Gutter som holder ord

Han stoppa meg på vei til do.
Du er så søt, sa han. Det er du også, tenkte jeg. Men jeg hadde andre prosjekter på gang. Gikk videre. På do. Tilbake til vennene mine. Da jeg så opp så han på meg. Og smilte. Og jeg ble så flau at jeg måtte se bort. Er det sånn det er, tenkte jeg. Er det sånn fatt med han der?

Det var kaldt, det var seint, vi var fulle. Jeg gav ham den ene votten min og med en vott hver og en å leie gikk det fint. Vi stoppa på gatehjørnene for å kysse. Dette må ikke bli kleint i morra, sa jeg. Nei, sa han. Det blir ikke det. Jeg liker gutter som holder ord.

For da jeg våknet neste morgen var det i armene til en som ikke holdt for hardt, men akkurat passe. Og i stedet for ubehagelig taushet lo vi av hverandre og snakka om uviktige ting, som er de viktigste av og til. Jeg vet ikke hva han jobber med, men jeg vet hvilke instrument han spiller og at han liker The Wire like godt som meg. Og jeg hadde like lyst til å kysse ham som kvelden før.

Han strøk meg på ryggen i noe som må ha vært flere timer. Det er fint vær ute, sa jeg da jeg skimta blå himmel mellom bygårdene. Det er ganske fint her inne også, sa han.

Av og til kan man bare holde kjeft og være enig.

Fredagsmeme

Sioden det er fredag og innsatsviljen er dalende blir det meme i dag. Jeg har tatt det fra utmerkede Plosiv.

♥ Hva er du opptatt av for tiden? Avhandlingen. Og ekstrajobben. Og å ta en dag av gangen (funker overraskende bra).
♥ Hva har du på deg i dag? Under: ull. Over? nudie-jeans og blå cashmere-genser. Øredobber. Bumper-støvler.
♥ Hva skal du spise til middag? Suppe (linse/tomat/gulerot/ingefær. Jævlig godt.
♥ Hva vil du gjerne lære deg? Bedre fransk. Å danse bedre. SElvdisliplin.
♥ Hva hører du på akkurat nå? Paul Simon/Graceland
♥ Hvordan er ditt favorittvær? Sol, varmt, litt bris.
♥ Hva er ditt mest utfordrende mål akkurat nå? Å få på plass alle elementene sånn at jeg kan bli ferdig med avhandlingen på tida.
♥ Hva syns du om den personen som tagget deg? Stjal den fra Plosiv, og selv om jeg ikke kjenner henne personlig virker hun gjennom bloggen sin som ei grepa dame.
♥ Hvis du kunne fått et hus, ferdig innredet, hvor som helst i verden – hvor skulle det vært? Et varmt og vakkert sted.
♥ Hva ville du gjerne hatt akkurat nå? En date med han jeg drømte om i natt…
♥ Hva vil du gjerne bli kvitt? Mye overflødige greier hjemme.
♥ Hvis du kunne dratt hvor som helst i verden den neste timen, hvor ville du dratt? Et varmt sted. Karibien.
♥ Hvilket språk vil du lære? Fransk. Og jeg kunne tenker meg å kunne arabisk.
♥ Hva ser du etter i en venn? En som stiller opp, en å le med, en som du gleder deg til å snakke med hver gang vi møtes. Jeg har mange sånne venner, heldigvis.
♥ Hvem vil du gjerne møte? Hyggelige, interessante mennesker. De andre gidder jeg ikke bruke tid på.
♥ Hva slags musikk liker du? Mye pop-rock. Indie.
♥ Hva er favorittplagget i klesskapet ditt? En av kjolene mine. Kan ikke velge en, det er som å be en mor velge et av barna sine.
♥ Hva er drømmejobben? Det vet jeg faktisk ikke. Ikke PhD-stipendiat i alle fall. Regner med å få den når jeg er ferdig!
♥ Har du noen favorittmodeller? Nei. I alle fall ikke av typen catwalk.
♥ Hvis du hadde hatt 1000 kroner nå, hva ville du brukt det på? Jeg har da 1000 kroner, såklart. I’m a working girl! Men hvis jeg hadde dem i hånda og skulle bruke dem nå, ville jeg lagt på noen tusen ekstra og kjøpt meg en skikkelig fin og varm vinterjakke.
♥ Beskriv stilen din? Feminin, personlig (med det mener jeg at folk ofte sier “og det skjørtet/den buksa/de skoene/den kjolen var skikkelig deg. Ikke bare jeg, men mange av de jeg kjenner kan spotte stilen min. Det er personlig. Og jeg bruker klær som passer meg, ikke klær som nødvendigvis er moderne. Moteslaveri kjeder meg. Men jeg er litt hemmet av kulden, så nå blir det litt oftere bare lag på lag med ull og bukser og gensere).
♥ Hva var det siste motebladet du leste? Vogue. Nei, jeg leste Costume hos ei venninne.
♥ Den siste cd-en du kjøpte? Aiaiai… jo, det husker jeg. Markusevangeliget av Markus Krunegård (strålende album).
♥ Hva hørte du på da du ble tagget? Ble ikke tagget. Men hører på spotify-lista jeg lagde i går.
♥ Hva vil du akkurat nå? Se på klokka, tenke, oi, nå må jeg gå. Stikke på trening og gjøre ærendene mine før jeg flater litt ut i sofaen hjemme.

Førrjævli

Den akademiske roen er brutt. Brannalarmen uler, og ut fra kontorene strømmer overraskede og lett irriterte forskere.
-Hvorfor må de alltid ha brannøvelse når det er kaldest?

Et av de evige spørsmål.

Ute i den kalde lufta våkner vi, og innser at ingen helt vet hva som skjer. Hvor er etasjeansvarlig? Kommer noen og sier fra når vi kan gå inn?

-Fint med litt luft, prøver jeg.
-Ja, ja, man våkner jo litt, sier kontornabo.
-Ja, istemmer kontornabo to. Og legger til: -Æ trur folk undervurderer hvor sliten man faktisk blir av denne typen tankearbeid. Æ kan gå fra jobb å være heilt utslitt. Etter å ha skrevve ei halv side. Det e jo førrjævli! Skulle tru æ hadde gravd grøfte.

Akademiske fnis høres fra gruppen, som like etter ble skysset inn igjen av en oppgitt vaktmester. Hadde ingen lest e-posten? Dette var en test av røykvarsleren. Ikke av brannrutinene. Jeg ser han ikke er særlig imponert over akademia. Men det er greit for vi er ikke alltid så imponerte vi heller.

Om fem måneder

Det er lenge til, men det er fint at noen synger om juni likevel.

Decemberists. June hymn. Fin.

I say tomato…

Eller: Min ekskjæreste forstår meg ikke

Chatter med eksen om hans nye jobb:

- Ja, det er mycket, du vet. Men alla tycker det er bra at jag har blivit en del av corporate management.
- Så fint da (Gjesp. GJESP. Kan han høre at jeg gjesper?)
- Unntagen min gamla chef (blunkesmiley)
- You always were a corporate guy… (Kjempeironisk blunkesmiley. Hvem vil vel være en corporate guy?)
- Tack! Vilken fin komplimang! (ikke-ironisk smiley)

That’s who.

Jeg glemte hvem jeg chatta med.

Operafantomet

Når man bærer rundt på en kulturell kapitaltung nok til å slå i hjel en voksen mann, er det av og til viktig at man tør å slippe taket litt. Let loose. Kjøpe et Se & Hør. Svinge innom vg.no. Eller, som jeg gjorde i London: Gå på musikal.

Jeg gikk alene. Det er kanskje ørlitegrann stusslig, men hva skal man gjøre når man er mutters alene i storbyen? Jeg kjøpte min ene billett med hevet hode og gledet meg som en unge.

Og jeg ble ikke skuffet! Voldsom lyd, stilige effekter (den lampa som faller er klassisk!) og alt annet enn kjedelig. Lettbeveget som jeg er fikk jeg ståpels under flere sangnumre. Andrew Loyd Webber står bak og Phantom of the Opera er den nest lengstspillende musikalen på West-End. Eller noe slikt.

For de av dere som ikke har sett Operafantomet (eller Phantom of the Opera, som dom seier på engelsk) vil jeg i korthet oppsummere handlingen:

Et operahus hjemsøkes av stadige uhell, noe som fører til at den (tjukke og ulekre) stjernen slutter, og den unge (vakre) uerfarne dansejenta Christine overtar som førstesopran. Dansejenta er dritflink til å synge og skoleres av en småskummel fyr iført maske som lister seg omkring og lager kvalm for Gud og hvermann. Han (operafantomet, ikke hvermann) er sykelig forelska i Christine og vil at de skal gifte seg og sammen bo i noe jeg kun kan identifisere som en slags kloakk under operahuset. Hun er u-keen og vil heller være sammen med den kjekke unge mannen hun er forelska i (verken skamfert eller gal – eller slem).

Som for de fleste andre sinnsyke, skamferte, slemme karakterene i populærkulturen ender det ikke spesielt bra for Operafantomet.

Moralen er: Hvis du ikke er vakker, flink og snill, bør du i alle fall ikke være stygg og slem. Da vil det gå deg ille.

Ikke laus, ikke raus

Dere har sikkert sett Anne-Kat på tv, hørt henne si med det frekke fliret sitt at hun ikke er laus men raus? Jeg synes det er veldig morsomt sagt, og jeg pleier å si det selv, som om det på en eller annen måte beskriver meg som person.

Men den lille promillen av tiden min jeg bruker til selvransakelse forteller meg at det egentlig ikke stemmer. Ja, ikke laus-delen altså, jeg er ikke spesielt laus selv om jeg liker å tulle med det. Nei, jeg er ikke spesielt raus. Jeg kan være det, jeg deler gjerne eplene mine med deg hvis jeg har noen. Men jeg unner ikke folk i utregnsmål. Dette er ikke en sympatisk side av meg jeg avslører, jeg vet det – men første steg på veien mot bedring må vel være erkjennelse?

Burde jeg være glad for at eksene mine har det fint og er forelska? Ja, jeg burde unne dem såpass. Men jeg gjør det ikke. De skal ikke ha det bedre enn meg. Dette er helt irrasjonelt – jeg vil jo ikke ha dem tilbake. Kan jeg ikke bare være glad for at de er det?

Det er litt den samme følelsen du får når du sitter på bussen og ser på de som holder vottehender og kysser hverandre 120 ganger før de går hver sin vei utenfor Glasmagasinet og du vet, vet, vet at alt de tenker på er bare åtte timer til vi ses igjen og smiler både inni og utenpå.

Men det er en som har sagt det så mye bedre enn meg, og han heter Stephen Chbosky:

It’s like when you are excited about a girl and you see a couple holding hands, and you feel so happy for them. And other times you see the same couple, and they make you so mad. And all you want is to always feel happy for them because you know that if you do, then it means that you’re happy, too.

(The Perks of Being a Wallflower)

Akkurat passe støtte

Jeg er en mammajente. Alltid vært. Selv om mamma og jeg ikke snakker så ofte sammen kan vi i utgangspunktet snakke om det meste. Det faller meg naturlig å fortelle henne om nye menn, jeg kan godt si at jeg har vært for full eller at jeg er lei meg og ikke vet hva jeg skal gjøre.

Slapp av, de fleste samtalene våre er ikke sånn. Jeg får nervøse rykninger av for mye inderlighet mellom familiemedlemmer. Dette skyldes utvilsomt mentale skader hos meg, men sånn er det altså.

Mamma er ikke som andre mødre. Hun maser ikke om barnebarn eller kommer med kleine hint om at jeg skal gjøre slik eller sånn eller hvorfor har jeg ikke kjæreste (hun vet jo jeg prøver). Mamma sier:

Slapp av. Det skjer når det skjer. Du har det ikke travelt. Selv om du er 30.

Jeg ser ut som er er 25, sier jeg frekt.

Hun ler og sier at ja, jeg gjør i grunn det. Men du må ikke stresse med det.

(Jeg lurer på om hun kan høre at jeg stresser litt med det, selv om jeg nesten aldri innrømmer at jeg gjør det)

Jeg skal ikke stresse, lover jeg.

Det er fint. Har du husket å kjøpe røykvarsler?

Øyeblikket er over. Takk og lov for en sånn mamma.

Si meg hvor du har veska di og jeg skal si deg hvem du er…

Dette er en sånn fiffig meme-ting som folk driver med ute i bloggeland, er det ikke?

Av en eller annen mystisk grunn synes folk (herunder jeg) at det er veldig gøy å fortelle om hva vi har i veska, på nattbordet, i sminkepungen eller i kjøleskapet. Hvorfor? Ingen anelse.

Men det slo meg nå nettopp, at den dagen du plutselig ikke har veska di, er det ikke lenger innholdet som teller. For vi vet vel alle hvor forsmedelig det er å oppdage litt sånn utpå dagen derpå at oi, noe mangler. Vanligvis nøyer jeg meg med en lipgloss eller en eyeliner. På lørdag lot jeg likegodt hele veska ligge.

Det aller verste er selvsagt den telefonen du må ta, den der litt unnskyldende, lett skamfulle-med-et-hint-av-latter-i-stemmen-samtalen med en eller annen servitør, daglig leder eller hvem du nå får tak i. Jeg har “glemt” igjen veska. Du hører i andre enden at den kjøper de ikke. Akk, tenker de. Enda en fyllik. Kan de ikke bare passe på tingene sine?

Omtrent det samme tenkte jeg da jeg våknet søndags morgen. Mange spørsmål meldte seg umiddelbart: Hvor er jeg? Hvem er han fyren der? Hvor full går det an å bli? Og hvor i helvete er veska mi?

Som man reder så ligger man.

It’s not me, it’s (definitely) you

Jeg beklager å måtte plage dere med enda mer mjæling om simu-forholdet mitt som ikke fungerte, men dere trenger jo strengt tatt ikke å lese videre.

Status: Jeg skulle gjøre slutt på elendigheten. Etter mye stille og høylydt kontemplasjon bestemte jeg meg for å være ærlig. Men – ikke slem. I et brudd henger dessverre de to tingene uløselig sammen.

Ærlig: Jeg er ikke forelska lenger
Slem: Jeg er ikke forelska lenger fordi du irriterer meg og egentlig orker jeg ikke tanken på å ha sex med deg. Noensinne. Du er så…. tynn! Og umandig! Og sytete!

Å gå fra å være forelska til uforelska skjer jo ganske ofte. Heldigvis. Jeg tenker med gru på hva som hadde blitt av meg hadde jeg fortsatt vært sammen med min første seriøse kjæreste. Det er, darwinistisk sett, survival of the fittest (boyfriend). Hvorfor forelskelsen tar slutt aner jeg ikke. Kanskje er det noe kjemisk. Kanskje er det mentalt. Jeg vet ikke egentlig om det spiller noen rolle. For oppslåeren gjør det i grunn ikke det. Hun (eller han, men i dette tilfellet jeg) vandrer videre i verden i trygg forvissing om at hun har gjort det riktige. Offeret, derimot, stakkaren som blir dumpa, sitter igjen med knust hjerte, såret stolthet – og dessverre også en del spørsmål.

Men hvorfor?

Se, det er her man må holde tunga rett i munnen og være ærlig, men ikke slem. Ikke spark den som ligger nede (med mindre den som ligger nede er en ordentlig drittsekk og fortjener å høre hvor David kjøpte ølet).

Nei… sier du da (som sant er) hvem vet hvorfor sånne følelser tar slutt?

Og hvis du kjenner et uimotståelig sterk behov for å si hvorfor, kan du skrive en slem epost som sikkert vil more en uempatisk venninne eller to. Eller som meg, spre det på veven, der all mulig dritt havner uansett.