Arkivert under: Slike filmer, Slike opplevelser | Tags: nostalgia, silverscreen
Da jeg var tenåring ble jeg og venninnene mine fullstendig bergtatt av en nokså middelmådig amerikansk tenåringsfilm, Empire Records. Filmen, som vi elsket, handlet om platebutikken ved samme navn, og den dagen da alt var så bratt:
Den sleske popstjernen Rex Manning besøker Empire Records, og prøver å lirke kuken sin inn i samtlige kvinnelige ansatte. Penger blir “lånt” fra kassa og en skummel kjede vil kjøpe hele sjappa.
Det var vel først og fremst musikken, og gjenkjennelsen i de sterke følelsene alle syntes å ha som fenget oss så voldsomt. Det var noen kjekke unge menn, og noen foxy damer, det var kjærlighet, det var angst, det var lojalitet og idioti. Og selvsagt var det en fest…
Noen år senere satt jeg på et college in the land of the free/home of the brave, og tok et film appriciation-fag. Da jeg dro kjensel på læreren. Hvor hadde jeg sett ham før? (og det var ikke en slik opplevelse!)
For mitt indre øye trakk jeg fra noen kilo og litt skjegg, og da plutselig det gikk opp for meg at det var selveste Rex Manning som sto der og snakket seriøst om filmfaget. Say no more, mon amour, indeed.
Et av mine mer tilfredsstillende øyeblikk i et auditorium, la meg si det slik.
Jeg kjenner en fyr som kjenner en fyr. Fyr I (han jeg kjenner) kan vi kalle Tom. Fyr II kan vi kalle Per (jeg beklager disse fantasiløse pseudonymene, men det er tidlig i uken).
Første gang jeg møtte Per var på en fest hjemme hos meg. Han kom i følge med Tom, og virket både hyggelig og sjarmerende. Kjekk var han også, faktisk så utstrålte han den womanizer-greia som enkelte menn har (jeg finner det tiltrekkende og frastøtende på en gang). Det som dernest skjedde var at en jente kom bort mens vi sto og hilste og prekeverte øl og vin og sier til Per: -Hei, takk for sist! Han smiler høflig og sier, nei, jeg kan ikke si jeg husker…
-Joda, insisterer jenta, på Mono for noen uker siden! Vi prata og jeg fikk nummeret ditt. du svarte aldri på meldinga mi, da. Hun så lett bebreidende på ham, og Per vred seg litt.
- Nei, smiler han så nervøst, det tror jeg ikke.
Men jenta er ikke tapt bak noen brunost, så hun tar fram mobilen sin og ringer. To sekunder senere kommer den akk så avslørende nokia-tunen durende fra lommen til Per. Vi ler og ler. Av Per.
Hver gang jeg har møtt Per i etterkant, minner jeg ham på denne historien, og forteller den med dårlig skjult skadefryd til eventuelle nye lyttere. Per smiler godmodig, for alle vet han er en damevenn av dimensjoner, noe han aldri legger skjul på.
Jeg møtte Tom og Per på byen i helga, de holdt hoff på en av de litt mer hippe stedene jeg sjelden er på. Jeg ble kjempeglad for å se dem begge og klemte, og fjasa og tulleflørta med Tom, som jeg alltid gjør.
Da det begynte å dra mot stengetid, satte Per seg ned med meg. Og skulle være alvorlig (noe som strider fullstendig mot protokoll, jeg har til gode å utveksle et eneste alvorlig ord med mannen og treffer ham kun i lystige lag).
-Du vet at Tom liker deg. Sier han og ser strengt på meg.
-Eh, sier jeg. -Gjør jeg?
-Han liker deg. Vær grei mot ham. Gi ham en sjans da, han er jo en kjernekar. Ikke tull med ham, ikke flørt sånn hvis du ikke mener det.
Jeg vet at Tom er en kjernekar, jeg har kjent ham i ti år. Det som derimot er nytt for meg er at hans lettlivede (ja, nærmest lause) kamerat tar på seg rollen som moralens vokter and/or Kirsten Giftekniv. Det er nesten litt søtt.
(jeg begynner likegodt med en digresjon: var det ikke noen som lagde en veldig festlig versjon av denne en gang, typ: fortell meg hva du heter og jeg skal si deg hvem du er? hahahahaha!)
Unnskyld. Det skal handle om mat.
Jeg liker å lage mat. Koser meg med det. Jeg liker enda bedre å spise mat. Jeg er ofte sulten. Det har vel hendt at enkelte har ymtet frempå om at jeg muligens kan nære et slektskap til larven aldrimett. Dem om det.
Siden jeg bor alene – som jeg, på tross av kjærester, flammer, interessenter – og igrunn hele bofellesskap – føler jeg har gjort i over ti år – er det stort sett meg selv jeg lager mat til. Det hender selvsagt at jeg damper blåskjell, steker tynne italienske pizzaer, koker kraft og hva det nå måtte være. Men stort sett gjør jeg ikke det. Stort sett er det enkelt: jeg steker laks, damper brokkoli, eller lager kjappe blandinger av linser/bønner og grønnsaker. Også spiser jeg. Om ikke fra kjelen, så i alle fall semi-sjuskete, med tallerkenen i fanget, fordypet i en avis, eller fanget i tv-ens vold. Matvanene mine er sterkt preget av min langvarige singelstatus.
Men det går ikke med en partner. I alle fall ikke når denne er en voksen mann som vil ha varm mat både til lunsj og middag, og gjerne prioriterer tilberedning framfor hurtighet. Han ser uforstående på meg når jeg sier at av og til spiser knekkebrød ved kjøkkenbenken. Han skjønner ikke at jeg kaster meg over det jeg lettest kan stappe i munnen med en gang jeg kommer hjem. Og jeg skjønner ikke: “Vente til middag?” Hvorfor? Er ikke det greia med å være voksen, å bestemme selv? Ingen kjefter hvis du spiser sjokolade til frokost eller driter i å spise middag en kveld.
Det gjelder å tilpasse seg hverandres vaner. Og den velsigna mannen blir ikke, som jeg, labil når blodsukkeret synker. Han sjenker meg rolig et glass vin, gir seg med glede til å steke scampi, og fryder seg over lukta av hvitløk som brer seg på kjøkkenet. Jeg drikker vin og “dukar”, småkjefter og gleder meg til middag. Og han, stolt som en hane over sine egne bedrifter, foreviger det han tryller fram med sin elskede iPhone. Vi jobber med å finne rytmen på kjøkkenet. Sakte, men sikkert, så kommer den.
Så ja. Det er fint å være voksen, og velge de ordentlige middagene også. Særlig når man er to.
- Sjokolade og alkohol. Jeg liker sjokolade. Og jeg liker alkohol. Men ikke sammen i små dumme konfekter. Sånne flasker, for eksempel, som du må stappe hele inn i munnen, for hvis du bare biter over, renner en eller annen likør utover halve ansiktet ditt. Det er jo ikke godt! Hvem under seksti liker sånt? Enda verre er det med små uskyldige utseende konfektbiter, som ligger i konfektesken sammen med vanlige sjokoladebiter. Du stapper en i munnen, fornøyd, og plutselig overtar smaken av en eller annen likør. *GRØSS*
- Sjokolade og rosiner. Jeg liker sjokolade. Og jeg … liker… rosiner. Vel og merke hvis de ikke blandes inn i supper, bakverk, etc etc (frokostblanding er et unntak. Åh, som jeg elsker frokostblanding!). Da blir de djevelens buse*. Sjokoladetrekte rosiner har jeg ved enkelte anledninger forvekslet med ufarlige sjokoladeriskuler, uforvarende puttet i munnen. *GRØSS*
-Ananas på pizza. Jeg vet, jeg vet. Mange er uenige med meg, men etter min oppfatning er dette en utrolig døll oppfinnelse. Jeg kan godt sette pris på blandingen av salt og søtt, men hermetisk ananas….? Virkelig? Nay, I say. Eller *GRØSS*
-Varmt på varmt. Varm drikke til varm mat. Det føles helt feil å drikke te, eller enda verre, kaffe til varme lunsjer, middager, supper og lignende.
-Søtt på søtt. Brus og kake? Snop og saft? Eh, nei, tror ikke det, jeg er ikke åtte år gammel. Kake spiser jeg mer enn gjerne, men da med kaffe (eller te – usøtet, naturligvis) som tilbehør.
*rosiner er i alle fall en variant av djevelens buse, hvis familie også innbefatter korinter, samt det uforståelige produktet SUKAT, som såvidt meg bekjent kun brukes i nokså ufyselige “fruktkaker”.
Ukas favoritt:
This door is always open
This door is always open
No one has the guts to shut us out
But if we have to go now
I guess there’s always hope that
Some place will be serving after hours
This night is winding down but
Time means nothing
As always at this hour
Time means nothing
One final final round cos
Time means nothing,
Say that you’ll stay
Say that you’ll stay
We’re finally drunk enough that
We’re finally soaking up
The hours that everyone else throws away
And if we have to go now
I guess there’s always hope,
Tomorrow night will be more of the same
This night is winding down but
Time means nothing
As always at this hour
Time means nothing
One final final round cos
Time means nothing
Say that you’ll stay
Say that you’ll stay
Say that you’ll stay
We’re all right where we’re supposed to be
We’re all right where we’re supposed to be
We’re all right where we’re supposed to be
Time means nothing
We’re all right where we’re supposed to be
Time means nothing
This door is always open
This door is always open
No one has the guts to shut us out
No one has the guts to shut us out
Time means nothing
Time means nothing
One final final round coz
Time means nothing
Say that you’ll stay
Say that you’ll stay
Say that you’ll stay
Jeg er ikke egentlig en nevrotisk person, men får sporadiske anfall av tvangsnevroser og tvangstanker. Det gir seg først og fremst utslag i sykelig fokus på ting jeg kun kan gå ut fra at andre mennesker overhodet ikke ofrer en tanke.
For eksempel bruker jeg mye tid å fundere på dette:
a) synes ekspeditøren på rimi jeg er rar når jeg kjøper en kilo gulerøtter og en halv kilo smågodt?
b) vil bussjåføren at man takker for turen når man går av der framme, eller foretrekker de at man holder kjeft?
c) blir kontornaboene mine egentlig litt sure når jeg drikker av den nytrakta kaffen selv om jeg egentlig ikke er med på kaffeavtalen, og egentlig heller ikke vet om det er noen kaffeavtale?
d) det må være igjen noen hundrelapper på lønnskontoen min come payday, ellers vil neste måned forløpe i stor fattigdom.
e) tenk om det egentlig finnes en funksjon som overvåker hva vi gjør på facebook, og alle har den utenom meg?
Helt siden KP Haakon M og krokrygg-Marit gikk ut offentlig med at de helst satt hjemme og gnukket på den gode samtalen har begrepet vært litt ødelagt (de gjorde det samme med utagerende festing – som jo er et svinaktig bra uttrykk, men nå forbinder jeg det kun med en seidelsvingende MM ravende rundt på obskure utesteder).
Det er jo litt synd, for gode samtaler har man hele tiden, og det er dumt å alltid måtte legge til et lite fnis på slutten når man sier det. Jaggu tror jeg det var det jeg hadde med veilederen min nå nettopp (altså en god samtale – ikke et fnis). Eller – den var så god som våre samtaler kan bli, all den tid vår kjemi går litt i kryss av og til, og han morer seg med å gjenta mine nordnorske fraser på et hakkete østlandsk.
Dr. prof. utviste både forståelse og nærvær, og siden han er mann var han veldig lite opptatt av å snakke om følelsene mine, men desto mer opptatt av hvordan vi kunne fikse situasjonen. Løsningsorientering, thou name is man. I alle fall av og til.
Uventede utsagn fra hans side, gjorde sitt til at det føltes litt som å sitte med en fyr du prøver å slå opp med, mens han snakker deg til å gi forholdet en sjanse til (“vi vil jo ikke miste deg”). Eller å bitche til en venninne (“drit i teorien”). Fascinerende.
Så da er det vel bare å bite tenna sammen. Kjøpe nye løpesko (!). Og bruke all den stahet vårherre har velsignet meg med (en god del, as it turns out). Jeg puster mer med magen i dag.
Jeg lusket nokså betuttet til jobb i morges, blek og ikke spesielt fattet i forkant av møtet med dr. prof. veileder. Pelslua* var trukket godt nedover ørene, og blikket festet til moder jord.
I det jeg krysser den siste trafikkerte veien på vei mot kontoret, registrerer jeg at det kommer to langbente unge menn mot meg. De er ikke sammen, men går i samme tempo. En lys, en mørk. I det langbent nr. 2 stryker forbi meg, tenker jeg: 1) nei! Det kan vel ikke være…? og 2) jo, det kan det! Jeg snur meg og ser konturene av en gammel flamme lange ut, utvilsomt for å rekke et eller annet kollektivt transportmiddel.
What gave him away?
Ok, dette er litt flaut. Men jeg kjente ham igjen på lukta. Altså, ikke kroppslukta, det får da være grenser, han er en renslig ung mann. Men parfymen, altså. Det var like før jeg sendte ham en melding for å spørre, øy, gikk du akkurat forbi meg der ved..? Jeg kjente igjen parfymen din…
Jeg kunne gjort dagen hans på den måten. Men jeg valgte å la vær.
*Den observante leser vil se at jeg sier og skriver pels, men mener selvsagt ikke det. Bare juks alt sammen. Pels på dyr, ikke på kvinnfolk
Det er kanskje særlig en ting som får meg til å tvile på om forholdet jeg er i nå er riktig i lengden. Og den er kanskje banal, men for meg er den likevel viktig.
Jeg tror ikke kjæresten min synes jeg er morsom.
Ja, er du morsom, da? spør du kanskje. Det kan selvsagt diskuteres. Humor er en individuell greie, og det som får meg til å knekke sammen i hysterisk krampelatter er utvilsomt noe andre vil synes er barnslig, vulgært, eller fullstendig uforståelig. For meg er det viktig å ha felles referansepunkter når det gjelder humor. Hvis de respektive humoristiske sansene er på kollisjonskurs er det code red*. Skal man være sammen lenge, bør man ha det morsomt sammen. No?
For et kortvarig, rive-av-hverandre-klærne-sex-i-alle-rom-forhold (sukk) er ikke humor viktig. Har man et slikt forhold er i det hele tatt kommunikasjon uviktig, det holder at man greier å avtale “dater”**.
Når jeg spør venninnene mine sier de at jeg er morsom, men jenter er kanskje litt for hyggelige mot hverandre av og til. Jeg synes selv jeg er ganske gøyal, og sitter ofte og klukker av ting jeg har skrevet eller tenkt, eller til og med sagt (!). Kjæresten min er ganske morsom. Men han ler aldri av meg. Han ser bare på meg og sier: Va?! og så må jeg forklare en masse bakgrunnshistorie, og dermed har jeg drept poenget lenge før jeg kommer til det. Da blir jeg sur.
Jeg har spurt ham, synes du jeg er morsom, har jeg spurt, ikke anklagende eller slemt. Men forventningsfullt. Og han har sagt ja.
Så le da!
*Homeland Security Advisory System – fargekode angir terrorfare
**Pulings
Jeg lagde salat her om dagen, og som best jeg sto der med selleri i hånd, ser jeg en ihjelfrosset snegl klamre seg til den ene stilken.
HYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYL!
Det er ingen hemmelighet at snegler er det ekleste jeg vet, jeg blir hysterisk og utilregnelig, hopper rundt og skriker og bærer meg. Jeg vet at de er ufarlige, men det er noe med… formen? Konsistensen?
Det var en sommerkveld i min grønne barndom. Vi var på ferie hos onkel og tante på sørlandet, og jeg og min søster hadde lagt oss i gjestehuset (ja, i min slekt er det folk med penger, der er det gjestehus og svømmebasseng, båter og biler hvor enn du snur deg Dessverre ligger jeg dårlig an i en eventuell arverekke), da min far kommer inn med et underlig ansiktsuttrykk.
Da vi spurte hva det var, kom det nølende:
-Jeg gikk i sokkelesten ute nå nettopp, da jeg tråkket på noe.
Vi satte våre spente barneøyne i mannen, som så mer og mer uvel ut.
-Jeg trodde det var en kjøttkake, men det var en sånn svart snegl.
Utvilsomt både opprørende, ekkelt og i det hele. Men.
En kjøttkake. En kjøttkake? Vel er min tante ingen Julia Child, men at min onkel skulle kastet kjøttkaker fra kjøkkenvinduet i protest virker usannsynlig. Hvor ofte ligger det kjøttkaker på trammen?
Jeg tror det er her min snegleskrekk stammer fra. Tanken på kjøttkakesneglen og følelsen av å tråkke i hjel noe bløtt.
grøssgrøssgrøssgrøssgrøssgrøssgrøss
