Hormonella

Hvis jeg nå skulle blitt en gravid superhelt*, skulle superheltnavnet mitt vært Hormonella – hun som farer omkring som en furie, og slår rasende ned på (det som hun selv, akkurat der og da) oppfatter som urettferdighet, og skremmer LIVET av alle bad guys.

Det slo meg, her om dagen, etter en relativt sett mentalt anstrendende shopping-runde, at mitt nye alter ego, Hormonella kanskje ikke er så dum å ta med seg. I en moderert utgave.

Jeg skulle nemlig kjøpe amme-bh. Alle bh-ene mine er offisielt erklært ubehagelige, og jeg går helst uten. Av en eller annen mystisk grunn har jeg ikke fått kembo-pupper, de er bare litt større enn vanlig. Men det aner meg at de vokser AC**. Så, siden man aldri vet når arvingen ankommer, er det best å forberede seg. Det inkluderer praktiske ting som amme-bh, litt baby-klær, et sted å putte ungen når den skal sove… I det hele tatt. Jeg tror og håper at shopping ikke er det jeg helst vil sysselsette meg med dagen etter jeg har presset ut en unge.

Uten videre dill dall gikk jeg på en butikk jeg hadde fått anbefalt. Jeg skal ikke nevne navn, men den rimer på «Strange». Et tungt sminket pikebarn møtte meg blidt og lurte på om hun kunne hjelpe.
-Ja, sa jeg, jeg vil gjerne ha en amme-bh.
Ikke noe problem, sa jenta, det hadde de. Om hun skulle måle meg, eller visste jeg kanskje hvilken størrelse jeg brukte?
Nei, litt rådgiving hadde vært fint, sa jeg da. – Det er et par uker igjen, og jeg vet jo ikke helt hvilken størrelse jeg ender opp med.
-Nei, da vil jeg anbefale deg å vente, sa jenta eplekjekt.
-Men… stammet jeg.. Jeg tror det er mange som kjøper slikt FØR…
-Nei, avbrøt hun, det er nok best og vente, så får du riktig størrelse.

Enormt betuttet gikk jeg min vei. Dro rett på HM, der jeg tilfeldig dro med meg et utvalg amme-bh-er. Ingen hjelp, såklart, men heller ingen bedrevitende ekspeditører.

Inni meg vokste det en kjempestor raseriball som holdt på å eksplodere. Hva pokker mente hun meg å avfeie meg på den måten? Så utrolig frekt, og ikke minst lite service-minded. Uten at jeg helt hadde styring, førte beina mine meg tilbake mot «Strange», der jeg lusket litt i utkanten før jeg fikk fatt på en ekspeditør. Om jeg ikke riktig fikk fram hvor David kjøpte ølet, fikk jeg i alle fall lettet hjertet og sagt noen sannhetens ord om måten kollegaen hennes hadde møtt meg på. Jeg tilføyde også, barnslig som bare det, at jeg aldri skulle handle på «Strange» igjen.

Sannsynligvis ikke et stort tap for forretningen, siden jeg heller aldri tidligere har kjøpt så mye som en truse der.

Hormonene boblet i meg da jeg gikk derfra, og jeg var langt fra tilfreds, men i etterkant er jeg ganske fornøyd med at jeg faktisk SA noe. Så selv om Hormonella nok kan være et slitsomt alter ego, er hun i alle fall – rasende og manisk – på min side. Ingen sak for liten!

*Til vanlig er superhelt-egoet mitt Annoying Girl, ilfg min kjære, hun som irriterer alle bad guys (og good guys) into oblivion.

**After child

6 kommentarer

Bloggtips utbes

Jeg liker å lese blogger, men stadig flere av mine «gamle» favoritter har stilnet hen. Slik er jo engang livet, det er ikke alltid man har tid eller lyst til å skrive om det.

Om ikke lenge har jeg ENDA mer tid å kaste bort på blogglesing, noe jeg ser veldig fram til.

Derfor vil jeg gjerne ha tips! Dere som fortsatt er innom leser helt sikkert flere blogger enn min – hvilke? Hva er deres favoritter? Det er fint med bilder, men ikke viktigst. Å lese om graviditet og slikt er mer interessant enn før – men slett ikke noe must.

12 kommentarer

Gledestabu

Å være gravid er litt som å gå rundt med en stor plakat: Se magen min! Den gjør det sosialt akseptert å stille meg private spørsmål helt uten videre.

Det har i grunn ikke plaget meg så mye – jeg synes stort sett det er hyggelig å snakke med fremmede, særlig når de sier at jeg ser bra ut. Om jeg har hatt behov for komplimenter og støtteerklæringer tidligere, er det ingenting mot hva jeg har nå (ironisk, da, at enkelte venner aldri har vært mer fraværende… Men det er en annen historie).

Det jeg setter mindre pris på er å måtte tvinge fram sosialt aksepterte svar på kommentarer om tiden etterpå. Tenk så fantastisk det blir! Du har en utrolig tid i vente! Dagene går så fort, du må nyte dem! (Må jeg? Må jeg nyte dem?). Jeg foretrekker at folk heller sier at det blir spennende. For det kan jeg se for meg, og si helt ærlig: Ja, helt klart, spennende! Riktignok på en herrejesushvaihelveteerdetjeghargittmegutpå-måte.

For jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg gleder meg. Jeg skjønte det plutselig her forrige dagen, da jeg snakket permisjon med en kollega. Det jeg gleder meg til er de få dagene mellom permisjon og fødsel der jeg kan få slappe av, være alene og lese romaner. Og spise ferdigkjøpte pepperkaker (som jeg elsker). Jeg gleder meg ikke til å føde – men der tror jeg ikke jeg er alene. Og jeg gleder meg heller ikke spesielt til tiden etterpå. Kembopupper, verkende underliv, null søvn, skrikende unge, ingen pause.

Jeg gleder meg til å ikke føle meg som en litt for godt oppblåst ballong, det er klart. Men jeg greier ikke å engasjere meg veldig i det faktum at jeg faktisk skal få en lys, levende baby. Det er uvirkelig. Kanskje er det fordi graviditeten ikke var planalgt. Kanskje fordi jeg aldri har hatt noe brennende ønske om å bli mor, eller egentlig ikke er noe mamma-materiale. Det er kanskje noe som mangler i mitt dna, selv om mine lady parts åpenbart er fullt funksjonelle.

Og dette står øverst på lista over ting man ikke kan si. Noe som egentlig er litt rart, når magen ellers fjerner all normal sosial norsk kodeks. Det er et gledestabu – den gleden man burde ha, forventes å ha, men som ikke er der.

Å fake glede er akkurat like trist som det høres ut.

8 kommentarer

Gravid-yoga. Hvalsafari. Eller jakten på zen.

Som mangeårig on and off yoga-dame var det naturlig for meg å teste gravid-yoga. En fin måte å holde seg fleksibel på, puste litt skikkelig og finne roen.

Den første (prøve)timen tok jeg i tidligste laget. Jeg tok den så tidlig at jeg måtte presisere til de fremmøtte at jeg faktisk var gravid, og ikke en underlig kikker som fikk et kick av å se høygravide damer rulle rundt og støtte seg på puter. For det var det som skjedde. Alle tilstedeværende var sprekkferdig gravide (utenom instruktøren og undertegnede), og alt var tilpasset deres bevegelighet. Jeg prøvde å ikke glo, men det var umulig. De var så… gravide! Magene var… enorme. De beveget seg sakte og omstendelig og badet nesten i puter og pledd. Jeg følte meg syltynn og atletisk*.

Jeg sprang nesten derfra, helt uforberedt på å ta innover meg min framtidige Moby Dick-lignende tilstand. Er det fysisk mulig at magen skal bli så stor? Som en struts fortsatte jeg på mine vanlige yoga-timer, og prøvde å fortrenge faktum: graviditet fører til mage. Til og med hos meg.

Etter noen måneder følte jeg meg klar til gravid-yoga igjen. Ikke riktig hval, men noen gode hakk nærmere. Litt lei av vanlig trening, sliten, stressa og andpusten meldte jeg meg på et nytt kurs.

Denne gangen var opplevelsen en helt annen. Ikke bare var de fleste på mitt gravidnivå – jeg var mentalt klar for noe roligere. Dessuten var stillingene enkle nok til at jeg følte meg aldeles på høyden, noe jeg kan love at jeg sjelden gjør i disse dager, i alle fall ikke fysisk.

Nå er yogaen viktige, hver uke. Jeg får koblet helt ut, jeg får tøyd, pustet og innimellom greier jeg til og med å huske noe av det vi lærer. Hver morgen, i stua, gjør jeg noen yoga-øvelser. Jeg tror det hjelper og gjør godt. Mot mye.

Men hvalsafari er det fortsatt spor av. Vi ruller rundt og polstrer med puter. Gravid-yoga er nemlig også – og dette sier jeg som en av hvalene – utrolig komisk. I alle fall for en som tilhører ironigenerasjonen og blir småslapp av både inderlighet og føling. Man føler nemlig en del mer enn på vanlig yoga. Barnet i magen (som utelukkende omtales som «gravidemagen»), den (vakre) graviditeten, livet som vokser, etc.

Hormonene mine gjør meg noe mer inderlig enn før, det skal sies. Dog ikke mer enn at jeg banner høyt når avkommet bruker blæra mi som squeezy toy, irriterer meg over skrikende unger på t-banen eller ler når noen ber meg velsigne min egen (vakre) gravide kropp. Gjerne zen – men alt med måte.

Namasté.

*Jeg var ingen av delene.

Legg igjen en kommentar

Slitsom/t

Akkurat nå hater jeg å være gravid. Hater. Å. Være. Gravid. Det er umulig å ikke tenker på magen siden den er så stor at den hefter meg. De enkleste gjøremål blir slitsomme: Kle på seg. Kle av seg (trekker jeg hardere i støttestrømpene er jeg redd jeg setter fødselen i gang). Vaske gulv. Ta på sko. Ta av sko. Løpe til t-banen. Puste.

Trøsten, at det bare er midlertidig, er fattig siden det hele munner ut i noe jeg gruer meg sånn til at jeg rett og slett har fortrengt det. Men innimellom husker jeg at jeg faktisk skal føde, og begynner å kaldsvette. Det hugger til i brystet, men det er ikke hjerteinfarkt, bare babyen som prøver å grave seg ut mellom ribbeina mine. Kan hende det er en bedre vei, når alt kommer til alt.


Tenk om det ikke er verdt det
, sier jeg til kjæresten min. Nervøst. Tenk om vi blir så slitne at vi bare blir gale? Eller om vi oppdager at vi ikke liker å ha barn? Eller at vi ved en feiltagelse har fått Rosemarys baby, Damian eller en annen jævelunge vi slett ikke har bestilt?
Ja, tenk om. Det hadde varit fruktansvärt. Han sliter med å holde seg alvorlig. Men dom flesta jag kjänner… Dom värkar gilla att ha barn. Även om det er slitsamt.

Akkurat nå tror jeg ikke han kan forestille seg noe mer slitsomt enn en gravid kjæreste.

5 kommentarer

The point of no return

Jeg står i dusjen. Det kjennes fantastisk etter en lang dag, en (lett) treningsøkt og en kollektiv reise hjem. Jeg tar opp barberhøvelen, og vender blikket ned.

Where did you go, bikinilinje?

Som med det fallende treet i skogen, kan man spørre: Hvis en bikinilinje ikke lenger kan ses, eksisterer den da? Jeg mener ja. En anelse mer viltvoksende enn før, sikkert, men jeg kan ikke tro den er fullstendig borte.

For plutselig – med alle forbehold om egen tidsforståelse akkurat nå – er magen så stor at den begynner å skygge for ting. Underlivet mitt, for eksempel. Det gir seg også utslag i mindre elegante bevegelser. Når jeg når snur meg fra side til side om natten holder det ikke lenger med en rolig vending. Nei, nå må jeg nærmest kaste meg rundt, som om jeg rev meg selv overende i en halv nelson.

Dette føles som the point of no return. Jeg vet godt at the Point har passert for lenge siden, men jeg lever godt i fornektelse. Jeg og samboeren min fantaserer masse om bebin, vi har gitt den en helt egen personlighet, og kappes om å finne på de mest usaklige årsakene til at den romsterer rundt inni meg*. Men virkeligheten, som hvordan den faktisk skal komme seg ut, har jeg fullstendig fortrengt. Orker ikke tenke på det.

Men det var den bikinilinjen. Med høvel i hånd famler jeg rundt og håper jeg ikke krafser med for mye hud. Anstrengende, denne barberingen. Pes, pes. Leggene mine, som jeg fortsatt kan se, burde også fått seg en omgang. Mine vanlige hudrutiner har fått et høyere fokus. Før brukte jeg tid på å smøre inn føtter og legger. Nå oljer jeg inn magen to ganger daglig. Svensken mener det er nummeret før jeg sklir ut av senga.

Nei, leggene får vente til jeg står ved vasken og kan legge et og et bein oppi. Bøying er stress.

Jeg går ut av dusjen, ser meg i speilet og glor fascinert på magen. At det er mulig. Det ser ut som om jeg har svelget en fotball, og om et par måneder er det et ferdiggrodd menneske. Naturen er litt sjuk.

*Den kjeder seg, driver hektisk uttøying eller linjegymnastikk, prøver å finne alternative fluktruter, vil ha mer plass, øver på de kuleste movesene, tester alternative stillinger. Er sur, og sparker i «veggen».

Legg igjen en kommentar

1. oktober

Jeg har selvsagt ikke egentlig tid til å skrive dette, langt mindre bruke tid på å tenke igjennom det jeg skriver. Men av og til (ganske ofte) er det fint å minne seg selv på at jobb er jobb og livet er livet.

Og livet nå er litt tungt, litt vanskelig og litt for preget av høye skuldre og ditto puls.

1. oktober markerer the beginning of the end. Og the end er ikke så lenge til. Om bare et par uker har jeg slitt meg gjennom ting jeg har grudd meg til lenge – sannsynligvis går alt mye bedre enn fryktet. Jeg har en samboer som er flink til å klemme og trøste meg når det trengs, og jeg prøver å huske å puste.

Og etterpå kommer belønningen.

I form av helgetur med min allerkjæreste, som inkluderer fint hotell, deilig mat og opera (lytte til, ikke delta i). Pleie av gravide føtter (kanskje er ikke føttene mine gravide, men det føles litt slik). Venninneheng. Helger som består av annet enn jobb. Lavere skuldre. Lavere puls.

4 kommentarer

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 69 andre følgere