1. oktober

Jeg har selvsagt ikke egentlig tid til å skrive dette, langt mindre bruke tid på å tenke igjennom det jeg skriver. Men av og til (ganske ofte) er det fint å minne seg selv på at jobb er jobb og livet er livet.

Og livet nå er litt tungt, litt vanskelig og litt for preget av høye skuldre og ditto puls.

1. oktober markerer the beginning of the end. Og the end er ikke så lenge til. Om bare et par uker har jeg slitt meg gjennom ting jeg har grudd meg til lenge – sannsynligvis går alt mye bedre enn fryktet. Jeg har en samboer som er flink til å klemme og trøste meg når det trengs, og jeg prøver å huske å puste.

Og etterpå kommer belønningen.

I form av helgetur med min allerkjæreste, som inkluderer fint hotell, deilig mat og opera (lytte til, ikke delta i). Pleie av gravide føtter (kanskje er ikke føttene mine gravide, men det føles litt slik). Venninneheng. Helger som består av annet enn jobb. Lavere skuldre. Lavere puls.

Legg igjen en kommentar

The kindness of strangers

Før jeg ble gravid, dvs mesteparten av mitt liv, har jeg alltid tenkt på gravide kvinner som litt kjedelige. Treige, liksom. Jeg har ikke kjent så mange gravide selv nødvendigivs, og de fleste jeg har kjent har ikke vært kjedelige – men de har jo allerede vært vennene mine. Men resten. Kjedelige, alle som en: sukkende, stønnende. Litt fjerne, veldig trøtte. Magestrykende og lite selvironiske. Vraltende og vaggende. Litt selvtilfredse.

Det er et uttrykk som sier noe om å gå en mil i en annens sko, eller noe slik. For naturligvis har jeg fått et noe mer nyansert syn på gravide etter at jeg ble en selv. Men – at jeg er kjedelig er det ingen tvil om: Jeg sukker og stønner som om jeg fikk akkordbetaling. Jeg har hukommelse som en åreforkalket 80-åring, og jeg begynner etter hvert å bevege meg som en også. Jeg stryker på magen min, for jeg har lest at det skal man gjøre (jeg snakker imidlertid ikke med magen, som det også står at man skal gjøre. Da føler jeg meg bare rar). Tror jeg har beholdt selvironien, men bare i hormonklare perioder. Jeg har ved flere anlednigner begynt å gråte fordi et klesplass ikke lenger ser bra ut på.

Herregud. Nå har jeg viklet meg inn i noe helt annet enn det jeg skulle skrive. I alle fall: Basert på mine egne følelser for gravide, pre graviditet, hadde jeg ingen forventinger om å bli behandlet annerledes bare fordi magen min vokser. Det viser seg imidlertid at verden før øvrig er særdeles mye mer vennlig innstilt mot gravide enn det mitt surmulende jeg pleide å være. Selvtilfreds har jeg alltid vært, dessverre.

Verden elsker gravide.

Aldri før har jeg møtt så mye velvilje. Fremmede hilser på meg, servitører spør om termindato, venner og kolleger bærer meg på gullstol (ikke bokstavelig). Min favoritt så langt: På utenlandstur kom en hjemløs mann løpende etter meg. For å si: Your hair looks beautiful… And you’ve got that pregnant glow!

Så jeg føler meg litt fæl – for at jeg tidligere tenkte at gravide er treige. Jeg burde jo hatt dårlig gravidkarma. Men det er kanskje sånn det er: Ja, man er tyngre, har mer vondt, er trøttere og mindre pen (sorry, mr. hobo, men jeg gløder ikke. jeg var varm og svett og hadde glemt solfaktor). Men man får vennlighet fra verden i stedet. Og det hjelper når navlen begynner å vende feil vei*.

*en av mine store fobier: utovernavle

2 kommentarer

Hormonspiral

Ja, jeg vet det er et prevensjonsmiddel. Jeg vet det. Men det slo meg at det også er et utrolig passende navn på det som innimellom skjer: intens tristesse og fortvilelse over noe som kanskje ikke er så farlig. Alt tas i verste mening. Og tårene renner på de mest upassende tidspunkt (i en lett lutende yoga-posisjon, på vei ut fra t-banen, i kantina i lunsj-rushet).

Jeg ble målt og veid i dag. Det er en stund siden sist, og jeg vet jo ikke helt hvordan ting ligger an. Bortsett fra at magen ikke akkurat blir mindre. Da jordmor matja legger fra seg målebåndet, sier hun (tilfeldig?):
Hva veide du da du ble født?
Jeg var faktisk fire kilo.
Jeg lo litt (folk synes som oftest det er litt morsomt, at jeg var en tjukk, stor bebi, siden jeg nå er et ganske lite menneske. Ok, ikke akkurat nå, men til vanlig, minus magen). Jeg må vel si at jeg håper jeg ikke får noen giga-baby, jeg er liksom anomalien i familien, alle andre er over gjennomsnittet høye.
Ja, man får som oftest et barn som er tilpasset ens egen kropp. Men vi følger med, vet du.

Da jeg kikker på helsekortet* etterpå ser jeg hun har notert fødselsvekten MIN i et av feltene. Betyr det at jeg er unormal? At jeg kan vente meg en gigabebi? At jeg allerede nå har for stor mage? Er det noen som vet?

Om jeg ikke allerede var ubalansert (hormonelt), lei meg på grunn av kroppslige endringer, og generelt ikke spesielt høy på livet eller meg selv, så gjorde den helsekontrollen kort prosess. Jeg skulle virkelig ønske jeg bare kunne omfavne graviditetsgreiene, men alt kjennes bare fremmed og feil.

Graviditet er ingen skjønnhetskur, sa jordmor matja. Jeg synes i grunn det er verre å slepe rundt på et brustent humør enn en brusten kropp. Bare så synd at de to virker å henge så innmari godt sammen.

*Drøyt misvisende navn. Helselefsa, burde det hete. Et slingrete, tynt dobbeltark som krøller seg når du ser hardt på det. Ikke noe for sjusker som meg.

2 kommentarer

Wheels. Og less is more.

Vi har kjøpt barnevogn. For meg var opplevelsen nesten like realitetsorienterende som ultralyd, bortsett fra at jeg følte en underlig blanding av oh shit, nå er jeg voksen og haha, dette har jeg gjort før: da jeg var 6 og lekte med dukker.

Nå står den nye (brukte) vogna i gangen, og jeg sender den mistenksomme blikk når jeg går forbi. Hva gjør du her? Skal du ta opp plass lenge, eller? Og så slår det over meg: dette er kun den spede begynnelse.

Nå har jeg og kjæresten min lovt hverandre at vi ikke skal fylle huset med stash. Baby-minimalisme, det er vår stil. Men noen greier MÅ vi jo ha. En seng. En stol. En stellematte. Jeg vil kjøpe ting brukt på finn, ikke bare fordi jeg er en gnier (som jeg sikkert er, men trøste og bære så dyrt det er å kjøpe alt nytt!), men også fordi jeg ikke vil suges inn i babyhusbarnevognverden.com. Jeg er ikke mer komplisert enn at jeg garantert hadde blitt fristet til å kjøpe alt som er utstilt så pent, i matchende farger, urørt av menneskehånd.

Så vogna får stå den. Vi kunne satt den i boden, men det virker lutrende på sjelen å la den stå framme. En venninne av meg fikk barn i helga, og sendte meg følgende info: det gikk så fort, rakk ikke epidural, ble klipt opp. Vi har en baby, scary! Det er ikke det samme med en vogn som en bebi, men det hjelper med å akklimatisere seg. For ikke å snakke om det stadig voksende vedhenget til kroppen min, magen. Hallo, mage?! Skal du bli mye større, hadde du tenkt?

Den svarer ikke. Slu som faen.

2 kommentarer

En tynn baby, takk

Det er få ting jeg liker så godt som å sparke inn åpne dører. Men siden omgivelsene mine kan bli litt lei av det, er det fint med en blogg der jeg kan få utløp for slike tendenser.

Jeg er den første til å rope om idiotien rundt kroppsfokuset vi opplever i dag. Nå tror ikke jeg at man for 40-50 år siden ga blaffen i utseendet, snarere tvert i mot. Men omfanget av kroppseksponeringen i dag kjenner ikke sidestykke. Særlig synlig er det hvis man beveger seg innenfor en sfære av publikasjoner som primært har et kvinnelig publikum. Om kvinne er kvinne verst skal jeg ikke si, men at kvinnemagasin er kvinne verst – det kan det vel ikke være tvil om. Deilige oppskrifter listes opp ved siden av «slik får du drømmekroppen» og «ti øvelser for flatere mage». Ikke akkurat folkeopplysning.

Så er det kanskje ikke så rart, da, at perioden med mest konsentrert kroppslig besvær og utvikling (svangerskapet) kan gi en del kroppshysteri. Jeg bekjenner gladelig at jeg har grått mine modige tårer over bagateller som glidelåser, knapper og hekter som ikke vil la seg lukke. Jeg har vært rasende på Helsedirektoratets kostholdsråd og dypt irritert på treningsnarkomane supergravide som gir meg dårlig samvittighet fordi jeg ikke flyr rundt i skauen hver bidige dag*. At noe frustrasjon er hormonelt betinget, er det liten tvil om. Men ikke alt. Jeg ser meg i speilet (i profil!) og blir ikke spesielt fornøyd. Jeg var fornøyd før.

Det skal sies at jeg heller ikke er den typen dame som omfavnet graviditeten som en etterlengtet venn. Jeg føler meg ikke som noen urkvinne, jeg har er uvanlig lavt abstraksjonsnivå, så jeg føler ikke at jeg kommuniserer noe særlig med bebin, annet enn at jeg setter pris på de daglige livstegn. Jeg har et ambisjonsnivå som ligger cirka her: jeg skal vel klare det. Jeg aner ikke hva som venter, jeg kan i grunn ikke forestille meg det. Men det går sikkert, på et eller annet vis.

Men det som er konkret, det blir desto mer synlig. Kroppen. Magen. (Og fødselen, men la meg ikke gå dit nå). Er den for stor, er den for liten? Hvorfor fins gravid-klær bare i størrelse førr og oppover? Jeg husker ikke hvordan det var å føle seg fin. Åh, så egoistisk, tenker du kanskje, du bærer tross alt på livets mirakel. (Mhmmm.) Det er bare midlertidig. (Nei, sier du det? Jeg trodde et svangerskap aldri tok slutt). Du glemmer alt når du ser prinsen/prinsessa di (Kan folk slutte å si prins/prinsesse? Men, ja, jeg glemmer sikkert alt. Det er såvidt jeg greier å huske hva jeg gjorde i går, langt mindre hva jeg skal gjøre om fem minutter).

Så det er med en viss skam jeg melder at ja, jeg bryr meg ganske mye om hva som skjer med kroppen min. Det betyr selvsagt ikke at jeg skal slanke bebin. Det virker slemt, merkelig og ikke minst unødvendig. Jeg kan ikke tenke meg at akkurat dette er noe som gjelder særlig mange vordende mødre. Er det virkelig en trend? At kroppshysteri er en trend er en annen sak. Jeg har aldri vært så kroppshysterisk som etter at jeg ble gravid. At jeg ikke omfavner strekkmerkene mine, tenker varme tanker om den vonde korsryggen min, eller jubler for hver kilo jeg går opp får være min sak. Jeg ser på graviditeten som en unntakstilstand – og jeg håper jeg kommer ut på den andre siden, roligere, tryggere og med lavere skuldre.

Høres jeg veldig sur og aggressiv ut nå? Jeg er jo det mesteparten av tiden, bare spør kjæresten min. Men alt bli lettere med litt humor, synes jeg. Så hver kveld sitter vi og glor på magen min, stryker litt på den og lurer på hva bebin tenker. Jeg tror, for eksempel, at den ikke sparker så mye som dunker hodet i «veggen» fordi den kjeder seg og vil ut. Kjæresten min tror den prøver å gi oss high-fives, og at den våkner bare den hører hans «lugnande röst». For å avslutte med en liten/stor digresjon, synes jeg Mindy Kaling her fortjener noen minutter. «I DO subscribe!» [to the ideals of beauty]. Hehe.

*Eller noen dag.

Legg igjen en kommentar

Trim for Bolla

Bolla – det er meg. Som min bedre halvdel uttrykker det: «du är inte tjock, baby. Du är bara RUND! Gravid är inte tjock».

Gravid er muligens inte tjock, men gravid føles tjock. Med jevne mellomrom har jeg små, personlige kriser når jeg oppgager at slik og sånn plutselig ikke passer. Det er forsmedelig.

Men – det skulle ikke handle om den innskrumpa garderoben min. Det skulle handle om trening. Eller TRIM, som jeg nå neste må kalle det. Jeg er nemlig gammel nok til å huske det spenstige tilbudet Trim for eldre som NRK kjørte i sin tid, da de bare var NRK, og ingen 1, 2 eller 3. Etter den tid har jeg alltid knyttet ordet «trim» til bevegelse som ikke fordrer svette, stølhet eller makspuls. Jeg har ikke drevet så mye med trim selv. Jeg har TRENT (med førnevnte komponenter på plass: svette, stølhet, makspuls).

Etter at jeg ble gravid har jeg fortsatt å trene, men det går stadig dårligere.

Nå er jeg en trimmer. Jeg trimmer. Derfor er jeg. Kanskje ikke helt nede på trim for eldre-nivå, men jeg nærmer meg. I går skulle jeg gjør en omvendt situp-sekvens (dere vet, sittende oppreist, bruke bekken og magemuskler for å senke overkroppen ned til du halvveis ligger, for deretter å løfte deg selv opp. S-a-a-k-t-e. Med en vektskive på brystet). «Stram magen», skrek instruktøren. «Navlen inn mot korsryggen!». Det gikk jo ikke i det hele tatt. Jeg lo litt for meg selv. Navlen inn, hoho! Hvis min navle kan sies å være på vei noe sted, kan jeg avsløre at det ikke en inn!

Jeg la fra meg vektskiven, tok noen repetisjoner uten vekt, men endte opp med å gjøre diagonale ben og arm-strekk, som er en klassisk preggo-øvelse for korsrygg. Også kjent fra Trim for eldre. Da jeg tuslet hjemover var det i trygg forvissing om at jeg ikke hadde overanstrengt meg, men med en viss uro over muskelsvinnet jeg vil oppleve i kommende måneder. Trim for Bolla gir kanskje bevegelse, men ikke så veldig mye mer.

2 kommentarer

What if?

Enn hvis – et spørsmål jeg stiller igjen og igjen, i nesten alle tenkelige situasjoner. Hva ville skjedd hvis jeg hadde gjort noe annet den dagen, som da virket helt ordinær, men som i ettertid ble avgjørende (av en eller annen grunn)?

Jeg har lest i sommer. Lest mye. Jeg har lest nesten alt det jeg tenkte, pluss litt til. Da jeg var på ferie var vi innom en av yndlingsbokhandlerne våre – en bokhandel med kun engelske bøker. Jeg gjorde flere god kjøp, men jeg vil gjerne anbefale en spesielt. Kate Atkinsons Life after life.

life-after-life-e1364310158304

Jeg vet ikke om noen kjenner Kate Atkinsons bøker fra før? Jeg leste debutromanen hennes, Behind the scenes at the museum fra 1995, etter en studievenninne gav meg den i presang. Jeg husker den bare vagt, men minnes stemninger, språklig styrke og en interessant historie.

Det byr Life after life på også, men på grunn av en utradisjonell oppbygging og en repeterende, nærmest insisterende struktur gir den et mye sterkere helhetsinntrykk. Historien kretser rundt Ursula, som dør – eller blir født – i 1910. Romanen kretser rundt «what if»-spørsmålet og skisserer alternative livshistorier for Ursula, alt etter hvilke valg hun tar eller hvilke omstendigheter hun befinner seg i. For de av oss som lar oss fascinere av «what if», som oppriktig funderer på tilfeldigheter versus skjebne er dette en lesverdig bok. Den er, når jeg tenker meg om, lesverdig uansett. Les anmeldelsen i The Guardian, kanskje den er en bedre teaser enn det jeg kan gi.

Legg igjen en kommentar

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 67 andre følgere