Blikk som sier mer enn tusen ord

Dette skal jeg passe meg for, kjenner jeg.

“Stygge blikk” er noe jeg hyppig og uforvarende sender ut, litt som ukvemsord fra en person med Tourettes syndrom.

Jeg ser stygt på gamle damer som somler i kassekøen, damer i overgangsalderen som surt insisterer på at veska (eller sekken – middelaldrende damer går overraskende mye med sekk) skal ha eget sete på bussen, små barn som roper uten grunn, gamle menn som lukter vondt (på bussen, bare der kommer jeg nær nok), unge gutter i alle aldre som sender sleske blikk på miniskjørt-dagene (jeg tror i alle fall det er sleske blikk de sender, her er det rom for tolking), forretningsmenn som tror de må komme først overalt. Alle som nyser og hoster uten å holde seg for munnen.

Bare et tidsspørsmål før noen måker til meg, altså.

Storebror ser meg

Når jeg stalker facebook-profilen til min nye flamme, foreslår reklamen i høyrekolonnen at jeg skal kjøpe barberhøvel til damer, glidemiddel og abonnement på en dating-tjeneste. Dette begynner å bli ubehagelig.

When we talk about understanding

Jeg var kald eller å ha sklidd rundt i vinter-Oslo på vei til han nye. Jeg fikk klem og pledd, men det var ikke nok.
-Kan jeg få en kopp te?
Klart jeg skulle få te! Han nye har dog, som de fleste menn (igjen en fordom. Jeg innbiller meg i alle fall at de fleste menn drikker og eier lite te) et begrenset utvalg av sorten. Tibudet var grønn, gul (ja, sånn vanlig dere vet) eller rød: nypete. Den veldig årvåkne leser vil kanskje huske at nypete ikke er noe jeg driver med. Men i et plutselig anfall av nostalgi (som barn slurpet jeg ihjelsukret nypete with a vengance) og hensyn til nattesøvn pekte jeg på nettopp den.

Mens jeg satt og kroet meg i sofaen, med mann og pledd og te, husket jeg plutselig nypetemannen. Nå satt jeg her og var nypetedamen. Snakk om ironi. Jeg fniste litt for meg selv.
-Hva er det, spurte han nye.
-Nei, jeg kan ikke si det, sa jeg litt snerpete og kjipt. Det verste jeg vet er folk som ler og fniser for så å nekte og forklare hvorfor.
-Jo, kom igjen.
-Nei, fordi da stiller jeg meg selv i et utrolig dårlig lys, sa jeg.
-Ja, da må du i hvert fall si det!
Jeg ga etter. Og jeg fortalte om nypetemannen og hvor usexy jeg syntes det var.

Han lo. Og sa at noe sånt kunne han også gjort. Ja, ikke med nypete, da. Men å henge seg Seinfeld-aktig opp i teite detaljer. Vi så på hverandre, med blikk breddfulle av forståelse.
-Jeg er ikke sånn med de jeg virkelig liker, sa jeg. Han må jo ikke tro at jeg synes han er teit fordi han ikke kan håndtere presskanna eller insisterer på å holde rundt meg når vi sover.
-Ikke jeg heller, hørte jeg.

I øyekroken så jeg at han smilte.

Gammelt vs. nytt

Jeg vet ikke, på en skal fra en til ti, hvor lurt det er å ta en vennskapelig øl med eksen sin. Selv om man er fullstendig uforelska i hverandre. Selv om man for sin egen del er fullstendig forelska i han nye, han høye, han skjeggete, morsomme, fantastiske, han man tenker på 24-7. Men så er jeg kanskje ikke så lur, da.

Jeg befant meg i alle fall i den litt absurde hvordan-går-det-med-deg ex-to-ex-settingen. Det kjentes helt greit. Og underlig kjent. Vi drakk kaffe og hørte på musikk.
-Har du lyst til å se en film? Jeg fikk et brått flashback tilbake til vår første date. Det var kanskje ikke filmen sin skyld, men jeg skyndte meg å si at nei den filmen har jeg sett før.
Og plutselig satt han mye nærmere. Fikla litt på kneet mitt. Det knøt seg i meg. Jeg ble nervøs. Utrygg. Underlig kjent igjen, men ikke spesielt. Jeg ålte meg litt unna og snakket febrilsk om nøytrale ting. Kanskje var det ingenting. Kanskje er jeg innbilsk. Eller kanskje ikke.
-Nå må jeg gå, gjespet jeg, da jeg kjente at nok var nok.
Han fulgte meg til bussen, og jeg kjente jeg ble trøttere og trøttere for hvert skritt.
Jeg ga ham en klem og han sa vi måtte gjøre det igjen. Jeg tenkte vi skal aldri gjøre det igjen.

På bussen våkna jeg og ringte til han nye. Sa at jeg dro hjem, men at jeg ville se ham snart. I morra kanskje. Hvis han ville. Det ville han, og jeg hørte han smilte gjennom telefonen.

Han nye ser på meg med snille, mørke øyne og jeg vet at det er der jeg skal være. Jeg har lyst til å krølle meg inn på innsiden av ham. I stedet legger jeg meg i fanget hans, mens han stryker på meg, ser på meg, kysser meg. Og selv om det kribler i magen er det helt trygt.

Slike dater (14)

Sommerfugler i magen og skjelvende hender.
-Ring meg når du er ferdig med greiene dine.
Yeah right.

Jeg tok opp telefonen, så på den. Ble fullstendig overmannet av pre-date-pænnik, en følelse av skrekk jeg ikke har kjent på lenge.
-Ta deg sammen, hveste jeg. Ring. Ring.
Etter noen fnisende minutter ringte jeg.
Hei og hallo og nervøs latter. Ikke bare min.
-Vil du møtes ute eller vil du komme hjem til meg?
-Tja, sa jeg og prøvde å høres nonchalant ut. Tenkte Jeg har egentlig bare lyst til å kline med deg, driter litt i hvor vi gjør det.
-Jeg kommer gjerne på besøk, jeg.

Han ville høre “historien min” og for hver ting vi snakket om tenkte jeg oi, du tenker sånn som jeg eller oi, du tenker sånn som jeg vil at gutter skal gjøre. Jeg greide ikke engang å være frampå nok til å flørte skikkelig. Et veldig veldig godt tegn.

Vi drakk litt øl og snakket om fine konserter vi hadde vært på. Vi snakket om folk vi kjente og hvordan vi kjente dem. Vi snakket om foreldrene våre og om hvorfor det er fint å ha søsken. Vi snakket om fine ting og om dumme ting. For hver ting vi sa ville jeg være der lengre. Jeg visste at tiden gikk, men jeg merket det ikke.

Helt til han kysset meg og jeg kjente at jeg hadde venta på det en evighet.

Han sa:

-Du veit at du har sjans på meg?

Jeg er ute av stand til å slutte og smile.

Murphys lov revisited

Det har vært slapt på kjærlighetsfronten en stund. Ingen hotte dater, ingen magekribling, ikke antydning til brusing i blod.

Men i cirka samme periode har jeg registrert veldig fin hud! Ingen dumme kviser, bare jevn, klar hud uten tørre flekker eller fete partier. Gode sminkedager og generell velstand foran speilet.

Herren gir og herren tar, vet jeg.

Nå avtaler jeg å treffe han nye, låvvlie. Stryker meg selvtilfreds over haka. Au. Der inne, langt under huden bygger det seg opp en kvise av type betent, rød, slem, en av dem som bare ligger og gasser seg utenfor rekkevidde.

Takk Murphy. Hjertelig.

A dark horse

Jeg er hjemme på ferie. Ute er det grått og jeg har lyst til å lese noe, drikke te, kose meg. I et anfall av falsk pliktfølelse har jeg tatt med et lass teori, men ikke en eneste saftig roman.

I bokhylla finner jeg imidlertid flere interessante titler. En stikker seg ut.

The Game av Neill Strauss.

Mistanken faller straks på min søster. Kanskje har hun ikke kjøpt den selv, men den må være hennes. Jeg konfronterer henne. Hun skjønner ikke hva jeg snakker om. -Den er ikke min sier hun, og jeg tror henne.

Jeg finner min mor foran tv-en.
-Mamma, sier jeg. -Er denne din? Jeg holder boka opp.
-Ja, sier hun, litt defensivt innbiller jeg meg.
-Virkelig? humrer jeg.
-Ja, jeg kjøpte den på en flyplass, sier hun.
-Lærte du noen triks? Jeg ler.
-Ja, tenk, sier mamma og høres ikke et øyeblikk som om hun er over 60. Kanskje 20.

-Bra, sier jeg. -Jeg leser den nå.

Jeg snur meg før jeg går ut og jaggu sitter hun ikke og gliser for seg selv i godstolen.

Medmenneskelighet i praksis

(eller: Når naturen kommer for nær)

Jeg satt på trikken, som jeg ofte gjør. Den rørte seg ikke, som dessverre ofte også er tilfelle. Men jeg stresser lite med sånt når jeg skal på jobbe. Utenfor var det derimot mer handling. En ung, snasen frøken, med pen vinterfrakk og ditto veske delte ut kleenex til en eldre, japansk utseende mann. Han tørket av jakken sin, hun tørket av jakken hans. En middelaldrende dame kom åpenbart med noen innspill. Alle smålo og pratet. Mannen pekte opp mot himmelen, og jeg skjønte han hadde blitt offer for fugleavføring i fart. Aldri særlig heldig, og særlig kjipt på vei til jobb om morgenen.

Men desto heldigere er det jo at hyggelige damer i alle aldre hjelper til og viser medmenneskelighet når uhellet er ute. Sånt blir man glad av. Selv på en trikk som står stille.