Noen å hate

Jeg er i utrolig godt humør om dagen. Ikke bare fordi jeg er vellykka forelska (såvidt jeg vet) og får pult på jevnlig basis (yess!), men også fordi det våres i bakkan og jeg greier å skyve ting foran meg på jobb uten å få pænnikk (en egenskap som krever mye trening å øve opp, men som jeg, etter snart tre år som stipendiat, er i ferd med å perfeksjonere).

Men jeg er ikke immun mot dårlige dager. Av og til kommer de i form av togstans, av snø, av forsovelser og fett hår.

I går i form av en liten, tilårskommen, fleskete nisse uten sosial intelligens, men med nedlatende holdning og selvgodhet nok til et helt kollegium.

Til hans ære fant jeg fram to gamle favoritter. You SUCK. Enkelt og poengtert.

Og selvsagt – Møkkamann. Dessverre kun en liten smakebit.

Til alle de som våkner først

Återigen gryr dagen vid din bleka skuldra
Genom frostigt glas syns solen som en huldra
Ditt hår det flyter över hela kudden.
Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig
men du jag ger dig min morgon
jag ger dig min dag

Vår gardin den böljar svagt där solen strömmar
Långt bakom ditt öga svinner nattens drömmar
Du drömmer om nåt fint, jag ser du småler.
Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig
men du jag ger dig min morgon
jag ger dig min dag

Utanför vårt fönster hör vi markens sånger
Som ett rastlöst barn om våren dagen kommer
Lyssna till den sång som jorden sjunger.
Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig
men du jag ger dig min morgon
jag ger dig min dag

Likt en sländas spröda vinge ögat skälver
Solens smälta i ditt hår kring pannan välver
Du jag tror vi flyr rakt in i solen.
Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig
men du jag ger dig min morgon
jag ger dig min dag

Jag är Lucy in the sky, jag är högt over molnen….

For tida verdens gladeste-nyforelska-finfin-eller-kanskje-det-bare-går-for-meg-låt. Den fikk oss til å hoppe rundt som gale lørdag kveld.

Jeg likte ikke den litt sløye Måndagsbarn, men denne, denne…! Jeg har spilt den cirka 100 ganger – og hadde jeg kunnet spise den hadde jeg gjort det.

Natten är ung och jag ligger vaken
Jag är “Lucy in the sky”, jag är högt över molnen

Ja, jag vet att hon är söt men håll tillbaka
För jag har trillat dit, jag har fallit, jag har vaknat

Ja, jag vet att hon är söt men håll tillbaka

För,
Jag kommer, jag kommer, jag kommer – jag är nästan där
Jag kommer, jag kommer, jag kommer, jag kommer nu
Du, håll ut

Du vet att,
Jag kommer, jag kommer, jag kommer, jag kommer
Baby, jag tror jag är kär

I taxin, i trappen, i hissen, i hallen
Jag faller
Faller

Du och jag nu
Du snälla vänta, vänta, håll ut

Tio tusen meter upp i luften ser jag allt så klart
Jag vet att hon är söt, men det måste bli du och jag
Du och jag

För,
Jag kommer, jag kommer, jag kommer – jag är nästan där
Jag kommer, jag kommer, jag kommer, jag kommer nu
Du, håll ut

Du vet att,
Jag kommer, jag kommer, jag kommer, jag kommer
Baby, jag tror jag är kär

I taxin, i trappen, i hissen, i hallen
Jag faller
Faller

Oooooooh
Jag tror att jag faller, jag faller

Jag faller
Jag faller

Kameleting*

Den var ganske seig og tung å svelge, men jeg valgte minste motstands vei.

Og bloggen er gapestokken min. For ja, jeg har gjort det:

Bestilt flybillett hos Ryan Air.

Jeg har ikke mange prinsipper, men å aldri fly med et av de – personalpolitisk – mest forkastelige selskapene på den vestlige halvkule har til nå vært et. Jeg gjentar: Aldri igjen.

Til mitt forsvar: Jeg er så fryktelig lei av å reise, og RA hadde en flyvning som sparer meg et halvt døgn (og dermed en overnatting).

Jeg lover, med hånden på tastaturet – å aldri gjøre det igjen.

*Hadde jeg lest overskriften uten å ha forfattet den, ville jeg umiddelbart begynt å lure på hva kame-leting var for noe.

Jag bjuder

Jeg byr på meg selv. I alle fall gjennom bloggen, selv om den er anonym, noe jeg er ganske sikker på ikke spiller den ringeste rolle for de som leser. Anywho – i dag byr jeg på mine mest bisarre egenheter*, på Tirills oppfordring. Ti stykker. Les det og føl dere bedre etterpå (“jaja, jeg er i alle fall ikke så weird som hun der”).

-Jeg har et nærmest manisk forhold til vafler. Det tror jeg kanskje mange har (alle liker vafler!), men jeg blir helt salig av vafler og greier aldri gå forbi en vaffelbod uten å kjøpe. Jeg mener dessuten at det burde vært påbudt med vaffelsalg for alle serveringssteder. Verden blir bedre med vafler. I dag er det den internasjonale vaffeldagen, til de av dere som måtte leve i uvitende mørke, og jeg anbefaler derfor alle å ta en ekstra vaffel!

-Jeg har veldig tøyelige håndledd. Jeg kan sitte med håndflatene på lårene, fingrene vendt inn mot meg, sånn som man strekker ut underarmene og synes at det er en behagelig stilling. Mange synes ikke det er spesielt behagelig å se på, tvert i mot har enkelte til og med hevdet at det ser ut som jeg har brukket hendene og plassert dem sånn.

-Jeg har ved to anledninger det siste året kjøpt sko jeg synes er vonde å ha på (de er en halv størrelse for små), men for fine til å la stå igjen i butikken. Selv om de var skrekkelig dyre. Det verste av alt er at jeg bruker skoene. Jeg lider gjerne litt, men bare for stilen.

-Jeg har ganske sterke OCD-trekk. Det gir det seg utslag i måten jeg drikker kaffe på, spiser sjokolade (ikke hvordan jeg kjøper sjokolade, heldigvis, jeg kjøper sjelden, men når jeg gjør det gnafser jeg den manisk i meg), sjekker facebook og browser ebay. Som et eksempel har jeg akkurat glupsket i meg 20 dadler (eller noe deromkring). Dessverre ser ikke denne manien ut til å la seg overføre til jobb.

-Som Tirill misliker høye glass, misliker jeg små kaffekopper. Jeg blir irritert av sånne små tertefine kopper som gamle damer (og noen unge) insisterer på å servere (vanlig) kaffe i. Espresso – greit. Kaffe – serveres best i mengder. At de små koppene er pene å se på er en helt annen ting. Se for øvrig forrige punkt.

-Jeg tror jeg er mye høyere enn det jeg er, og blir alltid overrasket når jeg ser meg selv ved siden av en normalt høy person i et speil. Går det an å være så liten? tenker jeg da. Jeg er som en av de små gneldrebikkjene som tror de er store, bare at jeg ikke gneldrer.

-Det som irriterer meg mest i det offentlige rom er uoppdragne og/eller bråkete unger og voksne.

-Jeg er flink til å utnytte matvarer og ta vare på rester. Nøysomhet (bare denne typen er jeg redd) har jeg lært hjemmefra og jeg synes det er utrolig trist å kaste mat.

-Når jeg har pusset tenner om kvelden spiser jeg aldri noe etterpå. Dette henger også igjen fra barndommen og det er fascinerende at det akkurat er denne ene tingen som henger igjen, når jeg på andre områder har latt humla suse.

-Jeg har et nærmest usunt forhold til norskspråklig rock og blir helt salig av band som Raga, Jokke & Valentinerne, DeLillos, Vannskrækk, DumDum etc. Er meget optimistisk i forhold til nye Oslo Ess.

*Jeg kan i grunn ikke love at disse ti egenhetene er de mest bisarre. Men de er bisarre og de er egenheter, så jeg håper det holder.

Selvtilfreds torsdag

Det går nesten ikke an. Jeg er forelska i en som er forelska i meg, jeg har (nesten) flow på jobben og ikke antydning til panikk (som jeg burde). Jeg har fått mer enn nok igjen påskatten. Sola skinner og jeg er så glad, og dessuten er det snart helg.

For mye eller? Jeg har et nytt yndlingsband , så de kan veie opp med no’ dritt.

Jeg kan ikke skrive dette på facebook, men jeg må få utløp for gleden (og fascinasjonen) et sted. Det ble her.

“Himmel og helvete”

Hvis dere bare skal lese èn filmslakt denne våren, la det endelig bli Ulrik Eriksens eminente nedsabling av norske Pax i Morgenbladet.

Riktignok var jeg lett bakfull da jeg leste, men tro meg, det er ikke til forkleinelse for skribenten.

Det verste av alt var at jeg nesten fikk lyst til å se filmen for å le av dens potensielle håpløshet.

Blues og sjokolade

Jeg håper ikke overskriften signaliserer kjærlighetssorg med påfølgende manisk sjokolademauling. Det er i alle fall ikke tilfelle. Tvert i mot er det harmoni med meg og han nye (som snart må få et annet navn, jeg vet bare ikke hva). Men alt skjer veldig gradvis, altså. Babysteps. I går spurte han om han kunne ta et bilde av meg og jeg besvimte nesten av glede og flauhet. Ok, digresjon avsluttet.

Det er lenge siden jeg lærte at man bør tilstrebe enhetlige tekster. Det er en av mine kjepphester, og en av de bedre om jeg så skal si det selv. Fokus. Det er viktig. Men nå skal jeg drite litt i det og skrive om to ting i ett innlegg. Blues, altså. Og sjokolade. Vi tar det alfabetisk:

Siden det er fredag og allting tenkte jeg å anbefale noe til de av dere som bor i Oslo. Dere andre også, for den del, men da må dere komme hit på besøk!

Nye utesteder åpner og stenger hele tida, og siden jeg ikke akkurat er noen utelivsløve får jeg ikke nødvendigvis med meg alle slike nyvinninger før de forsvinner.

Siste tilskudd på Oslos nattehimmel er noe så sært som en blues-klubb. Jeg er ingen blues-fan, per se. Men jeg er fan av bra steder og god musikk, og jeg synes vi skal støtte bra folk som åpner bra steder. (Kunne jeg fått med flere “bra” i èn setning?)

Crossroads ligger i Maridalsveien, og er et akkurat passe lite og stort konsertsted. Det er en hyggelig pub, og i tillegg er det et veldig bra spisested, med matservering fram til klokka ti. Liten men variert meny og utrolig hyggelig betjening. Mens du venter på maten får du godt brød med deilig hvitløkssmør, alt smaker hjemmelagd og prisene er det ingenting å si på. Er du ikke lysten på alkohol, har de god kaffe fra Tim Wendelboe.

Jeg satt der sammen med han nye her om dagen og ble flau da han forklarte en kompis (på telefon) at han kunne ikke bli med ut fordi han var ute med ei fin jente (det var meg.).

Så det sitter gode vibber i veggene på Crossroads – jeg anbefaler å ta en tur ved høve.

Sjokolade:

Der andre surfer porno surfer jeg matblogger. The food gawker er min siste oppdagelse, og det var da også der jeg oppdaget den geniale brownien som lages med bønner. Høres rart ut. Smaker godt. Her er oppskriften. Bør lages med sjokolade og valnøtter. Da blir den jo ikke så innmari sunn, men herregud, da.

Siden jeg ikke eier magemål var det kun med et nødskrik at jeg berga noen biter til kaffedaten min i dag. Håper hun vet å sette pris på det.

Oppdatering: Jeg glemte dem hjemme, så hun fikk aldri smake, stakkar. Neste gang!

Dårlige tider

Jeg har nesten vent meg til at det er sånn det er. Hun smiler. Bare litt. Vi snakker om gutter, som vanlig, om puling, om klining, om kjærester. Eller i hennes tilfelle: mangelen på det.

Jeg kjenner meg litt som en millionær som vifter med seddelbunken foran en uteligger. Dette kan du få til du også, hvis du bare jobber hardt!

Kanskje jeg er blitt jomfru igjen? Hun ler. Jeg ler. Galgenhumor er ei jentes beste venn.

Før du vet ordet av det, sier jeg. For det er det gode venninner sier. Den lille stemmen som hvisker: jeg er glad det ikke er meg, den får hun aldri høre.

Favorittårstiden min er den uten snø på

Det er flere grunner til det. For det første liker jeg ikke å fryse, og snø og kulde henger sammen som Gro og Kåre, rom og cola, 17. mai og korps. Jeg er heller ikke så glad i å lasse på meg lag på lag av klær. Jeg er et lite menneske, jeg liker å være tynnkledd. Tjukke lag med klær får meg til å føle meg (og se ut som) en margarinpakke. Vintermørket tiltaler meg lite. Har jeg ikke fått nok natt etter 18 år i Nord-Norge? Visseligen er det så. Jeg ser ikke vinterens sjarme, kanskje med et lite unntak i dagene før jul, hvis snøen ligger pent på bakken i passe store mengder.

Den viktigste grunnen til at jeg ikke liker vinteren er likevel fordi jeg ikke liker å stå på ski. Det henger nært sammen med at jeg er en labil skigåer. Dessuten er jeg redd for nedoverbakker (men kan være grei nok i klatreetappene). Jeg skylder mine manglende ferdigheter på mine foreldre, som i min barndom manglet visjon, og ikke forsto at en vakker dag ville den lille jenta deres bli stor, henge med forskere og andre akademikere hvis hovedhelgebeskjeftigelse er å henge på hytta og stå på ski. På grunn av mine foreldres svik er jeg nå nødt til å smile stivt og si jeg måtte jobbe. En åpenbar løgn. Hvis jeg hadde jobbet like mye som jeg sa jeg gjorde hadde den doktorgraden vært et for lengst tilbakelagt kapittel.

Så selv om det er aldri så enerverende med folk som skal briske seg med sine skiferdigheter rundt lunsjbordet og i andre fora, er det altså meg selv og mine manglende ferdigheter som har voldt meg mindreverdighetskomplekser og skam opp gjennom årene.

Men som dere vet – alle ting har sin ende.

For noen år siden fikk min daværende friskuskjæreste (et lite tips til dere jenter som ikke er sportiga: ikke skaff dere en friskuskjæreste. Det blir bare gråt og tenners gnissel av det) meg til å kjøpe ski. Det var så lenge siden jeg hadde hatt kontakt med uvesenet at jeg hadde glemt talentløsheten min. Tiden leger alle sår og gir også dåren tro på seg selv: Jeg hadde en visjon om at hvis jeg bare fikk ski på beina, ville jeg gli elegant avgårde som de slanke mosjonistene jeg stadig ser på tv. Jeg vil også være en slank, langlemmet mosjonist som sklir rundt i løypene med et euforisk ansiktsuttrykk.

Friskuskjæresten så nok for seg noe av det samme. Han ble med i butikken som konsulent, og før jeg visste ordet av det hadde jeg blåst opptil flere tusenlapper på ski, sko, staver. Og en liten mappe med skismøring. Kan jeg ikke bare kjøpe smørefrie ski? spurte jeg friskuskjæresten. Nei, er du gal, lo han. Det er bare dritt. Du får kjempedårlig glid..

Jeg turte ikke å si at jeg er redd for bratte bakker og at jeg aldri har smurt noe annet enn brødskiver.

Allerede helga etter la vi kursen mot Nordmarka, søkklastet med ski og utstyr. Vi gledet oss. Han til en dag i løypene. Jeg til kanelbollene på Skjennungstua. Men allerede før vi hadde kommet oss ut i sporet ante jeg uråd. Silkeføret jeg hadde sett for meg hadde blitt erstattet med hard og glatt snøis, og selv klistersmøring kunne ikke forhindre at jeg falt før jeg hadde fått på meg på meg skiene.

Etter en halvtimes tur ante friskuskjæresten uråd. Syntes du sa du kunne gå på ski, sa han litt ertende, litt snurt. Kan og kan, sa jeg. Jeg sa vel ganske klart at jeg ikke hadde gjort det på noen år og at jeg ikke er spesielt flink. Før jeg fikk sagt noe mer var han 500 meter foran meg i løypa og jeg kjente meg like frustrert som på barneskolen da jeg bare hadde lyst til å sette meg på rumpa og grine.

Da vi kom fram til Skjennungstua skinte sola. Og jeg fikk kakao og bolle og var litt blidere. Det blir jo ikke noe særlig trening ut av dette, mumlet friskuskjæresten. Jeg skulte på ham bak en svett lugg og sa at vi kanskje ikke burde gå på ski sammen. Han lo og sa neida, for noe tull, men jeg så lettelsen i øynene hans da jeg sa han kunne gå i sitt eget tempo på tilbaketuren. Kanskje ta en runde ekstra. Da vi kom hjem igjen dro han på Tryvann og jeg spiste kvikklunsj i sofaen.

Jeg har tilgitt mamma og pappa og funnet ut at veien til lykke ikke nødvendigvis må forseres med ski og staver. Det hjelper for eksempel å drite i hva andre mener er bra og kult og status. Det er heller ikke feil med en mann som tar hånda di i nestensnøfrie bygater og tar livet litt mer som det kommer.