Needles and pins

Jeg har aldri hatt noe forhold til alternativ medisin. Egentlig ikke vanlig medisin, heller – jeg har vært velsignet med jernhelse. Men som nevnt har en djevelsk hoste tatt bolig i min kropp. And it ain’t going nowhere! Det hjalp ikke med litervis av te, astmainnhalator, kjerringråd eller morfinhostesaft. Da gjelder det å vende blikket utover.

Det ble akupunktur. Mitt første frivillige møte med nåler. Jeg har klokkertro på akupunktur. Så mange kinesere kan umulig ha tatt feil i så mange år. Og da jeg ringte og bestilte fikk jeg time dagen etter. Sånt tar jeg som et tegn på velvillighet fra oven.

Nå, etter behandlingen må jeg innrømme at det ikke har hatt mirakeleffekt på hosten. Men jeg kjente at noe skjedde med pusten min. Og noe har skjedd med hosten også. Jeg skal tilbake om et par dager, og jeg er ikke i tvil om at dette er bedre for kroppen min enn rusfremkallende hostesaft med “ferskensmak”. Blæ.

U gotta believe!

Host, kremt, hark

Jeg har fått det jeg vil betegne som en infernalsk hoste. Jeg hoster så tårene renner, og folk sender meg blikk breddfulle av sympati, deretter irritasjon fordi jeg ikke slutter. I dag fikk jeg time hos legen (og følte meg helt ærlig touched by God) og mitt ENESTE mål er (ikke å komme hjem og sove, men) å få fatt i den myteomspunnede hostesaften med morfin. Er det en myte? Fins den? Et eller annet med rød trekant i hvertfall. Det kommer til å gå noen ribbein snart hvis ikke dette gir seg.

Litt godmusikk til helga?

Gode gamle Peter Gabriel har fått en ny vår i cd-spiller’n min.

Og et generelt kulturtips: Filmen “La den rette komme inn” har premiere på operataket på søndag. Boka er så fantastisk rørende, spennende, trist og core-shaking, at jeg tviler på at levende bilder kan erstatte de jeg har inni meg. Men jeg er selvsagt villig til å prøve…!

Sweet self distruction

Av og til slår arbeidsgveren min til med hyggelige overraskelser og trivelige påfunn. Vin midt på dagen, morsomme turer, billige teaterbilletter. Vanligvs er jeg svært vennlig innstilt overfor denne, min kilde til smør på brød og salt i grøt. Helt til forrige uke. Jeg skulle betale en regning, og oppdaga at kontoen min var i overkant velfylt. Ok, tenkte jeg, hva er dette? En liten sjekk viste at jeg hadde fått lønn en dag for tidlig. Which is good. Hadde det ikke vært for at utbetalingen var en skarve fjerdedel av hva den burde vært. Noen i adm. hadde syntes det var en brilliant idé å trekke meg for tre ukers ferie jeg hadde i juni. På en og samme lønn. Tanken på at det var en måned til neste påfyll gjorde meg lett desperat, i og med at jeg hadde et viktig innkjøp planlagt, i tillegg til to utenlandsturer. Trenger vel ikke si annet enn at Apple prompte mistet en kunde.

Så hva gjør denne frøken? Baker sitt eget brød? Sitter hjemme og spiller scrabble? Lager budsjett? Nei, hun reiser til København. Og unner seg noe nytt! 

Departures

Jeg hater avskjeder. Det er det tristeste. Selv om jeg vet jeg ser den andre personen igjen kjenner jeg alltid at underleppa mi blir skjelven, og øynene svømmer over, og kun teknikk (deep breaths) og erfaring eller hva man kaller det, gjør at jegdriter i å grine. Det blir for ille å ta til tårene fordi tanta mi reiser etter et besøk, har jeg funnet ut. Hun bor i Drammen.

Så er det andre avskjeder der tårer er legitime. Da er ikke jeg den som sparer på noe. Jeg har grått så mye i det offentlige rom at jeg ikke lenger bryr om noen ser på meg. Ofte er det verre for den personen jeg gråter over. I går hadde jeg en sånn offentlig, endelig avskjed. Det var vondt, men nødvendig. Tror jeg. Min venstre hjernehalvdel fikk endelig ta styringa, logikken vant, fornuften seira. Men siden den høyre hjernehalvdelen stort sett har kontrollen, kommer tårene over det som har vært og det som kunne blitt. Og tanken på å løpe tilbake for en siste klem er dukker stadig opp, selv nå, nårtimene har lagt det bak meg, natta blitt til dag, og jeg sitter trygt på kontoret mitt.

Deep breaths. Det blir bedre.

Arti førr ongan (og de voksne)

Noen barnebøker er morsomme å lese for voksne også. Nina Elisabeth Grøntvedts “Den lille helten og kattekidnapperen” er en sånn bok. Den er full av festlige illustrasjoner, utspekulerte detaljer og mye humor. Og ikke nok med det: Nina skriver ikke ned til barn, hun har et språk som gjør at barna heller får noe å strekke seg etter. Det liker jeg!

Dette er den andre boka i serien om den lille helten – og er som den første løselig basert på virkeligheten.

Slike dater (4)

Kjente meg skeptisk for date nr to med “Bjørn”. Hans reise-bort-sammen-tourettes, pluss sms-en der han uttrykte sin usikkerhet var mer enn nok til å skjerpe bullshit-filteret hos undertegnede. Men har man sagt a får man si b. Og jeg møtte opp på den småtreige plassen, som han hadde valgt fordi det var fint. Og billig.

Så der sto jeg. Ingen “Bjørn”. I et anfall av overoptimisme trodde jeg han hadde latt være å møte opp. Jeg vandret rundt i den ENORME restauranten, ble plystret på av kelnerne, før jeg plasserte meg ved et av bordene ute. Fem minutter til. Og plutselig:
- Hei! “Bjørn” står foran meg, og jeg blir umiddelbart slått av to ting.
1) Det var smale skuldre, gitt. Hadde han så smale skuldre sist?
2) Irritasjon. Den vellet opp i meg, og jeg fikk en sterk trang til å bare gå rett forbi ham. De gode manerer seiret til slutt, og jeg valgte å stå ut løpet. Jeg klarte til og med å gi mannen en klem.

Bord. Meny. Jeg spurte om han kunne anbefale noe, siden han hadde foreslått stedet og vært der mange ganger. Så han gjorde, noe han ALLTID spiste, og tilføyde: “Vanligvis har jeg en sånn greie med at jeg ikke vil bestille det samme som den jeg spiser sammen med.” Øyenbrynene mine spontanhevet seg nesten ut av pannen. Og jeg sa bistert: “Når du anbefaler noe, “Bjørn”, må du nesten regne med at personen vil ta det alternativet. Det skader vel ingen om to stykker ved samme bord har lik bestilling.” Jeg tviler på at jeg her klarte å skjule mine “my-god-you’re-one-studpid-sob”. “Bjørn”s antenner virket dog noe underutviklet, så han levde muligens videre i lykkelig uvitenhet.

Samtale. Vi snakket om sommeren. Jeg fortalte om mine planer, og han presterer å smette inn: – Ja, du får sette av litt tid til å bli med på hytta. Da måtte jeg ty til mumling. Det var ingen annen mulighet.

Praten gikk litt treigere enn sist. Han spurte hva jeg skulle senere. Jeg fortalte at jeg skulle til en venninne å klippe meg. Som var sant. Det var riktignok et par timer til, men jeg kunne ikke risikere ytterligere ubekvemt heng med “Bjørn”. Da regningen kom på bordet la jeg fram litt cash. “Bjørn”: “Jeg har bare kort, betaler du, så tar jeg det neste gang?” Jeg innrømmer: jeg ble litt paff, både over at han BA meg betale, men enda mer over at han antok at vi skulle treffes igjen. Likevel – jeg hadde gått med på hva som helst for å komme meg unna bordet, restauranten og ikke minst “Bjørn” selv akkurat da. Så jeg sa selvsagt greit og sprang nesten ut. Jeg hentet sykkelen min, og satte kursen mot sentrum i den tro at jeg kunne få en uforstyrret time med shopping før håret skulle fikses. Men jeg hadde “Bjørn” på hjul. Han vandret trofast ved min side og viste ingen tegn på å forlate den. Desperasjonen steg i mitt indre. Nede ved Oslo City så jeg ingen annen utvei enn å begynne å sykle, late som om jeg skulle opp Schweigaardsgate. Jeg kunne selvsagt forklart at jeg skulle innom noen forretninger, men på dette tidspunkt var jeg overbevist om at han ville fulgt etter meg om så inn til gynekologen. Så jeg sa hadet og “vifårse” da han nevnte nytt treff.

Lettelsen over å bli kvitt mannen var så sterk at jeg nesten kolliderte med en semitrailer og en dame med barnevogn. Jeg turte ikke sykle tilbake til Oslo City, men kom på at jeg hadde et ærend på en helsekostbutikk. Så jeg stakk innom det respektable etablissementet Gunerius i stedet. I det jeg rundet hjørnet ser jeg ingen andre enn “Bjørn”. Synet sender gysninger over hele kroppen min og jeg blir svett og skjelven. – Hei! sier “Bjørn”. Så får han et litt merkelig uttrykk i ansiktet og fortsetter å gå ved siden av meg (surprise, surprise). “Jeg fant ut jeg hadde litt ekstra tid, så jeg stakk innom her”, sa jeg overentusiastisk, fullstendig klar over hvor ILLE dette måtte se ut – litt skamfølelse har jeg tross alt.  “Bjørn” mumlet at han måtte gå. Kunne ikke argumentere mot det. Ingen “Bjorn” again.

Skal si skjebnen ordner opp for oss som kommuniserer ullent…

Slike dater (3)

siden det er fredag: la meg dele en date med dere.

Jeg forventer ikke å bli sjekka opp på konserter der brorparten av de tilstedeværende er blodseriøse gammelfans, som ikke ville bytta ut ett minutt av konserten med et nyp.

Likevel – det ble jeg. Om det var mitt lykksalige smil og lukkede øyne, eller at jeg bare hadde en eim av renslighet om meg, skal ikke være sagt. Men da det begynte å dra seg mot slutten og industri-gutta nådde nye høyder av uant entusiasme hører jeg en stemme i øret: “Så søt du er. Jeg måtte bare si det liksom.” Jeg holdt på å falle ned fra avsatsen jeg hadde klatret opp på en time tidligere. Hva var dette? En fyllik? En freak? I stedet så jeg en ganske normalt-utseende fyr stå foran meg og smile nervøst. Sympatisk liksom. Vi kaller ham “Bjørn”. “Takk”, sier jeg, småidiotisk, men hva skal man si? “Det var hyggelig å høre”. Vi kommuniserte litt ved roping inn i hverandres ører, og da han spurte om vi skulle treffes igjen sa jeg ja i et anfall av grip-dagen.

Etter en serie med dyslektiske misforståelser fra min side, klarte jeg å møte “Bjørn” igjen (fyret ligger ikke på Grünerløkka, nei). Det var svært hyggelig. Ingen gniststorm oppsto, men noe jeg tror var en gjensidig sympati og interesse. Han fortalte at han ble overrasket over at jeg ville treffe ham, hvorpå jeg forklarte at nordmenn som i relativt edru tilstand tar kontakt på den måten imponerer meg i den grad at jeg blir nysgjerrig. Han virket fornøyd med svaret og fortalte om seg selv og avslørte en idealistisk holdning til livet på jord. Etter en passende mengde sært øl fulgte han meg og sykkelen min hjem og spurte om vi kunne gjenta. – Klart det, sa jeg, for det er utvilsomt noe ved folk som greier å være både sjenerte, selvsikre og søte på en gang. De fortjener noen sjanser før jeg avskriver grand attraction.

De neste dagene var han bortreist, jeg hadde en del til å gjøre og vi sendte hverandre noen sms-er, som man gjerne gjør. Kontakten ble opprettholdt. Hyggelig. Likevel ble jeg overrasket over å bli bedt med på hyttetur to dager ut i vårt bekjentskap. Det er litt tidlig. Jeg kunne uansett ikke, og takket pent nei. Ikke lenge etter får jeg en ny sms med antydninger om en hopp-på-tur til Spania. Hva svarer en på sånn? Jeg svarer blablabla, og håper at fyren skal skjønne at jeg ikke reiser bort med folk jeg har møtt en gang. En uke – på dagen – sender han meg en melding der han (sitat) ”er usikker på om jeg vil treffe ham igjen. Kanskje jeg fikk tilfredstilt nysgjerrigheten min?”. Kun en date til vil vise om ”Bjørn” er låvvli og normal som først antatt, eller en fullstendig freak som nå fryktet.

Etterlyst: enkel oppskrift på kur mot kjærlighetssorg

Brustent hjerte

Bør fortrinnsvis ikke inkludere lobotomi eller helseskadelige mengder dop/alkohol. Tid har blitt meg foreslått, men foresvever meg som en altfor ullen størrelse, siden ingen kan gi meg et overslag på hvor mye tid. Jeg liker å ha noe konkret å forholde meg til. Noe jeg kan jobbe med, en teori jeg kan gå ut fra. Målbare enheter. Det må vel finnes? Anything? Anyone?

Lost boys

Jordan Catalano - lost boy på tv

Kom tilfeldig forbi en bloggpost om filmen The Lost Boys, som umiddelbart brakte tankene mine tilbake til ungdommen. Kremt. Da forbant vi ikke lost boys med noen film.

På den tida drømte vi bare om gutta som ikke var helt bra for oss, de som skulka skolen, falt litt utenfor, kom fra “vanskelige” hjem. De drakk og røyka. Festa både i helgene og midt i uka. Gikk i småshabby klær, men likevel var de kule. De var ensomme midt i en flora av kompiser – og bare du så det. Og av og til når du kikka på dem så falt blikket deres på deg. Og i stedet for å smile pent så fikk du enten et utfordrende glis eller bare alvorlige øyne tilbake. Å, som hjertet mitt banka for de gutta der. Vi ville redde dem, tror jeg. Være redningen deres. Vi ville være med i det fremmede, farlige og holde hardt i sterke guttehender.

Vi kalte dem lost boys, fordi det var det de var. Lurer på om de er det fremdeles.

I det kollektive rom

Jeg må dele noen tanker vedrørende det å befinne seg på kollektive transportmidler. Selv er jeg i den heldige situasjon at jeg bor like ved jobben. Jeg trener i nærheten, har mange venner kun korte steinkast unna. I tillegg har jeg sykkel. Så det er først når jeg beveger meg utenfor min vanlige sfære, lenger enn sykkelavstand, at jeg møter virkeligheten i form av t-bane, buss eller trikk.  Jeg slutter aldri å undre meg over hva det er som skjer med vanlige, sosialt tilregnelige mennesker i det de trer inn i den kollektive transportmiddelsfære. Først og fremst er det måten man går inn på. Beklager: Ingen går. Nei, folk TRYKKER, DYTTER, PRESSER seg inn, HOPPER, LØPER (noen ganger en nødvendighet, det skal sies). Noen KASTER seg inn, med imponerende mot og ditto kraft. Dernest, når de er inne i den o store vogn skjer det en merkbar endring. Heltemot og rå styrke, spenst og fart forvandles til angst og beven: flakkende blikk, stramme munner, lutede nakker. Øyekontakt med fremmede må for enhver pris unngås. Armene holdes tett inntil kroppen (igjen, ofte en nødvendighet). Så liten kontakt med fremmede ønsker enkelte, at de reserverer setet ved siden av seg med veska/sekken/bagen/handleposen/ethvert annet løsøre. De sukker tungt hvis noen gjør tegn til å sette seg ned. Og du kan nesten høre at de tenker:- Faen, måtte du sette deg her, din latsekk. Ser du ikke at veska mi er SLITEN?

Og jeg blir like lammet av angst hver gang mann/kvinne, nylig utsluppet fra psk. avdeling brøler og banner til alle medpassasjer. Og ingen kan gå noe sted. Hm. kom plutselig på grusomt reality tv-konsept, der et hus er byttet ut med en t-banevogn. Regner med at TV Norge er et skritt foran meg.