No other Troy for me to burn

Ikke så oppløftende helgelyd, akkurat. Men intens, vondt-i-hjertet godt. Til alle som har blitt sviktet.

Daring, dreamy, dreadful – my dating history

For en del år tilbake bodde jeg i USA, og ble naturligvis introdusert for den amerikanske date-kulturen. Relativt sjokkerende for en norsk bygdetulling som meg (der jeg kommer fra dater man IKKE, og det samme har jeg hørt fra andre bygdebarn). Uansett. Det ble dating. Dinners, movies, Starbucks-besøk. Walks on the beach and you name it. Did it, done it.

Jeg likte date-kulturen. Man får sjansen til å snakke ordentlig med en person før man sier yes please eller I have to go, something bad happened. For dater går ikke alltid bra. Jeg har vært på noen grufulle i mitt liv. Kjemien har vært ikke-eksisterende eller i front-mot-front kollisjon. Jeg har blitt flau på vegne av daten, og av og til bare flau. Jeg kommer til å fortelle om noen av dem her.

I lunsjen:

Kollega 1: – Hmm (mens hun blar ettertenksomt i Aftenposten), tro hvordan det går med han Obama. Jeg håper han vinner.

Kollega 2: – USA er ikke klar for en svart president. Aldri i livet.

Kollega 3: – Han blir skutt, helt garantert!

Jeg: (Ler) – Skutt? Det var da voldsomt!

Kollega 3: – Ja, jeg tror han blir skutt. Ingen som gadd å skyte Bush, men Obama, det kan du være sikker på.

Kollega 2: Ja, da blir det vel han McCain, da. Hvis noen Skyter Obama.

Jeg: – Ja… Det borger vel ikke for så mye forandring. Og han er jo ganske gammel.

Jeg & kollega 2 (i kor): – Han kommer til å dø en naturlig død!

Kollega 3: Ja, Obama blir skutt.

For skams skyld håper jeg på litt mindre dramatikk i valgkampen enn det lunsjsamtalene våre legger opp til.

Bitter-Birgit

En venninne av meg mener jeg er på mitt morsomste når jeg er bitter. Hun liker mine syrlige kommentarer og fatalistiske innstilling. Mitt solskinnsmil savnes tydeligvis ikke når det er erstattet med et grin. For meg er mitt bitre stadium litt som å være full. Jeg mister hemninger. Føler ikke at jeg har så mye å tape, og kan dermed si akkurat hva jeg vil – så lenge det oser negativitet og livslede.

Jeg tenkte dette skulle være en fin og oppbyggelig blogg. I dag er jeg ikke så sikker lenger.

Å si det som det er

Jeg er født i vektens tegn, og selv om jeg ikke alltid tror på detaljene rundt astrologi, er det fascinerende å se at ting stemmer. For eksempel at jeg ikke greier å bestemme meg. Liker å holde dørene halvåpne, selv om jeg vet at hvis jeg lukker en, så åpner en ny seg. En annen ting som stemmer er min estetikkbesettelse. Jeg liker at ting ser bra ut, også på det emosjonelle plan. Når ting blir litt ulne eller ugne, så slår jeg hvite løgner for å glatte over. Klart dette skaper komplikasjoner. Særlig i forhold til the boys. Mitt hjerte er brustent etter et turbulent halvår. Men det fins så mange andre enn han jeg ikke fikk. Jeg har møtt en grom en. Sjekka ham opp helt selv på en fest. Problemet er at hva jeg synes jeg er klar for med tre i promille, og hva jeg faktisk er klar for i virkeligheten, se det er to helt forskjellige ting. Av en eller annen grunn synes denne unge mann at jeg er ganske groovey. Og det er veldig hyggelig. Men jeg vet ikke helt hva jeg har å tilby i min nåværende tilstand. Jeg spør en venninne om råd. Hun sier: Bare si det som det er. Han skjønner det sikkert.

Jeg er vilt fascinert av min egen evne til å konstruere vanskelige situasjoner, når jeg kan holde det meste ganske ukomplisert ved ganske enkelt å si det som det er.

Musikk som betyr noe

Det er noen år siden jeg først stiftet bekjentskap med spjælete Zach Condon og resten av Beirut. Jeg så dem på Roskilde i 2007, og det var en fryse-på-ryggen-konsert for meg. Å se gruppa sulle rundt i Paris’ gater og spille en av de beste låtene sine er noe flere enn meg burde bruke noen minutter på. Nyt.

Flere take away shows / les concerts a emporter!

Kunsten å glemme

Jeg er distré, rotete, vimsete, travel og ustrukturert. Jeg glemmer. Glemmer lommebok, nøkler, bursdager, jakker på utesteder, navn, ansikter. Bestiller feil billetter og kommer på feil tidspunkt. Følelser, derimot, første kyss, fine stunder, avgjørende øyeblikk. Hendene dine, varmen din, det å lene seg inntil deg. Minner som gjør det vanskelig å la fortid være fortid. Se, dem glemmer jeg ikke så lett.

Livet er ikke som på film

Slike jenter…

Man må bare elske jenter. Jeg mener ikke seksuelt, det får være opp til den enkelte. Men jenter, altså. Jenter som tar vare på hverandre, stiller opp med te i litervis til nysingle venninner. Jenter med skuldre man alltid får gråte på. Jenter som ser seg i speilet 15 ganger før de går hjemmefra, men som likevel glemmer lommeboka. Jenter som pynter seg – ikke for gutta, men for de andre jentene. Jenter som trener til svetten siler, for så gå hjem å spise sjokolade. Jenter som skjønner det er de som må ta Praten med gutten de liker. Jenter som går på konsert med Nick Cave, men danser tøylesløst til Britney Spears. Jenter fletter håret til hverandre, gir oppbyggelige komplimenter og alltid ser når noen har klipt seg. Jenter som drikker caffe latte med masse sukker og gir beng i kalorier (hva er det?). Jenter som tvinner håret rundt pekefingeren når de kikker på en søt gutt. Jenter som har 50 vesker, og bare én ildfast form.

Du må bare elske de jentene.