En uselvisk innsats?

mars 27, 2014

Eller: fru hitler og jeg.

I flere år har jeg viet en liten brøkdel av tiden min til frivillighet. I løpet av denne tiden har samvittigheten min kanskje blitt litt bedre – armene mine har i alle fall blitt noe lengre etter stadig klapping på egen skulder.

Det høres fin ut med frivillighet, ikke sant? Uselvisk og uegennyttig (det er jo bare bullshit, siden egennytten er stor: å være grei føles bra).

Det kan være fint. Lenge gikk jeg på jevnlig besøk til en søt liten dame, belest og bereist, som kjente seg alene på sykehjemmet i perioder. Hun fortalte om gamle kjæresterier, om sin avdøde mann og sine høyst levende barnebarn. Jeg tok henne med ut på korte turer, forsynte henne med sjokolade og dro henne med i operaen.

Men det har, som alt annet, sine sider. Den beleste og bereiste damen ble etter hvert også noe bortreist og jeg, på min side, fikk store problemer med å ha faste forpliktelser (det kalles også doktorgradsinnspurt).

Jeg kjente meg likevel ikke helt ferdig med frivillighet. Så jeg gjenopptok min aktivitet, denne gang med en annen dame. En diamentralt annerledes opplevelse.

La meg presentere: Fru hitler!
Det siste året har jeg vært hengt med en eldre dame. La oss kalle henne fru hitler. Litt fordi jeg synes det høres morsomt ut, litt fordi hun er uforutsigbar, men mest fordi hun er rasist herfra til glade jul. Det tar en stund før man oppdager sånn. Og mange har vel sikkert opplevd å få et helt annet bilde av gamle onkel Torvald eller tante Hjørdis etter et familieselskap der de ikke legger skjul på sine politiske sympatier (mørkeblå, med nyanser av brun), og man selv plutselig er stor nok til å forstå. Verden blir aldri den samme.

Men tilbake til fru hitler. Og meg.

Vi møtes jevnlig, og jeg hjelper henne med handleturer. Vi drikker kaffe og småprater. Fru hitler har dessuten en mann som sitter mye hjemme. De har begge variabel helse og har hatt det man kan kalle tøffe liv. Fru hitler er glad i besøk. Hun byr på fylte drops (som gamle damer gjerne gjør) og forteller om legebesøk og frisørtimer. Tv-en står alltid på. De (fru hitler og mannen) pleier å bli glade når jeg kommer, men hun vil helst ut. Jeg skjønner det. Cabin fever. Hun elsker å dra på shopping.

Elsker med modifikasjoner, forresten. For selv om det lokale senteret byr på eksotiske gleder som parfymeri og caffe latte i høye glass, er det ikke sånn at livet leker der heller. Tvert i mot. Fru hitler finner stadige frustrerende elementer i sine omgivelser. Først og fremst: andre mennesker, de som står i kø, de som er uhøflige, de som er trege, de som ikke forstår hva hun sier. Sa jeg andre mennesker?

Jeg betrakter og lytter med hevede øyenbryn. Øyenbrynsmusklene mine er blitt betydelig mer definerte etter at fru hitler kom inn i livet mitt. Men noen ganger må sterkere lut til.

I forrige uke, da en liten jente gikk i veien for henne, ga hun vesla en resolutt dytt i ryggen med krykken sin. Jeg sa mitt (med øyenbrynene klistret oppi hårfestet et sted).

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke besøker fru hitler for min skyld. Jeg sleper rundt på bæreposene hennes mens hun kjefter på små unger og voksne menn. Hun forteller de samme historiene gang på gang, og vi treffes såpass ofte at det ikke er sjarmerende.

Men – noen ganger sier hun: «Og jeg setter sånn pris på deg». Eller «det er så hyggelig at du kommer». Og jeg blir mildere stemt. Empatien min strekker seg ikke alltid langt nok, men innimellom forstår jeg det uttrykket om a man’s shoes og walking a mile.

Etter et stykke på fru hitlers innleggssåler, lent på krykka hennes kan det hende noen og enhver hadde blitt litt bitter.

Konkurransesamfunnet

mars 6, 2014

Det er mange gode grunner til at konkurranse er viktig. Det skaper innsatsvilje og engasjement, det oppmuntrer til idéskaping, og forhåpentligvis gjør det oss mer skjerpa, bedre.

Men det er en tid og et sted for alt. At maniske trenere og foreldre lager toppidrettilstander i barneidretten er tragikomisk. Komisk fordi… ja, det sier kanskje seg selv. Men tragisk fordi det skaper en taperkultur, mer enn en vinnerkultur. Og det tar gleden fra ungene. Les bare «Jeg husker at jeg reiste meg opp fra benken, og hikstende søkte trøst bak innbytterskuret». Jeg ble plutselig 8 år og talentløs på håndballbanen.

Mange har skrevet om traumatiske gymopplevelser – for på samme måte som det er flinkiser i mattetimene, er det flinkiser i gymsalen. De behandles annerledes, dog. Og for et barn, kan det å være en kløne på fotballbanen være et mye større problem enn å slite med gangetabellen. Der og da, i alle fall. Og sånne ting kan man faktisk gjøre noe med.

Jeg tror han reserverte seg

februar 28, 2014

Jeg har aldri vært et flokkdyr, i alle fall ikke midt i, jeg foretrekker å henge litt i utkanten av flokken, sånn at jeg kan stikke når jeg må.

For jeg må stikke av og til. Men så, av og til, må jeg gå med flokken.

Jeg leste Sigrid Bonde Tusvik i Dagsavisen og tenkte at, jo, hun har rett. Det er mulig vi må snakke mer om abort. Vi må gå litt i flokk når det gjelder denne saken. Det trengs. Jeg vet det trengs fordi jeg kvier meg for å ta det opp med kjæresten min når det er naturlig, som om jeg ville nølt med å ta opp noe annet. Da jeg tok abort. Og han er feminist, han vet det, og dømmer meg ikke. Tror jeg. Kanskje er det jeg som dømmer meg, fordi jeg tok abort uten anger. Med mye annet, men aldri anger.

Jeg husker da jeg ringte legen, ringte opp til ham, nede fra kjelleren jeg befant meg i. Du kan bestille time selv, sa han. Du trenger ikke snakke med meg. Han hadde nok rett i det. Jeg tror ikke jeg trengte å snakke med ham.

Det er noen år siden, jeg har ikke samme lege og det meste har forandret seg. Ikke minst min egen refleksjon rundt hele opplevelsen. For det var først nå, etter reservasjonsdebatten, at jeg skjønte at jeg ikke ble henvist, men avvist.

For litt siden fikk jeg en tanke: Jeg kunne hatt et barn som snart skulle begynne på skolen. Det kjentes absurd og fremmed. Jeg tenkte på den perioden og alt som var vondt. Jeg hadde mange venner å snakke med, aldri en lege. Ville det hjulpet? Kanskje ikke. Sannsynligvis ikke.

Men i en sårbar posisjon er det en hårfin balanse mellom henvisning og avvisning. Og er det noen man ikke trenger da, er det mer av det siste.

Jeg er konfliktsky. Kanskje ikke i nære relasjoner, der jeg tror på å ta diskusjoner før små ting plutselig blir store. Men utenom, mot omverdenen. Jeg har tenkt mye på dette det siste året, nettopp fordi jeg nå, mye mer enn før, har en stilling som gjør at noen konflikter kommer.

Jeg prøver å passe meg, skrive korrekte ting, se ulike sider av en sak, ha et overblikk. Det er nok riktig også. Problemet er at da kommer selvfølgelighetene rekende på en fjøl. Og jeg er ikke spesielt interessert av å formidle slikt. Innimellom må jeg mene noe.

Da blir det plutselig skummelt for diplomaten i meg, som vil at alle skal være venner, og at alle skal like meg. Det siste vet jeg intellektuelt sett ikke er mulig. Alle liker ikke meg. Jeg liker heller ikke alle, og lever godt med det.

Men den flinke piken i meg lever særdeles dårlig med at noen kan «ta meg» på noe jeg har sagt eller ment. For da kan jeg bli mislikt, sett ned på eller (verst av alt) ikke bli tatt seriøst. Det var noen som sa til meg at «hvis du mener noe, er det alltid noen som mener noe annet. Det er ikke så farlig.» Helt sant, selvsagt, men ikke desto mindre har jeg tilbragt mang en søvnløs natt med å grue meg til reaksjonene på noe jeg har sagt eller skrevet.

Genuint bortkastet tid. Jeg vet det. Men følelsesapparatet mitt har ikke hardnet til godt nok ennå.

I morges, for eksempel, måtte jeg skrive en desperat mail til redaktøren min for å be om en omformulering i første og siste avsnitt av en artikkel. For å unngå å provosere. Jeg vet ikke om han får løst det, siden deadline kom og gikk med et svosj. Men da hadde jeg prøvd. Og en liten djevel på skulderen min sa: So what? Kanskje skrev du litt sleivete, kanskje blir noen sinte… Hva gjør vel det? Skal du gå rundt å være redd hele tida? Gi litt faen!

Så jeg prøver å gi litt faen. Det tar sikkert flere år før jeg får til det på noen smart måte (da skal jeg skrive boka: Jenter: hvordan effektivt gi faen). Men jeg er ganske sikker på at jeg ikke blir tøffere ved å målbinde meg selv og bare snakke i generelle vendinger.

Ting å smile av

februar 18, 2014

- Blå himmel på vei til jobb
- En dame på t-banen som ringet inn med penn det hun (sikkert) skulle se på tv i kveld (vet ikke hvorfor, men det synes jeg er utrolig søtt og nostalgisk)
- ABÆRT*
- Det nye vintage-skjørtet mitt. PERFEKT!
- Blå himmel på vei fra jobb

*Et av de beste nordnorske bidragene til språket – for de uinnvidde betyr det snøfrie veier, gater, mark etc.

Anbefalinger

januar 20, 2014

Selv setter jeg veldig stor pris på anbefalinger. Jeg legger nok i overkant stor vekt på dem noen ganger, som om en godkjenning fra bekjente automatisk skaper nye favoritter hos meg selv. Om det er hudpleie, filmer, bøker, treningsformer, butikker, restauranter… Jeg liker godt at noen setter et kvalitetsstempel på noe før jeg selv tester det.

Et enkelt menneske.

Nuvel. Poenget i dag er at jeg også liker å anbefale for andre. Særlig hvis jeg tror det er noe ikke alle oppdager med en gang. Jeg skal ikke anbefale kaffen på Java eller kakene på Pascal. For eksempel.

Men jeg har noen her:

The Act of Killing. Herregud for en film. Noe av det mest fascinerende jeg har sett, om en for meg ukjent historisk urett, som fortsatt har ringvirkninger i Indonesia. Medlemmer av en tidligere gangstergruppe, eller paramilitær bøddelgjeng, skal etter eget forgodtbefinnende gjenskape scener fra utryddelsen av kommunister på 60-tallet. Dypt forstyrrende scener blandes med absurde øyeblikk. Om menneskers virkelighetsoppfatning, ondskap, brutalitet, ettervirkninger av traumer og spørsmålet om anger.
Dette kan du få: Ny innsikt, gode diskusjoner og ufrvillige latterutbrudd.

En halvtimes pause – hver dag. Når jeg merker at jeg nærmer meg tilstanden «sprekkeferdig lemen» vet jeg at det er på tide å roe ned. Og ja, da er det fint å gå en tur, slappe av, snakke med venner. Men for meg er det eneste som faktisk roer meg ned meditasjon. Forskning mer enn antyder at det kan være posistivt for annet enn «nervene». Noen blir fjerne i blikket når jeg sier ordet meditasjon, så kall det gjerne noe annet. Jeg pleier å stille klokka, sette emg ned i en stol, lukke øynene og puste. Inni meg gjentar jeg en metodelyd (acem-varianten), mens andre bare fokuserer på pust, et indre bilde, gjentar et mantra etc. Hver mann, sin høne.
Dette kan du få: Ro som hjelper.

Bulldosersko Dessverre kom snøen – og med den kulda. Og med den, snart, et væromslag om en… tja to-tre ukers tid, og så blir verden våt, glatt og trist. Det betyr at jeg må legge bort stilen og være litt praktisk For noen år siden fant jeg tidenes beste bulldosersko hos Lillevinkel. Bumper! sjelden har vel et navn passet bedre – der er faktisk som støtfangere for føtter i snø, i slaps og allment elendighetsvær. De krever nokså tynne legger (noe jeg ikke har), men med litt vilje og sterke fingre får man opp glidelåsen. Tjukke, solide gummisåler, og et vell av varianter. Jeg er ikke sponset, men siden et par tåler mange sesongers knallhard bruk er det helt ok.
Dette kan du få: Tørre føtter.

Morgenbladet. Verdens beste avis i Norge. Krever sin leser, men gir igjen. Elsker bl.a. matreportasjene og Ulrik Eriksens syrlige filmanmeldelser.
Dette kan du få: Innsikt. Og følelsen av at du er smartere enn du egentlig er.

Le Benjamin Fransk mat til å dø for i tjukkeste Oslo. Fantastisk hyggelig service, og varm, fin stemning. Like hyggelig med svigers, som med kjæresten eller venner.
Dette kan du få: En fin kveld. En takknemlig gane.

Litt mer, litt mindre

januar 6, 2014

Av og til blir jeg helt matt av alt jeg ikke vet. Alt jeg ikke har fått med meg. Virkelig, som slått til jorden (med en fjær), og enda mer matt ved tanken på hvor mye tid det ville tatt å bli så oppdatert jeg helst ville vært. På alt mulig. Og den videre tanken: hvis jeg hadde brukt så mye tid på det, ville det tatt like lang tid å videreoppdatere meg.

Den som sa at jo mer man kan, jo mer vet man at man ikke kan (eller noe slikt) hadde rett. Jeg føler oppriktig at jeg blir stadig dummere, og at hjernen min bli stadig fullere. Og det er ikke bare snakk om kunnskap.

Når hørte jeg på en hel, ny plate sist? Lette meg fram til noe spennende på biblioteket? Ringt, eller skrevet en lang e-post til noen jeg ikke har snakket med på kjempelenge? Det kan jeg ikke huske. Før gjorde jeg det hele tiden. Hva har skjedd?

Det kan hende jeg jobber mer. Prokrastinering er fortsatt en av de tingene jeg naturlig eksellerer på, men siden det ikke går an å fake så mye i årntlie jobber, må jeg faktisk egne store deler av dagen til det som står i stillingsbeskrivelsen min. Før brukte jeg enormt mye prokrastineringstid til nettopp slikt (hysj. ikke si noe til staten eller Nfr).

I høst har jeg hatt så mye å gjøre at alt av overskudd har gått til det jeg vet og det jeg orker. Altså har jeg lest bøker, men ingen som utfordrer meg. Jeg har ikke reist noe sted, helgene mine har bestått av jobb og sofaligging (stort sett). Jeg har hørt på den samme musikken, den som funker. Sett serier som krever lite.

Kanskje bryr jeg meg mindre?

I 2014 skal jeg derfor:

Reise mer. Til Trondheim og Bergen, til minst to nye land. Til London. Og mot slutten av året: noe skikkelig eksotisk (så eksotisk at jeg ikke vet hva). Litt alene, litt sammen med andre.

Høre mer. En ny låt, plate eller artist. Hver uke. Hvis jeg husker.

Se mer. På det rundt meg. Få med meg en utstilling eller to. Se film som ikke er obvious.

Lese mer. Eller kanskje ikke mer (jeg leser mye). Men annerledes. Ikke vanelese, men jakte på nye ting. Få noen tips, oppdage en ny forfatter, et nytt tema. Snakke om det jeg leser.

Henge mer. Vennene mine, som jeg ikke har sett så mye til i høst (travle, salrygga høst). Skrive flere mailer, bare fordi jeg har lyst. Bli bedre kjent med dem jeg kjenner litt, men digger. Nye folk.

Planlegge mer. Ikke bli hysterisk, men lage noen lister som hjelper meg gjennom arbeidsoppgaver og demper stress.

Jeg skal også:

Vegetere mindre. Avslapning er fint. Men det får være grenser, man kan slappe av uten å bli en grønnsak.

Stresse mindre. Roe meg. Puste.

Jeg vil ikke ha noen sukk/okk/akk-tanker om 2014. Jeg skal gjøre det jeg er komfortabel med, og det som gjør meg godt.

Jeg er ikke en spesielt påtrengende person, verken fysisk eller emosjonelt. Det synes jeg er en lite sjarmerende egenskap, og prøver etter beste evne å ikke irritere andre (her kan dere høre for dere en mann – svenske? – som snøfter ironisk).

Men jeg har begynt å gjøre et unntak. På t-banen.

Jeg bor ved en av midt-i-stasjonene, altså ikke på begynnelsen av linja der alle får plass, eller på en av de siste stasjonene inn mot sentrum, der det strengt tatt ikke er så farlig å stå, siden man skal av nesten med en gang. På midt-i-stasjonene er det sjelden god plass i rushen. Men det er som oftest plass. En del av den ledige plassen opptas dog av vesker, sekker, eller folk som fortrekker å sitte på to seter i stedet for det mer konvensjonelle ett. Og jeg mener: hvorfor ikke? Hvorfor spre kroppen sin over to seter, for å få litt mer luft mellom seg og sidemannen, eller -kvinnen. Hvorfor ikke la sekken hvile, den vil helst ikke sitte på fanget, det har den sagt selv.

Før nøyde jeg meg med å sende slike plassopptagere stygge blikk. Nå, derimot, smiler jeg til dem mens jeg presser meg ned på midt-i-setet, der de egentlig ikke hadde plass til så mye som en hamster. Og registrerer med stor tilfredsstillelse oppgitte blikk i øyekroken. These three seats are big enough for the both of you. And me.

I don’t get excited

desember 27, 2013

For en tid tilbake ble familien utvidet med en niese. Altså for meg, for andre er hun andre ting (datter, barnebarn etc, men siden min verden kretser rundt min person sier jeg altså niese). Hun er et særdeles festlig eksemplar av arten barn.

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noe barnemenneske. Dere vet, sånne (særlig jenter og kvinner) som går i frø bare de ser noen under ti år. Jeg forstår ikke det. Folk er folk, som bladet heter. Noen unger er morsomme, fascinerende, søte, rare, koselige. Andre er det ikke.

At jeg ikke er et barnemenneske betyr selvsagt ikke at jeg misliker barn. Det ville vært det samme som å si at jeg misliker mennesker by default. Jeg liker mennesker veldig godt. Kanskje ikke alle mennesker, hele tiden. Men alt i alt er jeg fornøyd med å leve på en planet der jeg ikke er alene, og stort sett er jeg positiv til my fellow man (ikke alltid, noen ganger er jeg veldig bekymret).

Men Niese er jeg altså over gjennomsnittet begeistret for. Hun er utrolig rar, nesten alltid blid, og ligner mye av tiden på en teletubby (med mimikk). Med en slik tilvekst er det kanskje ikke så rart at jeg selv og andre begynner å stille spørsmålet: Skal jeg ha barn?

Skal jeg? (dette er et retorisk spørsmål, ikke en poll)

Jeg vet ikke. Det slår meg at jeg kanskje aldri vil høre noen klokke tikke, kjenne et hugg i eggstokkene, eller at hjertet banker fortere ved tanke på at også jeg kan avle fram et lite prakteksemplar. Jeg så på Downton Abbey i går (oh yes), og måtte le da en av kokkene avviste en amerikansk kammertjener med et spisst: I don’t get excited. da han spurte om hun ikke syntes London var spennende.

Jeg på min side blir meget opprømt av London, men ikke så opprømt av tanken på barn. Betyr det at jeg skal knaske p-piller herfra til evigheten?

Alt ligger til rette nå. Jeg har mann, jobb, sparepenger, plass og flere venninner med mengder av arvetøy. Men det er vel ikke nok?

For selv om jeg synes min lille niese er et strålende lite menneske, virker det like fullt dørgende kjedelig å ha barn. Hallo skriking, sutring, nattevåk, dårlig musikk, sykdom, barne-tv, det faktum at det tar timer og mye griseri for å få dem til å spise…. Og farvel latskap, spontanitet, små vesker, egentid, jåleri og kniver i nederste skuff (akkurat den siste er vel til å leve med…).

Alle jeg kjenner som har barn virker ikke preget av dette (ok, i perioder preget av nattevåk har de kanskje mer vært som levende døde å regne, men de komme seg overraskende godt sånn etter hvert). Betyr det at gledene overskygger det kjedelige? At selv jeg ville likt å bli (unnskyld meg mens jeg harker fram en liten latter… heh-heh) mor?

Tanken på meg selv som mor og ansvarlig for noen andre er ikke bare fremmed, men nærmest helt absurd. Hahahaha! Selv om jeg helt klart støtter at flere ironikere formerer seg (det er altfor mange selvhøytidelige duttete mødre der ute, som ikke har noen form for humoristisk sans på vegne av seg selv eller eget avkom, og ter seg som om moderskap er en slags hellig tilstand og ikke greier snakke om noe annet enn egne barn. Jeg kjenner ikke så mange sånne i virkeligheten, men har sett på facebook at de finnes).

Innerst inne er jeg også litt redd for at jeg selv ville blitt en sånn døll dame etter ni måneders ruging.

Det skumle er jo at det er så veldig enten eller. Man kan ikke få et testbarn. Enten får man barn – og da er det liksom ferdig. Eller så får man ikke barn, og da får man aldri vite om man ville likt det eller ei.

Damned if you do, damned if you don’t. Eller ikke.

Å velge sine slag

november 20, 2013

Russenavnet mitt på videregående ga assosiasjoner til fred og diplomati. At jeg er diplomatisk har nærmest blitt en slags sannhet om min person som har hengt ved meg, både i for- og etterkant. En mer infam stemme, ville kanskje hostet fram konfliktsky, noe som forsåvidt også stemmer. Hvis – og bare hvis – konflikten kom og regelrett skambet meg i ansiktet, tok jeg den opp. Motstrebende.

Men ting endrer seg. På lørdag leste jeg den enestående Hannes stykke om samboerskapet i Aftenposten. Jeg kjente meg igjen. Reelt. Sopp i taco? (Det ER faktisk en helt meningsløs ingrediens). Da kjæresten min kom drassende med champignon til taco-en var jeg såpass nyforelska at jeg ikke bemerket det, ei heller noe av de andre egenhetene hans. Melk til pasta (er du fem? Eller en kalv?). Shorts som inneantrekk på vinteren (med påfølgende klaging over at det er kaldt). Et nærmest hemningsløst forhold til juicen Brämhult (med jordbær og lime), som han drikker fra flasken. I let them all go.

Nå, derimot, koster det meg ikke en kalori å bemerke noe som helst, jeg velger ikke lenger mine slag. Jeg tar dem alle – på strak arm.

-TAPÅDEGENBUKSE DAAAAAAAA. HvisduFRYSERsånn.
-KANDUIKKEDRIKKEAVETGLASSSSSSS?!
-HVORFORTØRKERDUALDRIAVKJØKKENBENKEN?
-HAHAHAHAHA! Du KAN jo VIKRELIGIKKESTABLEIOPPVAKSMASKINEN!

Ja, jeg har blitt en kjeftesmelle. Alle spor av den hikkende diplomaten i russedress er borte, sammen med traktorskoene og toppene som viste magen (jeg vet at det er lov igjen, men… det er jo ikke det.)

Heldigvis bor jeg sammen med en ganske fin fyr (selv om han sutrer over selvpåført frysing). Han klemmer meg ekstra lenge når jeg trenger det, og egentlig alltid. Og han bærer over med aggresjonen min. Det er HAN som er diplomaten – og diplomati trengs, når du bor sammen med en heks. Forrige dagen kom jeg inn på lekerommet hans for å få en klem. Han trakk meg ned på fanget sitt, og jeg så en pose smågodt på skrivebordet.
-Smågodt! Jeg har næret en slange ved mitt bryst! Jeg som er så godtesjuk, også SKJULTE du smågodt fra meg!!!? Jeg var rystet.
-Ja… Jag trodde inte det var nåt du gillade.
Jeg åpnet posen (bare en anelse grådig, i etterkant ser jeg at dette ikke var et av de stolteste øyeblikkene i livet mitt).
-Det er en stor karamell her! Jeg liker den!
-Ta den, baby. Karamellen är din.
Det var den. Jeg slukte karamellen. Og følte meg elsket.

Min nye greie er å prøve å telle til ti mens jeg gjør en vurdering av om dette er verdt min kjæres triste blikk (han blir lei seg når jeg sier at han ikke kan stable i oppvaksmaskinen). Det funker bare av og til, men jeg tror jeg er i bedring. Dessuten henger det sammen med stressnivået mitt. Jo lavere det er, jo mindre ter jeg meg som Belsebub. Men jeg bør nok fortsatt holde meg unna fredsforhandlinger i Midt-Østen. Og gå litt oftere på yoga.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 65 andre følgere