Sweetest thing

Eller sweetest smell? Tenkerbell ber meg liste opp noen favoritter – I’m much obliged. Jeg stikker utenbys et par dager, men hvem vet – det dukker kanskje opp noen observasjoner på veien.

1. Nystekt bakverk. Alt. Brød, kaker – jeg får vann i munnen og blir i godt humør.

2. Kaffe. Ikke drikken, men nymalte bønner. Jeg maler i kverna mi og stikker nesa oppi beholderen. Mmmmmm.

3. Sjø, kyst og saltvann. Minner meg om hjemme, om havet, om det som kjennes ekte og enkelt. Jeg kan aldri bo på innlandet.

4. Piz Buin-solkrem. All solkrem, egentlig. Men særlig den. Solkrem lukter sommer, brunfarge og strand. Need I say more?

5. Sigarettrøyk. Ja, jeg vet. Men ikke gammelt askebeger. Den flyktige duften av filtersigg en varm sommerkveld, fra nabobordet eller i det noen går forbi: (flasher foran mitt indre blikk) 20 år, har du fyr, kjekke gutter, iskaldt øl, nervøse fingre, røyk mellom leppene, festival, fine folk, lattet, latter, smil, smil, smil. Fest. Ungdom. Mmmmm. Nostalgia. Det er sigg for meg.

6. Frisør-shampoo. Nyvasket hår. Manneparfyme.

7. Syriner. Særlig på varme sommerkvelder.

Kur mot kjærlighetssorg

For en tid tilbake skrev jeg et innlegg der jeg etterlyste en enkel kur mot kjærlighetssorg. Det var det selvsagt ingen som hadde, men jeg fikk da noen trøstens ord, og noen tips fra gode mennesker.

Jeg registrerer at det er en av de søketermene som gjør at mange, utilsiktet, havner her hos meg. Jeg skjønner godt at de blir litt skuffet, men håper likevel at de kan finne en viss trøst i å lese om andres (mine) kvaler. Felles skjebne, felles trøst. I mitt navlebeskuende liv er det plenty med kvaler, det er sikkert.

Tilbake til kjærlighetssorgen: Jeg vil likevel gi noen pointere, hentet fra egen erfaring, og andres. Hva hjelper mot kjærlighetssorg? Det er ingen kur, per se, men ting som lindrer. Eller i alle fall vender oppmerksomheten vekk fra hjertesmerten en stund. For vi vet det selvsagt: Det fins ingen kur.

Kulepunkt!

• Sex and the City. Banalt? Ikke for meg. Hver gang mitt eget liv blir litt for uutholdelig tyr jeg til damene i NYC. Og det kjennes som det hjelper. Seks sesonger varer en stund, og du er nødt til å føle deg litt bedre etterpå.
• Trening. Orker ikke, sier du? Prøv likevel. Løp til du ikke har pust igjen, pump jern til du blør. Endorfinene hjelper. Promise. Bedre enn de fleste ruser
• Venninneheng. Selv om dine kjærestebefengte venninner kan virke altfor lykkelige i sin egen tosomhet kommer de alltid ilende når du trenger dem. Og de single venninnene dine er deg for deg med jentekvelder og turer på byen – når du er klar for det.
• Hevn-filmer*
• Hevn-musikk*
• Marian Keyes-bøker. Alle. Bortsett fra den siste som er ganske crappy.
• Planlegg en morsom ferie
• Puss opp hjemme
• Eller mindre krevende: Puss opp deg selv
• Siste punkt er litt tvilsomt, og passer ikke for alle. Men skaff deg en elsker. Eller i alle fall en flørt. Det gjør underverker.

Noen flere?

*Selv om du ikke er ute etter hevn som sådan, er det befriende å se slikt.

Ikke ring oss – vi ringer deg

Jeg mistet nylig mobiltelefonen min. I seg selv et beskjedent tap. Den hadde ikke mange månedene igjen, og jeg skulle uansett bytte den ut etter Roskilde (mobiltelefonenes svar på fimbulvinter, uår og unntakstilstand). Nesten tre år hadde den blitt, som i dagens mobilår gjør den til noe sånt som verdens eldste mann*.

Nei, det verste med å miste telefonen sin er alle numrene som forsvinner. De nære og kjære får man raskt tak i. En liten facebook-bønn tar seg av en del til. Men det er alle de andre. Venners venner, folk du ikke snakker ofte med, men som det er praktisk å ha kontaktinfoen til. Festkompisene dine, som du ikke henger med på søndagsformiddag, men som du gjerne øller med fredag kveld. Tanter og onkler, numre til hoteller og take away-sjapper. Numre du ikke tenker på at du ikke har før du trenger dem.

Og gutta, da. Som nysingel kunne mobilfrafallet neppe kommet på et verre tidspunkt. Alle kandidatene mine er borte. Noen vet jeg ikke etternavnet til, engang. De er tapt for alltid.

Og de aktuelle unge menn jeg er venner med på facebook har åpenbart ingen ønsker om at jeg skal kunne kontakte dem igjen. Ja, jeg vet jeg kan søke dem opp. Men – come on – alle sammen? Nei, dette er ytterst forsmedelig. Jeg har samlet med meg flere nummer i løpet av en kveld på byen enn etter min facebookbønn.

Forsmedelig, sier jeg.

*Jeg mener at de nye mobilene er av betydelig dårligere kvalitet enn de nye. De er mindre solide, de sjukner hen fortere. De gamle, med sine beskjedne funksjonaliteter måtte du nesten kjøre over for at de skal dø.

Jada, jeg har en jeg også

I disse GP-tider, der alskens eurotrash kringkastes i alle kanaler har jeg i grunn gitt litt opp. Jeg skal se Grand Prix, det er en tradisjon. Men bare den ene kvelden, semifinalene orker jeg ikke tenke på. Møkkamusikkkonkurranser nytes best med en god flaske vin og syrlige kommentarer en lørdagskveld.

Men det kommer jo en og annen perle – sånn innimellom. Og jeg har også en favoritt, fra det gromme nittitall. Jeg husker jeg satt hjemme på stuegulvet og fikk frysninger over hele kroppen* da Silje Vige sang Alle mine tankar. Og jaggu holder den seg ennå.

*In a good way, altså

This boat ain’t big enough for the both of us

One woman’s Titanic is another woman’s Love Boat*

Det å møte ekser igjen etter lenger enn lengst kan arte seg på så mange slags vis. Uansett har man vel et visst behov for a) se helt utrolig flott ut b) framstå litt overbærende, kul, vennlig, men distansert. Dette har i alle fall jeg et visst ønske om.

Min nest siste eks har jeg ikke sett på år og dag. Aldri har vi støtt på hverandre på fest, aldri har vi møttes på gata med eller uten nye kjærester. Vi har ikke snakket sammen, eller sendt så mye som en tekstmelding. Og det har vært helt greit. Faktisk har jeg foretrukket at det har vært sånn, all den tid jeg ikke har hatt lyst til å bevitne hans nyforelskede lykke mens jeg selv ville bli nødt til å iføre meg mitt stiveste og falskeste smil.

Men Eva var som kjent ikke så innmari lenge i paradis.

Jeg befant meg nylig på en av de båtene som cruiser over til nabolandet, en av mange i en stor gjeng. I god stemning, med en øl i hånda og alt var fint. Da jeg plutselig ser rett på ham jeg engang var forelska i. Jeg opplevde en sånn ut av kroppen-opplevelse, hvor jeg kunne se mitt eget måpende ansikt, og munnen min som formet ordene: -Dette er faen ikke mulig.

Er det ett sted du i alle fall ikke vil møte en eks er det på en båt. Ingen fluktmuligheter, begrenset plass.

Virkeligheten pleier å ta innersvingen på fantasien. Så jeg lover deg på tro og ære at dette er sant: jeg møtte eksen min på danskebåten. Og min første tanke var: Kanskje han ikke ser meg?

Selvsagt ikke. Han er hei-og-klem-og-så-KOSCHLI-og-hvordan-går-det-og-hva-gjør-du-her? Og jeg var så paff at jeg nesten ikke greide å være halvhøflig engang. Mine medreisende betraktet opptrinnet med stor interesse. En av gutta tilbød seg å kline med meg for å gjøre eksen ukomfortabel. -I’ll take one for the team, som han sa.

Senere, da jeg sto i kø for å betale billig vin kom han osende bort til meg igjen. Fluktmulighetene var stadig små. Og jeg var helt alene. Han kårner meg sånn at jeg sier ja til en kaffe (noe jeg valgte å tolke som eventuelt en bedøvende mengde tequila).

Moralsk støttet opp av mine medreisende og tre glass vin klarer jeg både å smile pent og snakke hyggelig med ham i nesten to timer. Jeg hadde glemt at han er en fin fyr og at vi alltid har hatt en god tone. Og jeg skjønte at selv om jeg har vært bitter og sur i lang tid, så er jeg det ikke nå lenger. Mens jeg satt der med kaffen min kunne jeg være morsom og frekk som før, og han kunne le og erte meg. Da våre veier skiltes kjente jeg meg et par kilo lettere og egentlig ganske fornøyd.

Men likevel. Danskebåten? Har store forventninger til hva forsynet gir meg i kompensasjon for dette.

*Carrie Bradshaw, Sex and the City

Ganske sterke meninger

Jeg er blant dem som morer meg kongelig over do-graftitti og slike meningsytringer når jeg oppsøker fasilitetene på byens utesteder. Skjønt den tetteste konsentrasjonen av slike uttrykk vel er å finne rundt omkring på Blinderns studenttoaletter. Der er meningene mange.

Uansett. I det offentlige rom er det dessverre mest ubetydelig tagging i form av uforståelige navnetrekk og/eller symboler. Meningsbærende for ingen bortsett fra en mulig hard kjerne av kvisete hettegenserbekledte sprayboksterrorister. Ha litt humor, da!

Hadde de enda kunne skrevet noe gøy skulle jeg ikke vært så ensidig kritisk.

Stor var derfor gleden da jeg nylig observerte følgende et sted på Grønland (fritt etter hukommelsen):

Jeg har pult mora di!

Nedenfor lød det lakoniske svaret:

Stakkars deg

Når blir gutter menn?

Jeg kan bare beklage at jeg mjæler mye om gutter om dagen. Det hjertet er fullt av også videre. I mitt tilfelle er det dog ikke hjertet, men hodet som er fullt av gutter. Eller menn. Før var jeg guttegæren, nå må jeg ha rykket opp i en annen divisjon, og altså presentere meg som mannegæren.

Det er både litt bedre og litt verre, hvis dere skjønner.

Så begynte jeg å tenke litt på dette med gutter og menn, jenter og kvinner. Er jeg jente eller kvinne? fins det en aldersgrense? Har du passert 30 er du kvinne – under 30 kan du forsvare å kalle deg jente?

Det forekommer meg tvilsomt å presentere seg selv som Gutt, 45*. Hvis du som førtifemåring fortsatt ikke kan påstå å være mann, da vil i alle fall ikke jeg ta i deg med ildtang. Men Kvinne, 25? Er det litt ungt? Kan man ikke være jente og gutt ved 25?

Hvis noen derimot er på jakt etter guttemenn vet jeg hvor de er å finne.

* Ja, det hender jeg leser kontaktannonser. Jeg leser også dødsannonsene. Go figure.

Våryr

Jeg er. Våryr. Jeg kjenner det, noe med varmen som kommer, noe med de lyse kveldene. Jeg fryser ikke lenger, og føttene mine vil ha luft. Jeg vil ha fregner på nesa og varm vind i ansiktet. Jeg vil spise jordbær og drikke tørr, kald hvitvin som river i tennene. Og jeg begynner å ville smake litt på singellivet. Jeg vil pynte meg for guttene (selv om vi vel pynter oss mest for hverandre, jenter, am I right?), flørte med dem.

Og jeg har lov.

Jeg vurderer å ta meg en elsker. Ja, det har jeg gjort før, riktig, riktig, og ja, det endte med forferdelse. Men nå er jeg eldre, klokere. Og… eldre. Jeg har ingen klare kandidater, men erfaring viser at det å ta seg en elsker sjelden byr på problemer.

Kanskje det blir med tanken. Kanskje det er nok å vite at jeg kan.

Post-coital slow

Jeg har tidligere uttrykt min store og sterke begeistring for True Blood, og i går hadde jeg benket meg foran tv-en for å få med siste episode.

Først må jeg bemerke at andre sesong har vært ganske skuffende, med unntak av at den uforløste seksuelle spenningen mellom Soooo-k-eeeee og our man from Svealand, Eric se-meg-være-hevet-over-alt-og-alle (fantastisk komikk i det) bygges opp.

Hele plottet med menaden som søker sin gud og bruker mennesker i transe til å bygge bol synes jeg ble både for mye og for lite. For mye bullshit og for lite faktisk spenning. Når du har sett så mange orgier at det begynner å bli kjedelig vet du at det har vært en orgie for mye. De vampyrhatende kristne i Texas var det litt mer liv i, men også det ble en parantes.

Sesong 1 vil jeg sammenlikne med et skikkelig bra ligg. Sesong 2 er når du oppdager at mannen ved din side er en dølling uten sidestykke.

Men som den utholdende og håpefulle unge kvinnen jeg er skal jeg ta en titt på sesong 3 også. Just in case.

Det beste

Det beste med å være nysingel – rent bortsett fra uendelige muligheter til å gå på kleine dater som jeg i etterkant kan blogge om og dermed more mine lesere med – må være vissheten om at en fantastisk deilig, ny forelskelse nærmer seg. Jeg vet ikke når eller hvem – men at den kommer, se det er jeg ganske sikker på.

Verst er det heller ikke å drikke seg boblebrisen på 17. mai, gå i parken og se på guttene. Kanskje til og med kysse litt på en av dem.