Det er det jeg gjør nå. Altså her. Jeg vil skrive, men ikke her. Jeg har slikt å gjøre, slikt å føre. Dere vet. Blogging kjeder meg (min egen altså, ikke nødvendigvis andres).
Og jeg har ikke tid.
Jeg skal nøye meg med facebook som ytringskanal, og kanskje jeg omsider får dreisen på dette med Twitter. Hvem vet.
Men – musikk. Et lite glimt inn i hodet og hverdagen min er det jeg hører på. For tida går det mye i dette:
Meningen med det hele
januar 15, 2012
-Tror du alt er tilfeldigheter? Jeg så på bokhyllene som om de kunne hjelpe meg å formulere det jeg prøvde å si. Det er noe beroligende ved bokhyller. Noe klokt. -Du vet, at ting bare skjer… uten sammenheng. Eller mening? At alt er flaks. Eller uflaks.
-Nei. Wenche var kontant. -Jeg tror det er mening. Jeg tror vi skal lære noe. Oppleve ting. Vokse. At det skjer en utvikling. Det tror jeg.
-Ja! Jeg tror også det. Jeg husker den forrige sjefen min sa til meg en gang jeg kom med en slengkommentar om at jeg ikke satte særlige spor etter meg i firmaet. Han bare så på meg og sa “du satte mer enn nok spor etter deg”. Og du vet – jeg tenkte alltid at det var en mening med at jeg begynte der. Ikke så mye for min egen del, men for deres. At han og venninna mi skulle møtes og at jeg var en slags katalysator for det. Synd ikke jeg fikk noe utav det, men… Jeg flirte litt. Wenche smilte.
-Men kanskje du fikk det. Du kjedet deg i den jobben. Hvis du hadde vært i en fantastisk jobb du elsket, ville du ikke begynt på doktorgraden.
-Nei. Og jeg ville hatt en fantastisk jobb jeg elsket. Har du et poeng?
-Nei, nettopp det. At du skulle ta det stipendiatet. Ja, ok, så synes du det er et helvete. Men du lærer hele tiden noe om deg selv. Er ikke det et poeng? Alt handler jo ikke om kjærlighet.
Jeg snøftet. -Nei, åpenbart ikke. Men det hadde vært hyggelig om noe handlet om det. Og da mener jeg kjærlighet i mitt liv. Jeg så strengt på henne. -Jeg er smertelig klar over at den fins i rikt monn rundt meg. Hos andre.
-Gresset er alltid grønnere, sa Wenche livsklokt.
-Kjerring.
-Hysteriske kvinnfolk.
-Et glass vin til?
-Såklart.
Rekonfigurering
januar 10, 2012
Jeg har rekonfigurert pc-en min og oppdaterer programmer. Det tar tid, og jeg får ikke jobbet med det jeg egentlig skal. Vanligvis ville det gjort at irritasjonen krøllet seg nedover ryggen min, men i dag gjør den ikke det. I dag setter jeg pris på en slags pause tross alt. Jeg sjekker facebook, sender en melding, skriver en e-post. Og nå, et blogginnlegg om sånn cirka ingenting. Men det stopper ikke meg (tilsynelatende ikke så mange andre heller).
Jeg tenker det hadde vært fint om man kunne rekonfigurere livet sitt noen ganger. Når dagene har vært litt for bratte, litt for lenge. Når nettene har vært våkne, og alle ting virker bare litt gråere enn du vet de egentlig er. Først måtte man passe på å sikkerhetskopiere alt det man ville ta vare på (vennene dine, minner om fine øyeblikk, alle PIN-koder du har brukt år på å pugge – slike ting). Men etterpå – etterpå kunne man bare trykket F12 og latt ting skje av seg selv. Fjerne alt det slitte, det skitne. Slette alle dårlige minner. Også kunne man begynne – nesten – på nytt. Evig solskinn i et plettfritt sinn.
Eller kanskje ikke. Det hadde kanskje bare resultert i en gjeng med platte mennesker med et refleksjonsnivå på nivå med en golden retriever. Alle disse erfaringene som hadde kostet oss så dyrt hadde ikke lært oss noe (Nåkan det vel diskuteres hvorvidt vi uansett lærer noe annet enn at Akk ja, jeg lærer visst aldri, men det får nå så være). Kanskje er det heller sånn at vi bare oppdateres underveis. At vi gradvis glemmer det ubehagelige (men ikke helt). At vi gleder oss til alt det fine som kommer (men bekymrer oss for alt det som ikke skjer uansett). Og når vi blir gamle husker vi bare røverhistoriene fra da vi var unge.
Press finish to complete the installation.
Se der, ja. Until next time.
Januartanker
januar 3, 2012
Greit. Januar er ingen favorittbit i twist-posen. Men… den er da begynnelsen på slutten. Ikke på livet, altså, men på vinteren. Så la vinterdepresjonen hvile. La også vinteraggresjonen hvile, for eksempel du ukjente mann i 30-årene som ble frakjørt av bussen i dagmorges. Det hjelper ikke å løpe etter mens du hytter med neven – noen bussjåfører vil bare ikke. Og det var for øvrig et medlidende blikk jeg sendte deg – ikke et hånlig.
Greit. Det er mørkt. Som i den sort gryte. Men… det går mot lysere tider. La deg forføre av daglige klikk på yr.no, der du kan følge med på soloppgang og solnedgang. Det skjer liksom noe hver dag der, mye bedre enn å kikke på vekta (for de av dere som gjør det). Ta deg en tur ut i lunsjen og kjenn litt på lyset.
Greit. Jula er over, og med den, det røde, grønne glitrende. Men… er ikke det litt godt? Jeg kjenner i alle fall intet savn etter verken julesanger, julenisser, juletant og/eller fjas. Nok kjøtt nå. Det smakte med en gulrot. Og knekkebrød med makrell i tomat. Og det var litt hyggelig å komme på jobb igjen. Hjernen har hatt pause lenge nok.
Greit. Nyttårsforsetter er noe dritt. Men… det er jo bare ting man gjør. Jeg skal prøve noen nye treningstyper, jeg skal løpe halvmaraton, jeg skal levere en doktorgrad – det er ikke forsetter, det er ting jeg bare gjør. Kall det mål, eller ikke kall det noe som helst. Bare gjør ting som gjør godt. Eller bedre.
Merker dere en anelse positivitet? Jeg også. Jeg prøver å være venner med januar.
-Du er så fin og jeg er så dum
januar 2, 2012
Jeg burde vel skjønt det. Skjønt at det kom til å skje noe når vi møttes igjen. Men slikt vet man aldri. Og det begynte så forsiktig. En klem da vi kom, noen vittige kommentarer om kvelden så langt.
Jeg plasserte meg langt unna og han pratet med venninna mi. Jeg hadde drukket litt for mye prosecco, men prøvde å tenke rasjonelt. Han er her. Dere er ikke noe. Det er greit. Du treffer egentlig noen andre. Skjerpings. Sånne ting man må si til seg selv noen ganger, når tankene spinner sine egne baner.
Litt seinere. Jeg var på kjøkkenet på jakt etter mer vin. Unødvendig såklart, men definitivt behøvd. Han lente seg mot benken. Du svarte aldri på meldinga mi. Jeg snudde meg, smilte. Nei, du jeg glemte det. Han sto nærmere. -Jeg skjønte ikke hvorfor du ikke svarte. Jeg sa ingenting. -Du er så fin. Slutt å være så fin. Jeg er en idiot.
Det var sikkert proseccoen. Eller nostalgien. Eller nyttårsaften, og da vil man kysse noen. Eller kanskje det var noen følelser der fortsatt. I en bevegelse, var han nærmere og jeg sto helt inntil. Og vi kyssa hverandre. På kjøkkenet. Seinere i sofaen. Ute, mens det snødde stille og hodet mitt suste. På nachspiel som vi bare prøvde å komme oss vekk fra. I senga hans.
Jeg begynte å grine. Det var sikkert proseccoen. Eller nostalgien. Eller nyttårsaften. Det var nok ikke noe mer, men noen ganger er det nok. Han strøk som før og holdt like godt rundt meg. vi lo like mye og jeg ville egentlig ikke ut av den senga. Da jeg traska hjem i regnet 1. januar var jeg nok ikke like fin som kvelden før. Men han var fortsatt en idiot.
Bring it
desember 27, 2011
Noen ganger sitter jeg og banner for meg selv, tenker at livet står stille, at det aldri skjer noe. Alle andre går forover.
31. desember nærmer seg. Da blir jeg alltid melankolsk, filosofisk, drømmende. Håpefull. Jeg husker en nyttårsaften for noen år siden. Ettersom kvelden forløp med menngder av mat og alkohol, brøt venninne etter venninne sammen og svor at annus horribilis nå kunne gå å ta seg en bolle – fordi det var slutt. In your face 2008. In your face. Så husker jeg plutselig: Livet står ikke stille. Det skjer en del på 365 dager.
2011 har vært interessant. Jeg har slått opp med noen, blitt forelska, blitt dumpa. Tatt opp gamle forbindelser, og lagt dem på is igjen. Jeg har tenkt mye på hva jeg vil. Jeg har hørt fantastiske låter, reist på flere ferier, som vanlig gjort en del ting jeg ikke kan. Jeg har vært på festivaler, drukket meg full, vært deppa, vært glad. Jeg har grått i Brugata og dansa på Pigalle. Jeg har skrevet noen gode tekster, og noen dårlige. Jeg har fortvilt over livet mitt og gledet meg over det noen dager etter.
Det skal være noen ytterligheter i løpet av et år. 2011 er snart gammelt nytt. 2012 kan bare komme. Jeg er klar.
Årets juleforsett
desember 25, 2011
Jeg skal slutte med det. Hver gang jeg er hjemme synker jeg ned i en grøft der alt jeg kan tenke på er at familien min er fucka og jeg må redde den. Valgene de tar… Holdningene de har… Ord blir fattige. Det er slitsomt å være hjemme. Ikke fysisk. Jeg ligger på sofaen, dytter i meg sjokolade med den ene hånda og blar om sidene i boka med den andre. Joda, julefreden har senket seg. Inni meg, derimot jobbes det på spreng: Hvordan kan alle bli gladere, hvorfor har ikke jeg en normal familie, hvorfor kan ikke pengesorgene gi seg, hvorfor kan ikke de bare HA DET BRA??? Og hvordan kan jeg fikse det?
Jeg husker at jeg for noen uker siden motløs trasket fra jobb og lengtet etter vissheten om at noen kan ta i mot meg hvis jeg faller. Jeg vet innerst inne at ingen gjør det, ingen hjemme i alle fall. De evner ikke. Jeg må ta i mot meg selv.
Men før jeg reiser skal jeg si til moren min: Er det greit at jeg slutter å bekymre meg? Kan jeg stole på at dere fikser ting selv? Jeg tror jeg er ferdig her.
Figments of my imagination
desember 16, 2011
Jeg opplevde akkurat noe forsåvidt kjent, men i en ny setting. Jeg var nyss hos legen, nemlig. Kun for å få en resept egentlig, og ble derfor avspist med en kollega av min faste. Greit nok det. I disse travle juletider skal man vel takke og bukke for de minuttene man betaler for. Jeg hadde hatt tidenes speed-shopping på polet og et par andre steder, og kom svett og rødflammet til legekontoret. Men jeg ventet leste jeg ukeblader, drakk lunkent vann og sendte glupske blikk mot pepperkakeboksen på bordet. Burde ikke leger heller pushe gulerøtter og appelsiner?
Akkurat da jeg hadde bestemt meg for å glefse i meg en herlig kjøpekake ble jeg ropt opp. Ble perpleks og måtte ha en lang seanse for å samle meg selv og tingene mine. Strenet selvsagt først inn på kontoret til feil lege. Jeg smilte som en tomsing, mens denne stirret kaldt tilbake. Lenger bort i gangen sto en ung mann og så lattermildt på meg. Der var du, ja. Harket jeg. Falsk latter.
Vel inne på kontoret forklarte jeg hva jeg ville ha resept på og hvorfor*. I stedet for å stille spørsmål om allergiplagene mine, spurte han hva jeg drev med til daglig. Om jeg hadde det bra, om jeg var sunn. Hva jeg skulle spise til julemiddag, slike ting. Mens vi snakket gikk det opp for meg at til tross for at dette var en høy tynn fyr** – og dessuten legen min, kjente jeg at de varme kinnene mine ikke lenger bare kom av rask gange. Jeg ble rett og slett litt betatt av legen foran meg. Kanskje skyldtes det bare at han var en blid, hyggelig mann som stilte spørsmål om meg og min person. Men da jeg skulle samle pikkpakket mitt, ble jeg helt perpleks igjen og fikk ikke sagt noe fornuftig til avskjed. Jeg gikk derfra med en resept og en kledelig (?) rødme, og lurte på om alt sammen var innbilning fra min side. Og bare dreven bedside manner fra hans.
*allergimedisin, ikke noe mer spennende er jeg redd
** ikke normalt sett min “type”
Min paranoia
desember 14, 2011
Vi er vel alle litt paranoide av og til. Hvorfor ser de på meg? Har jeg noe i ansiktet? Hvorfor ble ikke jeg invitert i det selskapet, når tilsynelatende hele verden var der? Var ikke den nye flammen litt mindre tent her forrige dagen? Vanligvis er jeg sånn som innbiller meg at han kjekke ser på meg fordi jeg er så fin – så kommer jeg hjem og har trykksverte i panna eller tomatsaus rundt munnen. Ah. Hovmod står for fall. Nå det gjelder andre elementer i denne jammerdal vi kaller livet, er jeg imidlertid noe mer henfallen til paranoia.
La oss kalle det phd-paranoia.
Jeg har sendt en tekst ut på revisjon og venter på tilbakemeldinger. Det er et tveegget sverd, tilbakemeldinger. På den ene siden må man ha det, man kan ikke flanere gjennom livet uten å la seg påvirke av andres meninger (skjønt noen later til å gjøre dette nokså ubesværet). Heldigvis. Og likevel: Det er skummelt. Hva vil de si? Agget i kroppen, du: Hva er dette her for noe? Er det dette vi betaler deg for?
Det hele toppet seg da en i prosjektgruppa mi, en relativt kjent skikkelse innenfor et segment av venstreintellektuelle i landet sendte meg en mail der han insisterte på et møte for å diskutere teksten. Et møte! Jeg heiste umiddelbart alle røde flagg, og begynte nedtellingen mot dommedag. Et eget møte? For å diskutere en tekst? Er ikke det kanonskyting mot spurv, så vet ikke jeg. Kan ikke skjønne annet enn at vi her snakker dårlige nyheter. Det er litt sånn som å gå til legen med influensa for så å bli servert en kreftdiagnose sånn helt ut av det blå.
Når jeg leste e-posten fra ham igjen så jeg at han bare hadde noen spørsmål. Legger panikken på is til over helga, men en nagende følelse av noe, ja den er der hele tiden.
Sang for dagen:
