Å (ikkje) sova bort sumarnatta

A-menneske som jeg er, trives jeg aller best om morgenen. Tidlig. Særlig nå, når tempen stiger opp mot 40 grader, og jeg er lett desperat etter avkjøling. Jeg gråt nesten av glede da klimaanlegget på bussen fungerte i går.

Men i varmen er det ting som blir vanskelig- ere. Som for eksempel å sove. Men all respekt for salig Arnulf Øverland – nei, jeg MÅ ikke sove, men jeg vil så gjerne. I går våket jeg i flerfoldige timer, mens jeg vred meg i et laken, irriterte meg over en skrikende baby, og bekymret meg over alle mulige ting (om fødselen, om ungen blir mobba på skolen, om jobben min, om leiligheten vår, om forholdet vårt – ja, i det hele tatt en ganske omfattende liste. I tillegg var det nærmest umulig å finne en behagelig liggestilling.

En av grunnene til at jeg (tror) jeg er a-menneske er at alt føles litt bedre etter en natts søvn. Om ikke alle bekymringer magisk har forsvunnet i løpet av natten, har de i alle fall fått moderert seg, roet seg litt. De kler ikke morgenlyset like godt som skumringen.

Problemet oppstår når søvnen uteblir, og alarmen som ringer vekker det etter det som vel har vært cirka 15 minutter på øyet. Det har ingen godt av.

Når håper jeg på litt kjøligere tider og litt lengre netter.

Legg igjen en kommentar

Skal ikke glemme kjærlighten og hvordan det begynte

Säg till om jag stör

Säg till om jag stör,
sa han när han steg in,
så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag,
du rubbar hela min existens.
Välkommen.

Eeva Kiilpi

Legg igjen en kommentar

Contingency plan

Eller: Grabbing fødselsangst by the balls.

Jeg koketterer ikke med det jeg er redd for. Skulle gjerne vært en sånn godt jorda person som så på fødsel som en naturlig del av livet (som det selvsagt er, jeg vet, jeg vet). Jeg har aldri hatt noen fobi eller angst før, kanskje med unntak av mitt hysteriske forhold til snegler (uten sammenligning for øvrig). Og siden jeg har begrenset med fantasi, har jeg alltid hatt litt problemer med å skjønne hvordan det føles å få panikk i møte med angstkilden. Enten det nå er fugler, edderkopper, flyreiser eller andre mennesker. Jeg har fått en nyvunnen forståelse for disse, mine brødre og søstre i angsten.

Men det er for tidlig (eller for sent) for fullstendig kollaps. I stedet har jeg utarbeidet en plan, eller en liste over ting jeg skal gjøre, si fra om og være oppmerksom på framover.

1. Jeg skal suge til meg ALL info jeg kan få*, henge på jordmødrene som best jeg kan, og ta i mot alle tilbud om forberedelser, angstdemping og valgmuligheter.

2. Smertelindring: jatakk. Jeg har ikke noe behov for å omfavne naturlighet eller flow. Jeg vil ikke blir traumatisert.

3. Fortsette med yoga og meditasjon.

4. Realitetsorientere meg. Det vil si at jeg vil snakke med folk jeg kjenner (og liker) som har født, og be om deres ærlige vurderinger.

5. Holde meg unna gravidforum. Jeg har ikke godt av det. Moderere antall timer foran Fødeavdelingen UK, etc.

6, Når jeg har mine mest intense gråtetokter – så skal jeg prøve og huske at det sikkert har en terapeutisk funksjon. Tension release. Gi meg selv lov til å grine.

Og etterpå – når bebin er ute (ja, for den kommer vel ut?!) så skal jeg prøve å ikke bli superstressa hvis ikke alt går på skinner.

Ikke minst: Hvis jeg ikke får til å amme – well, then I won’t. Sorry, Gro Nylander, jeg kommer ikke til å ødelegge en potensiell fin periode med kidden fordi du har skapt et ammehysteri som ikke er klokt. Jeg akter ikke å ha dårlig samvittighet for noe jeg ikke kan styre. Amming er bra – men jeg har hørt at det blir folk av formula**-ungene også. Tenk det.

*Fra pålitelige kilder. Ikke 500-motstridende-meninger-forum.no
**Dog setter jeg min egen grense ved Nestlé-produkter. Evil company.

4 kommentarer

Oh, how life has changed

Jeg snakket med en god venninne på telefonen forrige dagen. Dette er en god, gammel venninne – med fare for å få henne til å høres ut som et par utvaskede jeans, noe hun vitterlig ikke er – en sånn man kan ha eviglange samtaler med om de små og store ting. Livene våre er ikke som for ti år siden, og samtaleemnene har fått større… bredde. Men gamle hunder glemmer ikke triksene sine, de er bare ikke i like mye bruk lenger, noe følgende samtaleutdrag illustrerer:

-Hva har dere gjort i helga da?
-Ikke så mye. Det eneste vi skulle gjøre var å dra på fest.
-På fest? Så kult!
-Nei, ikke fest, drapåfest!
-?
(forbindelsen var kanskje ikke av ypperste kvalitet)
-..Ikke FEST!… Kjøpe HEKK!
-Kjøpe HEKK? Ikke fest?
-Nei, dessverre. Hekk – ikke fest.
-Sånn har det blitt.
-Indeed.

Legg igjen en kommentar

Øregodt

Jeg hører på p13 hver dag, når jeg har tilgang til digitalradio (dvs. foran pc-en på jobb). Til bursdagen min ønsker jeg meg en ordentlig DAB-radio. Ta gjerne imot tips til fine sådanne.

I alle fall – p13 er perfekt for de som er litt for gamle for p3, men som synes det kan bli litt mye preik på p2 innimellom (selv om jeg ELSKER p2). P13 spiller GROM musikk, nesten som en radiokanal lagd spesielt til meg. Mye bra fra nå og flere år tilbake.

I går hørte jeg en gammel favoritt:

Teksten er fantastisk. Jeg hørte Hagnesta Hill nesten i hjel mitt første år som student, langt hjemmefra, med et virrvarr av følelser i kroppen. Kevlarsjäl handler om å la seg være sårbar for den man elsker. Uten at det nødvendigvis blir en lykkelig slutt. Vakkert.

Sommartid
Jag är tystnaden och vinden.
Mitt land är ditt land allt är fritt.
Sommartid
Jag är lyssnaren, som tårar mot din kind.
Min dröm är din…

Så länge hjärtat mitt slår, så minns jag dig när,
du stack ett hål i min kevlarsjäl.
Och så blev du mitt sår, och jag blöder ihjäl.
Kom gör ett hål i min kevlar… själ.

Sommartid, var är hjärnan här är våldet.
Mitt land är mitt land, bara mitt.
Sommartid, i socialstyrelsens folder är allt svart och vitt.
Din dröm är min…

Så länge hjärtat mitt slår, så minns jag dig när,
du stack ett hål i min kevlarsjäl.
Och så blev du mitt sår, och jag blöder ihjäl.
Kom gör ett hål i min kevlar… själ.

Så länge hjärtat mitt slår, så minns jag dig när,
du stack ett hål i min kevlarsjäl. (Min dröm är din nu)
Och så blev du mitt sår, och jag blöder ihjäl.
Kom gör ett hål i min kevlarsjäl. (Din dröm är min nu)

Så länge hjärtat mitt slår, så minns jag dig när,
du stack ett hål i min kevlar själ. (Min dröm är din nu)
Och så blev du mitt sår, och jag blöder ihjäl.
Kom gör ett hål i min kevlar… själ.

2 kommentarer

Værsyk

Jeg har, for første gang i mitt liv, ønsket (og åpenbart fått innvilget) dårligere vær. Så til alle dere på østlandet som sukker over skylaget: det kan være min feil. Etter en tur til Katten i forrige uke, da jeg holdt på å besvime (faktisk) fordi jeg måtte gå opp en bratt bakke i 28 grader, skjønte jeg at varme, lavt blodtrykk, svimmelhet og hodepine ikke er noen kjekk kombinasjon. Det måtte to store kuler is på Dolce Vita til før jeg begynte å kjenne meg menneskelig igjen. Da jeg kom hjem tok jeg den første ettermiddagsluren siden jeg var tenåring. Ettermiddagslur. I’m getting old (har for øvrig også lagt til meg en skremmende uvane der jeg sukker høylydt hver gang jeg setter meg og reiser meg opp, a la gammel dame).

Jeg har i alle fall blitt så varmeømfindtlig at jeg knapt greier å være i sola, og sitter inne (tidligere helligbrøde) med en kald klut på panna. Jobbe med brunfargen? Det fins kremer for slikt, vet jeg.

Så da skyene kom seilende tidligere var jeg nesten på gråten av glede. Regn? Bring it!

4 kommentarer

Knowledge is power, but ignorance is bliss

Jeg hadde nylig en jordmorkontroll. Den gikk fint, jeg fikk luftet alle mine angster, og bekreftet at jeg fysisk sett er nesten kjedelig normal. Før jeg gikk ga den milde engel (jordmoren, jeg tenker ofte på sykepleiere som milde engler, selv om jeg vet at det ikke er tilfelle. Men de har noe engelaktig over seg, mange av dem) meg litt lesestoff. Et blad, et hefte fra Helsedirektoratet, og en babybok fra Libero (obs! obs! ineholder reklame).

Jeg leste bladet med en viss interesse, og en viss distanse. Kjente meg ikke helt igjen, men noe var ok. Jeg er sånn som ALDRI kjøper «dameblad», så ethvert eksemplar av slikt har en viss nyhetsinteresse.

Heftet fra Helsedirektoratet var irriterende. Forfatter/ne/en, tror jeg, er en kjip/kjipe, veltrent/e maniker/e som anser frosne druer (!) som en utskeielse, og mener dødsattest (egen) er den eneste unnskyldningen for å ikke stille på jobb. En formanende finger fortalte meg at jeg ikke skulle røyke (!) eller drikke (!), men derimot spise sunt (!) og mosjonere (!). Gravide, kunne manikeren opplyse, opplevde noen ganger «små plager». Det ble fulgt opp med en to-do-liste skulle så skje (typ: mosjoner. spis sunt).

Det er vel ingen som påstår at graviditet er en sykdom, ei heller en unnskyldning for å sitte på rompa og spise sjokolade. Men – come on! Jeg har venner som har blitt nærmest invalidisert av bekkenløsning, kastet opp til de sykemeldinga ble tredt nedover hodene på dem, og mange som har vært stressa, slitne og hatt det tøft. Da er det så VILT nedlatende å kalle det for «småplager» og antyde at alt sitter i hodet og «alle kan gjøre litt». Typisk røl fra folk som ikke har hatt en eneste ordnetlig plage. Og dessuten: de fleste spiser vel normalt. La oss fortsette med det.

Den siste boka likte jeg best. En stund. Den handlet om graviditet, fødsel, forholdet til kjæresten, barseltid og alt slikt. Den var informativ uten å være pekefingrete (HD!), og hadde et fint stikkordsregister. Bilder av lubne babyer og glade (men ikke maniske) foreldre. Så. Mens jeg leser om alt som skal skje fra uke til uke, slår det meg plutselig: skjer det ingenting bra med meg? Alt som står er at vekten øker, hemoroidene popper opp som sopp (som man også kan få), utfloden lukter, man svetter mer (really?!), puster tyngre, orker mindre, vekten øker, ubehaget vokser…. Til slutt satt jeg i sofaen, pressleste om min egen «utvikling» mens tårene rant. «i uke sånn og sånn er babyen så lang, så tung, og den skal fortsatt DOBLE vekten sin». Jeg bare: «No way! Det går faktisk ikke! Det er ikke plass. Jeg har drøyt 150 centimeter å fordele min egen vekt på, her er det ikke plass til å gro et menneske som stadig driver og dobler vekten sin. Og blir 50 CENTIMETER lang! Det er en tredjedel av MEG! DET ER IKKE PLASS!»

Da kjæresten min kom hjem, hadde jeg panikkhulket i et kvarter og hadde så hovne øyne og slimhinner at jeg knapt kunne snakke. Han ville berolige meg: -Det er klart vi får en baby som er anpassad din kropp!
-Men jeg var fire kilo da jeg ble fø-ø-ød-dt, hikstet jeg. Og 50 centimeter!
-Ja, men det var du. Det här är vår bebis.
(Jeg: Snørrsnufs)
-Det kommer att gå bra. Han strøk og klappet i kanskje en halv time. Jeg hadde roet meg litt og fant ut at jeg kunne få panikk litt senere. Fortsatt noen måneder igjen.
-Men den här tar jag. Han plukket opp baby-boken. -Du ska inte läsa den. Inte nu, i alla fall.

Jeg vet han har rett. Jeg har lest nok. Jeg orker ikke mer happy moms og vektøkning og manisk trenende gravide og «små plager» herfra til evigheten. Jeg blir så lei meg. Jeg er ikke klar for noen stor mage. Jeg orker ikke tenke mer på at i høst kommer jeg til å være tung, og i vinter blir alt bare slitsomt. Den tid den sorg. Nå skal jeg dra på stranda og lese Joyce Carol Oates og tenke at jeg er fortsatt meg, ikke bare gravid. Jeg skal glemmer det jeg har lært meg. For det er mulig kunnskap er makt. Men i dette tilfellet er uvitenhet mye mer bekvemt.

13 kommentarer

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 65 andre følgere