Desemberfint

Deilig fotluksus på Beth’s beauty, courtesy of my love
Hjemmelagde karameller (ikke av meg, derfor var både konsistens og smak på plass)
Fine venner
Hyggelige middagsselskaper
Downton Abbey på Netflix
Rolige spaserturer i vintersola med Serial på øret.
Hobbiten på kino
Latskap. Latskap. Latskap.

Og min favorittjulesang:

4 kommentarer

Zen og kunsten å gjøre ingenting

Jeg har ikke hatt mer enn tre uker sammenhengende ferie siden jeg var cirka 13. Det begynner å bli en stund siden, og la meg si det slik: Jeg er ute av trening.

Selv om det er deilig å ikke MÅTTE gjøre noe, er det veldig merkelig å ikke ha noe fast å gå til hver morgen. Bortsett fra bad og kjøkken. Avtaler med venninner, gå turer, gjøre ærend og slikt er med på å aktivisere meg, og jeg synes det er luksus å kunne drikke te i en time uten å trenge å se på klokka engang. Jeg har aldri hørt så mye på Ekko før (elsker Ekko), jeg har ikke lest så mye, eller vært så oppdatert på nyheter, blogger, egen økonomi siden jeg prokrastinerte som verst da jeg skrev avhandling.

Jeg vet ikke om det er så bra. Eller – jeg vet ikke om jeg er så flink til å sette pris på det. Hele tiden har jeg nemlig en liten stemme som hvisker i øret mitt: Men burde du ikke gjøre noe ordentlig, da?

I følge yoga-læreren min burde jeg nok brukt tida på å meditere over fødselen, men etter at hun serverte tidenes mest urealistiske fødselshistorie (ikke egenopplevd) kjenner jeg at det er lettere å tune ut akkurat den inputen (jeg kjøper ikke fødsel uten smerte, thank you very much).

Jeg burde sikkert bruke mindre tid på nett. Jeg er nokså ferdig med gravidforum og hva skjer uke for uke – jeg har nådd et informasjonsmetningspunkt.

Jeg bruker veldig mye tid sammen med Netflix, men jeg gjør det med et snev av dårlig samvittighet. For burde jeg ikke noe mer fornuftig? Burde jeg ikke gjøre noe mer? Noe annet?

Det føles i alle fall veldig merkelig. Du må bruke tida til å slappe av, sier folk til meg. Men hva betyr det? Jeg har aldri tenkt så mye på det, annet enn at det å slappe av ikke er det samme som å stresse. Men hva er kvalitativ avslapning?

Skal jeg ligge i stabilt sideleie? Gå tur? Sove? Meditere?

Å gå rundt med en medisinballmage, hvis innhold utvilsomt lider av adhd, gjør noe med motivasjonen for utstrakt fysisk aktivitet. Den fjerner den. Men kunsten å gjøre ingenting er mer enn å bare sette seg i sofaen. Hjernen må være med, si det er greit å sette seg ned, du trenger ikke bake det brødet, eller vaske det gulvet hvis du ikke absolutt vil. Det er greit. Jeg håper den snart sier det er greit.

10 kommentarer

Advent(e)stid

Adventstid handler om å vente. Om å vente, planlegge, glede seg. For de fleste er det en tid også forbundet med en liten smule kjas, i alle fall de av oss som ikke er så flinke til å planlegge.

For meg er denne desember ulik alle andre. Selvsagt. Det betyr at planer ikke gjelder som vanlig, at det er litt unntatkstilstand i livet. Og det er greit. Tempoet er lavt. Ambisjonene er små. Alt er litt nærmere.

I går skrudde vi sammen en sprinkelseng. Etter at de praktiske spørsmålene var avklart («jamen, vi HAR jo ikke slike skruer?» «Neeeeei! Feil vei!» «Kan du holde her?»), satte vi oss ned og beundret verket.
Den er jo svær, sa jeg
Mhmmm. Svensken var enig.
Tenk at vi skal ha en baby.
Ja, tänk. Det är ju vilt, ju.

Vilt, indeed.

Kaldsvetten skyllet over meg. Ikke bare på grunn av babyen, men på grunn at barnet, ungdommen, personen vi skal ha ansvar for. Vi har ansvar for. Han eller hun som foreløpig bare pirker meg innvendig, usynlig men veldig tilstede. Om ikke lenge en fysisk manifestasjon av oss.

Jeg fatter ikke at det er mulig. Men mulig er det – og det skjer snart. Vi må bare vente litt.

2 kommentarer

Hormonella

Hvis jeg nå skulle blitt en gravid superhelt*, skulle superheltnavnet mitt vært Hormonella – hun som farer omkring som en furie, og slår rasende ned på (det som hun selv, akkurat der og da) oppfatter som urettferdighet, og skremmer LIVET av alle bad guys.

Det slo meg, her om dagen, etter en relativt sett mentalt anstrendende shopping-runde, at mitt nye alter ego, Hormonella kanskje ikke er så dum å ta med seg. I en moderert utgave.

Jeg skulle nemlig kjøpe amme-bh. Alle bh-ene mine er offisielt erklært ubehagelige, og jeg går helst uten. Av en eller annen mystisk grunn har jeg ikke fått kembo-pupper, de er bare litt større enn vanlig. Men det aner meg at de vokser AC**. Så, siden man aldri vet når arvingen ankommer, er det best å forberede seg. Det inkluderer praktiske ting som amme-bh, litt baby-klær, et sted å putte ungen når den skal sove… I det hele tatt. Jeg tror og håper at shopping ikke er det jeg helst vil sysselsette meg med dagen etter jeg har presset ut en unge.

Uten videre dill dall gikk jeg på en butikk jeg hadde fått anbefalt. Jeg skal ikke nevne navn, men den rimer på «Strange». Et tungt sminket pikebarn møtte meg blidt og lurte på om hun kunne hjelpe.
-Ja, sa jeg, jeg vil gjerne ha en amme-bh.
Ikke noe problem, sa jenta, det hadde de. Om hun skulle måle meg, eller visste jeg kanskje hvilken størrelse jeg brukte?
Nei, litt rådgiving hadde vært fint, sa jeg da. – Det er et par uker igjen, og jeg vet jo ikke helt hvilken størrelse jeg ender opp med.
-Nei, da vil jeg anbefale deg å vente, sa jenta eplekjekt.
-Men… stammet jeg.. Jeg tror det er mange som kjøper slikt FØR…
-Nei, avbrøt hun, det er nok best og vente, så får du riktig størrelse.

Enormt betuttet gikk jeg min vei. Dro rett på HM, der jeg tilfeldig dro med meg et utvalg amme-bh-er. Ingen hjelp, såklart, men heller ingen bedrevitende ekspeditører.

Inni meg vokste det en kjempestor raseriball som holdt på å eksplodere. Hva pokker mente hun meg å avfeie meg på den måten? Så utrolig frekt, og ikke minst lite service-minded. Uten at jeg helt hadde styring, førte beina mine meg tilbake mot «Strange», der jeg lusket litt i utkanten før jeg fikk fatt på en ekspeditør. Om jeg ikke riktig fikk fram hvor David kjøpte ølet, fikk jeg i alle fall lettet hjertet og sagt noen sannhetens ord om måten kollegaen hennes hadde møtt meg på. Jeg tilføyde også, barnslig som bare det, at jeg aldri skulle handle på «Strange» igjen.

Sannsynligvis ikke et stort tap for forretningen, siden jeg heller aldri tidligere har kjøpt så mye som en truse der.

Hormonene boblet i meg da jeg gikk derfra, og jeg var langt fra tilfreds, men i etterkant er jeg ganske fornøyd med at jeg faktisk SA noe. Så selv om Hormonella nok kan være et slitsomt alter ego, er hun i alle fall – rasende og manisk – på min side. Ingen sak for liten!

*Til vanlig er superhelt-egoet mitt Annoying Girl, ilfg min kjære, hun som irriterer alle bad guys (og good guys) into oblivion.

**After child

8 kommentarer

Bloggtips utbes

Jeg liker å lese blogger, men stadig flere av mine «gamle» favoritter har stilnet hen. Slik er jo engang livet, det er ikke alltid man har tid eller lyst til å skrive om det.

Om ikke lenge har jeg ENDA mer tid å kaste bort på blogglesing, noe jeg ser veldig fram til.

Derfor vil jeg gjerne ha tips! Dere som fortsatt er innom leser helt sikkert flere blogger enn min – hvilke? Hva er deres favoritter? Det er fint med bilder, men ikke viktigst. Å lese om graviditet og slikt er mer interessant enn før – men slett ikke noe must.

13 kommentarer

Gledestabu

Å være gravid er litt som å gå rundt med en stor plakat: Se magen min! Den gjør det sosialt akseptert å stille meg private spørsmål helt uten videre.

Det har i grunn ikke plaget meg så mye – jeg synes stort sett det er hyggelig å snakke med fremmede, særlig når de sier at jeg ser bra ut. Om jeg har hatt behov for komplimenter og støtteerklæringer tidligere, er det ingenting mot hva jeg har nå (ironisk, da, at enkelte venner aldri har vært mer fraværende… Men det er en annen historie).

Det jeg setter mindre pris på er å måtte tvinge fram sosialt aksepterte svar på kommentarer om tiden etterpå. Tenk så fantastisk det blir! Du har en utrolig tid i vente! Dagene går så fort, du må nyte dem! (Må jeg? Må jeg nyte dem?). Jeg foretrekker at folk heller sier at det blir spennende. For det kan jeg se for meg, og si helt ærlig: Ja, helt klart, spennende! Riktignok på en herrejesushvaihelveteerdetjeghargittmegutpå-måte.

For jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg gleder meg. Jeg skjønte det plutselig her forrige dagen, da jeg snakket permisjon med en kollega. Det jeg gleder meg til er de få dagene mellom permisjon og fødsel der jeg kan få slappe av, være alene og lese romaner. Og spise ferdigkjøpte pepperkaker (som jeg elsker). Jeg gleder meg ikke til å føde – men der tror jeg ikke jeg er alene. Og jeg gleder meg heller ikke spesielt til tiden etterpå. Kembopupper, verkende underliv, null søvn, skrikende unge, ingen pause.

Jeg gleder meg til å ikke føle meg som en litt for godt oppblåst ballong, det er klart. Men jeg greier ikke å engasjere meg veldig i det faktum at jeg faktisk skal få en lys, levende baby. Det er uvirkelig. Kanskje er det fordi graviditeten ikke var planalgt. Kanskje fordi jeg aldri har hatt noe brennende ønske om å bli mor, eller egentlig ikke er noe mamma-materiale. Det er kanskje noe som mangler i mitt dna, selv om mine lady parts åpenbart er fullt funksjonelle.

Og dette står øverst på lista over ting man ikke kan si. Noe som egentlig er litt rart, når magen ellers fjerner all normal sosial norsk kodeks. Det er et gledestabu – den gleden man burde ha, forventes å ha, men som ikke er der.

Å fake glede er akkurat like trist som det høres ut.

8 kommentarer

Gravid-yoga. Hvalsafari. Eller jakten på zen.

Som mangeårig on and off yoga-dame var det naturlig for meg å teste gravid-yoga. En fin måte å holde seg fleksibel på, puste litt skikkelig og finne roen.

Den første (prøve)timen tok jeg i tidligste laget. Jeg tok den så tidlig at jeg måtte presisere til de fremmøtte at jeg faktisk var gravid, og ikke en underlig kikker som fikk et kick av å se høygravide damer rulle rundt og støtte seg på puter. For det var det som skjedde. Alle tilstedeværende var sprekkferdig gravide (utenom instruktøren og undertegnede), og alt var tilpasset deres bevegelighet. Jeg prøvde å ikke glo, men det var umulig. De var så… gravide! Magene var… enorme. De beveget seg sakte og omstendelig og badet nesten i puter og pledd. Jeg følte meg syltynn og atletisk*.

Jeg sprang nesten derfra, helt uforberedt på å ta innover meg min framtidige Moby Dick-lignende tilstand. Er det fysisk mulig at magen skal bli så stor? Som en struts fortsatte jeg på mine vanlige yoga-timer, og prøvde å fortrenge faktum: graviditet fører til mage. Til og med hos meg.

Etter noen måneder følte jeg meg klar til gravid-yoga igjen. Ikke riktig hval, men noen gode hakk nærmere. Litt lei av vanlig trening, sliten, stressa og andpusten meldte jeg meg på et nytt kurs.

Denne gangen var opplevelsen en helt annen. Ikke bare var de fleste på mitt gravidnivå – jeg var mentalt klar for noe roligere. Dessuten var stillingene enkle nok til at jeg følte meg aldeles på høyden, noe jeg kan love at jeg sjelden gjør i disse dager, i alle fall ikke fysisk.

Nå er yogaen viktige, hver uke. Jeg får koblet helt ut, jeg får tøyd, pustet og innimellom greier jeg til og med å huske noe av det vi lærer. Hver morgen, i stua, gjør jeg noen yoga-øvelser. Jeg tror det hjelper og gjør godt. Mot mye.

Men hvalsafari er det fortsatt spor av. Vi ruller rundt og polstrer med puter. Gravid-yoga er nemlig også – og dette sier jeg som en av hvalene – utrolig komisk. I alle fall for en som tilhører ironigenerasjonen og blir småslapp av både inderlighet og føling. Man føler nemlig en del mer enn på vanlig yoga. Barnet i magen (som utelukkende omtales som «gravidemagen»), den (vakre) graviditeten, livet som vokser, etc.

Hormonene mine gjør meg noe mer inderlig enn før, det skal sies. Dog ikke mer enn at jeg banner høyt når avkommet bruker blæra mi som squeezy toy, irriterer meg over skrikende unger på t-banen eller ler når noen ber meg velsigne min egen (vakre) gravide kropp. Gjerne zen – men alt med måte.

Namasté.

*Jeg var ingen av delene.

Legg igjen en kommentar

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 70 andre følgere