No one said it would be easy –

but no one said it’d be this hard. Tror jeg Coldplay synger. Det passer fint nå.

Jeg har over en lengre periode kjent at jeg sliter med stipendiatlivet. Jeg sliter. Det er selvsagt øyeblikk der ting føles ok på jobb, det er mye fine folk rundt meg, og det er ingen som er slemme. Likevel kjenner jeg at alt er tyngre enn godt er. Når går det fra å være en slitsom periode til å bli en depresjonslignende tilstand, for eksempel?

Sånn cirka nå, vil jeg påstå. I går grein jeg en time på telefonen med kjæresten min, da jeg endelig klarte å sette fingeren på hvorfor jeg har kjent meg så … utenfor meg selv i det siste. Jeg føler meg utilstrekkelig. Jeg føler meg dum. Jeg føler meg tafatt, mindreverdig, håpløs. Jeg er sliten. Jeg er umotivert. Jeg finner tilfredsstillelsen min kun utenfor jobb. Men denne vakuumtilstanden påvirker også hvordan jeg har det privat. Jeg er ukonsentrert, rastløs, irritabel, overfølsom.

I stad – etter en timeslang jakt på en bh jeg skulle kjøpe til søsteren min begynte jeg nesten å grine da jeg i prøverommet oppdaget at skjørtet jeg hadde lyst på selv bare så kleint ut. Et skjørt! Jeg begynte å grine i det jeg kom inn i den deillige stillheten på kontoret mitt – der jeg tilbringer lørdag formiddag for å prøve å lette litt på den dårlige samvittigheten som forfølger meg konstant. Jeg klarer ikke slutte.

Hvor er veilederen min? Sånn rundt omkring, fallera, som de sier. Jeg sendte ham en e-post i går, der jeg prøvde å forklare hvilke nye ideer jeg har til teoretisk innfallsvinkel. Hvis det av en eller annen grunn ikke er bra nok, da sier jeg opp. Det får være grenser. Ja, det er en doktorgrad, men det er fortsatt bare en jobb. Jeg driver ikke kreftforskning. Ingen dør. Ingens liv blir verre eller bedre av at jeg er her. Og her ligger vel sakens kjerne: Ingen bryr seg.

Jeg har alltid fått mye ut av jobb og studier. Det har på mange måter alltid definert meg, all den tid jeg har vært ganske flink, og oppnådd en god del. Det har alltid vært viktig for meg å sikte litt høyere, gjøre litt mer, litt bedre. Det var derfor jeg valgte doktorgrad framfor en helt kurant jobb.

Men nå? Nå kan jeg skjenke kaffe til pensjonister, sitte i kassa på rimi, eller vaske gulv. Alt annet enn å kaste bort nå-et på noe som bare virker helt meningsløst.

Noe å le av?

Jeg og en venninne har slått våre pjalter og utagerende sarkasme sammen og har startet blogg-prosjektet: i dag ler vi av.

Der vi skriver om det vi ler av. Vi regner med at dette kan bli et evighetsprosjekt. Le med oss – eller av oss – her.

Sniker inn denne, jeg

Noen ganger tenker jeg at den eneste musikken jeg hører på er rock/pop-indie i ulike former. Og det er jo vel og bra, men hva med alt det andre? Jeg mener det fins bra ting innenfor alle sjangre – bortsett fra dance/trance (djevelens skrål) og et par til.

Bluegrass, f.eks., er tøft! En konsert med Hayseed Dixie for noen år siden overbeviste meg om det, og da vi møtte vokalisten etterpå var i alle fall jeg solgt, for maken til sjarmerende southern manners har jeg aldri vært utsatt for.

Her en dag satte herr ipodski igang Dixiland med Steve Earle, og jeg ble bare glad!

Så – bluegrass anyone? Try this on for size:

Stjeler en til jeg!

Stjålet opprinnelig fra hjartesmil via Alt Godt.

Jeg trenger en passe dose av selskap og alenetid. Aviser. Kaffe. Te. Og mat hver tredje time.

Jeg liker de fleste mennesker og de fleste dyr. Til og med sau.

Jeg spiser med stor glede, og aller helst chilistekte scampi, duftende parmesanost i uanstendige mengder og nybakt brød. Med Svolværpostei! Kanskje ikke alt samtidig…

Jeg sier ja til mye, kanskje for mye, men jeg vil så gjerne gjøre alt jeg har lyst til.

Jeg sier nei til det som tapper meg for krefter eller er uinteressant.

Jeg er flink til å tørre ting som jeg egentlig ikke tør. Til å stille opp. Til å skrive. Jeg er dessuten ganske flink til å tilpasse meg sosiale settinger, og til å gjøre flere ting på en gang.

Jeg leser bøker, papiraviser Morgenbladet og Aftenposten, og Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen på nett, og innoldsfortegnelser. Og bruksanvisninger. Og blader hos tannlegen, venninnene mine og når jeg skal ut å reise.

Jeg ler av folk som er morsomme. Og frekke. Hvis de er det med kjærlighet. Jeg har noen venner som er veldig morsomme. Og jeg ler av Little Britain. Eddie Izzard. Ricky Gervais. Kristine Koht.

Jeg er en ganske likanes person. Snill. Ganske festlig. Ganske frekk. Og ganske sjenert.

Jeg har aldri hatt sex på et fly. Det virker kronglete.

Jeg er lykkelig når jeg er omgitt av gullgode mennesker jeg er glad i. Og når jeg husker å puste og at alt egentlig er en konstruksjon. Det er beroligende.

Jeg trives ikke når kjemien er feil og når noen herser meg meg. Eller andre.

Jeg er dårlig på å bli streng uten å bli kjip. Jeg er heller ikke god til å fortelle historier, jeg tar med alt for mye og kommer ikke til poenget. Det er bedre å skrive dem. Jeg er også utrolig dårlig på å ta ordet i forsamlinger.

Jeg elsker å flørte, å spise, å drikke vin. Jeg elsker surt godteri og non stop. Jeg elsker musikk og film og å få til ting. Jeg elsker ganske mange mennesker. Og Oslo. Jeg elsker Oslo.

Jeg tror at det löser sig. Både for de snille og de litt mer infame.

Ingenting å rope for

Alle vet at reklamer for bind og tamponger per definisjon er dumme. Jeg tror det kan ha utviklet seg til et sjangerkrav.

Men at Libresse misbruker den manisk joviale “Shout” mens de filmer kvinner som løper om kapp for å nå fram til en “ny” type bind (eller tamponger, jeg er jaggu ikke sikker), se det synes jeg er vanskelig å svelge. For meg er den sangen synonymt med moro.

Men – hold dere fast:

DET BLIR ALDRI KULT Å HA MENSEN UANSETT!

Det gjelder også, Libresse, om dere lager tamponger av det reneste gull*, lanserer bind i et silkemykt økologisk absorberende materiale som dufter av liljekonvall og jeg vet ikke hva.

Det er fortsatt blod, fortsatt kramper, fortsatt pms galore og fortsatt kilovis med sjokolade.

HERREGUD! SKJERP DERE.

*Ok, det var et dumt, upraktisk forslag.

Hva?! Har Metallica forsvunnet?

Nei. Heldigvis.

Men i følge kulturavisen Dagbladet (alltid foran) kvalifiserer dette.

Hadde det vært prisutdeling for lureoverskrifter hadde denne ligget godt an.

Det er ikke deg – det er oss

En venninne av meg er på jobbjakt for tiden. Det er vi vel alle på et eller annet tidspunkt, og som kjent er dette en nokså stressende fase. For tiden ligger jeg jo og vugger i Statens armer (ikke like behagelig som det kan høres ut all den tid mitt engasjement er midlertidig og tilværelsen er fylt av angst og beven). Men jeg har ikke glemt mine fordums jakter.

-Heiduja, det er Snakker VeldigFort her, fra Organisasjon HmHmHm som ringer, ja.

Ja. Jeg skjønner det alltid umiddelbart når jeg får negativt svar på et jobbintervju. De som ringer og forteller det høres alltid så innmari POSITIVE ut. Og forteller deg hvor BRA du var på intervjuet, og hvor stor TRO de har på deg i framtida. Den du vil gå inn i uten jobb i deres selskap, ellers takk. Jeg har ikke behov for å høre det når jeg ikke får jobben. Egentlig vil jeg ikke ha noen telefon i det hele tatt, bare sakte men sikkert glemme hele greia. Litt som når du venter på den telefonen (som aldri kommer) fra han fyren du liker (men aldri får).

-Ja, godt inntrykk på intervjuet, blahasanama.

Se meg ikke bry meg, liksom. Tenk at de ikke ansatte meg. Jeg blir forbanna. Deres tap. Ja, også mitt, da, når jeg tenker meg om.

-Mer erfaring, jappjappjappjapp.

Jeg lurer på hvem den heldige er. Jeg lurer på hva hun har som ikke jeg har. Eller han. Hvordan de ser ut, til og med. Hva lønna er. Om livet hans eller hennes nå plutselig syr seg selv sammen med prydsøm og de kan ta opp boliglån, kjøpe vaskemaskin med den kjekke samboeren og få 0,8 barn (leiligheten er tross alt ikke SÅ stor) mens de holder voksne fester og middagsselskap med retter inspirert av Andreas Viestad i Dagbladet. Og sitter på cafe med c og drikker soyalatte og spiser briocher mens de blar s-a-a-k-t-e gjennom Morgenbladet og nikker ettertenksomt til alt Bendik Vold* skriver. Fy faen.

-Så du får ha lykke til, kommer det hjertelig fra den andre enden. -Jeg er sikker på at du kommer til å gjøre det bra.

-Takk, sier jeg, enda jeg hater at folk blir amerikanske og takker for alt og ingenting hele tida. Takk for at du ikke gir meg jobben, liksom. Hjertelig.

Jeg legger på. Eller, trykker på rød telefon (slett ikke like tilfredsstillende). Får umiddelbart lyst på røyk og/eller sjokolade, eller enda bedre: en stiv drink. Jeg sender ut en bekymringsmelding på vegne av meg selv til mine nærmeste. Tenker at de vil ta den til etterretning.

Jävlare. Hva nå? Jeg kjenner meg litt tom. Jeg gidder ikke søke jobb noengang mer. Alt er dumt. Jeg har en dysfunksjonell familie, en avbrutt mastergrad, et studielån som begynner å ligne utelandsgjelda til et middels europeisk land. Jeg har ingen fast jobb. Jeg kommer til å dø som fattigkvinne, nedbrutt, i en pappeske – alene uten venner kæll og unger. Hva skal det bli av meg?

Epilog (dette ble det av meg): Jeg fullførte master’n (som slett ikke var avbrutt, det var mer et ønske fra min side), fikk fast jobb, ble stipendiat, har fortsatt et studielån som ligner utenlandsgjelda til et middels europeisk land, kombinert med et boliglån som gjør det enda mer sannsynlig at jeg en dag havner i en pappeske, men foreløpig bor jeg i en leilighet jeg (og banken) eier, familien min er fortsatt dysfunksjonell, men på ingen måte ubrukelig, jeg har fortsatt venner, og jaggu en kjæreste også. Og det går helt fint.

Når jeg sier at det ordner seg, så mener jeg det.

*Bendik Vold jobber formodentlig ikke i Morgenbladet lenger, men da jeg skrev dette (i stor forbannelse) gjorde han det. Dette er ikke til forkleinelse for herr Vold – han er en utmerket skribent.

På “nattbordet”

Dette er min egen versjon av DN-spalten, der næringslivsledere og andre tvinges til å ljuge på seg interesse for litteratur. Jeg tror ikke at alle de folka gir seg til å lese Hamsun etter 15 timers arbeidsdager. No way hoo-sei. Jeg skulle dessuten likt å vite hva slags annen faenskap de har skjult i dette gåtefulle møbelet, ikke bare hva de pliktskyldigst har lagt oppå.

Jeg har ikke noe nattbord. Har aldri hatt, vil neppe få. Jeg fortrekker å spre rotet mitt rundt omkring, i senga, i vinduskarmen, på gulvet. Alt det jeg har der ville vært det en alminnelig ryddig person (med et større soverom) hadde putta i nattbordsskuffa, eller lagt oppå, på stas.

Siden jeg er herlig anonym og lider av verbalemosjonell tourettes (her gitt utløp for via blogg) får dere høre min:

I senga: (foruten meg selv og han som overnatter hos meg i blant). To stk. kosekaniner. Den ene en gave fra en venninne for lenge siden, jeg tror det var en takk for ett eller annet. I love it. Den andre er en gave fra min søster. Love that one, too (jeg er veldig opptatt av kosedyr. Ja. Jeg vet, jeg vet.). Det hender jeg sovner mens jeg klemmer en eller begge. Når jeg våkner pleier de å ligge på gulvet, eller trykt inn mot veggen. (Note to self: bør unngå å ha ev. baby i senga sammen med meg). Jeg har også Jane Austens samlede, siden jeg gjenleser Emma for ørtende gang.

I vinduskarmen. To feite kubbelys og to telysholdere fra Ittala. Noen (jeg?) har prøvd å skape romantisk stemning. Det lykkes bare delvis, siden resten av rommet ser veldig … uromantisk rotete ut. En tom pakke kondomer. Vet ikke hvorfor den ligger der ennå, søppelbøtta er tre meter unna. Såvidt meg bekjent har den ingen preventiv effektiv når den er tom.

På gulvet: Mobiltelefon (les: vekkerklokke). Tilfeldig at den havna her, den pleier også å være med oppi senga. Mentholatum. Kremer og massasjeolje. Just in case.

Begynner å gå opp for meg hvorfor folk har nattbord.

Om å være redd

Jeg er ikke en optimistisk person. Skjønt, jeg vil ikke karakterisere meg som negativ heller, realistisk, kanskje, eller pragmatisk. Derfor vet jeg naturligvis at forferdeligheter like gjerne kan skje i mitt liv som i min nestes. Hjemmeulykker. Bilulykker. Flyulykker. Ulykker i fjellet. I skogen. I byen. På landet.

Det kan stå en voldtektsmann og lure rundt neste sving, det kan være pyromane i nabolaget. Trikken kan trikke meg flat, syklister kan sykle meg ned. Jeg kan snuble i ett av de sekshundreogfemogåtti trappetrinnene jeg tråkker i til daglig og slå ut tennene. Jeg kan få et illebefinnende i all min eneboerlige ensomhet og dø aldeles alene mens hybelkaninene gnager på meg. Jeg kan bli smittet av noe skummelt, jeg kan bli sjuk, få kreft, grå stær, streptokokker, bli nøtteallergiker eller få sosial angst. Jeg kan bli ulykkelig, alkoholiker, havne på gata, bli kidnappet, solgt som kritthvit slave eller bli offer for blind vold.

Jeg kan brenne inne (faktisk ikke usannsynlig etter at jeg i et vanvidd røska ut batteriet i røykvarsleren min da pipingen nådde uante høyder). En dag kommer naturkatastrofen hit. Eller jeg reiser til den. Jeg kan bli truffet av lynet, falle ned i Vøringsfossen, eller fra tredje balkong i Bjørvika.

Alt sånt kan skje. Og en million andre ting. Men jeg tenker aldri på det. Jeg er redd for noe helt annet.

At du skal lese tankene mine. Finne ut av meg før jeg har gjort det. Gjøre valget mitt for meg.

It’s the little things…

Jeg må av og til stjele slike bloggoppfordringer, fordi jeg synes det er så gøy å lage lister. Så fremt listelagingen ikke innebærer at jeg siden må gjøre en masse kjedelige ting.

Hva gjør meg glad? Stjålet, ærlig og oppriktig fra Martaiik:

Jeg må bare først få påpeke at jeg har lagt vekt på hverdagsting. Det er de det er flest av. Ja, jeg blir glad når jeg får noe fint til bursdagen min, eller når jeg treffer gamle venner, eller når jeg vinner i lotto (jeg vet det skjer, jeg må bare begynne å spille først). Men det er ikke så ofte det skjer. Man bør tenke på det fine som skjer ofte. På den måten er det ting å glede seg over hele tida. Smart, hva? Jeg er ikke doktorgradsstipendiat for ingenting, skjønner dere…!

1. Å slippe å vente lenge på bussen. Jeg blir så glad nå det står 2, 1 eller nå på disse (ganske upålitelige) greiene ved bussholdeplassene.

2. Når jeg får yndlingsplassen min på bussen.

Beklager, men jeg blir mer og mer opptatt av kollektivlivet. Kan hende jeg etter hvert må starte en egen blogg om gledene og sorgene ved å være Ruter-kunde.

3. Middagsrester jeg har glemt. Å finne en boks med gode middagsrester når jeg kommer hjem og er borderline på grunn av lang dag på jobb + påfølgende trening gjør meg bent frem lykkelig!

4. Søte ting jeg ser. Som dette. Dette. Eller disse!

5. Når jeg slår på ipoden min og Reckoner med Radiohead er den første låta.

6. Når jeg finner det jeg leter etter (denne må vurderes som lite hverdagslig, siden det er urovekkende sjelden jeg finner det jeg leter etter. But. Here’s to hoping).

7. Å se søte dyr med masse pels. Særlig hvis det er liten hund som leies av stor mann. Det er så komisk!

8. Unge menn som holder oppe døra for meg (skjer veldig ofte, og det er så kjekt!).

9. Kommentarer på bloggen min.

10. En fin bok eller noe morsomt på tv (Jeg elsker å lese. Og jeg elsker å se på tv. Jeg vet at man liksom ikke skal være det, men se det bry meg…).