitt kald.
-Tror du virkelig det?
-Nei.

Så jeg kan vel ikke si at jeg intetanende kastet meg inn i noe. Jeg bestemte meg for å se ting an. Og etter en time i selskap med the crush&crash fra noen år tilbake visste jeg at det ikke var noe å være redd for. Jeg kjente meg overhodet ikke forelska. Dog svært interessert i fysisk samkvem. Den sjenerte jenta i meg fikk likevel ikke helt til å rive klærne av mannen sånn med en gang. Så i stedet drakk vi kaffe. Pratet. Så en dårlig film og kommenterte og lo uavbrutt. Venninna mi ringte og spurte om jeg ville være med ut å spise spise middag. Jeg kunne jo ikke det. Det lå noe i lufta som jeg ikke ville avbryte. Samtidig som jeg ikke kunne si jjeg venter på puling her, kommer om en time.

Men til slutt begynte jeg å tvile på min egen dømmekraft – kanskje han ikke vil pule, kanskje var kaffe kaffe og han vil bare være venner. Det begynte å minne om venninneheng, bortsett fra den distraherende fysikken til han ved siden av.

Vi spiste og jeg tenkte hva i helvete er dette, må jeg stikke uten? Men så. I en ganske nøyaktig reprise av en fordums date var det plutselig bare å lene seg litt tilbake, så skjedde alt av seg selv.

Så takk gud for sex med lyset på, for godt brukte biceps og harde magemuskler. For lepper, tunger og hender. For utallige treningstimer og upåklagelig teknikk. Takk for tiltrekning. Takk for mirakelet menneskekroppen. Og takk for nybarberte legger når det trengs som mest.

Søndagssysler

Hva gjør hjerteknuste, bakfulle jenter på søndager med sol og regn?

De kan spise is i senga.

De kan for eksempel finne på å sykle en tur i sola. Og treffe venner til kaffe mens det regner.

Og de kan ende opp med å oppsøke gamle flammer etter at det ha blitt mørkt…

The cheese stands alone

Vi hadde vært på en hyggelig fest, hadde drukket altfor mye vin og var skjønt enige om at vi trengte mer. “Vi” er jeg og en venninne, som kanskje ikke er dumpa, men som absolutt trenger å glemme noen. Problemet med å glemme noen i Oslo er at utelivsradiusen er så liten at man ikke kan gå noe som helst slags sted uten å snuble over gammelt nytt. Da vi fnisende går opp Pløens gate ser jeg han jeg ikke vil se i køen utenfor Mono og hjertet mitt krymper en størrelse.

Vel plassert blant andre hipstere på en bar ikke langt unna kunne jeg konstantere at jeg ikke har vært skikkelig singel på byen på svært, svært lenge. Venninna mi har draget og jeg observerer med interesse. Hver eneste gutt som kommer bort til meg er enten for høy, for lav, for dum, for cocky og jeg klamrer meg til halvliteren som om den var en livbøye, mens frykten stiger. Da venninna mi begynner å kline med fyren ved siden av griper jeg meg i å speide etter ham jeg savner. Kanskje han står i køen. Kanskje han kommer innom. Kanskje han savner meg.

På sånne kvelder hjelper det ikke med morsomme menn som bøffer røyk til oss begge. Som tøyser og tuller sånn at jeg faktisk må le litt. Da han gir meg kortet sitt og ber meg ringe vet jeg at det ikke kommer til å skje. Og jeg reiser meg, gir ham en klem, og går i den lyse Oslo-natta. Før jeg kommer til Brugata triller tårene og jeg må sette meg ned, hente meg inn, ta meg sammen.

Jeg kjøper en is, finner en taxi. Jeg gråter hele veien hjem, uten en lyd og håper at sjåføren ikke skal bry seg. Han kjører meg til døra uten et ord, jeg betaler, takker og låser meg inn.

Hele veien opp til fjerde etasje gråter jeg. Mest av savn, litt av lettelse: snart hjemme, trygghet, bare meg. Når jeg endelig er hjemme der ingen kan se meg føles det ikke bra, bare ensomt. Jeg ser på telefonen min, jeg vil ringe ham, si jeg savner deg, jeg savner deg. Jeg savner deg.

I stedet sovner jeg med sminken på i det sola går opp.

Min liste

Jeg kom opp for å få litt luft. En liten pustepause fra guttehælvete. En liste jeg stjal fra Elsa og oversatte helt selv.

Navn: Det holder jeg for meg selv
Piercinger: Ingen. Men jeg har hull i ørene, hvis det regnes. Og jeg har hullet både nese og øyenbryn i min ville ungdom.
Tatoveringer: Ingen.
Lengde: Det står 155 i passet mitt, men det er vel gjerne heller 153.
Skostørrelse: 36. Men jeg har noen mindre au.
Hårfarge: Mørk kommune egentlig, men ingen vet jo det… Håret mitt har vært mørkebrunt siden jeg var 15. Mye crappy farge før, men nå er jeg voksen og vil ha sunt hår som skinner, pris ingen hindring. Hilsen og takk til Inoa og frisøren min.
Fregner: Ja, sol=fregner på meg
Motto: Det har jeg ikke. Men jeg sier “det vil helst gå bra” overraskende ofte.
Forelska? Ja. Nei. Eller med nylig knust hjerte.
Ønsker du at du bodde et annet sted? Jeg skulle gjerne hatt en litt større leilighet med balkong, men bortsett fra det er jeg ganske fornøyd.
Synes du at du er attraktiv? Ja. Jeg gjør jo det, selv nå.
Hvilken shampo bruker du? Akkurat nå er det Aveda.
Hvilken parfyme bruker du? Flere, men mest Chanel Chance eau Fraiche.
Hva du redd for? Uvillet ensomhet. Å ikke ha jobb. Å miste håpet. Også er jeg ganske redd for å dø.
Liker du å vaske? Overhodet ikke. For et dumt spørsmål. Men jeg liker veldig godt resulatet.
Liker du berg- og dalbaner? Ja, det kan være gøy, men jeg oppsøker dem ikke spesielt.

Siste…
Filmen du leide? ”Coco før Chanel” men jeg har ikke sett den ennå.
Filmen du kjøpte? En samleboks med Meryl Streep-filmer fra Play.com.
Låten du hørte: Things have changed med Bob Dylan
Låten du lastet ned? Jeg kjøpte denne på Itunes sist.
Personen du ringte? En venninne.
Personen som ringte meg? En student som trengte råd.
TV-program du så? Så True Blood på 17. mai med litt for høy promille.
Person du tenkte på? Akk. Han jeg ikke fikk.

Favoritt…
Låt: Mange. Vanskelig. .
Ting å gjøre: Være med venner. Le. Kysse. Blir holdt rundt, særlig hvis det er et element av løfting der også.
Sport: Jeg er ingen sportsperson. Mens dans er kult. Og stuping og sånt.
Drikk: Med eller uten alkohol? Med: Chablis, prosecco eller en riktig god cocktail. Uten: Vann eller farris. Eller sånn obskønt dyr eplemost fra Ringe. Ringdal? Ringhus?
Klær: Alle klær som får meg til å føle meg fin. Den nye DVF-kjolen min for eksempel. Ting som passer og sitter bra. Det er ikke mange uformelige t-skjorter i klesskapet mitt, for å si det sånn.
Film: Kommer an på sjanger. Men. Språkets hemmlige liv. Away from her. Lost in Translation. Hjortejegeren. When Harry Met Sally. Mye Tarantino. Mye Cohen-brødre.
Bil: Nope. Det blir lenge til.
Serie: Jeg sørger fortsatt over Six Feet Under. Sex and the City. Av nye ting er jeg veldig glad i Big Bang Theory. Elsker Sheldon, men er ganske svak for alle i grunn.

Har du noengang…
Grått på grunn av en gutt? Utallige ganger. Gjør det stadig vekk.
Grått på grunn av en jente? Venninner… Det er vel ikke mange. Jeg har alltid hatt fine venninner. Men jeg krangla mye med søstra mi før, så det har vel vært noen tårer der.
Løyet for noen? Å ja.
Vært i slagsmål? Nei. Eller kanskje jo med søsteren min da vi var små. Mye lugging og klyping, lite knyttnever.
Blitt arrestert? Nei. Men jeg har fått bot.
Truffet noen fra Internett IRL? Nei. Jeg var en gang en uke på Sukker og det holdt. Men jeg tenker av og til at det sikkert hadde vært hyggelig å møtt noen av disse bloggerne som virker innmari bra.

Antall…
Ganger du har vært forelska? Ganske mange. Jeg blir jo småforelska veldig ofte, men av de jeg husker… 8? Ti? I hvert fall.
Ganger du har fått hjertet ditt knust? Fire. Fem. Kanskje flere.
Hjerter du har knust? Fire. I alle fall som jeg vet (og da mener jeg grusing)
Jenter du har kysset? Ingen. Aldri. Vet ikke helt hvorfor, det er åpenbart noe alle har gjort utenom meg, og det er litt pussig, siden jeg anser meg selv som ganske frigjort. Kanskje jenter ikke vil kysse meg? Jeg føler intet behov for å kysse jenter, selv om jeg har en og annen woman crush.
Personer fra grunnskolen du fortsatt har kontakt med? Ja, jeg har kontakt med noen og spesielt en veldig god venninne har jeg kjent siden dengang. Hun er fortsatt en av de beste.
Ganger navnet ditt har vært i avisen? Hm. Faktisk en del ganger. Jeg kan nesten ikke si hvorfor. Og i ulike sammenhenger, selvsagt.

Siste…
Boken du leste? Få meg på for faen av Olaug Nilsen. Morsom. Nå leser jeg selvsagt Marian Keyes for å stable meg på beina igjen.
Personen du fikk e-post av? Han nye som aldri ble noe mer enn det.
Personen du fikk brev av? Akk. Kjedelig brev fra… Obos, kanskje? Eller Postbanken? Nei, det var fra Politiet, jeg har anmeldt et sykkeltyveri.
Personen du fikk sms av? En venninne som ville trøste.
Gangen hele familien din spiste middag sammen? I jula.
Tingen du kjøpte? Søte sko på Løkka på søndag.

Selvutvikling

Jeg er, som før nevnt, ingen spesielt raus person. Særlig ikke mot ekser og eks-interessenter. Det er min overlevelsesstrategi. Jeg diskuterer gjerne hvorvidt den er god eller ikke (mest sannsynlig ikke), men siden det tar tid å lære en gammel hund (meg) nye triks (tilgivelse), så aksepterer jeg at det er meg.

Uansett.

Ikke før hjertet mitt ble grusa av han nye fikk jeg en e-post fra en eks. Vi har hatt kontakt i all vennskapelighet en stund, og selv om han innimellom føler behov for å si at han savner meg er ikke det noe jeg henger meg opp i all den tid han har fått ny kjæreste. I e-posten kunne han fortelle at han:

a) har mye å gjøre som vanlig (kan jeg bare si at jeg er så LEI av å høre at folk har det travelt? Hva skjedde med oppdateringer? Alle har det travelt. Alltid. Jeg driter i alt det som er det samme. Fortell meg noe jeg ikke vet, goddamnit). Og

b) han skal gifte seg.

Det var jo litt… rart. Nå er det jo ikke slik at jeg selv ønsker jeg kunne gifte meg med ham. Men, for en nydumpa dame er det lite som er så demoraliserende som å høre hvor sinnsykt lykkelige og etablerte alle andre er. Særlig ekser.

Jeg tenkte å la være å svare, eventuelt go ironic. Men så ombestemte jeg meg. Kanskje jeg skal prøve å unne ham dette? Jeg var jo på et tidspunkt veldig glad i ham. Som tenkt så gjort. Jeg tok the high road. Gratulerte – med utropstegn. Og spurte til og med når bryllupet skulle stå. As if I give a shite. Men det hjalp litt. På samme måte som det hjalp litt å sende en voksen mail til “han nye” (ok, heretter “han gamle”) og si at jeg fikk sånn pænnik da jeg så ham på søndag at jeg ikke greide å si hei. Men at jeg sikkert kommer til å gjøre det neste gang.

Imponerer jeg noen med dette? Jeg imponerer meg selv, i alle fall. Jaggu.

Dere, altså

Det er dagboka mi, dette. Men det er bedre enn en dagbok fordi dere leser den og sier kloke, rare, kule ting.

Og nå, mens jeg driver og skraper meg selv opp til vanlig form, sier dere så mye fint at jeg innimellom begynner å grine. Og noen ganger må jeg le når dere er fandenivoldske og morsomme. Også blir jeg litt stolt fordi en av mine favoritting er at jenter er rause mot hverandre. Og jeg burde kommentert hver og en kommentar. Kanskje jeg gjør det også når jeg har fått hodet litt mer over vannet. Foreløpig er det nok å skrive, lese, spise, trene, stå opp – alt det vanlige, bare med en vond klump i magen.

Uansett, det er fint med sympati og støtteerklæringer. Tusen takk. Dere hjelper.

Og jeg har det litt bedre i dag enn i går.

Fysiske reaksjoner

Grünerløkka en regntung søndag:

Jeg har kjøpt nye sko og smiler for første gang på flere dager, mens jeg gestikulerer og prøver å forklare venninna mi hvordan jeg har tenkt å kle dem. Hun ser forvirra ut, og jeg ler. Det har slutta å regne og jeg slår sammen paraplyen. Seilduksgata er forbløffende stille og det er ingen mennesker det bortsett fra oss, og vi går bare her fordi jeg mente det var en snarvei til cafeen vi skulle på (det var det ikke).

Det er da jeg ser ham.

(Og jeg vet jo det, jeg vet det godt at hvis du slutter å tenke på dem så mye som et øyeblikk da dukker de opp, når du minst venter det og minst ønsker det, så hvorfor slappa jeg av så mye som et sekund)

På andre siden av gata, gående i motsatt retning. Det hogger til i magen min og tusen tanker flyr gjennom hodet mitt, titusen ord, men de fleste er “nei” og “faen”.
-Åh herregud, hvisker jeg og tenker “takk gud han så meg ikke”.
Hun bråstopper. Snur seg.
Jeg ser stivt framfor meg. Jeg er kvalm. Pulsen raser.
Jeg går videre. Venninna mi kommer etter.
-Går det bra?
-Ja, hvisker jeg og tenker at jeg skal i alle fall ikke spise noe, jeg kommer til å kaste opp.
-Han så deg, sier hun. -Han skvatt skikkelig og jeg tror kanskje han tissa litt på seg.

Matter out of place

Hjertet mitt er på utsida. Det er ikke så mye inni det akkurat nå, så kanskje det ikke gjør noe. Men utenpå er det rått. Jeg orker ikke folk, jeg orker ikke fyll, jeg orker ikke fredag.

Jeg har kjærlighetssorg, og som Leonard lærte oss – det fins ingen kur mot slikt.

Jeg hater ham som gjorde dette, og jeg kjenner en grådig fryd hver gang jeg forestiller meg skotuppen min fly inn i ansiktet hans. Jeg håper han på et eller annet vis bare kan forsvinne fra jordens overflate. Er du kjip mot meg skal du faen få betale for det. Jeg vet jo rasjonelt at det ikke er fordi han ikke liker meg, og han sikkert har det litt vondt han også, men det driter jeg i. Han har ødelagt mai. Han har ødelagt våren min. Den skulle være så fin. Jeg hadde planlagt å svime rundt, vinden i håret, sola i hjertet, forelska og alltid på vei. Nå vil jeg bare hjem, under dyna, jeg orker ikke alle de blide folka rundt meg.

Jeg er hjemme og det hjelper bare litt. Jeg griner til det er slutt og sitter apatisk foran tv-en. Det går sikkert over. Jeg har vært med på dette (mange ganger) før. Men kanskje det ikke går over. Kanskje hjertet mitt er slitent? Kanskje det ikke orker mer? At det banker nok til å gå på jobb, gå på trening, le med vennene mine. Men at det bare ikke blir noe mer enn det?

Jeg passer ikke noe sted.

Ja, det er faktisk deg – ikke meg

-Hadde jeg hatt et håndvåpen hadde jeg plaffa dem rett ned.
-Ville du sikta på knærne, eller…?
-Hodet. Selvsagt. Kjappest.

Jeg så rasende bort på to fulle, kåte tenåringer som sto og gnukka seg på hverandre ved busstoppet. Venninna mi – ikke nylig hjerteknust – så nervøst på meg.

Men det er selvsagt ikke deres feil. Det er ikke deres feil at jeg er blitt dumpa. Igjen. Det er ikke deres feil at jeg liker menn så fulle av issues og dritt at det aldri kan gå. Det er min feil det, og det er jeg som betaler.

Han ringte mens jeg satt på jobb. Og “måtte snakke med meg om noe”. Jeg skjønte med en gang greia og stålsatte meg for det klassiske refrenget: Det er ikke deg / Det er meg / Det er for vanskelig / Du fortjener bedre / Jeg håper vi kan være venner.

Det var med pervers glede jeg hånlig avslo det siste.

Dagen derpå

Det er 18. mai, dagen derpå, den mest dagen derpå-ete av alle hele året, tror jeg. Det var tynt i rekkene på bussen i morges, og jeg kunne tydelig spotte opptil flere forhufsede sjeler på vei hjem fra nachspiel. Jeg kom meg hjem i tide i går, før det ble for mørkt. I dag ser alt litt annerledes ut. Jeg er glad det er overskya, og jeg er glad for at det regner.

Jeg er urolig i hodet og tung i kroppen, kroppen, som jeg har mishandlet hele helga. Nå er det slutt. Hvit helg og trening, sunn mat og fokusert jobbing. La meg bare komme gjennom akkurat denne dagen.

Fylleangst? Slett ikke. Bare litt … angst. Og urolige drømmer om ting som har vært og som kanskje kan bli. Han jeg trenger en klem fra er ikke her. Det er andre som stiller opp, men det gir bare mer uro, egentlig.

Jeg gir meg, men ikke før dere har fått litt øretrøst: