A grand old lady

Det er først i voksen alder jeg har skjønt for ei kul dame farmor var. Var, fordi hun er død. Men hun er like i nærheten fortsatt, tror jeg. Passer litt på meg. Ser til at jeg ikke finner på alt for mye ugagn.

Hun fikk utdannelse da svært få hadde det. Hun var utearbeidende på ei tid da ingen gifte damer var det. Hun fikk fem unger, men overlot dem til far eller tjenestefolk og gikk over fjell for å undervise unger i nabobygda. Hun hadde gård, hun hadde ansatte og hun hadde familie.

Hun gjemte radioen i potetkjelleren i fem år på førtitallet. Hun brakk begge beina og de ble aldri helt de samme. Hun mistet en sønn. Hun mistet en mann, og nesten en sønn til, men til gjengjeld fikk hun veldig mange barnebarn og oldebarn.

Hun bakte brød, kokte prim og gomme, sydde kjøttrull, stekte kromkaker og blodpannekaker. Og når hun ble for gammel, fikk hun andre til å gjøre det under overoppsyn av henne selv. Hun leste bøker og så nyheter, hun sydde og broderte til øynene hennes ble spist opp av en eller annen stær. Hun hadde den fascinerende kombinasjonen av nøysomhet og overdådighet enkelte eldre har (hverdags: sild og potet, men det er nødvendig med både dessert, kaker til kaffen OG kveldsmat). Hun tok vare på allting, til og med gavepapir fra jul. Hun hadde elsket gjenbruksbevegelsen.

Hun lærte meg å spise opp maten min, uten at hun egentlig gjorde det selv (lurer enda litt på hvordan hun fikk til den der). Hun lærte meg å spare til det jeg ønska meg. Hun syntes jeg var flink og fin og la aldri skjul på det.

Hun var matriarken. Hun var streng og tøff og innimellom ganske urettferdig og gammeldags. Hun hadde sinnsykt mange venner, like kjoler og alltid kamferdrops i sybordet. Hun var langt fra perfekt, men hun var helt klart noe for seg selv.

Jeg er stolt av å være barnebarnet hennes, og jeg blir fortsatt vemodig ved tanken på at hun er død. Selv om det er mange år siden nå. Hver gang jeg er hjemme sover jeg på hennes gamle soverom og det er fortsatt hennes. Der står smykkeskrinet, der står bildene fra lenge før jeg ble født. I skapet ligger alle de fine dukene pent brettet sammen.

Så jeg tror hun er like i nærheten fortsatt. Det er fint.

Les den

Mange sier at noe av det fineste med høsten er å krølle seg sammen under tepper, med gode bøker og litervis av te for hånden, eller kakao for de som tåler melk (mange flere enn før i verden som ikke gjør det, eller hva?). Jeg er enig. Det er veldig fint, både med pledd og bøker. Levende lys. Jada. Likevel er det ofte mye enklere å plukke opp fjernkontrollen og se på tv.

Jeg er lat. Det synd, men et faktum like fullt. Jeg bruker sjelden mye tid på å lete etter gode bøker. Jeg vil gjerne at de kommer til meg, for å si det litt bibelsk. Nå skal jeg gi dere en anbefaling. Hvis dere er greie får jeg kanskje en tilbake?

(Jeg mistenker at mange av dere er ganske greie. Jeg skal ikke dømme dere utelukkende ut fra om dere gidder å gi meg en litterær anbefaling. Bare litt. Men hvis du – ja, jeg henvender meg til deg – har lest en bok i løpet av året – tiåret – ditt liv – som er såpass bra at du vil dytte den på andre, ja, så del det med meg. Thank you, please.)

Bildet er skamløst stjålet fra Flamme Forlag. Dått no.

Dette er egentlig den perfekte kollektiv-boken. Som i kollektive transportmidler, ikke bokollektiv (eller samleier, som astarkvedja så vakkert introduserte meg for forrige uka. haha, jeg må le litt av det ennå). Den er nemlig ekstremt hendig. Ikke et vondt ord om de store slektskrøniker, men de er ikke lagd for å bære i skuldervesker. Men den kan selvsagt også leses hjemme i sofaen. Anyways.

Linn Strømsborg har skrevet en nydelig, episodisk bok som alle festival-junkier vil kjenne seg igjen i. Særlig oss som elsker Roskilde. Når jeg leser kjennes det litt ut som å være der. Jeg har ikke lest ferdig boka, men mitt hjerte sier ja. Les den. Bli litt varmere nå når det stadig blir kaldere. Og bry dere ikke om mine klisjeer, siden Linn klokelig synes å ha utelatt dem. Herved anbefalt.

Old MacDaddy

Jeg har visst alltid hatt en greie for litt eldre menn. Jeg har sikkert et eller annet freudiansk farskompleks, en eller annen odd form for penismisunnelse eller noe slikt. Jeg bryr meg ikke så veldig. Det viktigste er jo at det blir gode historier ut av det, ikke sant?

Han insisterte på å følge meg hjem. Jeg protesterte. Vi møttes på halvveien og ble enige om en kaffe. Det ble for dumt å si nei, vi var tross alt voksne mennesker.
Jeg ble grepet av … noe da vi passerte sparebanken og nærmet oss det bittelille sentrum.
-Jeg håper ingen fra jobb ser meg nå, tenkte jeg høyt.
- Hva tror du de ville sagt da? Han så på meg med et skjevt smil. Jeg la hodet bak for å kunne se ham inn i øynene:
- Se, der går S. sammen med faren sin.
Han hadde en høy, buldrende latter, som lød utover hele torget og fikk folk til å snu seg.
- Du er jævlig drøy, vet du det? De hadde selvsagt bare sagt, se så fine de ser ut sammen.

Hva sier man til sånt? Man smiler bare, ler litt. Tar på seg solbrillene og priser alle sine 23 år og sin gode smak i menn.

Eg vil te Bergen

Jeg er ikke bare nordlending, jeg er også bergenser. (En ekstrem kombinasjon, tenker du kanskje og lurer på om jeg noengang holder kjeft. Det gjør jeg – pluss og pluss blir minus) Og derfor elsker jeg byen mellom fjellene, jeg blir glad av skarre-r-er og jeg forstår den intense patriotismen. Det er til og med festlig at bergensere lager hankjønnsord av alt mulig.

Ekstra fint synes jeg det er når John Olav Nilsen og gjengen spiller. Bergensk på sitt beste.

På kvelder som dette
vil eg kysse pistolen
legge et kirsebær på hodet
og si takk og farvel.
Og eg åpner døren
med et smell
som tar meg over broen
og gjennom et fjell og
oppe på toppen
si god natt til kroppen
gir deg til vinden og la legenden leve så.
Men hon vil se farger
og eg viser hon grå.
Hon gjør det hon vil
eg gjør et par ting eg må.

Som å knuse flasker
fortauskanter
nærmeste eg kommer
diamanter
diamanter og kirsebær
diamanter og kirsebær
diamanter og kirsebær
diamanter og kirsebær

For det e meg og deg
i verdens sjønneste løgn
Komman, kom igjen
Vi lurer oss sjøl i kveld å åh….

Og dagene spinner
rundt flasker og kvinner
Eg forsvinner mot lyset
og selg skinnet så billig
så retter eg ryggen
og drar meg gjennom stormen
Bli med meg og sol deg i sorgen.

oppe på toppen
si god natt til kroppen
gir deg til vinden og la legenden leve så.
Men hon vil se farger
og eg e bare blå
Hon gjør det hon vil
eg gjør et par ting eg må.

Som å knuse flasker
fortauskanter
nærmeste du kommer
diamanter
diamanter og kirsebær
diamanter og kirsebær
diamanter og kirsebær
diamanter og kirsebær

For det e meg og deg
i verdens sjønneste løgn
Komman, kom igjen
Vi lurer oss sjøl igjen å bare boom….

Gir oss over
over
mens de bare de
sover
de sover
og vi bare
gir oss over
over
til Diamanter og kirsebær…

Husker du…

Denne låta? Låvvli, hva? Legg spesielt merke til den steppende gangen til gitaristene der bak.

Oh, the nostalgia…

The voice of reason

Jeg bevitnet noe nydelig i går kveld. Det var mens jeg ventet på trikken. Det regnet og jeg prøvde å skrive en bursdagshilsen med kajalen, i mangel av en penn. Easy-piecey.

Men de flagrende ørene mine fanget opp samtalen til mine med-ventende:

Ung gutt: -Jeg ser jo at du fryser.
Ung jente: -Ja, greit litt, men det går bra.
Han -oppgitt: -Du tenker mer på hvordan du ser ut enn om du fryser ræva av deg. Hvorfor tok du ikke boblejakken?
Hun: -Nei…
Han: -Du får ikke lite hode i den.
Hun: -JO! Den er så diger, jeg ser kjemperar ut.
Han: -Nei, du er fin uansett.
Hun: -Hodet mitt blir bittelite!
Han: -Raring. Du er kjempefin.

Og da måtte jeg se opp fordi jeg kunne høre at hun smilte.

Vakkert. Always in the rain.

Arriving somewhere but not here

I kveld spiller Porcupine tree i Oslo. Konserten er selvsagt utsolgt, så synd for deg som ikke har billett. Hvis du liker dem – hvis ikke driter du selvsagt i det.

Musikken er mye. Mye.

Det ALLER ekleste ordet i hele verden, kanskje

Kjønn: ekkelt
Saft: ekkelt

Kjønnssaft.

Pluss og pluss blir ikke alltid minus.

Hvorfor jeg aldri snakker med kjendiser

Jeg er ingen kjendisjeger, jeg bryr meg ikke om status oppnådd i media eller antall google-treff. Ikke sånn å forstå at jeg aldri synes det er stas med celebriteter, nei, tvert i mot. Hvis det er noen jeg synes er stas, står jeg på trygg avstand og beundrer dem. Tenk, der står Sivert Høyem, typ. Eller, oi, der går Lars Saabye-Christensen (en gang stjal jeg avisa hans, men det er en annen historie). Avstand er stikkordet – jeg føler intet behov for kommunikasjon. Bortsett fra en gang, og for alltid skal jeg angre.

Det er noen år siden nå. Jeg var på et av de utestedene på Grønland, der musikken er høy og barkøen lang, men ingen bryr seg for livet leker. Jeg og en venninne tyllet i oss mojitoer med beundringsverdig innsats, og hadde det allment moro. Da kvelden begynner å bli gammel får hun øye på to menn, som skiller seg ut: De er litt eldre enn resten, og alle ser hvem de er. Korreksjon, alle ser hvem den ene av dem er. Harald Eia, i kraft av sin person, om ikke sitt utseende, blir umiddelbart omringet av unge jenter. Det ser ut til at han trives med det. Barfølget hans blir imidlertid stående alene. Jeg griper venninnen min i armen: -Se, det er Henrik Langeland! Jeg var dengang ny Langeland-fan, med romanen Requiem friskt i minnet. -Han står helt alene, kanskje jeg burde gå bort å si at han er en fantastisk forfatter?! Fyllelogikken tilsa at dette var den riktige tingen å gjøre. Herr Langeland så noe utilpass ut, hans forfatterstatus ga ham ingen oppmerksomhet her, og jeg kunne hjelpe. Venninna mi blir enig med seg selv om at hun skal snakke med Harald Eia. Vi tar hverandre i hånda og skrider til verket.

Uten å nøle, durer jeg bort til Mr. Wonderboy, smiler søtt og sier:
-Hei! Jeg må bare si det: Requiem er en fantastisk bok. Jeg elsker den. Virkelig.
Han ser oppriktig glad og overraska ut, og smiler sjenert og sier takk og så fint og slikt noe. Også ser han forventningsfullt på meg. Si noe mer, da. Og visst vil jeg det. Her har jeg sjansen til å ha en samtale med en forfatter jeg synes er stas. Jeg må gripe den. Dessverre har min promille på dette tidspunkt også grepet meg. Jeg mister tankens kraft, men mæle – det kan jeg. Så jeg sier – I shit u not – akkurat det samme en gang til. Henrik Langeland ser forbauset på meg. Jeg ser skrekkslagent på ham. Og løper ut på do. Der står venninna mi. – Ikke spør,sukker jeg. -Snakka du med Harald Eia?
-Nei… Jeg turte ikke. Hun ser i alle fall litt beskjemmet ut. Vi finner i fellesskap ut at det er på tide å stikke hjem.

Men kjendiser. Jeg har i grunn ikke så mye å si dem. Så jeg fortsetter å beundre dem på trygg avstand.

Words of Woe

Før det blir for kvalmt og søtt her inne på bloggen (elsk din neste, vakre manneminner, hverdagsmirakler og bykjærlighet) må jeg jekke meg selv ned noen hakk og skrive noen bitre ord. Selv kan jeg bli helt gal av for mye dikking og dilling, og siden jeg tror alle er som meg – i alle fall de som gidder å LESE om meg – vil jeg ikke at noen skal føle seg fremmedgjort av at jeg er inne i en rosa såpeboble. Trust me – I’m not. Jeg har faktisk utarbeidet en liste over irritasjonsmomenter:

-Var det noen som så på Puls i går? My GOD for noen damer. Jeg ble gjennomsliten bare av å se på dem. Også måtte jeg le litt, i mangel på ord. Men egentlig ble jeg bare veldig oppgitt.

-Hvorfor er det umulig å finne temperaturbalanse på soverom? Enten er det iskaldt, eller så våkner man med svetten silende nedover ryggen? Jeg bare spør.

-Mange studenter er jævlig tjukke i huet. Jeg øyner lite håp for dem.

-Eksen min har GIFTA seg! Jeg er i mildt sjokk.

-Fulle busser på ettermiddagene. Solskinnsblide mennesker går på (jeg), for å bli suicidale etter 15 minutter (fortsatt jeg) med MAD trengsel.

-Nokia. Disconnecting people.

Jajamenn, der forsvant mitt relativt gode humør. Godt at jeg får en mann på besøk i dag jeg kan la det gå ut over. Hva er vitsen med bitterhet hvis den ikke kan deles?

Tone for dagen: