Slike dater (4)

Kjente meg skeptisk for date nr to med “Bjørn”. Hans reise-bort-sammen-tourettes, pluss sms-en der han uttrykte sin usikkerhet var mer enn nok til å skjerpe bullshit-filteret hos undertegnede. Men har man sagt a får man si b. Og jeg møtte opp på den småtreige plassen, som han hadde valgt fordi det var fint. Og billig.

Så der sto jeg. Ingen “Bjørn”. I et anfall av overoptimisme trodde jeg han hadde latt være å møte opp. Jeg vandret rundt i den ENORME restauranten, ble plystret på av kelnerne, før jeg plasserte meg ved et av bordene ute. Fem minutter til. Og plutselig:
- Hei! “Bjørn” står foran meg, og jeg blir umiddelbart slått av to ting.
1) Det var smale skuldre, gitt. Hadde han så smale skuldre sist?
2) Irritasjon. Den vellet opp i meg, og jeg fikk en sterk trang til å bare gå rett forbi ham. De gode manerer seiret til slutt, og jeg valgte å stå ut løpet. Jeg klarte til og med å gi mannen en klem.

Bord. Meny. Jeg spurte om han kunne anbefale noe, siden han hadde foreslått stedet og vært der mange ganger. Så han gjorde, noe han ALLTID spiste, og tilføyde: “Vanligvis har jeg en sånn greie med at jeg ikke vil bestille det samme som den jeg spiser sammen med.” Øyenbrynene mine spontanhevet seg nesten ut av pannen. Og jeg sa bistert: “Når du anbefaler noe, “Bjørn”, må du nesten regne med at personen vil ta det alternativet. Det skader vel ingen om to stykker ved samme bord har lik bestilling.” Jeg tviler på at jeg her klarte å skjule mine “my-god-you’re-one-studpid-sob”. “Bjørn”s antenner virket dog noe underutviklet, så han levde muligens videre i lykkelig uvitenhet.

Samtale. Vi snakket om sommeren. Jeg fortalte om mine planer, og han presterer å smette inn: – Ja, du får sette av litt tid til å bli med på hytta. Da måtte jeg ty til mumling. Det var ingen annen mulighet.

Praten gikk litt treigere enn sist. Han spurte hva jeg skulle senere. Jeg fortalte at jeg skulle til en venninne å klippe meg. Som var sant. Det var riktignok et par timer til, men jeg kunne ikke risikere ytterligere ubekvemt heng med “Bjørn”. Da regningen kom på bordet la jeg fram litt cash. “Bjørn”: “Jeg har bare kort, betaler du, så tar jeg det neste gang?” Jeg innrømmer: jeg ble litt paff, både over at han BA meg betale, men enda mer over at han antok at vi skulle treffes igjen. Likevel – jeg hadde gått med på hva som helst for å komme meg unna bordet, restauranten og ikke minst “Bjørn” selv akkurat da. Så jeg sa selvsagt greit og sprang nesten ut. Jeg hentet sykkelen min, og satte kursen mot sentrum i den tro at jeg kunne få en uforstyrret time med shopping før håret skulle fikses. Men jeg hadde “Bjørn” på hjul. Han vandret trofast ved min side og viste ingen tegn på å forlate den. Desperasjonen steg i mitt indre. Nede ved Oslo City så jeg ingen annen utvei enn å begynne å sykle, late som om jeg skulle opp Schweigaardsgate. Jeg kunne selvsagt forklart at jeg skulle innom noen forretninger, men på dette tidspunkt var jeg overbevist om at han ville fulgt etter meg om så inn til gynekologen. Så jeg sa hadet og “vifårse” da han nevnte nytt treff.

Lettelsen over å bli kvitt mannen var så sterk at jeg nesten kolliderte med en semitrailer og en dame med barnevogn. Jeg turte ikke sykle tilbake til Oslo City, men kom på at jeg hadde et ærend på en helsekostbutikk. Så jeg stakk innom det respektable etablissementet Gunerius i stedet. I det jeg rundet hjørnet ser jeg ingen andre enn “Bjørn”. Synet sender gysninger over hele kroppen min og jeg blir svett og skjelven. – Hei! sier “Bjørn”. Så får han et litt merkelig uttrykk i ansiktet og fortsetter å gå ved siden av meg (surprise, surprise). “Jeg fant ut jeg hadde litt ekstra tid, så jeg stakk innom her”, sa jeg overentusiastisk, fullstendig klar over hvor ILLE dette måtte se ut – litt skamfølelse har jeg tross alt.  “Bjørn” mumlet at han måtte gå. Kunne ikke argumentere mot det. Ingen “Bjorn” again.

Skal si skjebnen ordner opp for oss som kommuniserer ullent…

About these ads