En tynn baby, takk

Det er få ting jeg liker så godt som å sparke inn åpne dører. Men siden omgivelsene mine kan bli litt lei av det, er det fint med en blogg der jeg kan få utløp for slike tendenser.

Jeg er den første til å rope om idiotien rundt kroppsfokuset vi opplever i dag. Nå tror ikke jeg at man for 40-50 år siden ga blaffen i utseendet, snarere tvert i mot. Men omfanget av kroppseksponeringen i dag kjenner ikke sidestykke. Særlig synlig er det hvis man beveger seg innenfor en sfære av publikasjoner som primært har et kvinnelig publikum. Om kvinne er kvinne verst skal jeg ikke si, men at kvinnemagasin er kvinne verst – det kan det vel ikke være tvil om. Deilige oppskrifter listes opp ved siden av «slik får du drømmekroppen» og «ti øvelser for flatere mage». Ikke akkurat folkeopplysning.

Så er det kanskje ikke så rart, da, at perioden med mest konsentrert kroppslig besvær og utvikling (svangerskapet) kan gi en del kroppshysteri. Jeg bekjenner gladelig at jeg har grått mine modige tårer over bagateller som glidelåser, knapper og hekter som ikke vil la seg lukke. Jeg har vært rasende på Helsedirektoratets kostholdsråd og dypt irritert på treningsnarkomane supergravide som gir meg dårlig samvittighet fordi jeg ikke flyr rundt i skauen hver bidige dag*. At noe frustrasjon er hormonelt betinget, er det liten tvil om. Men ikke alt. Jeg ser meg i speilet (i profil!) og blir ikke spesielt fornøyd. Jeg var fornøyd før.

Det skal sies at jeg heller ikke er den typen dame som omfavnet graviditeten som en etterlengtet venn. Jeg føler meg ikke som noen urkvinne, jeg har er uvanlig lavt abstraksjonsnivå, så jeg føler ikke at jeg kommuniserer noe særlig med bebin, annet enn at jeg setter pris på de daglige livstegn. Jeg har et ambisjonsnivå som ligger cirka her: jeg skal vel klare det. Jeg aner ikke hva som venter, jeg kan i grunn ikke forestille meg det. Men det går sikkert, på et eller annet vis.

Men det som er konkret, det blir desto mer synlig. Kroppen. Magen. (Og fødselen, men la meg ikke gå dit nå). Er den for stor, er den for liten? Hvorfor fins gravid-klær bare i størrelse førr og oppover? Jeg husker ikke hvordan det var å føle seg fin. Åh, så egoistisk, tenker du kanskje, du bærer tross alt på livets mirakel. (Mhmmm.) Det er bare midlertidig. (Nei, sier du det? Jeg trodde et svangerskap aldri tok slutt). Du glemmer alt når du ser prinsen/prinsessa di (Kan folk slutte å si prins/prinsesse? Men, ja, jeg glemmer sikkert alt. Det er såvidt jeg greier å huske hva jeg gjorde i går, langt mindre hva jeg skal gjøre om fem minutter).

Så det er med en viss skam jeg melder at ja, jeg bryr meg ganske mye om hva som skjer med kroppen min. Det betyr selvsagt ikke at jeg skal slanke bebin. Det virker slemt, merkelig og ikke minst unødvendig. Jeg kan ikke tenke meg at akkurat dette er noe som gjelder særlig mange vordende mødre. Er det virkelig en trend? At kroppshysteri er en trend er en annen sak. Jeg har aldri vært så kroppshysterisk som etter at jeg ble gravid. At jeg ikke omfavner strekkmerkene mine, tenker varme tanker om den vonde korsryggen min, eller jubler for hver kilo jeg går opp får være min sak. Jeg ser på graviditeten som en unntakstilstand – og jeg håper jeg kommer ut på den andre siden, roligere, tryggere og med lavere skuldre.

Høres jeg veldig sur og aggressiv ut nå? Jeg er jo det mesteparten av tiden, bare spør kjæresten min. Men alt bli lettere med litt humor, synes jeg. Så hver kveld sitter vi og glor på magen min, stryker litt på den og lurer på hva bebin tenker. Jeg tror, for eksempel, at den ikke sparker så mye som dunker hodet i «veggen» fordi den kjeder seg og vil ut. Kjæresten min tror den prøver å gi oss high-fives, og at den våkner bare den hører hans «lugnande röst». For å avslutte med en liten/stor digresjon, synes jeg Mindy Kaling her fortjener noen minutter. «I DO subscribe!» [to the ideals of beauty]. Hehe.

*Eller noen dag.

Legg igjen en kommentar

Trim for Bolla

Bolla – det er meg. Som min bedre halvdel uttrykker det: «du är inte tjock, baby. Du är bara RUND! Gravid är inte tjock».

Gravid er muligens inte tjock, men gravid føles tjock. Med jevne mellomrom har jeg små, personlige kriser når jeg oppgager at slik og sånn plutselig ikke passer. Det er forsmedelig.

Men – det skulle ikke handle om den innskrumpa garderoben min. Det skulle handle om trening. Eller TRIM, som jeg nå neste må kalle det. Jeg er nemlig gammel nok til å huske det spenstige tilbudet Trim for eldre som NRK kjørte i sin tid, da de bare var NRK, og ingen 1, 2 eller 3. Etter den tid har jeg alltid knyttet ordet «trim» til bevegelse som ikke fordrer svette, stølhet eller makspuls. Jeg har ikke drevet så mye med trim selv. Jeg har TRENT (med førnevnte komponenter på plass: svette, stølhet, makspuls).

Etter at jeg ble gravid har jeg fortsatt å trene, men det går stadig dårligere.

Nå er jeg en trimmer. Jeg trimmer. Derfor er jeg. Kanskje ikke helt nede på trim for eldre-nivå, men jeg nærmer meg. I går skulle jeg gjør en omvendt situp-sekvens (dere vet, sittende oppreist, bruke bekken og magemuskler for å senke overkroppen ned til du halvveis ligger, for deretter å løfte deg selv opp. S-a-a-k-t-e. Med en vektskive på brystet). «Stram magen», skrek instruktøren. «Navlen inn mot korsryggen!». Det gikk jo ikke i det hele tatt. Jeg lo litt for meg selv. Navlen inn, hoho! Hvis min navle kan sies å være på vei noe sted, kan jeg avsløre at det ikke en inn!

Jeg la fra meg vektskiven, tok noen repetisjoner uten vekt, men endte opp med å gjøre diagonale ben og arm-strekk, som er en klassisk preggo-øvelse for korsrygg. Også kjent fra Trim for eldre. Da jeg tuslet hjemover var det i trygg forvissing om at jeg ikke hadde overanstrengt meg, men med en viss uro over muskelsvinnet jeg vil oppleve i kommende måneder. Trim for Bolla gir kanskje bevegelse, men ikke så veldig mye mer.

2 kommentarer

What if?

Enn hvis – et spørsmål jeg stiller igjen og igjen, i nesten alle tenkelige situasjoner. Hva ville skjedd hvis jeg hadde gjort noe annet den dagen, som da virket helt ordinær, men som i ettertid ble avgjørende (av en eller annen grunn)?

Jeg har lest i sommer. Lest mye. Jeg har lest nesten alt det jeg tenkte, pluss litt til. Da jeg var på ferie var vi innom en av yndlingsbokhandlerne våre – en bokhandel med kun engelske bøker. Jeg gjorde flere god kjøp, men jeg vil gjerne anbefale en spesielt. Kate Atkinsons Life after life.

life-after-life-e1364310158304

Jeg vet ikke om noen kjenner Kate Atkinsons bøker fra før? Jeg leste debutromanen hennes, Behind the scenes at the museum fra 1995, etter en studievenninne gav meg den i presang. Jeg husker den bare vagt, men minnes stemninger, språklig styrke og en interessant historie.

Det byr Life after life på også, men på grunn av en utradisjonell oppbygging og en repeterende, nærmest insisterende struktur gir den et mye sterkere helhetsinntrykk. Historien kretser rundt Ursula, som dør – eller blir født – i 1910. Romanen kretser rundt «what if»-spørsmålet og skisserer alternative livshistorier for Ursula, alt etter hvilke valg hun tar eller hvilke omstendigheter hun befinner seg i. For de av oss som lar oss fascinere av «what if», som oppriktig funderer på tilfeldigheter versus skjebne er dette en lesverdig bok. Den er, når jeg tenker meg om, lesverdig uansett. Les anmeldelsen i The Guardian, kanskje den er en bedre teaser enn det jeg kan gi.

Legg igjen en kommentar

Elegi (gravidpreik)

Det er litt tidlig å snakke om høst, men holy moly så digg det er (for meg) at varmen har gitt seg. Jeg har kost meg med regndagene, og når sola skinner kan jeg sitte ute og myse uten å forvandles til en rasende, svett furie.

Det betyr ikke at alt bare er fryd og gammen. Jeg har, de siste dagene, strukket tålmodigheten til min elskede langt. Til yttergrensene, vil nok enkelte (han) påstå. På lørdag måtte han rett og slett gå ut og telle til ti (jeg trodde ærlig talt han hadde rømt ut via terrassedøra).

Hva jeg gjør, spør du kanskje? Det vet jeg ikke, men hormonene mine virker å ha overtatt all kontroll over korpus per nå. Forleden ble jeg helt krakilsk da antall husfluer oversteg antall beboere (to). Drapskampanjen jeg igangsatte gjorde at svensken nok vurderte hele samboerskapet, og ikke minst en mulig tvangsinnleggelse. Av meg, ikke seg selv.

Dagen før grein jeg i to timer fordi jeg var redd for at ungen vår kanskje blir mobbet om seks til åtte år. Like etter gikk jeg helt i kjelleren fordi jeg er redd karrieren min blir en saga blott fra og med 2015. En time senere satt jeg og lo hysterisk av pandaer på sklie. Da svensken satte på den siste National-plata og valset rundt med meg i stua – i den tro at faren var over – satte jeg i å grine igjen.
-Men vad är det NU då? spurte han, lettere oppgitt.
-Den er så fii-hiin, hikstet jeg.
-Også jag som ville ha sex…

Som dere skjønner: Det er svinginger i humør. Jeg er glad jeg ikke er samboeren min.

Men det er også svingninger i kropp. Eller skal jeg si: nye kurver.
-Du är inte tjock, pleier min elskede å si (når jeg klager over at jeg er tjukk). -Du är gravid. Det är inte samma sak.

Det har han selvsagt helt rett i. Men resultatet er det samme. Klær… er vanskelig. De fine futteralkjolene mine har jeg vinket farvel til (tårevått, såklart). Fine topper og bluser… sitter ikke helt som før. Buksene passer – bortsett fra at jeg ikke får opp glidelåsen. Jeg som misliker løstsittende klær, griper nå til halvslappe t-skjorter og vide topper. Akkompagnert av sukk, stønn, samt en og annen tåre.

Graviditeten er såpass visuell nå at jeg allerede har fått gratulasjoner uoppfordret (mest fra damer). Min favoritt så langt: Du har fått så store PUPPER! Er det noe på gang, eller? (en ivrig kollega – vi har altså en sånn tone).

Legg igjen en kommentar

Øya-observasjoner

1. Skjegg. Med menn og solbriller. Har aldri sett så mange skjegg på festival før, i alle fall ikke så fullvoksne og potente. Jeg ble imponert over dem, og ikke minst, mennene som kom bak dem i varmen.

2. Barn. Innmari mange barn på Øya i år. Selv har jeg alltid tenkt at barn på festival er pes, litt som å insistere på å dra med en ekstra koffert, som gjør en mindre mobil og krever at oppmerksomheten er PÅ hele tiden. Kanskje tar jeg feil, kanskje er det kjempegøy å dra med unger på festival. Registrerte at enkelte nok fikk et solid bidrag til husholdningsbudsjettet gjennom innsamlet tomgods. Ja til barnearbeid på festival.

3. Vann. Er ikke like kul festivaldrikk som øl. Eller vin. Eller annen alkoholholdig drikk.

4. Amfi. Eller: himmelen for småfolket. Jeg så alt jeg ville.

5. Plass. Herregud så god plass! Jeg har aldri tenkt på at Tøyen-parken har vært så stor før.

6. Tøyen. Bedre enn Middelalderparken – by far. Vi ses til neste år, med eller uten kid!

8 kommentarer

Alive, but not kickin’

Vi var nylig på ultralyd (den statsstøttede) og kunne – med en viss lettelse – se at ikke bare var det blitt «litt mer bebi», men også høre at alt så fint og bra ut. Legen kunne til og med fortelle at avkommet hadde en «pen munn» (!) og riktig antall fingre. De indre organene var inni, og hjertet hadde fire kamre. Tommel opp.

For meg så bebin svært sedat ut, der den lå. Kanskje slått ut av varmen, som sin mor. Kanskje har den arvet sin fars bedaglige disposisjon – hva vet jeg. Ved første øyekast tenkte jeg at den umulig kunne være i live. Men det var den altså. Alive, but not kickin’. -Gi den et par uker, sa legen.

Det er merkelig med ultralyd. Du ser bebin (fosteret?) på skjermen, du får høre målene, men alt er egentlig ganske abstrakt og grøtete. Samtidig som det er klart nok. Du ser det er et menneske. Men etterpå, når du tenker deg om, så er det veldig rart at den lille skapningen ikke er større en en litt forvokst paprika. Det er som å se Tom Cruise på film – bare omvendt. På tv-skjermen er han liten, men i virkeligheten en voksen mann (skjønt, av størrelse vel som en gjennomsnittlig norsk 13-åring). Bebin er liten på skjermen, men enda mindre i virkeligheten.

Jeg hadde en vond klump i magen hele tiden. Ikke fordi jeg var så redd for klumpfot som jeg på forhånd hadde annonsert (klumpfot på bebin, altså, ikke på meg selv), men fordi hele sykehusområdet gjorde meg litt panisk. Jeg blir alltid litt rar av sykehus, siden jeg har så liten erfaring med dem. De virker vennlige og skumle på en gang. Og jeg synes vel at et sted med så mange velutdannede mennesker kunne valgt en annen løsning enn å plassere kirkegården vegg i vegg med kvinneklinikken.

Legg igjen en kommentar

Å (ikkje) sova bort sumarnatta

A-menneske som jeg er, trives jeg aller best om morgenen. Tidlig. Særlig nå, når tempen stiger opp mot 40 grader, og jeg er lett desperat etter avkjøling. Jeg gråt nesten av glede da klimaanlegget på bussen fungerte i går.

Men i varmen er det ting som blir vanskelig- ere. Som for eksempel å sove. Men all respekt for salig Arnulf Øverland – nei, jeg MÅ ikke sove, men jeg vil så gjerne. I går våket jeg i flerfoldige timer, mens jeg vred meg i et laken, irriterte meg over en skrikende baby, og bekymret meg over alle mulige ting (om fødselen, om ungen blir mobba på skolen, om jobben min, om leiligheten vår, om forholdet vårt – ja, i det hele tatt en ganske omfattende liste. I tillegg var det nærmest umulig å finne en behagelig liggestilling.

En av grunnene til at jeg (tror) jeg er a-menneske er at alt føles litt bedre etter en natts søvn. Om ikke alle bekymringer magisk har forsvunnet i løpet av natten, har de i alle fall fått moderert seg, roet seg litt. De kler ikke morgenlyset like godt som skumringen.

Problemet oppstår når søvnen uteblir, og alarmen som ringer vekker det etter det som vel har vært cirka 15 minutter på øyet. Det har ingen godt av.

Når håper jeg på litt kjøligere tider og litt lengre netter.

Legg igjen en kommentar

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 66 andre følgere