Enkleste rusen

Noe av det kleineste jeg vet er sånne rabiate treningsnarkomane som fiser forbi deg eller meg, på sykkel, på ski, med barn på hjul eller med siste Asics-modell på beina. De som går Birken med tunga nedpå knærne og som konkurrerer med “seg selv”. Særlig.

Samtidig må jeg innrømme at jeg elsker å trene. Jeg trenger det. Ikke for å bli tynn eller frisk eller kjempesprek. Men fordi det er en idiotsikker oppskrift på å føle seg bra. Det er mentalhygiene. I shit you not. I høst, da alt var tungt og kjipt og jeg var sjuk fikk jeg ikke trent. Nå, hvis jeg har en dårlig dag, så trener jeg. Og jeg føler meg alltid mye bedre etterpå. Det skyldes visstnok noe som heter endorfiner, og det er litt som å være forelska eller le. Siden jeg ikke er forelska, og dessverre ikke kan le på kommando, er trening dopet mitt. Litt mer slitsomt enn en joint, men mye mye bedre.

I morges sto jeg opp halvseks for å løpe. Da måtte jeg nesten hånle av meg selv. Jeg lover dog, på tro og ære, mor & far i døden og cross my heart and hope to die at jeg aldri skal gå Birken.

Antiklimaks

Vi hadde fest forrige helg, et særs vellykket evenement, om jeg så skal si det selv. En bråte med kjente og ukjente mennesker hadde funnet veien til oss kollektivjenter og stemningen var høy på tross av stusslig musikkanlegg.

Selv koste jeg meg verre, flørta til høyre og venstre, var full og frekk og fin i formen. Etter hvert, da det begynte å dra seg mot morgen, befant jeg meg i klinsj med en gammel kjenning. What can I say? Han lukta så godt og vi dansa så bra. Svakhet – thy name is mine. Når det er sagt, var det slik at jeg på forhånd hadde bestemt meg for å sove alene denne natta, og selv om jeg har en vinglete natur er jeg eselsta når det gjelder. I en time argumenterte jeg med denne “Viggo”: “Det blir kleint i morra”, “Ain’t gonna happen”, “Gå hjem, for pokker”, “Ja, eg bli førrbainna”… Ja, du skjønner tegninga. I sekstida var vi begge utslitte, og “Viggo” resignerte for overmakten (meg). Han tok på seg skoene og mumlet: “Nei, jeg skal ikke si det. Det er litt slemt.”
Jeg: “Tror vi har bevegd oss litt forbi slemt, “Viggo”, spytt ut”.
Han: “Du går glipp av noe jævlig bra her. Jævlig bra”.
Jeg: “—-”
Jeg: “—-”
Jeg: “Det gjør du også. Herregud, gå hjem. Det er lyst ute”.

Så vinket jeg farvel til “Viggo” og orgasmene jeg kunne fått.

Gæmlisemo

Du tror kanskje bare det er kidsa som går rundt og er emo, farger håret svart, hører depressiv musikk, ringer til hverandre og gråter? Det gjorde jeg.

Helt til jeg innså at den emosjonelle, det er meg. Her er tingene som har fått meg til å grine den siste uka:

- En god venninne fortalte at hun er gravid

- Tv-programmet Tangerudbakken borettslag

- Gran Torino

- Denne låta

- Susan Boyle

Bare kall meg hormonella.

Suddenly you complete me

Jeg tror ikke på soulmates, evig kjærlighet og evig lykke (men jeg hetser ikke drømmerne). Jeg tror på å få med meg de øyeblikkene, du vet (de små små), de som kanskje ikke betyr så himla mye for noen andre enn deg selv (eller kanskje likevel). Men de varmer deg langt inne i magen og du husker dem i årevis.

(mammas latter den dagen. det vakreste flyplassmøtet. den late søndagen, bakfull på stranda med vinden i håret. den siste dansen den kvelden for 15 år siden.)

Jeg trenger ikke mer enn en sang for å huske det. Fuck, jeg er lykkenostalgiker på en mandag.

Og den fineste låta om dagen. Små drypp av lykke – det er det vi får.

Påske er

Oslo. Alene hjemme. Kaffe, lang frokost, sjokolade fra mamma, nærlesing av avisen, Paasilinna, dvd-er, kino, gladfylla, trening, vasking, rydding, kokkelering, filosofering, vafler, venninner, cafe, rolige bygater, svartkledte inferno-folk, sjelefred. Glede over at andre er på fjellet.

Sesongpynting er sjukt kjedelig. Ikke noe jeg driver med. Men jeg setter stor pris på tjukke pippipper, så denne skal få stå.

Every day above ground is a good one

Jeg tror det er sånn det er. Det er så jævla kult å være menneske.

Nå har jeg begynt å grave meg seks fot under jorda igjen. Fem deilige sesonger med liv og død. Passer fint nå i påska. Og slutten er kanskje aller best.

Starstruck

Min søster, som er vakrere, tøffere og ikke minst eldre enn meg selv, har en selgers innstilling til dette med menn. Hun ser dem, og sjekker dem skamløst opp. Og etterlater seg en sti av brustne hjerter. Drømmeprinsen kommer ikke nødvendigvis rekende på ei fjøl bare fordi man har grønne katteøyne, blond hårmanke og selvsikkerhet herfra til evigheten. Skjønt – det skader ikke. Hennes siste erobring er musiker: verdensvant, voksen, velholden og interessant.

Såpass interessant har han blitt at lillesøster skulle få møte mannen. Og lillesøster kan bare konstantere at hun skjønner fascinasjonen for denne Mr. Big, som vi kaller ham. I alle fall etter at følgende scene utspant seg:

Big: -So, what kinda music do you like?
Jeg: -Well… that’s tough. I like many different things. I can just tell you some of my favourites. I like Antony and the Johnsons. Sufjan Stevens. Radiohead. Nick Cave…
Big: -You like Nick Cave? Really? Hang on.
Han tar fram mobilen og begynner å ringe. Jeg sender min søster et spørrende blikk og vi begynner å snakke om noe helt annet. Så merkelig å begynne å ringe mitt i en samtale. Hva skjedde med folkeskikken, liksom? Mr. Big begynner å skravle med et eller annet menneske på telefonen. Så ser han på meg og sier:
-I’ve got someone here who’s really into your music. She wants to say hi. Og gir Iphonen til meg. -There’s Nick for you, sweetheart.
Jeg holdt på å falle av stolen. Jeg tar telefonen og breker fram noen ubetydeligheter. Til NICK CAVE. Heldigvis for meg er han en jovial australier som kan føre en samtale med en lettere målbunden fan. Jeg husker ikke hva jeg sa, men min søster påsto det ikke hørtes idiotisk ut. Det tror jeg er søskenkjærligheten alene som snakker.

Da jeg gir røret tilbake til Big er jeg helt surrete i hodet. -Du rødmer! ler min søster.
-Å herregud. Var alt jeg kunne si. -Jeg har snakka med Nick Cave. Jeg visste ikke at sånt kunne skje en ganske alminnelig onsdagskveld. Men det gjør visst det noen ganger.

Slike dater (10)

Ikke alle dater egner seg for blogging. Noen er for begivenhetsløse, andre er fine, men ikke eksepsjonelle. Andre må modnes før de kan skrives. Så er det de datene som får litt hjelp.

Traff en svenske, “Patrik”, for noen uker siden. Hyggelig fyr – eksepsjonelt god til å kline. Det setter jeg pris på. Vi var ute og drakk vin en kveld, og det var såpass vellykket at vi fant ut vi måtte gjøre det igjen (med vi mener jeg egentlig jeg).

Jeg skulle møte ham en fredagskveld på et av mine favorittsteder. Dessverre er det favorittstedet til svært mange andre også, den kvelden blant annet store gjenger med ølbælmende spillspillende mennesker. Perfekt for romantikk, altså.

“Patrik” dukket opp, som avtalt. I ført en litt… atypisk frakklignende sak med pelskrage. Jeg reagerte litt på den, men lot det fare. Tross alt har jeg lovt meg selv å ikke dømme folk etter påkledning. Det kan for eksempel være noe interessant under.

Vi snakket mye om prosjektet mitt, som jeg synes er litt anstrengende en fredagskveld, men han virket oppriktig interessert, så wtf. Jeg kjente at jeg syntes han var litt vanskelig å få tak på. Hyggelig – ja, blid – hele tiden. Men ikke spesielt selvutleverende. Personlig lider jeg av en slags emosjonell tourettes, og deler sikkert alt for mye med altfor mange, så jeg prøvde å huske at ikke alle er slik. Hos “Patrik”, denne kvelden, var alt kul og nais og bra.

Da det begynte å dra seg mot seint insisterte “Patrik” på å følge meg hjem. Han ville se hvordan jeg bodde, påsto han. Det forløp litt slik som dette:

Bakgården: -Nej, va fin, va kul, den her måste ni anvenda mycket. Nais, altså.
Trappeoppgangen: -Nej, va fin, va kul, nais, rätt ovanligt, med sådär..vinduar och så. (Hmm… virkelig “Patrik”? I hvilken del av verden da?)
Gangen: Nej, va … rätt många skor her, va, hehe (hmm – det var liksom ikke nais? Vi bor fem jenter i kollektivet. You do the math).

På grunn av pågående festligheter i stua unngikk jeg å gå videre, men geleida mannen inn på mitt hysterisk rotete rom (-Nej, va fint, va kul, har du spis, riktig mysigt, naisnais). Jeg hadde ikke forberedt meg på besøk, og takket min husgud for den dårlige belysningen. Vi begynte såklart å kline (ganske nais), og endte opp i senga mi – som står like ved døra inn til stua. Der det satt mange mennesker med høye stemmer. Da selskapet begynte å løses opp (i stua, ikke i senga; på dette tidspunkt var jeg i ferd med å oppdage at det bak pelskragen hadde skjult seg en ganske nais overkropp) gikk de gjenværende (mine kjære bofeller) over til å snakke om… jada, “Patrik” og meg. De lurte leende på hvor forbanna jeg hadde blitt hvis de hadde troppa opp i samla flokk der vi var på date. Hysterisk latter.

Jeg ble svært pinlig berørt. Det er ikke så ofte jeg blir flau, men da ble jeg helt klam. Ba “Patrik” (ever grinning) om å unnskylde meg, gikk ut og ba jentene om å dempe seg.
-Vi kan skru ned musikken! Vi visste ikke at du var her! Jeg sa at det var ikke musikken jeg hørte, men dem, og at joda, VI var her og hold kjeft for faen.

Mojo ble således jagd avgårde, og jeg sendte “Patrik” hjem. Har ikke hørt fra ham siden, og det er helt greit, kjenner jeg. Ble litt svett av alt kul og nais og bra, jeg.

Det er vinduer, lissom. Lugna ner dig. Jeg har ikke glemt den frakken, heller.