Dobbel glede

Er det ikke noe som heter at en delt glede er dobbel, mens en delt sorg er halvert? Det tror jeg på. Og siden jeg gjerne dobler min egen glede any old time, så vil jeg dele min med dere som av en eller annen grunn skulle lese dette:

Kan så godt hende at denne frøken har greid det hun aldri har trodd hun skulle, nemlig å tilgi en mann fra fortiden. Og like godt bli aldri så lite forelska igjen. Kan så godt hende.

Han har jobba for det en stund, og det kan se ut som om all hans innsats ikke var fullstendig bortkasta. Og det kan godt hende at this is it.

Da er det vel på sin plass å bli litt slitsomt sentimental…?

På tide med nytt nabolag?

Klokka fem i dag “morges” våkna jeg av to unge menn som skrek “HORE-HORE-HORE-HORE-HORE” uttafor vinduet mitt. På tross av forvirringen det skapte i mitt hode skjønte jeg at det ikke var rettet mot min person. Men likevel.

Jeg tror ikke de roper sånn der jeg snart skal bo.

Slike dater (11)

- Om en halvtimme, det blir.. Skal vi säga halv sju?
- Halv sju? pep jeg. – Det er greit! Som vanlig hadde jeg snakka uten å tenke konsekvens. Men i det jeg la på kjente jeg tyngden av min egen løgn. Halv sju var aldeles ikke greit. Mannfolk, herregud. De trenger ikke tid til noenting, de har ingenting å style, sminke, smøre eller pudre. De bare kler på seg, og så går de ut. Jeg? Det fins ikke nok tid. Jeg hadde tenkt å i ro og mak dolle meg “naturlig vakker”. Jeg skulle sitte ned med et glass vin til å prøve og slappe av. Nå hadde jeg så vidt tid til å pusse tennene. Nei, det fins vitterlig ikke nok tid, og det fins heller ikke nok alkohol. Ikke på langt nær nok. Jeg gulpa i meg hvitvinen i plastkoppen, så på klokka og det gikk opp for meg at hvis jeg ikke skulle komme for seint måtte jeg gå. Nå.

Siste sjekk i speilet. Jeg så i hvert fall ut til å være i live. Bedre enn Roskilde? Da hadde jeg i hvert fall fordelen av en drita mann, og et drita selv. Faen. Jeg sprang inn på kjøkkenet. Jeg måtte ha noe sterkere enn vin. Bare en liten støyt med noe som kunne roe ned sirkuset i magen min. Skapet, nederste hylle. Vodka? Nei. Whisky? Ikke spor. Gin? Ja.

Gah! Det er en grunn til at man blander gin med tonic. Så. Må gå. Var alt på plass? Penger, check, sko, check, veske, check, hjerne — jammen ikke godt å si. Jeg kjente meg fortsatt dritnervøs, men varmen fra alkoholen begynte å bre seg ned i magen min, og jeg følte meg litt bedre. Jeg holdt avskjedstale for meg selv mens jeg småsprang ned trappa: “Ro deg ned, hysteriske kvinnfolk. Dette er en date, ikke et jobbintervju. Uansett kan det bare går som det går. Være deg selv, slapp av (ha!). Blir det jævlig så kan du stikke. Du ser ham aldri igjen. Du ser bra ut. Dere hadde det hyggelig sist. Få deg et glass vin. Smil. Du er låvvli.” Jeg smilte. Og slo døra igjen bak meg.

Hvor i pokker var han? Kan man forsvinne i en resepsjon på femten kvadratmeter? Jeg scanna rommet, og så en fyr som gikk ut svingdørene. Bingo. Ok: Pust, pust. Jeg retta ryggen og gikk ut. Og sannelig. Til tross for min bekymring kjente jeg ham igjen med en gang. Jeans, skjorte, solbriller, mmmm. Trolig søt. Jeg smilte. Slo over på autopilot og gikk bort. Tok av meg solbrillene. Ga klem. Følte meg plutselig som en tilskuer til mitt eget, for øyeblikket, høyst absurde liv. Var det dette jeg hadde grua meg til i hele dag? Han sto der, smilte tilbake, like kjekk eller ikke-kjekk som jeg huska.
- Hej, hur är det? (Gud, jeg elsker svensk)
- Det är bra, du da? (neineinei! når skal jeg slutte å herme etter folk?) Vi lo begge litt nervøst. Takka for sist. Begynte å gå.

Vi småprata på vei oppover gata, og jeg innså idiotien i oppførselen min tidligere. Drikke bare fordi jeg skulle på date. Virkelig.
- Skal vi ta et glass vin før vi spiser?
- Ja! utbrøt jeg, kanskje litt vel entusiastisk.
Etter ti minutter i solsteiken, med et glass iskald chablis i hånden og en fabelaktig mann ved min side begynte jeg å tenke at dette var faktisk hyggelig. Vi snakka om helt uviktige ting. Hva vi drev med. Hvor deilig det var med sommer. Roskilde. Musikk. All things nice, sugar and spice.

- Är du hungrig?
Jeg var – for en gangs skyld, bank i bordet, kryss i taket, griser kan fly osv – ikke særlig hungrig. Jeg er alltid sulten. Som barn fikk apetitten min alltid de voksne til å utbryte med dårlig skjult glede: – Se så godt hun spiser!! Hun er så glad i mat! Bra når man er barn – som kjent ikke like kult når man er litt eldre.
- Ikke så veldig egentlig. Men jeg kan alltid spise. Ingen vits i å lyve, heller, tenkte jeg for meg selv. Han lo. Og fortalte om en restaurant en kollega hadde anbefalt. Jeg hørte etter med et halvt øre og følte meg rusa av vinen allerede.
- Yes. Det høres kjempefint ut. Jeg smilte.
- Va du är söt. Han smilte. Mens vi satt og gliste som to tomsinger kom servitøren (svensk, selvsagt) tilbake med regningen. Han tok den uten å nøle. Jeg prøvde meg med en hundrelapp, men det var tydeligvis ikke med i planen hans. Jaysus, tenkte jeg. Han aner ikke engang at han er så jævlig inne akkurat nå. Jeg så på ham. Litt lengre enn det som er vanlig, kanskje, for han kikket opp og spurte hva det var.
- Ingenting, smilte jeg. Han skulle bare visst.
- Är det lugnt om jag kyssar dig? Han spurte faktisk. Og det var veldig lugnt faktisk.

Vi gikk hånd i hånd mot kaia. Jeg så på folk rundt meg og syntes synd på dem fordi de ikke var meg akkurat da.

Den lange veien hjem

Jeg kommer småtravende inn i avgangshallen på kjente kjære Gardermoen. Humøret er stigende. Sola skinner, jeg har ferie, og snart er jeg hjemme i hjemmets lune rede, og kan nyte de første dagene av udelt fryd, før hverdagen innhenter meg og pappa irriterer meg ved bare å puste, og hvert eneste spørsmål fra mamma blir grunnløse anklager og mas. Jeg kan også glemme at jeg er langt fra voksen og etablert, for hjemme har storesøster rollen som lost cause.

Jeg runder innsjekkingsøy C, og hjertet synker i det jeg ser den vanvittig lange køen som verken har begynnelse eller slutt.
Gardermoen kan i sannhet være et umulighetens rike. Jaja, tenker jeg. Jeg er jo her. Jeg stiller meg opp, og kjenner at det allerede er varmt under skjorta.

Men køen går framover. En høy, blond, sminket amasone nærmer seg menneskemassen jeg står i. Hun sender forvirrede tsjekkere i riktig
retning, manøvrerer seg elegant mellom løpende småbarn, og peiler seg inn på meg. Jeg jubler stille. Kjempekvinnen skal redde meg!
- Hvor skal du? spør hun. Tilsynelatende hyggelig, men jeg skjønner at hun er den type dame du ikke kødder med.
- Til Bodø, solskinnssmiler jeg mot henne, det koster meg så lite å være hyggelig i dag, kjenner jeg.
- Bodø, hun ser (utvilsomt påtatt) forbauset på meg. – Det flyet går jo om en halv time. Jeg er redd du er Altfor Sent Ute.
Og fortsetter: – Du må rett og slett bare gå ut av køen og bort til skranken vår der borte. Du må få Ny Billett. Beklager. Hun ser ikke det minste beklagende ut, men sjokket er for stort til at jeg manner meg opp til å protestere.
- Hæ? er min kommentar. Jeg sverger, du kunne knipset på meg, og jeg hadde gått rett i bakken. – Men det står jo en halvtime før på billetten? Jeg kjenner jeg blir fortvila. Hva skjedde med hjelpen?
- Nei, det står INNSJEKKET en halvtime før. Blikket hennes er medlidende og bak den blonde panneluggen ser jeg at hun tenker stakkar, hun der burde strengt tatt ikke reise alene.
- Jamen, prøver jeg. – Jeg har jo stått her i ti minutter! (En lett overdrivelse, men er jeg kanskje ikke nordlending, og dermed programforpliktet til å overdrive som best jeg kan?). Dårlig idé. Amasonen ser foraktelig på meg og hveser: – Den køen har IKKE vært her så lenge!. Jeg ser rundt meg. Køen er fremdeles vanvittig lang, og den har garantert ikke oppstått på de siste to minuttene. Men slaget er tapt, såpass skjønner jeg. Det er tydelig at Arbeiderpartiets slagord har gått Norwegian hus forbi. Alle må slett ikke med.

Irritert, stressa og aldri så lite forbanna, både på meg selv og kjempekvinnen, snur jeg på hælen og prøver å gjøre en elegant sorti. Mislykket, selvfølgelig, da den upålitelige koffertbagen min, som har oppført seg eksemplarisk hele morgenen, nå velter som en potetsekk. Jeg drar den med meg, svetten siler, og jeg sverger jeg kjenner tusen par øyne i nakken.

Jeg småløper bort til Norwegian-skranken. Bare et par stykker der, heldigvis. Jeg trekker kølapp. 117. På skjermen: 97.

Jeg snur meg, og ser en bråte med mennesker som resignerte stirrer vekselvis på kølappene sine og på skjermen. Ingen grunn til å gå motstrøms i dette tilfellet, konstaterer jeg bittert for meg selv, og trekker bakover. Etter noe som ligner en evighet plinger 117 fram, og jeg kaster meg mot skranken, ivrig etter å møte forståelse og sympati. Behersket forklarer jeg situasjonen til den for en gangs skyld smilende skrankevakta. Hun kommer verken med anklager eller kaster bort tid på forklaringer, men går effektivt til verket.

- Vi har ledig plass te dæ på flyetsomgårfemtenførti, mitraljøsekvitrer hun. Pokker Femtenførti. Da er jeg stuck i the windy city*. Men hva skal man gjøre?

- Ok, sukker jeg.

- Ska vi sje, fortsetter hun. – Du har kjøpt en rabattert billett på Internett?

- Ja, innrømmer jeg, og aner at det var her jeg begikk min første alvorlige feil.

- Ska vi sje…. Da må du betale mellomlægget på fjortenhundreogfemtifæm krona, smeller hun av. Gisp, tenker jeg. Gisp. – Gisp, glipper det ut av den troløse munnen min.

- Ja, æ beklage, mæn sånn bli det nånn ganga, sier hun da hun ser ansiktsuttrykket mitt.

- 1455, mumler jeg. – Så da er det i grunn billigere for meg å kjøpe ny billett hos SAS?

Og med ett blekner smilet, og kvitringen forandrer seg til truende snatring:

- Ja, detveitikkeÆ! Mæn hvis du ikkeharbetaltmellomlægget innen en time, så misteduplassen din, og du må kjøp heltnybillætt!

Jeg takker og smiler pent (med sammenbitte tenner), og fortsetter (småløpende, selvsagt), bort til SAS-skranken, der en effektiv skrankebetjent finner plass til meg på et fly som går en time senere, og er mye billigere enn Norwegians kjempetilbud. Med svetten perlende fra alle kroppens kjertler stiller jeg meg i sikkerhetskontrollkø, og kan konstanterer at selv om ferien er begynt føles dette som ulønna arbeid.

*Bodø er Norges svar på Chicago. Byen der vinden aldri hviler.

Longing for luxury’s lap…

Eksen min sier jeg er high-maintenance, også spør jeg hvorfor. -Fordi du er så glad i å kose deg, og fordi du liker alle sånne fine, dyre ting.

Vi har vel litt ulik oppfatning av hva high-maintenance betyr. Han mener det positivt. Men, som vi vet i akademia, så lenge begrepsavklaringer og definisjoner er på plass blir grunnlaget for krangling minimert. Nuvel.

Endelig gleder jeg meg litt til å flytte. Jeg tenker på fine ting jeg vil omgi meg med:

Og det er kanskje litt sært, men jeg gleder meg nesten til å kjøpe støvsuger. Hvis det er en av disse:

Og ja, jeg vet jeg må handle på ikea – også. Kan ikke utstyre mitt første hjem på design alene. Jeg er stipendiat. Karrieren min vil høyst sannsynlig fortsette i det offentlige. Hm. Hvis bare…

Eller kvinne…

Språkidioti – en liten anekdote om (manglende) selvkritikk

Jeg brukte nylig to og en halv time av mitt liv på et møte som burde vart i èn. Men man kan ikke alltid klage når man er stipendiat og nederst på rangstigen. Derimot får man bloggføde.

En av møtedeltakerne – som var et nytt bekjentskap for meg – hadde en uvane som jeg umiddelbart ville le av. Han skulle skrive en artikkel, en “literary reveiw” til en eller annen “journal”, av type “international”, selvfølgelig. Han snakket om “professions”, og det var noe med “teachers” og “collaboration”.

Jeg skoggerlo i skjegget, og lurte på om jeg var den eneste som syntes det var merkelig og komisk at han konsekvent unnlot å si tidsskrift, profesjon, lærere og samarbeid. Så kom jeg på at noen av mine mest brukte ord er “obviously”, “jaysus”, “indeed” og “typ” (svensk, men dog). Sikkert mange som synes jeg høres fjern ut.

Men jeg har tenkt på det, og kommet fram til at han hørtes mye dummere ut enn meg. Så det så.

Meremememerememe!!!

Mirakel tagget meg, og jeg blir glad:

1. Hva ved deg selv er du mest fornøyd med?

At jeg er relativt flink til å ta meg sammen. Og at jeg kan få meg selv til å le av det når jeg er skikkelig teit. Dessuten synes jeg det er fint at jeg er oppriktig interessert i og bryr meg om andre folk – eller er det en penere måte å si nysgjerrig på…?

2. To fine ting som har skjedd i dag?

Dagen er såpass ung at det ikke har skjedd så mye. Men jeg har spist frokost og lest avisen. Ja, også har jeg sensurert en oppgave til A! Det var vel fint?

3. Har du en leveregel? I så fall: hva er den?

Prøver å huske at alt er forgjengelig – både det vonde og det fine – og at det er helt greit, for ingen kan leve et statisk liv.

4. Nevn en blogg du er jevnlig innom.

Mirakels da, åpenbart. Jeg er også en hyppig gjest hos UnderbaraClara, Vaarloek og Hjartesmil. Pluss en hel del andre. Hmm. Note to self: lag lenkeliste.

5. Føler du noe mangler i livet ditt? I så fall: hva?

Større faglig trygghet. Eller større trygghet, punktum.

6. Hva er din særhet?

Where do I start? Jeg står lett opp to timer før jeg må, sånn at jeg kan spise frokost og lese avisen leeenge. Jeg må drikke minst to liter vann om dagen. Minst. Jeg blir engstelig hvis jeg ikke får mat med en gang jeg er sulten (veldig ofte). Jeg kan IKKE LEVE uten bodylotion. Jeg overdriver en del.

7. Hva får deg irritert?

Unødvendig støy. Jeg blir aggressiv når folk bråker uten skjellig grunn. Og treighet. Og at folk hører på dårlig musikk. Når det er så mye BRA.

8. Gi et kompliment til en du vet leser bloggen din.

Til de, da, det er flere tror jeg. Takk for at dere leser, og takk for at dere sier dere synes jeg er flink og/eller morsom. I appreciate, and loves ya’ll!

9. Hva engasjerer deg?

Det varierer. Jeg er ikke en veldig engasjert person. Men jeg kan bli ganske forbanna når ting er urettferdige, eller noen (eller jeg) blir forsøkt utnytta.

10. Hva er du mest takknemlig for akkurat nå?

At jeg er en heldig person som har mye bra i livet mitt. Og at jeg husker det innimellom.

11. Hva gjør deg trist?

Livet, av og til.

12. Skriv ned et kompliment du har fått.

“S., you’re not Norwegian. You’re international!”

Jeg har ikke noe å si

Derfor hermer jeg vilt etter andre, og sier dette:

Hva er du opptatt av for tiden? Jobben, som alltid. Men den nye leiligheten min kommer vel til å ha førstepri i hodet en stund. Også tenker jeg litt sommer og festival og what to pick. Veldig selvopptatt, ganske som vanlig.
Hva har du på deg i dag? Mørkeblå, trange jeans (alle jeans er merkelig trange om dagen…), ermeløs rysjebluse og mørkeblå vintage-sko. Høres kjedeligere ut enn jeg mener det er…
Hva skal du ha til middag i dag? Salat, tror jeg.
Hva vil du gjerne lære deg? Å meditere. Eller egentlig konsentrasjonsteknikker. Sliter litt med det.
Hva hører du på akkurat nå? p3-morgen.
Hvordan er ditt favorittvær? Sol! Gjerne med litt deilig havbris.
Hva er ditt mest utfordrende mål akkurat nå? På litt lengre sikt: Å bli ferdig med doktorgraden med vettet i behold. Nå: planlegge økonomien litt bedre. Få orden på uryddig kjærlighetsliv.
Hvis du kunne fått et hus, ferdig innredet, hvor som helst i verden – hvor skulle det vært? Hmmm. Sør-Frankrike eller Toscana – hvis jeg kunne språket ordentlig. Tror jeg kunne trives i en engelsk småby. Eller kanskje Dublin. Men jeg har vel lenge sagt at Drøbak er drømmestedet mitt, så der ville jeg gjerne hatt et gammelt hvitt trehus med terrasse og hage.
Hva ville du gjerne hatt akkurat nå? Litt bedre råd.
Hva vil du gjerne bli kvitt? Rotet, som jeg hvileløst flytter rundt på soverommet.
Hvis du kunne dratt hvor som helst i verden den neste timen, hvor ville du dratt? New York eller San Francisco. Er USA-huga om dagen.
Hvilket språk vil du lære? Jeg ville gjerne kunnet fransk skikkelig. Også hadde det vært kult med typ kinesisk eller hindi. Eller spansk.
Hva ser du etter i en venn? Oppriktighet, varme og humor.
Hvem vil du gjerne møte? Mitt livs kjærlighet.
Hva slags musikk liker du? Mye. Alt fra pompøs opera via gamle croonere, motown, funk til klassisk rock, indiepop, metall… og div div.
Hva er favorittplagget i klesskapet ditt? Catsuit-en? Nei, kanskje den svarte, korte skinnjakka som nok er mitt beste kjøp ever.
Hva er drømmejobben? Vet ikke helt, tror jeg har mange.
Har du noen favorittmodeller? Nei. Men det er mange fine damer der ute. Jeg liker Salma Hayek og Kate Winslet. Among others.
Hvis du hadde hatt 1000 kroner nå, hva ville du brukt det på? Hmm, kanskje kjøkkengreier til min nye leilighet? Jeg har typ to kopper og en espressokanne. Eller konsertbilletter.
Beskriv stilen din: Feminin. Eklektisk. Bevisst – stort sett. Veldig meg.
Hva var det siste motebladet du leste? Costume. I helga.
Den siste cd-en du kjøpte? Oi, det er en stund siden. Nei, forresten, jeg kjøpte Markus Krunegårds Markusevangeliet på fysisk cd.
Hva hørte du på da du ble tagget? Ble ikke tagget, men hørte sikkert på youtube-spillelista mi da jeg fant ut at jeg ville kaste meg på meme-kjøret.

Misc

Har blitt litt yngre de siste dagene, og digger denne igjen:

Når du går

Når du går tar du gleden min med deg

Du stryker meg over håret og kryper ut av senga
Du lukker døra forsiktig bak deg
Den knirker likevel

Jeg merket ikke at gleden våknet med deg
At den gled ut av senga med deg
Dro med deg

Kanskje den har krøpet opp i lommen din nå?

Den kommer alltid tilbake.
Legger seg inni meg.
Litt mer sliten, litt mer slitt.

Når du går tar du gleden min med deg