En personlig bankkrise

Jeg har i lengre tid hatt en brukskonto i en bank som har vært gjenstand for sørgelig lite bruk. Jeg har nemlig en annen bank jeg heller bruker, og som den distré professortype jeg er, greier jeg ikke å holde rede på mer enn ett sett bankgreier. Nuvel.

Tiden var inne for å gjøre noe med kontoen. Jeg hadde bestemt meg for å ta ut de stusslige hundrelappene, i stedet for å la dem stå der og tjene inn noen årlige ører i rente. Jeg hadde øremerket dem ny leppestift og kaffe. Easy piecy. Joda, så lenge var Eva i paradis.

Jeg nærmet meg bankluken med skepsis. Min inngrodde skrekk mot kjekke unge servicemedarbeidere, gjør at jeg ved tilfeller har utsatt ærender i stedet for å bli konfrontert med kjekkhet i embets medfør. Denne gangen hadde jeg dog intet valg, i og med at kølappsystemet hadde talt, og ingen protesterer mot det. Jeg forklarte den unge mannen situasjonen og smilte pent. Han begynte straks å virre omkring, spurte om jeg ville avslutte kontoen, (nei, det ville jeg ikke) hvorpå han gav meg en innføring i hva det ville innebære. Etter en lengre operasjon forteller han meg at kortet er sperret. “Ja”, sier jeg, “det glemte jeg å nevne, det ble sperret for et par år siden, da jeg mistet det, men jeg fant det igjen. Og jeg brydde meg aldri om å åpne kontoen etterpå.” Jeg begynte å le nervøst, fordi jeg skjønte han nå trodde at jeg var rimelig enkelt sammensatt. “Beklager”, føyde jeg til. Han ser på meg, himler med øynene og mumler noe om at det burde jeg jo ha sagt. Jeg føler meg svært dum, og beklager nesten en gang til.

Etter en kort telefonsamtale er alt i orden, og jeg får signere en kvittering. Jeg skriver navnet mitt, og spør om jeg skal skrive noe i feltet “Legitimasjon”. Den unge mannen begynner å LE av meg. Da blir jeg arg (Hvorfor ler han? Hvorfor?). “Det er ingen grunn til å le av meg bare fordi jeg stiller deg et enkelt spørsmål”, sier jeg, nå meget aggressiv. Den unge mannen holder kjeft.

Da jeg går takker jeg for hjelpen (høflig, javisst). Og bak meg hører jeg: “Jeg har navnet ditt nå, så jeg finner deg på facebook! HAHAHAHAHA”

Jeg mangler fortsatt ord.

Slike dater (6)

Det har hendt seg at jeg har vært på fine dater også. Selv om det kanskje ikke virker sånn her på bloggen – misère er morsommere enn lykke, slik er det bare.

Ikke så lenge etter at jeg flyttet til Oslo, altså for flere år siden, var jeg ute på byen en lørdagskveld. Vi var en gjeng, gode og fulle, og vi forvillet oss etterhvert til et utested som er så pinlig at jeg nekter å nevne navn. What can I say? Vi var innvandrere i storbyen og visste ikke bedre. Anyways. Vi var fulle og glade, dj-en spilte morsomme hits fra vår grønne ungdom og livet lekte. På et tidspunkt ble jeg oppmerksom på en særdeles kjekk mann (han var kjekk, ølbriller er som sagt noe andre har), som så litt ukomfortabel ut i klyngen av etniske playboys. Jeg gikk bort og spurte om vi skulle danse. Det skulle vi. Og resten av kvelden var vi sammsydd ved hoften, og skapte stor forlystelse for alle forbipasserende da vi sto i et veikryss og klinte i sikkert en time. I snøvær.

Han var selvsagt utenbysfra, men fikk nummeret mitt, og sa vi måtte gå ut neste gang han var i Oslo. Yeah right, tenkte frk. desillusjonert. Men en ukes tid senere tikket det inn en sms. Date ble avtalt. Jeg var nesten fra meg av nervøsitet.

For å piffe opp fasaden ga jeg meg selv en omgang med brunfarge på boks. Et lite tips til dere jenter og gutter som skal på date: IKKE under NOEN omstendigheter bør dere eksperimentere med slike produkter før en date. Jeg var tvunget til å skjule de stripete armene mine i langermet skjorte, og valgte bevisst et dunkelt lokale, slik at fingrene mine ville se tilnærmet normale ut.

Lettere hysterisk, klar til å sette fyr på meg selv, kom jeg til Café Amsterdam (savnesavne) i håp om at jeg ville kjenne igjen flammen – la oss kalle ham “Christian”. Og det gjorde jeg, like ved inngangen satt han, blond, kjekk, smilende. Vi kjøpte øl. Utvekslet høflighetsfraser og sa noe om hvor pinlig dette kunne bli. Vi lo nervøst. Jeg husker han brukte lang tid på å forklare meg hva han egentlig drev med (ingeniør i oljebransjen eller noe slikt). Jeg husker han var morsom og at han lo av mine vitser. Og vi drakk mer øl, og jeg ble varm i ansiktet, og vi lente oss begge over bordet.

Da jeg til slutt måtte gå (forelesning & plikt dagen derpå) venta “Christian” på trikken med meg. Kysset meg og sa: “Jeg var skikkelig skeptisk, men dette har vært utrolig fint. Du er fin”. Og jeg gikk på den overoppheta trikken, med røde kinn og stjerner i øynene.

Vakre minner…

Let there be light

Mens resten av verden bekymrer seg for bankkriser, sender penger til Island, heier på Obama, forhandler i Zimbabwe eller på andre måter retter blikket utover, har jeg en mørk, innadvendt uke. Bokstavelig talt.

Pærene i den fine lampa jeg kjøpte på salg i fjor har gått. Begge to. Jeg vil skifte dem, men får dem ikke ut. Har engasjert venner, bekjente, prøvd med lirking, vold og kniv. De sitter pokker ta meg som limt. Er det feilvare? Fulgte det med en bruksanvisning “hvordan skifte spot-pærer i denne UTROLIG spesielle lampa”? Fantes det et lirkeredskap i esken som jeg overså? Det er umulig å få fingrene mellom spot-en og lampa.

Lampebutikken er nedlagt. Soverommet mitt er dunkelt. Jeg sminker meg i lyset av en fæl, gammel nattbordlampe som gir lyskasterassosiasjoner. Det jeg trenger er en to-åring med fingermuskler av stål. Kall meg Borr i bekmørtna, why don’t you.

Grrrrrr.

En helt, hva er det?

Hva er en helt? I følge Wikipedia er det: “…en beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode. Den kvinnelige motsvarigheten er en heltinne.”

Jeg har ikke så mange helter. For all del – det er mange bra mennesker der ute som jeg ser opp til. Svært få har likevel fått heltestatus. Men jeg har et par stykker. En av dem er aktuell på grunn av tv-aksjonen på søndag. Han heter Paal-André Grinderud, og er for meg et sjeldent vakkert menneske. Han har gitt meg inspirasjon og tro på det gode og sterke i mennesket. Og han får meg til å tenke at det alltid er håp, alltid en vei ut av mørket.

Han vokste opp med en mor som var alkoholmisbruker, hadde en ganske jævlig barndom, men klarte å bli en voksenperson med overskudd til andre, og med styrke nok til å vise svakhet. Han startet Wanda-senteret i Drammen, for barn av rusmisbrukere, og han har skrevet flere bøker. Han holder foredrag om barns oppvekstvilkår, og har en stemme som blir lyttet til. Paal-André (jeg føler nesten at jeg kjenner ham!) skrev et innlegg i Aftenposten i dag – det er ikke tilgjengelig på nett ennå, men her kan du lese hva han skrev i fjor, like før jul. Jeg begynner nesten å grine bare jeg tenker på ham, så fint synes jeg det er.

Også tenker jeg på alle de barna som har det kjipt hjemme, som ikke får noe gratis, og som likevel skal klare seg fint, bli “samfunnsnyttige borgere” når de en dag blir voksne – noe de i grunn allerede er tvunget til å bli, siden deres voksenpersoner har sviktet. Da kjenner jeg at jeg vil bidra på søndag, for hvis mine penger kan hjelpe en eneste unge, ja, da gir jeg med stor glede.

Paal-André Grinderud er en av livets sanne helter.

She’s just not that into you (or the male ego – revisited)

Jeg slutter aldri å undre meg over mennesker. Vi er en kilde til evig underholdning for hverandre, og det er fascinerende å se hvordan bestemte prosesser settes i gang etter bestemte handlinger. Lærer man noengang av sine (eller andres) feil? Historien viser at det sjelden skjer. Nuvel.

Jeg har en liten historie: Det var en gang en ung mann og en ung kvinne. De møttes på en fest hos felles kjente. Den unge kvinnen var glad og full og flørtet med den unge mannen. Han, på sin side, ble smigret og fornøyd, og syntes hun var riktig så søt. Den unge kvinnen skjønner at dette er en fin fyr. Hyggelig og grei med sunne interesser. Seriemonogam og trygg. Hun var svært nysingel, med alle de følelsesmessige komplikasjoner det innebar. Han hadde vært alene en stund, og rimelig åpen for en ny kvinnefavn.

Ikke lenge etter ber han henne ut på en date. Hun vet at det egentlig er litt tidlig, samtidig skader det vel ikke å si ja, resonnerer hun. Daten er svært hyggelig og ender med litt lett klining. Det frister til gjentakelse.

En kveld får den unge kvinnen en sms av den unge mannen der han skriver at han liker henne veldig godt, ordet betatt brukes faktisk. Denne unge kvinnen svarer at hun liker ham også, men at som nysingel er dette en litt vanskelig situasjon, og hun har ikke veldig mye å gi følelsesmessig i øyeblikket. Han forstår, sier han. Han har vært i samme situasjon for et halvt år siden. – Ta den tiden du trenger. No rush.

Hun tar tiden til hjelp. Blir syk, litt usosial og har lite tid og overskudd. Som en konsekvens tar det en stund før den unge mannen får mer oppmerksomhet fra den unge kvinnen. Hun skjønner også at dette nok ikke er en potensiell ny kjæreste. Hvilket er synd, for han er en bra fyr. Det blir likevel for dumt å bare la alt fade ut, all den tid man i alle fall bør late som om man er voksne mennesker. Så til slutt, etter noen uker, prøver hun seg på en hyggelig, nøytral melding. Svaret (som selvsagt kommer flerfoldige kalkulerte timer senere) er kjølig. Dette hadde hun regnet med, og synes hun fortjener. Så hun biter tennene sammen, skriver noe mer hyggelig, og lurer på om han vil ha igjen cd-en hun har lånt. Og føyer til at hun skjønner om han ikke er keen på å treffe henne. Svaret kommer (flerfoldige kalkulerte timer senere): “Må være ærlig her, den siste tiden har vist meg at jeg nok ikke er så ferdig med fortiden min likevel. og da blir det helt feil å late som noe annet. timingen etc. håper du skjønner.”

Personlig tror jeg at den siste tiden har vist ham at hun ikke er så interessert. Og at det blir helt feil å ikke late som om han ikke er det. Timingen. Et cetera. Jeg skjønner.

Den unge kvinnen kjenner irritasjonen syde. Skriver at hun skjønner så godt. Fordi hun også nylig har kommet ut av et forhold. Og at han er en bra fyr, men det stopper litt der for henne. Alle gode forsetter om å være “the bigger person” gikk rett i dass. Barnslig? Hellyeah. Som man roper i skogen får man svar.

Excuse me while I kiss this guy

Leste Mirakels fornøyelige beretning om egen manglende logikk, og må bare si – Mirakel – du er ikke alene. Selv har jeg størst problemer med sangtekster (og jeg VET jeg ikke er alene der heller). Det er ikke mange år siden jeg oppdaget at Åge Aleksandersen sang “Og fugglan, dæm ska vis vei…”, ikke “Og fugglan dæm ska vi svei…”. Jeg forsto aldri helt hva svei betydde, men det hørtes ikke behagelig ut. Noe fælt trønderne drev med når de prøvde å klore seg ut av livskriser, kanskje. Som et resultat har jeg alltid avskydd Lys og varme, den mest fuglemishandlende låta jeg visste.

Nå nylig har jeg gått rundt og trodd at en A-lista p3-låt hadde et refreng med catch-linja “Save Mugabe”. Noe til og med jeg skjønner er feil. Jeg har fortsatt ikke funnet ut hva låta heter, eller hva de egentlig synger.

Det fins en side dedikert til dette, der vi hørselshemmede (uten evne til å trekke logiske slutninger) har hørt feil.

Fire, walk with me

Jeg var blant dem som ikke fikk lov til å se Twin Peaks da det gikk på tv tidlig på nittitallet. Forbuden frukt smaker dog best, så jeg pleide å snike meg inn i stua, gjemme meg under bordet og kikke. Så lenge jeg turte.

When men were men...

Jeg fikk aldri helt med meg handlingen, men jeg skjønte at dette var skumle greier. Dale Cooper var kjempekjekk, Audrey Horne var nydelig, og drapssaken var grotesk. I flere år har jeg tenkt at jeg måtte ta fatt på serien på ordentlig.

...and cherry pie was cherry pie.

For ikke lenge siden lånte jeg sesong 1. TV 2 sender serien på fredagskvelder, et høyst upassende tidspunkt for kvalitetsserier, siden folk a) gjerne gjør andre ting enn å se på tv fredag kveld og b) det er en altfor skummel serie å sende så seint. Problemet med å sitte på en hel sesong er jo at man gjerne blir helt fastlåst i det underlige, mystiske, fascinerende Twin Peaks-universet. Jeg er helt hekta!

Gir meg fortsatt mareritt

Valgene man tar

Det er mye tull i bloggen min. Jeg liker at ting er morsomme og lette og synes alvor fort blir litt klamt. Men ingen av oss er vel velsignet med bekymringsfrie liv, og da er alvor en uunngåelig konsekvens. En ting som har preget mitt liv i vår (som en del av det kjipeste året i mitt liv, hvilket jeg uoffisielt har døpt 2008 ) var en abort. Jeg har lest litt om abort i det siste. Her, her, og her, for eksempel. Det er et tema som aldri blir utdebattert. Og jeg fikk en ukontrollerbar trang til å dele min personlige erfaring. Dette er ikke et innlegg i abortdebatten, det er bare jeg som forteller om noe som hendte meg.

Først: Jeg respekterer at folk har meninger om saken – ulike, sterke. Jeg har respekt for jenter og kvinners valg. Men jeg nekter å bli dømt.

Helt siden jeg var opprørsk tenåring har jeg sagt at jeg ikke skal ha barn. Jeg har aldri kjent det nappe i eggstokkene ved synet av en grom liten baby, og selv om jeg har tenkt “det hadde kanskje vært hyggelig en dag”, så har jeg aldri følt verken press eller lyst. For et par år siden begynte jeg likevel å kjenne at barn på et tidspunkt kunne være en god idé. En mulighet. Hvis alt hadde vært på plass. Men jeg har spist mine p-piller med glede. Noen ganger har vært litt uforsiktig, distré som jeg er, men har aldri måttet ta konsekvensene av det. Faktisk har jeg nærmest innbilt meg at jeg ikke kunne få barn, siden jeg knapt har hatt en pregnancy scare noensinne.

But then, accidents do happen. Og – som vi vet – det gjerne på verst tenkelige tidspunkt.

Tidlig i vinter prøvde jeg å avslutte et forhold til en mann. En gutt. Som jeg elsket, men ikke skulle være sammen med. Det var tungt, og jeg var lei meg. Følelsene mine var i kontinuerlig opprør, og jeg kjente knapt tankene mine igjen. Plutselig en dag var ikke kroppen min seg selv, den heller. Jeg skjønte nesten umiddelbart at jeg var gravid. Hormonene raste, og jeg måtte ta et valg. Inni meg kunne jeg høre en liten stemme som sa “er du sikker på dette, er du sikker på at du ikke vil bli mamma? Et barn? Ditt eget?”. Nei, sa fornuften min, nei sa kroppen min. Jeg gråt og gråt. Mest når jeg tenkte på å beholde livet inni meg. Jeg følte meg invadert. Jeg følte en voldsom sorg. Jeg visste hva jeg måtte gjøre, uten at det kjentes riktig. Jeg visste også at hadde livssituasjonen min hadde vært en annen, så kunne valget sett annerledes ut.

I etterkant følte jeg en enorm lettelse. Ingen skyld. Jeg har ikke tatt livet av noen, jeg er ingen ond person. Jeg har gjort noen feil, men det gjør gjerne mennesker. Konsekvensene må vi leve med.

Det hender jeg tenker på hvordan livet mitt kunne vært helt forandret. Jeg kunne klart det. Kanskje hadde det vært fantastisk. Men jeg lever med valget mitt, og det gjør meg ikke ulykkelig. Bare melankolsk. Og det har jeg i grunn alltid vært, uansett…

Slike dater (5)

For en tid tilbake tilbragte jeg ei helg på et av landets skisteder. Naturligvis dro vi på afterski. Naturligvis ble jeg eksepsjonelt full. Jeg skal ikke bortforklare meg, men mine 50 kilo, en hel dag med fysisk aktivitet (les:panikk) i bakken, kombinert med lite mat og mye alkohol gjorde sitt til at jeg knapt kunne navigere meg til hotellet, 100 meter unna da klokka var 8. Heldigvis trådte en redningsmann inn på arenaen. Han underholdt meg da alle vennene mine var dratt, og fulgte meg til døra. Han etterlot seg ikke så mye mer enn et vagt minne i mitt hode og et visittkort i lomma mi.

Jeg sendte mannen – la oss kalle ham “Martin” – en e-post, skrev takker og bukker, og vi tok opp en slags kontakt. Som ledet fram til en date noen uker etterpå.

Som en etter hvert erfaren dater unngikk jeg elegant forslaget om middag – det funker ikke for meg med folk jeg knapt har møtt. I stedet skulle vi ta en uskyldig drink på et sted jeg hadde valgt. Jeg hadde visse forhåpninger til mannen, siden han skrev smarte og morsomme e-poster og sms-er, og da vi møttes kunne jeg konstantere at ølbriller er noe andre mennesker har: Jeg klarer faktisk å spotte kjekkhet, selv med helseskadelig promille. Hva kan jeg si? Det er en gave.

Vi drakk vin og prata i to-tre timer. Det var hyggelig. “Martin” var hyggelig. Vi snakket om hyggelige ting. Det tok bare ikke av. Ingenting var galt (som det av og til kan være) men samtidig var ingenting riktig. Det sa ikke klikk, sånn som det må uti en date for at man skal gidde å gjenta den. Jeg ble ikke sjarmert, og det tror jeg ikke han ble heller. Tenke seg til. Jeg har forresten alltid ment at jeg er mye mer sjarmerende når jeg er full. Mulig det faktisk stemmer.

Så er det de ørsmå tegnene man får i løpet av den tiden man tilbringer i selskap men kun en annen person, de nesten umerkelige tingene som blir sagt som er være eller ikke være. Man må fininnstille bullshit-filteret for å fange opp slike betydelige ubetydeligheter, som likevel er viktige på lang sikt. Det er da man skal rømme åstedet. For eksempel da “Martin” sa: “Jeg er ingen rasist… Men….” husket jeg plutselig at jeg måtte opp svært tidlig neste morgen.

You lost me at hello

Jeg er på forskerseminar. Det er interessant, rart, skummelt og innimellom, dessverre, litt kjedelig. Ikke på grunn av tematikken. Eller arbeidene. Her er en samling svært skarpe hjerner, som kanskje ikke alltid er opptatt av verdslige ting som å skifte skjorte, men som alltid har kunnskap og innsikt som deles i overflod med oss – noe usikre – doktorander. Det er lunsjer, kaffepauser, middager, og litt for mye vin. Og innimellom er det forelesninger. Av høyst varierende kvalitet.

 

I begynnelsen var ordet. Ordet ble etterfulgt av flere ord, ledsaget av powerpoint presentasjon, nøye forberedt. Flere ord, stotrende. Enda flere. Altfor lange pauser midt i setninger. Disse ordene faller til stengrunn i mitt hode, og jeg blir imponert over dem som greier å komme med intelligente innspill.

 

Det å kunne sitt fag helt ut i fingerspissene er fint, men det hjelper ikke når formidling er et fremmedord. Et lite krisemøte med meddoktorander etterpå bekrefter at det ikke er jeg som er idiot, men derimot litt bedre vant. Tackar fan för det!