På denne dag

Jeg stjeler denne i dag, fra fabelaktige Synline (i dag er jeg så glad at jeg spontantrimer) og tagger meg selv, jeg, for jeg vil fortelle om denne fine morgenen:

Morgenens nedtur:
Jeg finner ikke hårspennene mine. De fine med blomster på. Grrr.

Utenfor mitt vindu:

Er det grønt og landlig, nærmest, hadde det ikke vært for utsikten mot byen og Holmenkollen. Naboens hage. Ekebergåsen. Jeg elsker utsikten min!

På mitt fjernsyn:

Står det en dvd-spiller. Og et par dvd-er. Og en fjernkontroll. Eller to.

Jeg vil gjerne høre:

Masse god musikk. Og det skal jeg! Roskilde, baby!

Jeg har på meg:

Reiseklær: t-skjorte, jeans, allstars. Sminke. Stråhatt og solbriller. Og snart: En stor sekk.

I dag skal jeg:

Reise til Danmark og treffe gjengen min.

Men jeg vil heller:

For å legge på litt patos: Det er ingenting jeg heller vil.

I min vinduskarm:

Ligger tre fotoalbum og det står også en STOR høyttaler der. Og et par flasker neglelakk.

I helgen skal jeg:

Være på Roskilde. Tråkke rundt. Drikke øl. Le. Henge på Gringo bar til noen sier, nå må vi stikke, … begynner snart. Få flere fregner på nesa. Klage på køene. Se på guttene. Si i hvert fall to ganger at vi er litt for gamle til dette. Le. Ha det innmari, innmari, innmari gøy.

Morgenens lykke:

Passe sliten etter kort joggetur og vissheten om at jeg har god nok tid til å sose rundt, spise frokost og lese nettaviser før jeg labber ned mot sentrum. Og at ferien ligger foran meg.

Dette bildet har dere aldri sett før:

Bilde av meg – og det kommer heller ikke!

Også legger jeg til min egen kategori: Morgenens ord til folket (eller promillen av folket som er innom her:

Ha en strålende, nydelig dag. Det fortjener du. Og er dagen slem mot deg, gjør noe fint for at den skal bli bedre.

Dagens uoriginale

Jeg er altfor varm om dagen til å blogge vettugt. Beklager. A-C-en på jobb er en vits, og jeg svetter sikkert en liter i løpet av dagen. Så når slike fine damer som AM nærmest tupper en utfordring ut i bloggverden – sjekk fotballreferansen! – er jeg ikke sen å be. Jeg liker jo å oppdatere…

Tre ting som opptar meg for tiden:
* Politisk: Norges innsats i Afghanistan og den fascinerende naiviteten som hersker her til lands. Det er krig. Det er ikke fredsbevaring. Vi har engasjert oss, noe mange, meg selv inkludert var motstandere av. Nå er det ikke bare å trekke seg ut. Det minner om en annen krig ført på bortebane som varte og rakk og ikke førte til noen ting. i’m just saying.
* Personlig: Stress og lett angst i forhold til prosjektet mitt. Ting går treigt. Forventninger stresser meg. Både mine egne og andres.
* Gøyalt: Snart er ferien i gang. Jeg gleder meg veldig!

Tre ting som gjør meg glad om dagen:
* Fine folk
* Været!
* Hyggelige invitasjoner

Tre ting jeg er lei:
* Min enestående evne til prokrastinering
* Dårlig oppfølging fra veilederne mine
* Folk som ikke svarer på e-post

Tre ting jeg har kick på om dagen:
* Musliboller med brunost – og jeg har aldri spist brunost før. Men det er godt/interessant på sånne musliboller. Med kaffe til. NAM!
* Vannmelon
* Farris

Tre ting jeg leser om dagen:
* Mesteren og Margarita
* Aftenposten
* Eksamensoppgaver

Tre ting jeg tenker på om dagen:
* At alt kommer til å ordne seg
* Gutter…. Eller menn, kanskje.
* Festivalsommer!

Tre ting jeg gjerne skulle hatt annerledes:
* Større evne til selvdisiplin
* Litt bedre tid
* En sommerflørt

Tre ting jeg er fornøyd med:
* Min begynnende brunfarge
* Den nye bikinien min
* Friheten min

Tre ting jeg skal gjøre fremover – kort horisont:
* Rette ferdig siste omgang med klagesensur. Nå får det holde!
* Pakke til morgendagens avreise
* Roskilde!

Festival for komfortsugne voksne

Jeg vet at den harde Roskilde-kjernen vil le høyt OG peke nese av meg, men jeg er for gammel og vis til å bry meg: Jeg skipper teltinga. Jeg skal bo på hotell. Pyse, sier du? Pingle?

Tja. Mulig. Jeg har prøvd, hatet og elsket festivalteltlivet. Og det er noe eget. Jeg har hatt noen av mine gyldneste øyeblikk i Roskilde-camper. Men. I år teller andre behov mer.

Grunnene til det er først og fremst: håpet om nattesøvn. Jeg sover lettest i verden, og husker enda med gru et nachspiel som aldri tok slutt i campen vår. Et nachspiel ingen i vår camp til slutt var deltagende i, men som vi likevel måtte høre på. Og til de av dere som måtte være i tvil: Fyllesamtaler høres enda dummere ut enn man frykter. Promille fungerer som en midlertidig lobotomi, som spesielt godt merkes når man diskuterer. Og jeg hørte på, mens min nesten-eks lå og kokte ved siden av meg og hadde lyst til å drepe alt som pustet. Meg inkludert.

Generelt råd: Ikke reis på festival med en kjæreste som det ikke funker med. Det er ingenting som tilsier at en uke med fyll, søvnmangel og regn vil reparere noe som helst. Tvert i mot, vil jeg si!

Varme brusebad. Brusebad (varme) høres enormt mye bedre ut enn dusj. Varme brusebad, altså, som jeg ikke må gå 5 km for å finne og deretter stå til knea i andres intimbarbering.

Frokost: At det i alle fall inntas et måltid som ikke er akkompagnert av alkohol er gull for kroppen og sjælen. Dansk rugbrød, oster, bløtkokte egg, juice… En kanne kaffe.

Hva jeg likevel får med meg?

Køene (always charming), konsertene, øldrikkinga. Gringo-bar. Årets beste strawberry daquiri. Den hysteriske, jublende følelsen når konsertene setter i gang. Nye venner. Gamle venner. Famling i mørket. Møtes hvor? (så var det dette med høyre og venstre igjen). Være litt lost. Finne dine igjen. Gleden ved å oppdage et nytt band. Tilfredsstillelsen av å se gamle helter. Skitne bein. Solbrente skuldre (åja, jeg har sett værmeldinga). Do-akrobatikk. Tuborg. Dansk. Den helt særegne, avslappa, fine, fine stemninga som du ikke finner på noen annen festival. Det er derfor vi elsker Roskilde.

Og søndag kveld: teltbrenninga. Og den vemodige følelsen som nesten gir deg lyst til å gråte.

Tiden skal komme / tiden skal henrulle

Om tiden går eller kommer er nok først og fremst et spørsmål om innstilling. Men at det oppleves som om den går /kommer mye fortere jo eldre man blir, det kan det vel ikke være tvil om.

Et lite blikk på kalenderen viste at juni snart er omme. For et par dager siden var det stor ståhei på grunn av ettårsdagen for Michael Jacksons død. Har det gått ett år? Om to dager har jeg ferie. Så snart? Om en måned er det ett år siden jeg flyttet for meg selv. Så mye og så lite har skjedd på all denne tida.

Og sånn fortsetter det. vi venter og venter på det som skal skje. det skjer. og vi tenker og tenker på det som har vært. noen som sa noe om å leve i nuet? hvordan gjør man det?

kanskje man slutter å stresse. kanskje man kikker ut vinduet, ser den røde bussen, langt der borte som snirkler seg rundt i gatene. Man nyser og nyser fordi gresspollensesongen aldri vil gi seg. Men trærne er grønne og byen ser sunn ut. Og det er bare to dager til ferie, og er ikke det perfekt, sånn akkurat rett før noe fint? Når alt er bare forventning, og ingen virkelighet har gjort seg gjeldende?

i dag tror jeg tida kommer.

Det eneste

diktet jeg kan utenat* får dere i dag, siden det er fredag. Jeg oppdaget det da jeg gikk på ungdomsskolen og var (som vanlig) ulykkelig forelsket i en eller annen stakkar. Det talte til meg. Men jeg liker det fortsatt veldig godt.

Den dag kjem aldri – Aasmund Olavsson Vinje

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer
For om eg søv eg om deg drøymer
Natt og dag er du like nær
Men best eg ser deg når mørkt det er

Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg følgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer;
eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d’er du som gjeng der og tuslar;
når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d’er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

Ok, det er bare første og siste vers jeg egentlig kan. De andre fant jeg her.

Gratulerer med dagen, enkelte skatteytere

Jeg er blitt såpass gammel og grådig at 24. juni er bedre enn bursdag. Og dere som fikk baksmell på skatten får bare lukke øynene: Jeg akter å feire min solide tosifrede overtilbakebetaling med god samvittighet.

Hvordan?

En treningsøkt. Og iskald vin med god venninne derefter. Noen bedre måte å tilbringe en torsdag på, kanskje?

Shameful, she admits II

Jeg er sikkert ikke den eneste som har en cd eller to jeg nødig skriker ut at jeg eier. Tvert i mot er det noen eksemplarer i samlingen som alltid blir dyttet litt bort eller gjemt i en skuff. Jeg får meg dog ikke til å kaste uvesenet, for selv om det er flaut er det alltid en eller flere fengende grunner til at disse platene er i mitt eie. Og det står jeg for. På en måte.

Øverst på lista over rødmepinlige anskaffelser* står:

1. Bryan Adams – The Best of Me
Favorittspor: When You’re Gone (med Melanie C, hun sporty fra Spice Girls)

2. Eros Ramazotti – husker ikke albumtittelen
Favorittspor: Cose Della Vita (med Tina Turner. Åjadda.)

3. Andrea Bocelli – Romanza
Favorittspor: Con te Partiro og Miserere

Eierskapet til disse cd-ene ble ikke avslørt før flere måneder ut i forholdet til en av mine svært musikkinteresserte eks-er. Jeg hadde gjemt dem godt allerede før vår første date**. Han medga at han ville ledd av meg, men at ingen av disse tre ville fått ham til å gå hjem.

* Rett skal være rett: Jeg kjøpte ikke disse platene for en uke siden. De har vært med meg siden tenåra.

** I tilfelle han ble med hjem første kvelden (det ble han) skulle kaste et blikk på platene og løpe skrikende ut i natten.

Bysommer

Den somreste av alle Oslo-sommersanger. Kan man noen steder bedre ha det?*

*Retorisk spørsmål, folk, retorisk spørsmål…

Tears of joy, tears of longing

Jeg har vært i bryllup. Til to mennesker som er så glade i hverandre at du ser de hører sammen på en helt særegen måte. Jeg blir veldig rørt av sånt, stor glede beveger meg ofte mer enn stor sorg.

Jeg lurer på hvorfor.

Jeg husker første gang jeg skjønte det var da jeg fikk ny sykkel da jeg var åtte. Den var så fin og rosa og helt annerledes enn noen sykkel jeg hadde sett før. Den var perfekt. Jeg ble glad. Og jeg begynte å gråte. Faren min ble helt perpleks og spurte moren min om jeg ikke ble glad for gaven.

Så da jeg kom hjem i går så jeg på reprisen av kronprinsessebryllupet. Det var også veldig fint, og jeg grein meg gjennom talene, til og med den fra Knugen. Det kjennes underlig godt å gråte over noe som er så fint. Forløsende og befriende.

Så kan det vel hende det er en liten jente inni meg som peker bort på det hun ser og sier vil ha.

Ædda bædda, Murphy

Busskortet mitt går ut om få dager. I forlengelse av det, og vissheten om at ferien nærmer seg, har jeg tenkt å ta fornuften fangen og sykle byen rundt resten av sommeren. Gudene vet det går raskere. Baibai buss, altså. Så i morges, mens jeg pakket ufattelige mengder dill og dall i min nye, akk så store, veske så jeg fram til en av sommerens siste morgenstunder på bussen.

Til min store skrekk ikke kunne finne busskortet. Jeg lette og lette, grov som en grevling, men måtte fastslå at ikke bare var det sporløst forsvunnet, jeg hadde også reist ulovlig de to siste dagene. Grøss.

Er det en lov som alltid håndheves, så er det Murphys, og jeg ble med ett overbevist om at så lenge jeg visste at jeg snek ville vekterne lukte meg på mils avstand.

Jeg bannet og svor og gikk i ring rundt meg selv i noen minutter. Så gikk det ikke bare ett, men to lys opp for meg: Busskortet lå i lommen på trench-coaten min. Vekterne streiker. Ha!

All is good in my world.