May I?

Ny leilighet, ny samboer, ny bydel, ny jobb, ny tittel, nytt lån, nye sko.

Mye nytt på nesten en gang. Ikke rart endringsuvillige meg må ta noen minutter (timer) her og der og bare måpe i speilet: whatthefuck, jente!!!! Ikke rart kanskje at jeg får litt pustebesvær innimellom, at de stundene jeg får helt for meg selv er som gull og myrra.

(men jeg føler meg ikke som Anne Frank, altså, i motsetning til andre I-landsboere)

Det siste halve året har gåt fort og sakte og jeg har nesten ikke hatt tid til å glede meg over alt gøy, men på mystisk vis hatt mer enn nok tid til å sukke over stress. Pussig det der. Så det er det jeg skal gjøre nå, tror jeg: glede meg litt mer. Gi litt mer faen.

Høres ut som noe jeg har sagt før.

Men mai, dere. Mai. En fin måned. Det er la-jakken-ligge-varmt og spise-is-sol og sitte-ute-temperatur. Så mai, kom du, skjønn og mild og hjelp meg å lande litt etter et halvt år jeg har elsket og hatet – men mest blitt fryktelig sliten av. Shhhh… Det er over nå. Nesten….

Det kommer aldrig va över för mig

Alle jenter elsker Håkan Hellström, men det gjør ikke nødvendigvis alle gutter. Da jeg insisterte på å spille sangen over, sukket kjæresten min tungt. Etterpåsa han: Det låter inte som Håkan Hellström brukar låta. Med et snev av anerkjennelse.

Sannheter om særheter

Jeg har hele mitt voksne liv i all hovedsak kun hatt meg selv å ta vare på. Ingen enkel jobb det, kan du bemerke, all den tid jeg er ikke uten preferanser, særheter, vaner – og til og med en og annen lyte.

I løpet av relativt sett kort tid har jeg vært så heldig å treffe en veldig fin fyr, som jeg nå skal flytte sammen med. Dette går i et tempo jeg aldri har sett maken til, og hjernen min er i sjokk. Den er ikke vant til å måtte analysere og prosessere på slik rekordtid. Derfor vet jeg knapt hva som skjer halvparten av tiden.

Men jeg har det fint, jeg er fornøyd. Til og med lykkelig innimellom. Så det å bo sammen med et menneske jeg setter så høyt? Det hadde jeg trodd skulle skje uten særlige krusninger på overflaten. Vi elsker jo hverandre…! Kjærligheten overvinner alt, gjør den ikke? Til og med hverdag? Til og med brødsmuler i sofaen og våte håndklær på badegulvet?

Jeg må innrømme at jeg i de siste ukene stilt spørsmålstegn ved hele forholdet. Hvis jeg ikke omfavner stien av brødsmuler han etterlater seg, da kan jeg vel ikke elske ham? Men jeg måtte undersøke. Det bor jo en forsker i meg, og jeg vil jo gjerne ha belegg for det jeg tror og mener. Så jeg gjennomførte en rask survey blant vennene mine (ikke spesielt representativ), og den viste at selv om lite hadde blitt sagt høyt, hadde alle følt på lignende ting. Med unntak av de vennene som hadde valgt partnere med betydelig bedre ordenssans, som tidlig i samboerskapet levde i en tilstand av lett angst for å avsløre seg som de sjuskene de vitterlig var (og er).

Det går altså an (fanfare!) å være glad i noen, å ville bo med dem – og samtidig bli litt irritert innimellom.

Svensken tar det lugnt. Det löser sig, sier han, som svensker ofte gjør. Og klemmer meg, når jeg blir frenetisk over at morgenrutinene mine må endres litt. Bare si fra, ikke bli irritert.

Forløsende ord. Han skulle jobbet i FN (det skulle ikke jeg).

I anledning dagen

Jeg er selvsagt feminist. Selv om det er sjelden jeg tar meg bryet med å gå i tog eller skrive kronikker. Jeg vil likevel påstå at jeg er feminist i praksis. For meg betyr det blant annet å ikke forvente at noen skal ordne opp for meg.

Og da jeg leste om boligeierskap og parforhold i Aftenposten tenkte jeg å skrive et par ord om hvor viktig dette er:

For den lykken, den fantastiske lykken når man flytter sammen – den tar kanskje slutt. That’s a fact. Da er det ikke gunstig å ha bodd sammen som elskere, husvert og leietager.

Jeg er i slike lykkelige omstendigheter selv. Og det er med stolthet og trygghet jeg vet at jeg skal være en likeverdig partner i vår fremtidige bolig. Den skal ikke være min, den skal ikke være hans – den skal være vår (og det skal ikke være så mange pynteputer der).

Ha en fin dag, jenter (hvis noen fortsatt leser!)

Nei, det er ikke alt, men jaggu hjelper det.

Jeg er offisielt en av dem som omtaler meg selv som stressa. En av dem jeg pleier å se litt skrått på; hvor mye av det du gjør må du egentlig gjøre? Du vet verden faller ikke sammen hvis det er støv på nipset ditt Men det er fordomsfullt av meg, for kanskje er det ikke nips som støvtørres. Kanskje er det jobber man har, oppdrag som plutselig hoper seg opp og hvor ble det av arbeidsgleden? Tidsklemme er ikke bare for småbarnsmødre, det er for alle oss suckers som ikke kjenenr kapasitetsgrensene våre.

Perfeksjonist? Jeg ler. Ingenting trenger være perfekt så lenge det blir ferdig.

Jeg fikk et ark med prøvesvar fra legen i går. Fine, normale verdier sto det. Du målte ikke kortisolnivået, mitt, smart ass. Tenker jeg og prøver å puste med magen. Sånn cirka 20 ganger om dagen merker jeg at jeg holder pusten. Den som holder meg i gang.

Men det er ikke farlig. Sjefen min hadde bekymringssamtale med meg i går: Går det bra? Du virker så sliten?
-Sliten? Jeg er helt på felgen. Men det går over. Det blir bedre. Og mens kortisolnivået stiger, og jeg lever på kaffe og frokostblanding, får jeg fine ord fra han jeg elsker (jeg gjør jo det, da). Og før jeg vet ordet av det er han hos meg, holder rundt meg.

Om det hjelper? All you need is love, synger de. Bullshit. Kjærlighet er ikke alt. Men jaggu hjelper det.

Statusoppdatering

Det er mye kjærlighet nå. Jeg vil ikke beklage – jeg beklager ikke – men det er kanskje ikke så spennende eller dramatisk å lese om. Ingen vinglete emo-evnukker. Ingen sleske førsteelskere. Ingen spennende prospects. Men for meg er det både dramatisk og spennende.

Jeg har jo tenkt på det en stund. At det hadde vært fint med en mann. En kjæreste. En som digger meg og gjør meg glad. Bare ved sitt blotte nærvær, liksom. Jeg hadde kanskje tenkt at det skulle skje litt annerledes. Men jeg hadde jo på en måte tenkt at det fantes en eller annen fyr et sted som skjønte greia. Som gjorde meg trygg. Og kåt. På en gang. Jeg har jo også tenkt at det er bra å være alene. Mindre styrete. Mer stabilt. Men så plutselig var han der. Sånn som de ofte er, mistenker jeg.

Han er … mye. Han kan se alvorlig ut, trist. Arrogant, noen ganger. Men hvis jeg smiler, så smiler han også. Og da ser han nesten ut som en liten guttunge, helt uskyldig og veldig, veldig snill. Noen ganger provoserer han meg. Irriterer meg. Han snakker kategorisk om ting noen ganger. Men så er han likevel reflektert, og har alltid noe fornuftig å si. Og vil alltid diskutere. Han sier ting om meg som jeg aldri har tenkt på. Han ser ting som jeg håper ingen legger merke til, men han bruker dem aldri mot meg. Han liker meg uansett. Han vil kjenne hele meg. Og han kan være like usikker som meg. Det kjennes merkelig. Men fint. Jeg greier ikke slutte å kysse ham.

Han ligger i senga og leser. Jeg går bort til skapet, finner fram undertøy. En genser. Han legger fra seg boka og ser på meg. Bare ser. Jeg kler på meg.
-Hva er det, spør jeg. Og ler, for han ser så alvorlig ut. –Var den ikke noe bra, den boka?
-Jo. Men jag kan lese den när som helst. Men jag kan inte se på dig när jag vill. Så jag tittar heller på dig nu.
Jeg drar på meg en strømpebukse (verdens mest usexy ting å kle på seg, er jeg redd).
-Vad tänker du på?
-På deg. På oss. At det er fint at du er her. At jeg gruer meg til du skal dra. Jeg smiler tappert, mens jeg graver etter et krøllete skjørt.
-Mmm. Men vad tänker du om oss. Om mig? Er det bara sex? Datar vi, eller…? Vad?
-Det er jo ikke bare sex! Jeg er jo forelska i deg, sier jeg, litt fortvilt. (hva? hva? Er han ikke forelska i meg lenger? Var det den strømpebuksa nå?). Hva tenker du?
Han blir stille. Ser ut vinduet. Jeg blir svett, og får litt vondt i magen.
-Jag vet inte hur.. Det är svårt att snacka kjänslor för mig.
-Velkommen til min verden.
-Jag… Vet inte hur jag skall säga det här utan att det blir too much, eller… Jag vill vara med dig.
Jeg blir litt misunnelig for at han sier så mye finere ting enn meg, men så kommer jo på at det er jo til meg han sier det. Og sånne statements fortjener et kyss.

-Jag undrar hur jag skal introdusere dig för mina venner. Som min kk från Oslo. Han ler når jeg klapper til ham. -Som min «date». Eller… Ja vet man inte kan äga en människe. Män jag skulle kunna säga at du var min.
-Jeg ER jo din.

Men det begynner å bli virkelighet

Jeg er på vei til en ny pause fra virkeligheten. Til han svensken. Vi har vært sammen noen helger. Vi teller ni dager til sammen. Ni dager er ikke mye å bli kjent på. Men vi legger til 400 mailer og et par nervøse telefonsamtaler (skulle ikke tro vi var voksne mennesker).

Han møter meg på stasjonen og jeg blir grepet av mild panikk. Vi ser på hverandre (som to dårer) og kysser, kysser og verden står stille. Vi prater og tuller litt på veien, men ingen av oss vet helt hva vi skal si. Vi kommer hjem til ham, jeg setter fra meg veska, han snur seg mot meg: -Jag har varit lite off dom senaste dagarna. Tänkt såhär, what’s the point liksom, med at träffa nån. Men allt det där försvinner när jag ser dig. Jeg tar to skritt fram, og alt er bare oss.

Noen timer senere. Jeg ligger halveis oppå ham, ansiktene våre er så nære at han ser helt forvridd ut. Jeg kan bare se inn i et øye av gangen. Jeg har aldri kjent meg så tilpass noe sted.
-Va tänker du på? Jeg smiler, det er vår greie dette. Vi spør hverandre og av og til er det bare tull, av og til ikke.
-At jeg det er så fint å være her. Sier jeg, halvveis ærlig. -Enn du?
-Jag tänker… Hur vi skal översätta dom här pauserna från verkeligheten til vardag.
Jeg kjenner meg plutselig ikke så tilpass lenger. Angrer litt på at jeg spurte.
-Javel…?
-Hur det kan gå, vi kan ju inte alltid kramas och pussas. Ha sex. I timmar. Han smiler.
-Neeiii… (vil han vi skal gi oss, hva vil han?) Jeg skjønner ikke helt hvor han vil. Men jeg legger til litt furtent: -Vi kan vel ikke det. Men jeg vil fortsette å treffe deg.
-Ja, jag menade inte så. Jag tänkte bara rent praktisk… Inte negativt alls. Klart vi ska träffa varand.

Og så begynner jeg å tenke. På virkelighetspausene våre. Disse ni dagene. Som snart er 12. Snart enda flere. Og vi blir mer bekvemme, og vi greier å ha en samtale uten å bli forstyrret av hvor godt vi liker den andre personen. Vi begynner såvidt å planlegge ting. Vi begynner å se hverandre som mer enn bare det bildet fra begynnelsen. Det begynner å bli virkelighet.

(ber om unnskyldning for mine patetiske forsøk på svensk)

…Men jag är kär i dig

Han sier det faktisk. Selv om den lange innledningen om hvordan alle forholdene hans tar slutt fordi han mister interessen (så sexy å høre for en litt usikker ung kvinne) nesten får meg til å kikke uinteressert i taket.

Så kommer det (uventet):

-Jag blir inte kär så ofta. Men jag är kär i dig.

Ordene utløser en mekanisme inne i hodet som gjør at kjevemusklene rett og slett løsner. Haka detter ned. Hjertet, derimot, strammer til, slår fortere, hardere.

Og jeg blir glad – gladere enn jeg har vært på lenge. Jeg ser på ham, ser øynene hans. De mener det (men hvor lenge, hvor lenge). Noe jubler inni meg – noe annet holder opp en hånd (advarende). Vent litt.

Det tar kanskje ikke så lang tid å bli forelska. Å stole på noen (nok) er et langtidsprosjekt. Og mens jeg venter på å få bekreftet at han er den jeg håper (tror), spiller jeg ordene hans i hodet mitt, igjen og igjen.

…Jag är kär i dig.

No words.

Vi går rundt i juletravle gater. Han holder hånda mi, som egentlig mest er vott. Innimellom ser vi på hverandre. Men vi sier ikke så mye.
Hvorfor SIER du ikke noe, dumma, brøler jeg til meg selv. Han må jo tro du er helt evneveik. Si noe. Snakk. Snakk! Jeg får ikke fram et eneste ord. Akkurat når taleevnen gikk tapt vet jeg ikke, men det kan ha vært et sted mellom min fjerde og femte orgasme kvelden før. Mulig at kjærlighet gjør blind – sex gjør åpenbart både dum og stum. Jeg prøver å godta min nye rolle som kun fysisk vesen, men det er vanskelig.

Til slutt finner jeg et faktisk formål å henge stemmen min på: Jeg skal kjøpe en marsipangris til søsteren min, utbasunerer jeg, like pompøst som om jeg erklærte krig mot Schleswig-Holstein for 200 år siden. Han følger meg med øynene mens jeg vimser rundt i den søte lille sjokoladebutikken, med et halvveis smil over leppene. Som om alt jeg gjør er litt komisk. Eller litt fint. Det er umulig å vite. Jeg blir så selvbevisst at jeg nesten ikke husker min egen PIN-kode.

Vi sitter i sofaen hans. Begge er fortsatt kalde, og vi kryper sammen liksom. Han spiller Nick Cave. Vi ser på hverandre. Kysser litt. Holder rundt hverandre. Sitter i hver vår ende av sofaen og snakker litt om jul. Om familiene våre. Men mest snakker vi ikke. Det er ingen ord som passer. Kanskje trengs de ikke heller. Jeg finner dem ikke, ingen ord igjen.

Sånn sitter vi. I flere timer kanskje. Han forteller at han er betatt av meg. Betatt. Förtjust. Og selv om jeg ikke helt har fått meg til å tro det, vet jeg det egentlig allerede. Jag vet inte hur jag kan säga det här utan att låta… Töntig? Foreslår jeg. Han ser på meg. Nej, jag tror du och jag redan har passerad töntig. Vi ler. Jeg hører meg selv fortelle venninnene mine at vi bare har sett på hverandre i flere timer uten antydning til cabin fever, rastløshet eller noe som helst. Töntig. Ingen tvil.

Jeg skal dra. Og været har skiftet, grå søndag, bare for å understreke at nå skinner ikke sola lenger. Vi går. Han bærer bagen min. Holder hånda mi. Kysser meg. Men jeg har ingen ord. Fortsatt ingen ord.

Slike dater (21)

Han venter på meg ved toget. Klemmer meg og gir meg en banan. -Jeg tenkte du var sulten! Jeg ler. -Nei det går fint. Stakkaren skal ikke få vite at jeg har vært kvalm i et døgn og kun spist fire havrekjeks hele dagen. Jeg forteller med hele meg og bilder fra telefonen min om eventyret av en biltur jeg akkurat har vært på. Han går kjempefort. Jo fortere han går, jo fortere snakker jeg.

Vi skal nå en forestilling, og han går fort, men jeg har støvler med høye hæler og er så nervøs at jeg kjenner hvert eneste fiber i kroppen min.

Det er pause. Vi drikker vin og snakker. Han ler av meg og jeg tenker wow, jeg liker latteren din. Det blir en pause i samtalen. Jeg tenker at han tenker at jeg er en skikkelig treiging. Han har et ansikt det er umulig å lese. Han kommer borti armen min. Og jeg lurer på om det er tilfeldig. Det er da jeg skjønner at dette kan bli farlig. Veldig, veldig farlig.

Vi går. Arm i arm. Vi tuller om doktorgraden min. -Hva vil du gjøre nå? Spør han. Da skjønner jeg at han liker meg. -Jeg vil ikke dra riktig ennå, sier jeg. Plutselig er vi på vei hjem til ham. Og det er helt greit for meg.

Han lener seg mot veggen. Jeg går bort. Kysser ham. Det er noe kjent og helt fremmed ved det. Herregud som du kan kysse, tenker jeg. Han klemmer meg, holder hendene mine fast bak ryggen min og biter meg i halsen. Det er som å gå på tynn is med redningsvest. Trygt og farlig. Farlig og trygt. Alt jeg kan tenke på er at han skal ta på meg. Ta på mer av meg. Og jeg blir svimmel av kyssene hans.

-Du gjør meg redd. Vi ligger halvt påkledd på senga hans. Vi har en intermission, på vei mot tredje akt, og jeg kan ikke huske sist jeg følte meg mer bekvem og usikker på samme tid.
-Hva mener du?
-Jeg pleier å være ganske selvsikker. Da vi var i teateret, hadde jeg lyst til å ta hånda di. Men jeg bare turde ikke. Tenk om du hadde blitt forbanna og gått i pausen.
Jeg lo.
-Det kunne blitt så jævlig, ikke sant. Tenk om du hadde vært annerledes enn jeg husket. Tenk om jeg ikke skjønte deg. Tenk om du ikke kunne kline, eller vi bare ikke hadde funka. Han stryker meg over håret, kysser meg på haka og klemmer meg.
Jeg har fortsatt ikke så mange ord.
-Hva tenker du på? Han ser på meg, og jeg slipper ikke unna.
-At du gir meg lyst til å kle av meg.

En time senere.
-Hva gjør du i helga?
-Jeg er her med deg.
-Good answer.

Jeg tror jeg sov fem minutter i natt.